Självreglering av elektronisk handel i Norden

For ehandel må man kanskje likevel anse spørsmålet som noe uavklart.
Ehandelsdirektivet tar ikke stilling til disse spørsmålene. Det er fra representanter for
tilbydersiden fremholdt med stor styrke at de tradisjonelle reglene vil skape betydelig
rettsusikkerhet, fordi tilbyder må forholde seg til de forbrukerrettslige bestemmelse i et
uoverblikkbart stort antall land, i prinsippet alle de land hvorfra man kan få tilgang til de
sidene hvor avtale om kjøp av varen kan sluttes. Dette er åpenbart et reelt argument, og
kan tas til inntekt for at tilbyder eksponerer seg for en forretningsmessig risiko av ukjent
omfang.
Man kan imidlertid også foreslå at tilbyder selv treffer tiltak for å administrere denne
risiko. En mulighet ville f eks være å bruke en rute i bestillingsvinduet inneholde en
rullegardinmeny hvor forbruker måtte velge sitt bostedsland. Her kunne tilbyder
begrense oppførselen av land hvor tilbyder er villig til å levere varen. Hvis forbruker
ikke finner sitt bostedsland i listen, vil bestillingen enten avvises eller ruteres til manuell
behandling. Slik kan tilbyder kontrollere den forretningsmessige risiko knyttet til at
tvister i forbindelse med leveringen vil vurderes etter et land med en forbrukrettslig
regulering tilbyder ikke kjenner. Ulempen er selvsagt at dette forutsetter at selger selv
undersøker og setter seg inn i den forbrukerrelevante lovgivning i de land som
inkluderes på listen, noe som impliserer kostnader og praktiske vanskeligheter.
Alternative strategier for løsning av tvister
Det finnes et repertoar av mulige strategier for å løse tvister uten å ty til domstolene.
En mulighet som – og man bør kanskje si ”dessverre” – ofte benyttes, er at forbruker
unnlater å fremme noe krav. Når kjøpesummen er liten, vil forbruker kunne oppleve at
det ikke er ”bryet verdt” å forfølge det forbruker mener er vedkommendes rettigheter.
Det er også åpenbart at jo høyere terskelen er målt i ”bry” eller kostnader for forbruker
(og her må man også regne inn den tid forbruker selv må bruke på å forfølge saken), jo
lettere vil konflikten forbli latent. Det må anses som en rettspolitisk målsetning å senke
terskelen så mye som mulig, slik at den som mener å ha et krav, også vil fremme dette
overfor selger.
Det enkleste – og som det gjerne vil være naturlig å prøve først – vil være å løse tvisten
i minnelighet, dvs at man gjennom forhandlinger søker å komme frem til en løsning. I
praksis løses sikkert de fleste tvister på denne måten – selger tilbyr f eks omlevering, og
tar det tapet som dette impliserer. Imidlertid vil reelle forhandlinger ved internasjonale
kjøp lett kreve tid og ressurser, og det kan være praktiske problemer knyttet f eks til
språk. Likevel må man kunne gå ut fra at også ved ehandel vil de fleste tvister bli bilagt
gjennom forhandlinger, selv om disse altså kan være nokså rudimentære, og bare bestå i
at tilbyder oppfyller forbrukers krav uten ytterligere diskusjon.
Når tvisten oppstår, kan partene selvsagt også avtale en prosedyre for å løse den.
Nedenfor skal muligheten for bruk av voldgift kort omtales. Men partene kan avtale
andre løsninger – to vanlige løsninger er megling eller bruk av oppmann.
Megling innebærer at man benytter en person eller institusjon som på grunnlag av
argumenter fra begge sider, søker å komme frem til en løsning som også begge parter
26