Han kan helbrede oss, hver eneste en, s. 18 - The Church of Jesus ...

Ett av mine kjæreste barndomsminner
er klikkingen av min mors høye hæler
på tregulvet på kjøkkenet mens hun
gjorde familien klar til å dra til kirken. Hun
var svært involvert i menigheten og var
Hjelpeforeningens president i mange år. Jeg
drømte aldri om at noe kunne bli forandret.
Da jeg var omtrent 12 år og hun og jeg
bodde alene, forlot hun Kirken av grunner
jeg ikke forsto. Selv om mor – mitt forbilde
– hadde besluttet å slå inn på en annen vei,
visste jeg at evangeliet var sant, og jeg fortsatte
å gå i kirken. Selv om mor ikke var enig med
meg, kjørte hun meg til og fra kirken hver uke.
Det var ofte følelsesmessig vanskelig å være
i kirken, spesielt på nadverdsmøtet, der jeg
satt alene langt bak og hadde god utsikt til alle
mødrene, fedrene og barna som satt sammen.
Mange ganger satt jeg sammen med familien
til en venn. Jeg kommer alltid til å være takknemlig
for min «mormonfamilie» og andre i
menigheten som gikk omhyggelig inn for å
inkludere meg i denne vanskelige tiden.
Mine hjemmelærere var for eksempel
trofaste, selv om det var bare meg de kom for
å undervise og jeg bodde lenger unna enn de
fleste i menigheten. Jeg så frem til anledningen
til å drøfte evangeliet og føle styrken
i prestedømmet og Ånden i mitt hjem.
Mange medlemmer av menigheten var folk
jeg hadde kjent hele livet. Med deres kjente
ansikter, varme smil og vennlige samtaler ble
80 Liahona
TIL VI SES IGJEN
TRYGG I MIN
MENIGHETSFAMILIE
Av Caroline Kingsley
Da jeg begynte
å gå i kirken
alene som
12-åring,
oppdaget jeg
at min himmelske
Fader
hadde velsignet
meg med
et ferdiglaget
sikkerhetsnett.
de mine mødre, fedre, brødre og søstre i
menigheten. Jeg følte tilhørighet og kjærlighet,
og det mildnet sorgen over å komme til
kirken uten min familie.
Jeg vet at jeg ikke er alene om en slik
situasjon. Mange unge kommer til kirken
uten den ene av foreldrene eller uten begge.
Men gjennom eksempel, vennskap og kall
kan vi alle rekke ut en hånd til disse sønner
og døtre av vår himmelske Fader og hjelpe
dem å føle seg velkommen, undervise dem i
evangeliets prinsipper og oppmuntre dem til
å ta aktivt del i møter og aktiviteter.
«Vår himmelske Fader planla at vi skulle
bli født i en familie – den mest grunnleggende,
mest hellige og mest kraftfulle
gruppe på jorden,» sa Virginia H. Pearce, tidligere
rådgiver for Unge kvinner på generalplan.
«Og det er i familien vi tilegner oss noe
av den viktigste lærdom vi noensinne blir
undervist om. I tillegg til denne familiegruppen
sørget Herren også for menighets- eller
grensfamilien… Menigheter er ikke ment å
erstatte familieenheten, men å støtte familien
og dens gode læresetninger. En menighet
er et annet sted der det finnes tilstrekkelig
hengivenhet og energi til å danne en slags
familie med et “sikkerhetsnett” for oss alle
når vår familie ikke kan eller ikke sørger for
all den undervisning og utvikling vi trenger
for å vende tilbake til vår himmelske Fader.
Vi trenger å styrke vår takknemlighet for
kraften i menighetsfamilien og fornye vår
forpliktelse til å delta positivt i dette samfunn
av hellige.» 1
Jeg er svært takknemlig for dem som ble
mitt sikkerhetsnett og ga meg et ønske om å
gjøre det samme for andre. ◼
NOTE
1. Virginia H. Pearce, «The Rewards of a Ward», New Era,
mars 1995, 41.
FOTOILLUSTRASJON AV ROBERT CASEY