2004 - Bergen skog

Naturforyngelse, naturalisering og trusselbildet
Forsøk og plantetakseringer som Skogforsk har foretatt ved våre eldste
plantefelt viser at sitkagran er veltilpasset til kystklimaet, setter modent
frø med korte intervaller, og har et potensial for å spre seg fra plantefeltene.
Potensialet for naturlig foryngelse og trusselbildet i dette må ikke overdrives.
Spredningen som er observert skjer langsomt, spesielt på lyngmark og i tett
lauv- eller furuskog. Rik oppkomst av småplanter er sporadisk observert på
forlatte beiter, i veikanter og på brannflater. De samme erfaringer har i mange
tiår vært høstet i Bergens naturpark. På mindre hogstteiger i den umiddelbare
nærhet av eldre sitkagranbestand kommer småplantene villig opp, og man
har flere steder fått opp vellykket lukeforyngelse.
Naturforyngelse er et tveegget sverd. Det er viktig å fremheve at man gjennom
en rimelig grad av skjøtsel med skogbruk og beitebruk i utmarken kan
holde sitkagranen effektivt borte fra de arealer hvor den ikke ønskes. At den
setter modent frø gir imidlertid skogeiere muligheter for å få opp nye generasjoner
av trær til lave kostnader. I et perspektiv på flere hundre år er slikt økonomisk
fordelaktig – og var da også definert som ønskelig da man var på leting
etter egnede treslag for kyststrøkene. Det er også viktig å betone at tilskogingen
i våre kyst- og fjordstrøk er et fenomen som i svært liten grad kan knyttes
opp til sitkagran. I første rekke er det bjørk, rogn, osp og furu som dominerer
i pionerfasen og som gradvis endrer landskapene. Både gammel beitemark
i fjordlandskapet, stølsmarker og lyngheiene gror i dag til med skog – noe
som fra en forstlig synsvinkel ikke er ubetinget negativt. Lyngheiene har etter
hvert fått en nokså ufortjent status som det vestnorske referanselandskap.
De mest ivrige «nudister» mener landskapet anno 1900-1950 skal ivaretas,
nærmest koste hva det koste vil. Det er flere grunner til å advare mot at et
slikt ensidig landskapssyn får bre seg uten særlige motforestillinger. Kampen
mot «fotosyntesen» og tilskoging kan med dagens beitetrykk av husdyr og
med det begrensede hogstregime ikke vinnes - uten at tilskuddene til landbruket
mangedobles fra dagens nivå. Den manuelle arbeidsinnsats som pleie
av landskapene etter hvert vil kreve er det neppe heller mulig å oppdrive. At
skoglandskap er mindreverdige står i sterk kontrast til at Hordaland i svært
liten grad er selvforsynt med trevirke, bare om lag 15 % av trebruken dekkes
i dag opp med lokalt råstoff . Samtidig blir kun fjerdeparten av bruttotilveksten
i skogene høstet. I et lengre tidsperspektiv er et slikt regime verken
ønskelig eller kan neppe fortjenes å kalles bærekraftig. En samfunnsmessig
oppgave bør være å definere hvordan man effektivt frembringer både nyttige
og vakre fremtidsskoger langs våre kyster og fjorder. I et slikt bilde vil sitkagran
kunne fylle viktige roller lokalt – særlig i forhold til lebelter og i utsatte