morfologiske studier av en farlig spirochet - BIO

Borrelia og 

Lyme-borreliose 

- morfologiske studier av en farlig spirochet 

Borrelia-artene tilhører 

de eubakterielle spirochetene, 

en klasse av sterkt 

bevegelige, spiralsnodde 

bakterier som er forbundet 

med infeksjonssykdommen 

Lyme-borreliose. Sykdommen 

er utbredt i Europa, 

Nord Amerika og Asia. 

Lyme-borreliose viser stor 

variasjon i symptomer og 

sykdomsforløp; det samme 

gjør Borrelia-bakterien 

i sine mange former og 

stadier. Den kliniske diagnosen 

og laboratoriediagnostikken 

er oft e problematisk. 

Ved mistanke om 

borreliose, vil mikroskopi 

være ett av mange diagnostiske 

hjelpemidler. 

Påvisning av Borreliabakterier 

ved mikroskopi 

av blod og vevsprøver byr 

på store utfordringer og 

mange fallgruver. Dett e er 

noe av det som tas opp i 

denne artikkelen. 

30 biolog, nr. 2 2009 

MORTEN LAANE 1) , IVAR MYSTERUD 2) , 

OTTAR LONGVA 3) OG 

TROND SCHUMACHER 2) 

1) INSTITUTT FOR MOLEKYLÆR BIO- 

VITENSKAP, POSTBOKS 1041 BLINDERN, 

UNIVERSITETET I OSLO, 0316 OSLO. 

2) BIOLOGISK INSTITUTT, POSTBOKS 1066 

BLINDERN, UNIVERSITETET I OSLO, 0316 

OSLO. 3) SIRIVEIEN 26 A, 6411 MOLDE. 

Sykdommer som overføres med 

insekter og midd (Acarina) utgjør 

i mange områder et betydelig 

helseproblem (Gray et al. 2002, 

Piesman & Gern 2004, Goodman 

et al. 2005). Insekt-medierte sykdommer 

gjør seg også gjeldende i 

norske økosystemer (Jenum et al. 

1994, Eldøen et al. 2001). I denne 

artikkelen retter vi søkelyset 

mot sykdommen Lyme-borreliose 

(«Lyme Borreliosis», «Lyme 

disease») (Gray et al. 2002, Wilske 

2003, Steere et al. 2005, Ljøstad 

& Mygland 2008), forårsaket av 

bakterien Borrelia, som overføres 

av blodsugende insekter og 

midd (Acarina), bl.a. fl ått (Ixodes 

ricinus); (se Fig. 1,2). Dette er 

en sykdom som har fått fornyet 

fokus i fagtidsskrifter og i presse 

her hjemme i den seneste tid, ikke 

minst på grunn av problematikken 

rundt udiagnostisert kronisk 

Lyme-borreliose (CLB). 

Sykdommen, men trolig også 

diagno stiseringen og opp merk somheten 

rundt sykdommen, synes 

å være på fremmarsj her i landet 

(Lindgren et al. 2000, Øymar & 

Tveitnes 2008). Flåtten, som 

tidligere bare fantes langs Oslofjorden 

og kysten nord til Møre, 

ser ut til å utvide sitt utbredelsesområde. 

Større utbredelse har 

vært tilskrevet «klimaendringer» 

(se Lindgren et al. 2000). Smitterisikoen 

ved fl ått-bitt er generelt 

liten. I noen tilfeller oppstår 

det et sirkelformet, rødt utslett 

(«erythema chronicum migrans» 

eller «erythema migrans» (EM)) 

som brer seg ut fra bitt-stedet og 

gjerne omgis av en lysere ring. 

EM er et sikkert diagnostisk tegn, 

men under halvparten av de som 

blir infi sert ved bitt har eller blir 

oppmerksom på et slikt utslett. 

Symptomene i tidlig (akutt) fase 

av sykdommen er som regel lette 

(infl uensaliknende, hodepine, 

muskelsmerter, feber). En antibiotikakur 

i dette stadiet vil som 

regel gi varig helbredelse. Men i 

noen få tilfeller vil sykdomsforløpet 

kunne bli mer langvarig og 

kronisk, med symptomer bl.a. fra 

nervesystemet (nevroborreliose). 

