200 1 - Samfunnsøkonomene

ØKONOMISK FORUM NR. 5 200136Bokanmeldelsergjelder spesielt eiendomsinvesteringer iAustralia. Samtidig som myndighetenehar forsøkt å spare i fond, har manbygget opp gjeld og lånt penger isentralbanken. Dette medførte i enperiode hyperinflasjon.Hannesson spør om innbyggerne iNauru hadde vært bedre stilt utenfosfatressursene, som snart er uttømt.For leseren synes svaret å være et klartja, men det gjenstår å se om man klarerå gjennomføre de meget omfattendeomstillingene som er nødvendige.Det gode eksemplet:The Alaska Permanent FundI 1968 ble Nord-Amerikas største oljefeltoppdaget i Alaska. Da produksjonennådde toppen i 1987 sto Alaska,med sine 600.000 innbyggere, forrundt 20 prosent av oljeproduksjonen iUSA. Tidlig i oljealderen sa et overveldendeflertall ved en folkeavstemningja til å spare deler av oljeinntektenei et eget fond. AlaskaPermanent Fund ble opprettet ved lov i1976. Dette er et eget selskap som forvaltermidlene stort sett utenfor Alaskaog uavhengig av delstatsregjeringen.Det er lovfestet en regel for hvor myeav den årlige avkastningen som kandeles ut. Hvert år mottar alle innbyggerne(med minst ett års botid) sinandel av siste fem års gjennomsnittligrealavkastning. I 2000 var dette 1963USD per person.Denne direkte linken mellom fondetog innbyggerne gjør naturlig nok atfondet er enestående godt forankret.Dette ble bekreftet i en folkeavstemningnylig der spørsmålet var om manskulle bruke noe av realavkastningentil å dekke et forventet underskudd pådelstatsbudsjettet. En stor majoritet(83 prosent) ville fortsette med uavkortetårlig utbetaling av dividendedirekte til innbyggerne, selv om detkunne medføre at man måtte innføreinntektsskatt.Alaska-fondet er har en markedsverdipå rundt 28 milliarder dollar.Hannsson viser til den grunnlovsfestedeforvaltningsmodellen og denstore forankringen i befolkningen somsikkerhet mot politisk misbruk. Menfondet anses ikke som en ubetingetsuksess med hensyn på hvor stor del avoljeressursene som er gjort om tilannen formue. Det vises til at man opprinneligønsket å spare 50 prosent avden årlige inntekten, mens faktisksparing har vært 10-15 prosent.Det dårlige eksemplet:The Alberta Heritage FundOljefondet til den kanadiske delstatenAlberta ble opprettet samme år somAlaska-fondet. Intensjonene var like,men modellene forskjellige. MensAlaska-fondet ble sikret uavhengighet,ble Alberta-fondet lagt til forvaltning idelstatens finansdepartement. DerAlaska-fondet utmerker seg med fullklarhet om at finansiell avkastning ermålet, ble Alberta-fondet utstyrt meduklare og delvis selvmotsigende investeringsstrategier.Albertas oljefond ble satt til å foretafire typer investeringer: Gi lån til andredelstater i Canada, rene finansielleinvesteringer i aksjer og obligasjoner,investeringer i infrastruktur, utdanningmv og investeringer i forretningsmessigeprosjekter innen Alberta. For de tosistnevnte kategoriene viste erfaringeneat det var vanskelig å skille mellomfaglige og politiske mål for investeringene.Avkastningen ble deretter.Hannesson konkluderer med: «It istempting to seek the explanation forthis in the fact that the fund was directlycontrolled by the Treasury instead ofbeeing an autonomous institution likethe Alaska Permanent Fund.» Vi leggertil for egen regning: Mange som harfremsatt forslag om mer strategiske investeringerfra det norske oljefondetburde kanskje ta en studietur tilAlberta!The Alberta Heritage Fund har hellerikke vært noen suksess med hensyn påsparing av oljeinntektene. Opprinneligvar det bestemt at 30 prosent av deløpende olje-og gassinntektene skullespares i fondet. Tidlig på 1980-talletble det redusert til 15 prosent og detsiste innskuddet ble gjort i 1986. I depåfølgende årene hadde delstaten storebudsjettunderskudd. Fondet har stortsett kun opprettholdt sin nominelleverdi og er nå på rundt 12 milliardercanadiske dollar.Alberta-fondet kan på ingen måtesammenlignes med fondet i Alaskamed hensyn på forankring i befolkningen.Ved en slags folkeavstemning i1997 var det flertall for å beholdefondet fremfor å bruke det til nedbetalingav statens gjeld. Men det var liteengasjement blant statens innbyggerefor saken. Forvaltningsstrategien er, ilys av de dårlige erfaringene, lagt omtil å rendyrke mål om finansiell avkastning.Hva med det norske oljefondet?Hannesson bruker batteriet av internasjonaleerfaringer til å stille spørsmålom det norske oljefondet er organisertpå den optimale måten. Selv om hanser klare positive trekk, er han særligkritisk til at formuesbevaring har værtlite fremme i beslutningsgrunnlag ogdebatt. «But ever since the beginningsof the oil era the question how thepetroleum wealth could be madepermanent has been curiously absent ingovernment papers on petroleumpolicy in Norway despite their generallysober tone and realistic outlook».Hannessons pekerfinger rettes særligmot svak forankring i befolkningen ogmanglende mekanismer for å sikre atdeler av oljeinntektene spares slik atrealformuen opprettholdes. Han seregne fondskonstruksjoner som godepedagogiske hjelpemidler. Øremerkingtil fremtidige pensjoner og individualiseringav oljefondet nevnes somløsninger for å skape en bedre forankringi befolkningen.En viktig analyse av ulike modellerfor sparing av ressursinntekter, er hvordanman faktisk har klart å kanalisereinntektsstrøm over i gode regimer forformuesforvaltning. Ingen av eksemplenegitt i boken kan sies å utmerkeseg ved at man har gjort vesentligedeler av ressursformuen om til annenformue. I Norge spares for tiden rundt90 prosent av de statlige petroleumsinntektenei Petroleumsfondet. Omsparingen forsetter slik det er lagt opptil i det siste langtidsprogrammet, kan«historiens dom» bli at Norge har klartseg unikt bra sammenlignet med alleandre land og delstater i tilsvarendesituasjon. Dette kan gjelde også om vitar hensyn til at staten i mange år harbrukt brorparten av sine petroleumsinntekter(og saltet den resterendedelen ned i lønnsomme SDØE-investeringer).