2004 - Bergen skog

Mellom Svartediket og Isdalsvatnet ble det i 1875 anlagt vei inn til det nye Krutthuset som
Militæretaten bygde i Isdalen. Broen over eidet krysset kanalen mellom vatnene. Denne
kanalen prøvde Ole Storm på Årstad å tappe Isdalsvatnet gjennom. Seinere har vannverket
utdypet løpet. I forgrunnen skredfoten fra 1717. Foto: DS 1976.
I den videre saksgangen fortsetter partene å skylde på hverandre. Ole Storm
kan ikke riktig huske om han bad om å få den første stemmen bygget i 1708,
men nekter uansett for å ha godkjent påbyggingen, - han sier at han ikke
engang visste om den. Samtidig trekker han fram at «hans beste Kast udi Sortediget»
er ødelagte av skredet. 15 Jokkum Schaale sier at han på sin side ikke
hadde noen myndighet til å sette opp demninger, men at han hadde betalt
Sæterstøl for jobben «allene for fredelighets skyld». Moritz ber om å få kalle
inn et nytt vitne, og saken blir derfor utsatt.
I slutten av februar 1718 er retten på nytt satt på Årstad gård. Nå vil enken
Ane Elfring i Tyskemøllen ikke lenger vite av sine tidligere kompanjonger
Moritz og Schaale. Også Ole Storm setter isfront mot Moritz; presten kan nok
ha ment å stå sterkere aleine i et krav om uskyld og erstatning. I et rettsmøte i
mars fortsetter krangelen. Og nå blir Moritz skjøvet fram som hovedsynderen
i saken. De andre møllerne hevder igjen at det er han som har vært pådriveren
i dambyggingen, og at de sjøl «ligsom har maattet følge Herman Moritz.» Og
at Moritz ikke fikk laget en veit gjennom myren til tapping av overvatn, blir