Stikkende smerter, svikt i korttidshukommelse, 

vedvarende 

utmattelse, uvanlig lang restitusjonstid 

etter anstrengelser, 

vanskeligheter med å holde seg 

oppreist og å gå, urinveisymptomer, 

og kvalme kan forekomme. 

Også leddene kan angripes, hvilket 

i verste fall kan medføre at 

pasienten blir varig sengeliggende 

eller ender opp i rullestol. Mer 

kroniske hudforandringer («acrodermatitis 

chronica atrophicans»; 

ACA) er også beskrevet, og disse 

forverres ved sollys. Det foreligger 

omfattende oversikter over

Fig. 1. Flått (Ixodes ricinus) ca. 

7 mm stor voksen hunn, overside. 

medisinske aspekter ved Lymeborreliose 

(se Hansen 1995, Gray 

et al. 2002, Piesman & Gern 2004, 

Goodman et al. 2005, Miklossy 

2008, Mik lossy et al. 2008). 

Borrelia-infeksjoner og Lymeborreliose 

er et omfattende problemkompleks 

med mange ubesvarte 

spørsmål. Ikke minst er det et behov 

for å belyse noen av problemene ut 

fra det vi nå vet om Borrelia-bakterien 

og dens nære slektningers biologi 

og økologi (Coyle 1997, Barbour 

& Hayes 1986). 

Nytt samarbeidsprosjekt 

Med utgangspunkt i egne undersøkelser 

av Borrelia-bakterien, 

sammenholdt med norsk og 

internasjonal litteratur om 

Lyme-borreliose, setter vi fornyet 

fokus på mulig etiologi og sykdomsforløp 

ved såkalt «kronisk 

Lyme-borreliose (CLB)» og «post- 

Lyme-borreliose (PLB)». Omfang 

og betydning av disse syndromene 

er omdiskutert og har hatt mange 

engasjerte aktører (se Hansen 

1995, Piesman & Gern 2004, Feder 

et al. 2007, Aavitsland 2008). 

Det er blitt hevdet at vedvarende 

(persistent) Borrelia-infeksjon 

etter inadekvat antibiotikabehandling 

i sykdommens initiale 

fase, ubehandlet sykdom, eller 

asymptomatisk infeksjon, alle kan 

representere noe av sannheten 

bak disse syndromene. Dette har 

fått liten tilslutning fra medisinsk 

helsepersonell, som rutinemessig 

baserer diagnosen på serologi, i 

første rekke på adekvat immunsvar 

(antistoffer) på infeksjonen 

(bakterien) i blod og cerebrospinalvæske. 

Påvisning av bakterien 

ved dyrkning er krevende og inngår 

ikke som rutineundersøkelse 

ved norske klinikker. 

Det nye prosjektet er et samarbeidsprosjekt 

mellom Institutt for 

molekylær biovitenskap og Biologisk 

institutt ved Universitetet i 

Oslo. Våre undersøkelser baserer 

seg på et variert materiale og erfaringsgrunnlag 

(Boks 1), og et bredt 

regime av mikroskopiske metoder 

og teknikker (Boks 2). Vi har valgt 

å starte «fra bunnen av» og undersøke 

holdbarheten i både klassisk 

og ny viten, uten i utgangspunktet 

å utelukke noen mulig tolkning 

eller konklusjon. Vi har lagt vekt 

på å presisere hva man vet, hva 

som antas og hva vi som forfattere 

tillater oss å hypotetisere. 

Vi skal i denne artikkelen ta for 

oss enkelte viktige, økologiske as- 

pekter ved bakterier (spirocheter) 

generelt og Borrelia-bakterien 

spesielt, med fokus på mulige 

konsekvenser av nå veldokumenterte 

fakta om Borrelia-bakteriens 

skiftende levevis og evne 

til transformasjon in vitro og in 

vivo. Dette er forhold vi mener 

kan ha stor betydning for det 

kliniske forløpet av Lyme-borreliose, 

foruten for vurderingen av 

hva som eventuelt bør inngå av 

laboratoriediagnostikk og adekvat 

behandling av sykdommen. Først 

litt om spirocheter og Borreliabakteriens 

biologi. 

