200 1 - Samfunnsøkonomene

ØKONOMISK FORUM NR. 5 200120Aktuell kommentaregen analyse i årstalen i februar 1992.Han understreket da meget klart at dennorske nedgangen under en internasjonalhøykonjunktur i 1988 og 1989hadde medført en sterk økning iarbeidsledigheten. Dette hadde i sin turfremtvunget et omslag i finanspolitikkeni ekspansiv retning. Fra våren 1989til og med budsjettåret 1992 var det vedforskjellige tiltak gitt en stimulans tilpublikums realinntekter som samletsvarte til 7,2 prosent av BNP. Problemetvar nå at folk ikke ville brukedisse pengene. Under overskriften«Folket som ikke ville bruke penger»,konkluderte han på følgende måte:«Husholdningene har valgt å brukesine økte realinntekter til å øke sinsparing heller enn til forbruk, og imotsetning til tidligere tar sparingenform av økte nettofordringer i stedetfor investeringer i egen bolig.» 14Både husholdninger og foretak haddeunder krisen større inntekter enn debrukte til kjøp av varer og tjenester.Dermed økte de sine fordringer til utlandet.For nasjonen som helhet var detifølge Skånland en økning i slike nettofordringertil og med november 1991på 30 milliarder kroner. 15 Dermed haddepolitikken i høy grad virket etterhensikten. Med det nivået som de effektiverentekostnadene nå hadde nådd,så var det kanskje ikke så rart. Vi haddenærmest gått fra den ene ytterlighet tilden andre.Den første debattenom fastkurspolitikkenI dag vet vi at fastkurspolitikken i betydeliggrad kom til å forsterke dennorske og nordiske finanskrisen fraomkring 1990, men det tok ganskelangt tid før denne erkjennelsen sloigjennom for alvor. Valutakursen bleholdt på et stabilt nivå frem til høsten1992, skriver Jan Tore Klovland, og idenne forstand var pengepolitikkenvellykket. Han legger imidlertid til atdet i ettertid har vist seg å være godegrunner til å stille spørsmålstegn veddenne politikken:«De aller fleste økonomer i Norge,innklussive forfatteren, var tilhengerav fastkurspolitikken, i alle fall til engang etter 1992. I den grad noen finnerklokskap på dette punktet er detaltså tale om etterpåklokskap.» 16Det bør kanskje legges til at Klovlandgjennom historiske studier er en avdem som i særlig grad har vist etterpåklokskappå dette punkt. Han menerfortsatt at fastkurspolitikken frem tilslutten på 1980-tallet i det store og dethele virket gunstig for norsk økonomi,at den hadde en disiplinerende effektog bidro til å bringe inflasjonsforventningenenedover. Deretter bleimidlertid tilstramningseffekten urimeligsterk:«Problemene ved å binde seg til etvalutakurssystem med Tyskland somden hegemoniske leder, viste seg foralvor rundt 1990. Konjunkturutviklingeni Norge var klart svakereenn i Europa, og den tyske gjenforeningenmedførte en svært strampengepolitikk i Tyskland. Det er nåvelkjent at en fastkurspolitikk medasymmetriske konjunkturbølger haren tendens til å forsterke konjunktursvingningene.»17Erling Steigum formulerer seg på lignendemåte. Han understreker at densterke internasjonale renteoppgangenslo svært uheldig ut i Norge fordi denkom på et tidspunkt da inflasjonen varlav og arbeidsledigheten høy. Effektenble forsterket ved overgangen til heltfrie kapitalbevegelser i 1990. Konjunktursituasjonenog inflasjonstakten «tilsaikke» at det var behov for en strampengepolitikk, snarere tvert imot:«Fastkurspolitikken var en sterktmedvirkende årsak til at realrentenble svært høy i Norge i tidsrommet1989-1993. Pengepolitikken bidroderfor til å forlenge den alvorligelavkonjunkturen i norsk økonomi.» 18Frem til 1992 var det som nevnt litendiskusjon om selve fastkurspolitikken,19 men som følge av bankkrisensom for alvor brøt ut i 1991, ble det atskilligstrid om praktiseringen. Somtidligere nevnt ble Norges Banks utlånsrentei første omgang satt opp til 16prosent i desember 1986 og så gradvissatt ned til 10 prosent i juni 1989 ettersomprisstigningen ble redusert, betalingsbalansenstyrket og skattesystemetendret. Skånland understreket hele tidenat renten ikke måtte settes ned forraskt, og han var også den som høsten1989 gikk inn for høyere rente.Den 16. november 1989, like etter atSyse-regjeringen hadde tiltrådt, bledagslånsrenten i Norges Bank hevet fra10 til 11 prosent. «Rentebombe fraSkånland» skrev Aftenposten. «Fikkviljen sin - men for sent», skrevDagens Næringsliv. Det siste ble utdypetpå følgende måte:«Omsider fikk Hermod Skånlandviljen sin. Gårsdagens renteoppgangpå én prosent har Norges Bank bedtom lenge.» 20Dagslånsrenten ble liggende på 11 prosentfrem til 26. august 1990 og så sattned til 10,5 prosent. Dette nivået varuendret resten av året. Den effektiverenten var hele tiden ca. 0,5 prosenthøyere enn den nominelle. 21 Ettersomprisstigningen ble lavere, ble realrentenhøyere.I 1990 fikk vi en ytterligere styrkingav utenriksøkonomien, men samtidigen fortsatt svekkelse av aktivitetsnivåetinnenlands. I 1991 ble problemet akutt.I denne situasjon gikk ledende økonomerut, og sa at Norges Bank haddegått for langt i retning av å skape enstram fastkurspolitikk. Særlig skarp varEinar Forsbakk i et innlegg i Aftenpostenden 8. januar. Han mente atHermod Skånland hadde god anledningtil å øke likviditeten i pengemarkedetog i neste omgang sette neddagslånsrenten:«Vi i Sparebankforeningen har vondtfor å se klare tegn på oppgang i innenriksøkonomien.Derimot harNorge en sterk utenriksøkonomisk14 Årstalen, Penger og kreditt, nr. 1 1992, s. 615 Samme sted.16 Jan Tore Klovland, «Pengepolitisk tennis: Toklassiske dobbeltfeil og en ny dårlig serve»,Økonomisk politikk i en turbulent verdensøkonomi,SNF årbok 1999 redigert avØystein Thøgersen, s 48.17 Samme sted.18 Erling Steigum, «Norsk pengepolitikk ved enskillevei. Fast kurs, langsiktig valutamål ellerinflasjonsmål», LOS-senter-Notat 9836,1998, s 24.19 Det fantes imidlertid økonomer som stilte segkritisk til denne politikken. Blant dem varAxel Dammann fra DnB som gikk inn for enmonetaristisk politikk, og professor KnutAnton Mork ved BI som anbefalte flytendekurs.20 DN, 16.11. 1989.21 Penger og Kreditt, nr. 2 1991, s. 137.