Vårkonsert Lund Kirke - Steinar Rettedal

Dette har skjedd: Joar
går i 4. klasse. En ny
gutt , Alex har flyttet til
stedet sammen med
familien sin. Alex slår
Joar og de andre i klassen
og Joar forstår ikke
dette. Han tar båten til
bestefar og spionerer
utenfor hos familien til
Alex. Han finner ut at
faren slår de andre i
familien og at de sikkert
ikke har penger til
å holde huset varmt.
Joar bestemmer seg
for å hjelpe uten at de
vet det og frakter ved til
familien. Nå ligger Joar
bak en stein fordi han
ble overrasket av Alex
som kom løpende ut av
huset. Alex står ved et
tre og gråter.
32 Lund og Heskestad Menighetsblad nr 2 2011
MØRKETS ENGLER
KAPPLØPET
Joar hadde aldri vært så redd før. Han
var livredd for å bli oppdaget og følte
at Alex kunne høre hjerteslagene
hans. Men Alex hadde nok med sin
egen gråt. Det gikk flere minutter og
Alex hulket. Joar var redd for at hvis
Alex gikk inn i huset igjen kunne han
bli oppdaget. Bak steinen var det en
liten heldning på bakken og hvis han
bare fikk litt tid kunne han kanskje
komme seg bort fra lyset fra huset.
Han holdt øynene på Alex og ålte seg
sakte bakover inn i mørket. Til slutt
var han oppslukt av mørket og krøp
bak busker og trær til han følte seg
sikker på at han ikke ble oppdaget.
På båtturen hjem tenkte Joar mye på
det som hadde skjedd. ”Hvis Alex
hadde det vondt hjemme, hvorfor forsøkte
han heller ikke å bli venn med
de andre i klassen”? Han tenkte på
hvordan han selv ville hatt det hvis
hans far slo han. Han så opp mot
himmelen og sa halvhøyt: ”Takk
Gud for at mamma og pappa er snille
mot meg”.
Da han kom hjem spurte mor hvordan
det var med Marius. Joar løy og
sa at han hadde det fint. Så begynte
hun å spørre hva de hadde gjort. ”Å
nei, tenkte Joar, ikke få meg til å lyve
mer”. Han mumlet noe uforståelig
og sa at han ville gå på rommet for å
gjøre noen lekser.
Det gikk flere dager før Joar igjen
tenkte på at Alex og familien sikkert
hadde brukt opp veden. Det var ingen
forandring på skolen og Alex
fortsatte med å slå de andre. Joar forsøkte
så godt han kunne å være vennlig
mot han, men det var ikke lett når
han svarte med å slå han og snakke
stygt til han.
Fredagen kom og da måtte han av
sted. Det var nesten blitt vår, men det
var litt sludd i lufta. Det var bare en
liten trekk i luft så han var ikke redd
Føljetong
v/ AL
for å ta båten. Som vanlig sa han
hjemme at han skulle til Marius, men
hoppet fort ut i veikanten på vei mot
Marius. Han hentet trillebåra og la
oppi 3 sekker med ved fra vedskjulet
til bestefar og lastet det opp i båten til
bestefar. Kjeledressen og redningsvesten
lå klar i båthuset og han satte
kursen mot Langøya.
På en høyde et stykke unna ble en
kraftig nattkikkert rettet mot Joar.
Joar hadde ingen mulighet til å vite at
han ble spionert på. Gjennom kikkerten
hadde to øyne god kontroll på det
som foregikk på sjøen og store deler
av Langøya. Nattkikkerten forsterket
det lille lyset som ble reflektert fra
skyene og øynene kunne derfor ha
god kontroll på bevegelsene til Joar.
På båtturen begynte det å snø og Joar
var redd snøen ville legge seg på bakken
og kanskje avsløre hvor han kjørte
trillebåra og gikk. Han tenkte på
det som skjedde på sist tur. Han var
ekstra forsiktig og han hadde mest
lyst til å avbryte turen. Men han ville
jo ikke at Alex skulle fryse. Han forsøkte
å ta seg god tid, men samtidig
måtte han ikke bruke alt for lang tid
for snøen begynte å legge seg.