Borrelia er en spirochet 

Spirocheter er en gruppe spiralsnodde, 

korketrekkerformete 

bakterier med fl eksible celler 

som er vanlig utbredt i naturen, 

hvor de enten kan leve fritt, som 

biolog, nr. 2 2009 31

kommensaler, eller som parasitter 

(Barbour & Hayes 1986). De fl este 

av oss har for eksempel spirocheter 

i tannhalsen, der de lever som 

ufarlige kommensaler. Ved dårlig 

munnhygiene og nedsatt tannstatus, 

eller i kombinasjon med 

infeksjoner i munnhulen, kan 

spirocheter opptre i store mengder 

og gi sykdom. 

Termitter (Isoptera), med mer 

enn 2000 arter globalt, er sosiale 

insekter som lever i velorganiserte 

samfunn. Noen termitt-arter 

har inngått en form for symbiose 

med encellete fl agellater som 

også fi ns i termitt-tarmen. Hos 

lavere termitter er spirocheter 

en normal komponent av tarmfl 

oraen, og en enkelt termitt kan 

huse mange spirochet-arter (se 

videosekvens: Laane & Yu 2005). 

Denne mangfoldige fl oraen av mikrorganismer 

er nødvendig for at 

termitten skal kunne nyttiggjøre 

seg vedpartikler fra dødt eller 

råtnende trevirke som den gnager 

ut og spiser. I evolusjonen fra 

primitive prokaryoter (bakterier) 

til eukaryote celler og organismer 

har det vært argumentert for at 

spirocheter eller spirochet-liknende 

former trolig representerer 

opphavet til de eukaryote cellenes 

fl ageller, - og følgelig også centrioler 

(se Laane & Yu 2000, Margulis 

32 biolog, nr. 2 2009 

a b c 

Fig. 2 (a-c). Flått (Ixodes ricinus). (a) ca. 2 mm stor nymfe, (b) utvokst eggleggende hunn i eggleggingsfase, (c) 

detaljbilde av egg. Det er uklart hvorvidt eggceller kan være Borrelia-infi serte. 

1993). Som vi skjønner er kunnskap 

om spirocheter essensielt for 

noen av de mest grunnleggende 

spørsmål i utviklingslæren. 

Foretrekker hypoksiske forhold 

Tarm-spirochetene til termittene 

er relativt følsomme for oksygen; 

de trives ikke og kan endog dø 

ved høye oksygenkonsentrasjoner. 

Best vokser de under lett hypoksiske 

forhold i termitt-tarmen, 

men krever ikke anaerobe forhold. 

Dette er interessant, og 

forteller oss at kanskje andre 

nærstående grupper av spirocheter, 

slik som Borrelia også kan ha 

preferanse for lave oksygenkonsentrasjoner. 

Vanligvis har bakterier en enkel 

livssyklus, hvor nye, vegetative 

celler oppstår ved tverrdeling. 

Dette er ikke alltid tilfelle, for 

det forekommer at bakterier kan 

ha seksuelle prosesser, og også et 

slags «kjønn». Større eller mindre 

mengder DNA kan overføres mellom 

celler av ulik «parringstype». 

Dette er blant annet velkjent hos 

tarmbakterien Eschericia coli 

og fl ere andre bakterie-arter. Et 

generelt trekk hos bakterier er 

at de under ugunstige forhold 

danner sporer eller cyster, som 

stort sett er inaktive stadier (eks. 

tetanusbakterien, miltbrann). 

Når leveforholdene igjen blir bedre, 

vil sporen/cysten kunne spire 

(Costerton 2007). Hos spirocheter 

og enkelte andre grupper av 

bakterier er forholdene enda mer 

kompliserte. 

Disseksjon av fl ått 

Reidar Mehl ved Folkehelseinstituttet 

har omfattende erfaring 

i isolering av Borrelia fra fl ått. 

Han har delt sine erfaringer med 

oss når det gjelder metoder for 

å påvise bakteriene. Bakteriene 

fi ns først og fremst i midtre del av 

fl åttens tarmsystem, sjeldnere i 

spyttkjertlene, og utdissekeringen 

følger om lag samme metodikk 

som ved undersøkelser av tarminnholdet 

i termitter. Mehl opplyser 

at 10-50 prosent av all fl ått 

har Borrelia. Vanligst påtreffes 

bakterien i middels store nymfer, 

og det er lettest å påvise dem i 

fl ått som ikke nylig har sugd blod. 

