Fulltekst utgave (pdf) - Høgskolen i Vestfold

DOBBELTSPILL – SJOSTAKOVITSJ 5.SYMFONI
(AVISINNLEGG)
Musikk er organisert lyd, uten innhold eller handling. Sier noen. Musikk er sjelens
og følelsenes språk og uttrykker mening. Hevder andre.
I norsk tradisjon regnes Harald Sæveruds Kjempeviseslåtten som selve symbolet
på den norske motstandskampen mot nazismen. Musikken hadde et innhold som
samlet befolkningen.
I Sovjetrussland opplevde komponisten Dmitrij Sjostakovitsj noe tilsvarende. Han
var riktignok høyt posisjonert i musikklivet og av mange oppfattet som
”rettroende”. Dog ble hans musikk regnet som samfunnskritisk, og han ble et
offer for reaksjoner fra det offentlige kulturlivet. Hvordan kunne dette skje i
Russland som i Norge, hvis musikk ikke uttrykker mening?
Etter et angrep i Pravda i 1936 sluttet Sjostakovitsj for en periode å skrive
musikk. Han hadde inntil da skrevet musikk i full åpenhet. Etter en forbigående
depresjon skrev han ferdig sin femte symfoni. Den ble urfremført med
Leningradfilharmonien året etter.
I den femte symfonien ga Sjostakovitsj makthaverne alt, dur og moll,
gammeldags tonalitet, melodier, temaer og oversiktlig instrumentasjon. Stalins
kulturpolitikere satt på første rad, alt og alle som var under kontroll av Stalins
egen kulturbøddel Andrej Zdjanov var strålende fornøyd. Men det makthavere
ikke skjønte, var at musikken samtidig var fylt med en indre mening for talløse
masser av russere som lot seg berøre. Publikum gråt under applausen. Hvis
musikk er uten annen mening enn pur lyd, hvorfor reagerte publikum så åpenlyst
denne høstkvelden i Leningrad?
Professor i musikkvitenskap, Jon Roar Bjørkvold, ser i boken Det musiske
menneske Sjostakovitsj femte symfoni i lys av en gammel russisk bønn, der
Herren bønnfalles om styrke til å forandre det som kan forandres og styrke til å
bære det som ikke kan endres. Han forbinder den femte symfonien med Ronja
Røverdatters berømte vårskrik: Jag måste skrika ett vårskrik, annars spricker jag
og beskriver kunstneren som tegner dype menneskelige dilemmaer. Sjostakovitsj
femte symfoni har den psykologiske skjæringen mellom Playing and Reality som
utfordring og arena.
I russisk tradisjon har man kunnet under beskyttelse av ”masker” gi åpen kritikk
av makthavere og politiske autoriteter. I noen tilfeller skjulte man seg bak
Jurodivyj-masken, bak en form for et psevdonym. Og Sjostakovitsj gikk inn i
dette rollespillet, på liv og død. Han tok på seg rollen som en russisk Jurodivyj,
for rent praktisk å overleve. Han valgte å leve i en eksistensiell balanse mellom
musikk og politikk, ord og handling, personlig integritet og offentlig identitet. Man
later som en ting og gjør noe annet.
Sjostakovitsj lot den gamle russiske bønnen skje fyldest. Han ville forandre, han
ville omskape, han visste at musikere, forfattere, skuespillere og celebriteter som
var tilstede forventet en sensasjon, en skandale. ”Jeg var i fryktens klør”, skal
Sjostakovitsj selv ha sagt. Folk gråt. De søkte og fant jurodivyjens spill bak
masken.