Han parkerte trillebåra et stykke fra
uthuset og bar en vedsekk og la den
ved døra. Det var stille hjemme hos
Alex. Han hadde vært veldig nervøs,
men siden alt var så rolig begynte han
å slappe mer av. Han la den siste sekken
fra seg og begynte å gå i retning
av trillebåra. Han trakk et lett sukk
over at det hadde gått så bra. Plutselig
hørte han en lyd fra ei dør i uthuset.
Hele kroppen hans stivnet og
han bråsnudde seg mot lyden. Han
så en skikkelse som kom løpende mot
han og Joar reagerte med det samme.
Han glemte alt av forsiktighet og løp
mot trillebåra det han kunne. Han
følte at han ikke fikk nok luft og han
var livredd. Han hørte skritt bak seg.
Plutselig slo en tanke inn i han. Han
kunne jo ikke røpe hvor trillebåra
var og han forandret brått retning.
Han løp over et jorde og over en
kolle. Han håpet å gjemme seg bort
i et skogholt og merket at forfølgeren
sakket etter. Plutselig oppdaget
han at forfølgeren hadde lommelykt
og da måtte han bare løpe og kunne
ikke gjemme seg. Han måtte komme
seg i båten og komme seg bort. Det
var nok lettere å løpe etter han med
lommelykt og han håpet at han skulle
nå båten tidsnok. Han hadde bundet
båten slik at det skulle være gjort på
et øyeblikk å løse den, men ville det
bli nok tid?
Han skimtet taket på båthuset hvor
båten lå fortøyd og øynet et lite håp.
Plutselig snublet han og falt forover.
Han kjente smerten i hodet da han
traff ei trerot og han besvimte halvveis.
Han følte tida stod stille, men
var så omtåket at han ikke forstod
faren. Han forsøkte å reise seg opp,
men han klarte ikke å holde balansen.
Han så lyset komme nærmere og i
lysskinnet så han en stokk som ble hevet.
Joar klarte å holde armene foran
hodet sitt og skrek. ” Ikke slå meg”
Han så stokken kom i bevegelse mot
han, men kjente ikke noe smerte.
Langt borte hørte han en stemme som
sa: ”Joar, er det deg?
Joar var omtåket, redd og utslitt. Han
satt på bakken og begynte å gråte.
Alex satte lyset fra lommelykta mot
han og ble rådvill. ”Hvorfor er du
her?, var det eneste han fikk fram.
Joar forsøkte å si noe mens han hikstet.
”Jeg ville bare være venn med
deg, men du bare slo meg. Da tenkte
jeg at jeg ville finne ut hvorfor du
ikke ville være venn med meg og da
jeg forstod at dere frøs ville jeg hjelpe
til med ved.”
Nå ble Alex stille. ”Hvorfor var du så
snill når jeg var slem?” Jeg vet ikke,
jeg tenkte bare at du sikkert trengte
en venn, stotret Joar. Det ble lenge
stille. Begge guttene stirret i bakken.
Ingen av guttene hadde anelse om at
de ble observert gjennom linsene på
en nattkikkert. Mannen bak kikkerten
hadde roet seg etter at kappløpet
hadde tatt slutt. Nå så han rolig på at
guttene holdt seg i ro.
Det var Alex som brøt stillheten først.
” Du, Joar, vil du fortsatt være venn
med meg”. ”Ja”, nølte Joar. ”Er du
helt sikker på det?” ”Ja”, svarte Joar
nesten litt irritert. ” Når jeg sier ja så
sier jeg ja.” Alex fortsatte: ” Jeg har
nesten aldri hatt noen venner og jeg
vet nesten ikke hvordan det er å ha
en venn. ” Selv om Joar ikke så Alex
i mørket og ikke var gamle gutten
hørte han på stemmen at Alex nesten
gråt. Det ble igjen stille før Joar tok
ordet. ” Du Alex, vil du ikke ha venner?
Det er jo vanskelig å få venner
når du er stygg med oss og slår oss”.
Joar angret litt på at det glapp ut av
han. ”Jeg vil ha venner, men jeg vet
ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke
være stygg, men jeg klarer ikke å la
være.” ”Hm”, kom det fra Joar.