Som ledd i våre undersøkelser 

ble individer av fl ått dissekert 

under binokularmikroskop, og 

fl ere inneholdt bakteriecyster i 

tarmveggen. Deler av tarm epitelet 

sammen med tarm innhold ble 

overført til Ringers løsning for 

Drosophila (se Laane & Lie 

2007) i små kulturkamre med

PLANKTONFASE 

BIOFILMFASE 

VEKST- 

STADIUM 

7 

“ SPIRINGS- 

CYSTE ” 

“ SPRENGT 

CYSTE ” 

BORRELIA 

MORFOLOGISK SYKLUS 

“ CLUSTER ”- 

STADIUM 

5 

3 

1 

4 

“ PERLEKJEDE 

STADIUM ” 

CYSTE 

HVILESTADIUM 

SPIROCHET 

VEGETATIV FORM 

2 

TODELT 

STADIUM 

Fig. 3. Livssyklus hos Borrelia er ufullstendig kjent. Her er vist noen utviklingsformer beskrevet i litt eraturen, og 

som vi har påvist i våre undersøkelser: Normal vegetati v spirochet (1) som har delt seg i to (2); herfra kan utviklingen 

gå over i et såkalt «cluster» (3), eller et perlekjedestadium (4), som igjen kan fragmentere (5) og danne 

nye spirocheter (1). Et vikti g utviklingstrekk representerer evnen ti l å danne cyster (6), en form for hvilestadier 

organismen raskt kan innta når forholdene blir ugunsti ge. Slike cyster kan sprenges og spire (7) ti l vegetati ve 

spirocheter når leveforholdene blir bedre. Arter av bakterier kan forekomme både i en planktonfase og en biofi 

lmfase (se teksten). Det er sannsynlig at Borrelia-bakterien, som enkelte andre spirocheter, kan opptre skjult i 

biofi lmer. Livsyklus hos Borrelia omfatt er både morfologisk ulike former og vekslinger mellom individer av fl ått 

og ulike verter av krypdyr, fugl og patt edyr. Vi kan heller ikke utelukke at bakterien kan forekomme fritt i jord 

og vann utenfor verten. 

6 

biolog, nr. 2 2009 33

34 biolog, nr. 2 2009 

a 

d 

g 

j 

b 

e 

h 

k 

c 

f 

i 

l

m 

p 

s 

Fig. 4 (a-n). Borrelia burgdorferi i ulike stadier. (a-c) typiske cyster, det sentrale rødbrune området er selve bakterien 

omgitt av et lysere blåfarget cystehylster, (d) sprengt cyste med to kuleformete fragmenter (”perler”), (e-g) cystespiring 

i ulike stadier, i (h) ses en særs tynn spirochet sannsynligvis uten ytre kappe, (i) to sammenfi ltrete spirocheter, 

(j) spirochet under perlekjededannelse, (k) spirochet med løst eggformet fragment, (l) to spirocheter tett sammentvunnet 

(seksuelt stadium?), (m) spirochet under fragmentering, (n) typisk cluster av mange spirocheter, (o-t) 

transmisjons-elektronmikroskopiske bilder av Borrelia-cyster oppbevart på desti llert vann og farget i uranyl acetat. 

Slike cyster er spiredykti ge ett er svært lang ti d, (o-r) viser selve bakteriene som elektrontett e områder omgitt av en 

mindre elektrontett ytre kappe; cystene kan ha fl ere parallelt arrangerte bakterier, (s-t) ”akti v” cyste med tydelige 

"bakteriefl ageller", (t) et bildebehandlet utsnitt av (s) med økt kontrast for å tydeliggjøre bakteriefl agellene. 

n 

q 

t 

o 

r 

biolog, nr. 2 2009 35

dekkglass i bunnen. Etter 2-3 

timer spredte tarmepitelceller seg 

(Fig. 7 a-b), festet seg til dekkglasset 

og begynte med amøboide 

bevegelser. De utbredte cellene 

har tallrike mikrofi lamenter som 

tilhører cellenes cytoplasma (kan 

likne trådformete spirocheter). 

I tarminnholdet ble også påvist 

perlekjedeformete bakteriekjeder 

som meget vel kan representere 

Borrelia, foruten tallrike 

andre arter (staver, kokker etc.) 

