200 1 - Samfunnsøkonomene

ØKONOMISK FORUM NR. 5 200122Aktuell kommentarsvarende formuleringer i retning avplikt til å opprettholde kursen på et bestemtnivå ble noe styrket. Slik komforskriften i alle fall til å bli fortolket.Det ble ikke presisert hvor mye kursenkunne tillates å avvike fra «utgangsleiet»,men det kan se ut til NorgesBank forsøkte å holde krone/ecu indekseni intervallet 103 til 105. Hvisindeksen var mindre enn 103, var detbare et tidsspørsmål før renten ble sattned. Hvis den var høyere enn 105 vardet stor sannsynlighet for renteøkning.I årene som fulgte var det i betydeligtilfredshet med denne reviderte formfor «fastkurspolitikk». Den ble enviktig del av det såkalte solidaritetsalternativet,der finanspolitikken skullesikre konjunkturstabilitet, inntektspolitikkenskulle sikre konkurranseevnenog altså renten den faste valutakursen.Mye taler for at Qvigstad ogSkjæveland oppsummerte det rådendesynet på valutasystemer i et festskrifttil Hermod Skånland i 1994:«En politikk rettet mot stabile valutakurserhar lang tradisjon i Norge[…] Men også i perioder hvor Norgehar hatt flytekursregime, har detstort sett vært lagt vekt på å nå tilbaketil en fast kurs. Flytende kurserhar aldri vært akseptert som etregime godt nok i seg selv.» 31Torstein Moland ogHermod Skånland reiser tvilom den reviderte fastkurspolitikkenMen under denne tilfredshet var dettross alt en viss uro. Erfaringene fra1992 viste at fastkurs kunne være sværtvanskelig å opprettholde selv for landmed orden i den økonomiske politikken.I en presset situasjon kunne detvære klart lønnsomt for spekulantene åspille mot sentralbanken som i mangetilfelle kunne tvinges til å gi opp denfaste kursen. I Norges Bank kunne manpå denne bakgrunn registrere at det enelandet etter det andre, gikk over fra fastkurs til inflasjonsmål som nominelt ankerfor pengepolitikken.Dertil kunne man registrere en motsetningmellom hensynet til pris- ogkonjunkturstabilitet på den ene sidenog hensynet til kursstabilitet på den andre.Dette var særlig tydelig i vårt landfordi vi hadde en tendens til å komme ikonjunkturmessig uttakt med ecu-områdetsom vi hadde bundet vår valutatil. I perioden 1988-90 opplevde Norgeen klar konjunktursvikt med raskt stigendearbeidsledighet, mens Tysklandfølte seg tvunget til betydelige renteøkningerfor å bremse prisstigningen. I1995 var situasjonen nærmest den motsatte.Nå var det Tyskland som haddelavkonjunktur og av denne grunn haddeforholdsvis lave rentesatser, mensNorge følte behov for å bremse.På denne bakgrunn uttalte den nyesentralbanksjefen Torstein Moland,som i januar 1994 hadde etterfulgtHermod Skånland, at hensynet til prisstabilitetvar viktigere enn hensynet tilkursstabilitet, og han gikk derfor innfor å la kronen stige for dermed åbremse prisstigningen. Moland fikkstøtte fra direktør Olav Magnussen iNHO, mens sjeføkonom Stein Reegårdi LO var klart negativ. Reegård pektepå at det var regjeringen og ikkeNorges Bank som avgjorde retningslinjenefor pengepolitikken:«Det er vi i LO glade for. Sentralbankenhar en tendens til å la hensynettil sysselsetting og fordelingkomme i bakgrunnen.» 32Noen måneder senere fulgte Skånlandopp utspillet fra Moland. På et valutaseminari Gausdal i januar 1996 saSkånland, fastkurspolitikkens hovedarkitekt,at Norge nå burde forlate dennepolitikken og heller la Norges Bankstyre renten ut fra et inflasjonsmål.Direktør Leif Eide i Norges Bank understreketat det var konflikt mellomvalutakursmål og inflasjonsmål i en situasjonder Norge var i uttakt medTyskland og det øvrige Europa. 33Etter at Kjell Storvik var konstituertsom sentralbankssjef i begynnelsen av1996, fulgte han på en forsiktig måteopp den linjen. Til tross for klare kravom lavere rente av hensyn til valutakursen,holdt han fast ved de daværenderentesatser av hensyn til faren for øktpress i økonomien. 34 Han advarte i enrekke sammenhenger mot faren for øktprisstigning og understreket behovetfor en strammere økonomisk politikk.En rekke representanter for NorgesBank bidro altså på denne måten til åsette et visst spørsmålstegn ved fastkurspolitikkenog antydet en muligovergang til inflasjonsmål. Disse antydningerble imidlertid klart avvist avfinansminister Stoltenberg høsten1996:«I en liten åpen økonomi vil det å gåbort fra målsettingen om fastkurspolitikkinnebære en helt ny usikkerhetog mulighet for store svingningerbåde opp og ned. Dessuten vildet ødelegge inntektspolitikken….Hvis vi i løpet av noen få timer ellerdager fjerner bedringen i konkurranseevnengjennom å oppgi enpolitikk for stabile kurser, da har viødelagt inntektspolitikken 35 .»Regjeringens holdning var altså klinkendeklar, og dette var antagelig enviktig del av bakgrunnen for at NorgesBank den 5. november satte ned signalrentenemed 0,5 prosent, noe i stridmed Storviks uttalte overbevisning:«Tirsdagens rentekutt kom som etsjokk på aktørene i valutamarkedet,etter at sentralbanksjef Kjell Storvikgjentagne ganger har gitt uttrykk forat veksten i norsk økonomi er altforsterk. Renteeksperten tolker kuttetsom et signal om at sentralbankenlangt på vei har gitt opp forsøkenepå å bremse norsk økonomi, og nåmobiliserer alle kreftene til å unngåen for sterk krone.» 36Det var Knut Anton Mork, nå sjeføkonomi Handelsbanken, som sto ifremste rekke blant kritikerne. Hanhadde allerede i 1991–92 kommet medklar kritikk av den norske fastkurspolitikkenog sagt at den høye rentenforsterket den økonomiske krisen og atpolitikken i denne forstand virket destabiliserende.Han mente at innenlandskstabilitet var viktigere enn stabilvalutakurs. 37 Mork mente høsten 1996at rentekuttet på tilsvarende måte forsterketen høykonjunktur som burdebremses, og sa at vi trengte en sentralbank«som i praksis har kraft til å viseat den er opptatt av stabilitet i den innenlandskeøkonomi.» Mork mente alt-31 Qvigstad, J.F, og A. Skjæveland (1994),«Valutakursregimer – historiske erfaringer ogfremtidige utfordringer», Stabilitet og langsiktighet.Festskrift til Hermod Skånland.32 Dagens Næringsliv, 5.9. 1995.33 DN 27.1. 1996.34 DN 12.2. 1996.35 DN 6.11. 1996.36 Aftenposten 7.11. 1996.37 Dagbladet 28.11. og 1.12. 1992.