”Nå må jeg gå hjem før de blir redde
for meg”, sa Joar. ”Men først må
jeg hente trillebåra” ”Har du trillebår
med deg?” Guttene begynte å gå
tilbake for å hente trillebåra i lyset
fra lommelykta til Alex. De hadde
mye snakke om og begge hadde mye
å spørre om. Joar fikk vite at Alex
hadde vært i uthuset flere kvelder for
å prøve å finne ut hvem som kom
med veden.
Da de skulle skilles ble de enige om å
være venner. ”men du må love meg
en ting, Joar”. ”Hva da?” ”Du må
love å ikke fortelle noen om det som
skjedde i kveld”. ”Avtale”, svarte
Joar, ”men da må du love å heller
ikke fortelle det som har skjedd til
noen for det er en hemmelighet” .
Da Joar satt i båten hjemover kjente
han at han hadde veldig vondt i hodet.
Han kjente at han hadde en kul overfor
panna. Men på tross av det vonde
hodet var han veldig glad. Han så
opp mot himmelen og sukket. ”Takk
Gud for at jeg har fått Alex til venn.”
Da Joar kom hjem spurte mor hvordan
han hadde hatt det hos Marius.
Men før han fikk svart så mor kulen
i hodet hans. ”Hva har skjedd med
deg”, utbrøt hun og tok hånda på kulen.
Joar trakk seg bort for det var
vondt. ”Vi lekte og jeg falt og slo
holdet i en rot”, mumlet Joar. Det var
jo nesten sant, tenkte han. ”Men jeg
har litt vondt i hodet så jeg vil legge
meg” Det var mer fordi han var redd
for at mor og far skulle spørre enda
mer at han vill legge seg.
Mandagen etter var både Alex og Joar
på skolen. De kastet noen blikk på
hverandre og smilte litt til hverandre
av og til. I friminuttene spilte de
fotball så det ble ikke tid til å snakke
sammen. I siste friminutt satte Morten,
en av de andre guttene i klassen,
krokfot på Alex slik at han falt. Han
ble rød i holdet og skrek og fløy rett
på Morten. Han var illsint og begynte
å slå vilt på Morten. Han ble så overrasket
at han ikke fikk gjort annet enn
å verge seg og trakk seg litt tilbake.
De andre flokket seg om dem og så
muligheten til et skikkelig slagsmål.
Plutselig kom Joar som var mye mindre
enn både Alex og Morten i full
fart rett mot dem. Han løp inn foran
Morten og skrek det han kunne med
ansiktet mot Alex. ”Stopp”. Samtidig
fikk han et slag i hodet fra Alex
som egentlig var beregnet å treffe
Morten. Likevel dyttet Joar Alex i
brystet og fikk han litt bort fra Morten.
Joar hveste mot Alex så bare han
hørte det. ”Skal vi være venner må
du ikke slå andre” Alex visste ikke
helt hva han skulle gjøre, men sendte
Joar og Morten et sint blikk før han
gikk fra dem.
Joar ruslet også bort fra de andre.
Han hørte at en av de andre lurte på
om Joar var gal som turde skille dem.
Joar lot som om han ikke hørte det.
Etter skoletid gikk Joar bort til Alex
og spurte om han ville være med
Joar hjem. ”Jeg kan ikke for da blir
mamma og pappa sinte”. ”Men kan
du ikke spørre om du kan være med
meg hjem noen timer i morgen”, foreslo
Joar. ”Jeg kan jo spørre, men jeg
får sikkert ikke lov”, svarte han trist.
Han ble litt ivrig: ”Du Joar, da du
fortalte om hvor spennende det var å
kjøre ved til oss tenkte jeg at jeg også
ville vært med på noe slikt. Kan ikke
vi sammen finne på noe?” ”Jo”, svarte
Joar nølende og angret på at han
hadde sagt det. Hva skulle de finne
på?
Da Joar kom hjem spurte han mor
om han kunne ta med Alex hjem etter
skolen dagen etter. Joar fortalte at
Alex ikke var sikker på om han fikk
lov. ”Det gjør han sikkert”, svarte
mor. Joar syntes det var noe merkelig
da hun sa det, men tenkte ikke mer
over det.
Lund og Heskestad Menighetsblad nr 2 2011
33