(Fig. 7 d). Det er for øvrig kjent at 

fl åtten er utrolig seiglivet. En stor 

hunn oppbevart på en tørr prøvetube 

og som virket død, la etter 3 

måneder plutselig hundrevis av 

egg (Fig. 2 b-c). 

B. burgdorferi-komplekset 

og fl ått som vektor 

Lyme-borreliose i Europa kan 

forårsakes av fl ere Borreliaarter 

(Wilske 2003). Moderne 

gen(DNA)-analyser reiser spørsmålet 

om hvordan Borreliakomplekset 

bør klassifi seres. Det 

er kjent minst 11 ulike «genospecies» 

av Borrelia. Flere av disse 

er kjent fra Europa (Boks 3). 

Det fi ns også fl ere fl åttarter og 

andre artropoder som kan overføre 

Borrelia, men fl åtten Ixodes 

ricinus er den vanligst omtalte. 

Blant annet er diptere, særlig 

myggarter (Aedes og Culex), kjent 

som smittebærere. Det har vært 

anslått at mer enn 300 ulike 

europeiske arter av krypdyr, fugl 

og pattedyr kan fungere som 

vertsorganisme for Borrelia. De 

økologiske forholdene er særs 

komplekse, og miljømessig står 

vi overfor et patogent regime av 

store dimensjoner. Flåtten (Ixodes 

ricinus) kan inneholde hvilken 

som helst eller kombinasjoner av 

de fem «artene» av Borrelia som 

er vanlige i Europa. Flåtten blir 

ikke hyggeligere av at det er kjent 

at den også kan overføre andre 

sykdommer, blant annet virus-encefalitt 

(hjernebetennelse), samt 

protozoen Babesia. Også overførsel 

av Anaplasma, Bartonella, 

Trypanosoma-arter og nematoder 

er rapportert (Reidar Mehl, 

36 biolog, nr. 2 2009 

pers. comm.). Hos pasienter med 

CLB vil man også måtte vurdere 

mulig heten av multiple infeksjoner, 

siden både andre bakterier, 

virus, nematoder og fl agellater 

kan overføres ved fl åttbitt. 

Spirocheter og biofi lmer 

Bakterier kan ha ulike livsformer. 

De kan opptre planktonisk som 

enkeltorganismer (slik de forekommer 

fritt i blod), eller sitte 

kolonivis i en slimmasse i såkalte 

biofi lmer (Costerton 2007, 

Costerton et al. 1995). Biofi lmer 

er samlinger av overfl ate-assosierte 

celler som omgir seg med en 

ekstracellulær matrix («slim») 

som de selv syntetiserer, noe som 

har vist seg å være en viktig del 

av prokaryote organismers levevis 

(Hall-Stoodley et al. 2004, Costerton 

2007, Ristow et al. 2008). Det 

har lenge vært kjent at spirocheter 

lett fester seg til andre celler 

(Fig. 6), membraner og andre 

overfl ater, ofte i clustre, (Fig. 4 

n) (se Margulis 1993). I de mer 

ekstreme tilfellene erstatter spirochetene 

fl ageller i cellemembranen 

hos parabasalide fl agellater 

(f. eks. Mixotricha paradoxa), slik 

som hos fl agellater i tarmsystemet 

til lavere termitter og en gruppe 

vingeløse kakerlakker (Insecta; 

Dictyoptera) (se Fig. 6). Derved 

bidrar spirochetene til vertscellens 

bevegelser. 

Evnen til å feste seg til overfl 

ater er av betydelig medisinsk 

interesse. Som nevnt er (ufarlige) 

spirocheter vanlige å fi nne i belegget 

i tannhalsene sammen med 

bakterieslim og andre bakteriearter. 

Det er vist at både Leptospira 

(Ristow et al. 2008) og Treponema 

denticola (Vesey & Kuramitsu 

2004, Yamada et al. 2005), to utviklingsmessig 

svært forskjellige 

infeksiøse spirocheter, begge kan 

danne eller inngå i biofi lmer. Det 

er derfor ikke usannsynlig at også 

planktoniske Borrelia-spirocheter 

vil kunne danne biofi lmer. Bakterier 

(aktiv form: spirochet) i 

biofi lmer vil være mindre tilgjengelige 

for biocider og antibiotika 

(Ristow et al. 2008); dette gjelder i 

enda større grad eventuelle cyster 

og inaktive bakterie-fragmenter. 

