200 1 - Samfunnsøkonomene

ØKONOMISK FORUM NR. 5 200124Aktuell kommentarbe subject to very little discussion inNorway.» 44En konsekvens av seminaret var antageligat de som ønsket overgang til inflasjonsmålog større uavhengighet forsentralbanken fikk enda bedre argumenterfor sitt syn. Dette gjelder ikkeminst Klovland og Steigum som någjorde sitt beste for å stimulere til dendebatten som Svensson hadde etterlyst.Den kanskje viktigste innvendingenmot den norske fastkurspolitikken varat den virket prosyklisk. Dette ble megetklart påpekt i Norges Banks årligevirkemiddelbrev til Finansdepartementetav 3. november 1997. Bankenville «advare mot å basere seg på etsystem der pengepolitikken i en gitt situasjonmå innrettes slik at den virkertil å forsterke konjunktursvingeningene».…Et system der pengepolitikken«rettes mer direkte» mot målet om lavog stabil prisstigning, ville ha bedremuligheter «til å støtte opp om overordnedemål om full sysselsetting ogbærekraftig økonomisk vekst». 45Problemene med fastkurspolitikkenkommer på spissenStorvik og Norges Bank fikk rett.Finanspolitikken klarte ikke å kompenserefor manglende stramhet i pengepolitikken,og igjen opplevde vi derforat høykonjunkturen kom ut av kontrollslik det hadde skjedd på midten av1980-tallet, skjønt ikke i samme grad.En viktig forskjell fra den forrige høykonjunkturenvar at det denne gang varhøy grad av enighet i Stortinget om behovetfor å stramme inn. Likevel vistedet seg umulig å få til innstramningersom monnet.Siden verken kredittpolitikken ellerfinanspolitikken ga den nødvendige tilstramning,ble det i 1998 som i 1986 avsærlig betydning å få til et forholdsvisstramt inntektsoppgjør av hensyn tilden norske konkurranseevnen. Dettedilemma ble påpekt av Storvik i årstaleni 1998:«Vi kommer med andre ord ikkeutenom at verken pengepolitikkeneller finanspolitikken for øyeblikketsynes å bidra til å stabilisere denøkonomiske utviklingen i Norge. Idenne situasjon synes de politiskemyndigheter å legge mye av ansvaretfor stabiliteten i økonomien påpartene i inntektsoppgjøret. Dette eretter mitt syn – og med all respektfor partene – et ansvar som går utoverde muligheter og virkemidlersom partene faktisk rår over.» 46Som i 1986 viste dette seg å være literealistisk å forsøke å kompensere formanglende innstramning i penge- og finanspolitikkenved hjelp av inntektspolitikken.Det gikk som det måtte gå.Igjen fikk vi et ekspansivt oppgjør somgikk klart utover veksten i egen produktivitetog i lønnsøkningen hos våreviktigste konkurrenter. Det bidro neppetil å styrke tilliten til norsk økonomiskpolitikk.Samtidig begynte vi nå for alvor åmerke virkningen av Asia-krisen somhadde brutt ut sommeren 1997 i Thailand.Den spredte seg raskt til en rekkeandre land i Asia, og truet snart med åramme hele verdensøkonomien. Denmest synlige virkningen for norsk økonomivar en sterk nedgang i oljeprisen.Den falt fra 22 dollar per fat i september1997 til 14 dollar i november 1998.Kombinasjonen av Asia-krise, fallendeoljepris og manglende stramhet inorsk økonomisk politikk, ledet på nytil depresieringspress på den norskekronen. I det årlige Virkemiddelbrevettil Finansdepartementet, datert 21. oktober1998, ble situasjonen beskrevetpå følgende måte:«Da presset mot kronen tiltok utoversommeren, satte Norges Bank opprenten ved flere anledninger for åmotvirke kronesvekkelsen. NorgesBank har i løpet av 1998 økt de administrativerenter (folioinnskuddsrentenog D-lånsrenten) med til sammen4 prosentpoeng. Foliorenten ogD-lånsrenten er etter den siste rentehevingen25. august henholdsvis8,00 og 10,00 prosent. Norske pengemarkedsrenterligger nå rundt 4prosentpoeng høyere enn tilsvarendeeuropeiske renter.» 47Den siste renteøkningen på 1 prosentpoengkunne ikke hindre at ecuindeksensteg fra ca 104 til 114 omtrentsamtidig, med andre ord en nedgang ikronekursen på nesten 10 prosent.Norges Bank synes å ha tatt konsekvensenav dette da banken 24. augustsendte ut en pressemelding som sa atdet inn til videre ikke ville kommeflere renteøkninger, til tross for atkronen nå hadde fjernet seg sterkt frautgangsleiet. 48Depresieringspresset og kursfalletpå den norske kronen hadde som viforstår den fordel at sentralbanksjefStorvik endelig kunne gjøre det hanlenge hadde ønsket, nemlig å sette opprenten for å dempe aktivitetsnivået.Tidligere hadde som nevnt denne målsettingvært i konflikt med fastkurspolitikken.Nå kunne man tilsynelatendeslå to fluer i en smekk. På dennebakgrunn ble det i de følgende dagerog uker sagt mer eller mindre klart atNorges Bank hadde latt kronen fallemed hensikt. Dette ble imidlertid,indignert og kategorisk, tilbakevist avNorges Bank. 49Den sterke renteøkningen, kombinertmed det faktum at den ikke virketetter hensikten, ledet rimeligvis til enny debatt om fastkurspolitikken. Igjenvar Knut Anton Mork raskt ute påbanen med kritikk av den norskevalutapolitikken, og nå fikk han ogsåsolid støtte fra en del andre økonomer, iførste rekke fra Norges Handelshøyskole.Erling Steigum, Jan ToreKlovland og Victor Norman gikk alleut mot fastkurspolitikken. Blant demsom fortsatt forsvarte denne politikkenvar Arbeiderpartiets formann TorbjørnJagland, NHOs leder Karl Glad ogøkonomer fra Sosialøkonomisk instituttved Universitetet i Oslo.Ikke minst Karl Glad, toppsjef iNHO, ble sterkt forarget over kritikkenav fastkurspolitikken. Ifølge en artikkeli Aftenposten fra september 1997 skullehan gjerne «ha satt munnkurv» påKnut Anton Mork og andre økonomersom stadig hevdet offentlig at tilstandeni norsk økonomi ville værtmye bedre uten fastkurspolitikken.«Jeg blir så matt av folk som klarer åha fasitsvaret på dette,» sa han blantannet. 50 Det var ikke bare Morks stand-Inflation Rate Target», Christiansen andQvigstad , s126f.45 Penger og Kreditt, nr 4 1997, s 565f.46 Penger og Kreditt, nr 1 1998, s 68.47 «Det økonomiske opplegget for 1999»,Penger og Kreditt nr. 4 1998, s 586.48 Pressemelding 24. august, Norges Banksnettsider.49 Se for eksempel Kjell Storviks foredrag den28.8. 1998 som er gjengitt på Norges Banksnettsider.50 Aftenposten 7.9. 1998