2004 - Bergen skog

Jan-Erik Nyborg ved kjempesitkastreet
på Hesteberget. Foto: AI
har vært dominert av laber aktivitet, miljøkonfrontasjoner og omfattende
strukturendringer i landbruket. Fortsatt er det et definert mål at bruken av
utmarken og skogene skal bidra til å sikre bosetning og bondens inntekter og
gi råstoff til skogindustrien. En effektiv arealutnyttelse skal balanseres mot
en rekke hensyn – f.eks. allmennhetens ferdsel. At man i kystskogbruket har
brukt sitkagran for at kystbonden skal ha flere økonomiske ben å stå på, og le
for de verste stormbyger, bør forstås i en riktig kontekst. Fra de eldste plantninger,
bl.a. på Fløyen, foreligger kalkyler som viser at det er få investeringer
som har gitt så høg realrente som skogkultur med sitkagran, gjerne syv til åtte
fold det stedegne treslag kan yte. Lokal produksjon – og foredling bør få en bred
plass i tiden som kommer, og målet bør være å øke verdiskapningen fra våre
kystskoger. Sitkagran representerer en grunnressurs i dette arbeidet, og det er
sentralt at skogeierne tar ressursene i bruk – når de er modne for høsting etter
ca. 50-80 år. Om klimaet blir varmere og fuktigere (og mer stormutsatt) kan
det fremføres argumenter for at sitkagran i fremtiden bør ha en bredere plass
i kystskogene enn den har i dag. De siste års skogpolitiske holdninger har
vært å følge en restriktiv linje i forhold til bruk og nyplanting av utenlandske
treslag. Tilsvarende strategi ble valgt av selskapet i «Mål og retningslinjer for
skogskjøtselen i Bergens naturpark». Man kan også, dersom man fjerner seg
fra puritanismen, velge å se utenlandske treslag som et eksotisk supplement
og en mulighet snarere enn et potensielt problem. Det er jo f.eks. interessant
at få ivrer etter å bekjempe korn- eller potetdyrkningen i Norge !
0
Bernt-Håvard Øyen som omviser i sitkaskogen
på Fløyen. Foto: AI