Mange spirocheter trives som 

nevnt best ved lave oksygenkonsentrasjoner. 

Hvorvidt dette også 

gjelder Borrelia, er uklart. Uansett 

vil bakterier generelt kunne 

transformeres til cyster eller 

fragmenter (se Gross 1912) under 

→ Fig. 5 (a-l). Observasjoner i blodutstryk fra syke pasienter. Bildene 

(d-e) er simulerte for sammenlikning med en reell infeksjon (f). (a-c) 

fl uorescensbilder av blodutstryk; fl uorokrom er AO. (a) to hvite blodceller, 

de røde områdene er nukleolus, det grønlige hovedsakelig cellekjerner. 

Cellen ti l venstre i (a) er fl uoriserende med Borrelia-lignende 

elementer, (b) hvit blodcelle med trådformete, spirochetliknende 

strukturer som fl uoriserer (c) fl uorescensbilde av blodfi lm overfarget 

med AO, små grønlige DNA-positi ve fragmenter ses mellom blodcellene, 

(d-e) mikroskopbilder som kan forventes ved infeksjon med nematoder 

(d) AO-fl uorescens, viser larver av Chaenorhabditi s elegans, 

(e) samme nematodeart blandet i blodfi lm, Giemsafarging, (f) mulig 

nematode, AO-fl uorescens fra pasient med mulig multi ppel infeksjon, 

(g) eksempel på cysteliknende objekter som blir igjen ved å behandle 

blodutstryk med 45 % eddiksyre, objektene er sterkere lysbrytende 

enn lymfocytt er, (h-l) trådformete og perlekjedeformete objekter som 

opptrer i både røde og hvite blodceller med variant av Giemsafarging. 

Objektene har ti l dels slående likheter med stadier vist i Fig. 4. Det understrekes 

at Borrelia-påvisning i blodutstryk er beheft et med mange 

mulige feilkilder som krever omfatt ende utprøvning.

a 

d 

g 

j 

b 

e 

h 

k 

c 

f 

biolog, nr. 2 2009 37 

i 

l

ugunstige vekstbetingelser. Det 

kan tenkes at dersom slike stadier 

utvikles i oksygenfattige vevsområder 

som en komponent av biofi 

lmer, vil de kunne forbli inaktive 

og representere et reservoar for 

seinere oppblomstring av sykdommen 

i dens ulike stadier. 

Tidligere eksperimenter 

Det er utført en rekke interessante 

eksperimenter med Borrelia 

-bakterien også her i landet, bl.a. 

av bioingeniør Øystein Brorson 

(se Hansen 2007) ved Vestfold 

Sentralsykehus (Brorson & Brorson 

1997, 1998a,b). Vi skal kort 

oppsummere de viktigste resultatene 

av Brorsons under søkelser. 

Overføres aktive skrueformete 

Borrelia til destillert vann, 

omdannes nesten alle (95 %) til 

cyster i løpet av ett minutt (!). 

Hele prosessen kan lett følges 

ved mørkefeltmikroskopi. Etter 

4 timer fi nner man ikke lenger 

bevegelige Borrelia-spirocheter. 

Cystene er imidlertid fortsatt «levende» 

og kan holde seg i lang tid 

ved romtemperatur, og muligens i 

måneder og år i kjøleskap. Overføres 

cystene til vekst medium 

(BSK-H), blir de mindre og mer 

uregelmessige og etter ca. 24 timer 

vokser det ut tynne fi lamenter. 

Filamentene vokser i lengde 

og tykkelse og løsner fra «cysteskallet» 

og får etter hvert normal 

spirochetform og bevegelighet (i 

løpet av ca. 5 dager). Hva skjer så 

om man overfører aktive skrueformete 

Borrelia til et rør med 

spinalvæske? Også her dannes 

cyster (såkalte «L-former»), men 

dette går langsommere og tar fra 

1-24 timer. Overfl yttes cystene til 

næringsmedium (BSK-H), omdannes 

cystene til normale spirocheter 

etter 9-17 dager. 

Det er spekulert i om cyster 

kan tenkes å være til stede i 

spinalvæsken hos pasienter med 

nevroborreliose. Cyster vil lett 

kunne overses ved mikroskopi (se 

følgende), så vel som ved dyrkning, 

ettersom cystene spirer 

forholdsvis sent og prøvene lett 

vil kunne passere som negative 

38 biolog, nr. 2 2009 

→ Fig. 6. Termittf lagellat isolert fra 

tarm hos en amerikansk termitt 

(Reti culotermes fl avipes). Flagellatcellen 

har én stor spirochet festet 

ti l cellemembranen (fra midten ti l 

toppen av bildet). Tett innti l ses tre 

av fl agellatens egne fl ageller (a). 

De øvrige, kortere spirochetene på 

cellemembranen lever i en slags 

symbiose med vertscellen (b og c). 

Tilbøyelighet ti l å danne clustre og 

feste seg ti l overfl ater er typisk for 

mange spirocheter. 

dersom de ikke observeres gjennom 

fl ere døgn. 

Egne eksperimenter 

Prøver fra Carolina Biological (CB). 

I våre mikroskopiske undersøkelser 

av Borrelia har vi tatt 

utgangspunkt i prøver fra Carolina 

Biological (CB). Dette er 

verdens fremste læremiddelfi 

rma, og Borrelia-prøvene herfra 

anses som absolutt sikre. 

Prøvene viser typiske spirocheter 

med karakteristiske bølge- eller 

korketrekkerlikn ende mønstre, 

og cyster i ulike stadier, som kan 

tolkes som «spiringscyster» eller 

«sprengte cyster» (Fig. 4 d-f), og 

inaktive hvilestadier (Fig. 4 a-c). 

Borrelia-cystene har en utvilsom 

likhet (identisk!) med det som 

er karakterisert som cyster i en 

prøve mottatt fra Øystein Brorson 

(ØB), Vestfold sentralsykehus. 

ØB-cystene er undersøkt med 

fasekontrast og etter osmiumfi ksering 

i plast innleirete tynnsnitt 

i lysmikroskop, og i transmisjonselektronmikroskop 

(negativ 

staining teknikk). De(n) egentlige 

bakterien(e) ligger sentralt i 

cysten, ofte fl ere parallelt. Cystene 

og bakteriene farges lett med 

vanlige fargestoffer for lysmikroskopi, 

og med blycitrat for transmisjons-elektronmikroskopi. 

Til 

b 

a 

tross for at bakterien(e) er sterkt 

kondensert(e), ses fremdeles spor 

av bølge- eller skruemønster (Fig. 

4 p-s). Den ytre kappen farger 

svakt og har relativ høy brytningsindeks. 

Blod fra syke pasienter. 

I utstrykspreparater av blod fra 

pasienter med antatt borreliose 

kan man av og til se sfæriske 

cyster som ofte kan likne svært 

på normale lymfocytter. Setter 

man til 45 % eddiksyre til ferske 

blodutstryk, ødelegges blodcellene 

og den ytre kappen av cystene blir 

igjen og vil kunne identifi seres. 

Ettersom cystene er av om lag 

samme størrelse og form som lymfocytter, 

kan de være vanskelige å 

identifi sere i vanlige ut stryk. Det 

beste kjennetegnet er at cystenes 

ytre hylster har en forholdsvis 

høy brytningsindeks. 

Fasekontrastmikroskopi av 

ufargete blodutstryk fra pasienter 

som kan mistenkes for å lide av 

CLB viser ofte verken bakterier 

eller andre påfallende strukturelle 

forandringer. Først med adekvat 

fargeteknikk (variant av Giemsametoden 

eller sølvfarging) blir det 

mulig å skjelne relevante inklusjoner 

av fragmenter, perlekjeder 

og ringer i de røde blodcellene 

(Fig. 5 h-l). Reaksjonene som 

fi nner sted ved Giemsafarging 

er kompliserte i seg selv og det 

c

fi ns mange feilkilder. Artefakters 

strukturlikhet med Borrelia kan 

være stor, så omfattende undersøkelser 

må til før man eventuelt 

kan bruke denne teknikken til 

sykdomspåvisning. 

Mikroskopi av «levende blodprøver». 

Mikroskopiske studier av «levende», 

ubehandlet blod uten 

til setninger kan i fasekontrast avsløre 

mange interessante fenomener. 

F. eks. er det mulig for kort 

tid å utføre time-lapse fi lming 

av bevegelsesfenomener i blodfi 

lmen. Borrelia kan imidlertid 

være vanskelig å påvise. Antakelig 

gjelder her de samme optiske 

forhold som for syfi lis-spirocheten 

(Treponema pallidum) som har 

om lag samme brytningsindeks 

som blodplasma (Carleton 1967). 

I blodfi lmer vil spirocheter derfor 

være vanskelige å se, både ved 

fasekontrast og mørkefeltmikroskopi. 

Tilstede værelse av spirocheter 

ved våtblodsmikroskopi 

røpes vanligvis ved uregelmessige 

bevegelser av de røde blodcellene. 

Bevegelsesmønsteret er ulikt de 

vanlige Brownske bevegelsene. 

Vi er også kjent med at perlekjedeliknende 

strukturer kan bli 

synlige etter en tid i «levende» 

blodfi lmer, muligens som følge 

av økt brytningsindeks under 

omdannelse til perlekjede-stadiet. 

Spirochetliknende tråder med 

egenbevegelse kan fore komme. 

Med moderne digital teknikk kan 

bevegelsesmønsteret nå fi lmes 

i sann tid eller med tidsforkortning 

(«time-lapse») og eventuelle 

misoppfatninger oppklares. Før 

lot dette seg kun gjøre med særs 

kostbart analogt fi lmutstyr, eller 

spesialbygde videokameraer 

som i praksis kun var forbeholdt 

spesialinstitutter (se Laane 2006). 

Koagulasjonsfenomener og celleforandringer 

inntrer imidlertid 

etter kort tid. Også Brownske 

bevegelser og væskestrømninger i 

preparatet kan gi opphav til feiltolkninger. 

Time-lapse fi lming av hvite 

blodceller i næringsmedium som 

infi seres med Borrelia vil lett kunne 

utføres, og kan gi viktige opplysninger 

om infeksjonsmekanismen. 

BOKS 1. Artikkelen bygger på følgende materiale: 

1) Levende prøver av tallrike spirochetarter (andre enn Borrelia) hos 

termitter i forbindelse med cellulære evolusjonsstudier (se Laane 

& Yu 2000). 

2) Klassiske histologiske preparater fra andre blodsykdommer undersøkt 

i mikroskop for å vinne erfaring, - herunder malaria (Plasmodium 

vivax), sovesyke (Trypanosoma gambiense), Babesia, og 

mikrofi larier (Dirofi laria immitis). 

3) Kulturer av nematoden Chaenorhabditis elegans, som er blandet 

med blod til utstryk for å simulere det optiske bildet ved nematodeinfeksjon 

i blod. Husk: Det er kjent at både nematoder og 

fl agellater (trypanosomer) også kan overføres ved fl åttbitt. 

4) Bomullsfi bre og andre vanlig forekommende (også syntetiske) 

fi bre, som kan forveksles med nematoder. Disse fi ns som støvpartikler 

og er blandet i blodutstryk for å utrede forskjeller i optiske 

egenskaper, som gjør det mulig å skille dem fra biologiske partikler 

i reelle infeksjoner. 

5) Levende fl ått (nymfer og voksne) (Ixodes ricinus) er innsamlet i 

Vestfold, Marker i Østfold og i områder ved Lindesnes. Flått ble 

dissekert i saltløsning og mageinnholdet mikroskopert for forekomst 

av spirocheter, cyster og granulære former. Et mer omfattende 

materiale er under bearbeidelse. 

6) Humant materiale (se også pkt. 8) som omfatter bl.a. utstryk av 

EDTA-blodprøver fra alvorlig syke pasienter, som mistenkes for å 

ha kronisk Lyme-borreliose (CLB) eller infeksjoner med Babesia. 

Det humane materialet vil bli presentert i en senere artikkel. 

7) Eget materiale er sammenliknet med kultivert Borrelia-materiale 

av sikker type innkjøpt fra Carolina Biological i USA. 

8) To tuber med levende Borrelia-cyster på destillert vann sendt oss 

fra Øystein Brorson, Vestfold Sentralsykehus. Prøvene er studert 

med ulike teknikker. 

Borrelia har en komplisert livssyklus 

I termittene inngår spirocheter 

i et naturlig og nødvendig symbioseforhold 

(se Fig. 6). I fl ått, 

pattedyr og fugler fi ns Borreliabakterien 

i naturlige reservoarer 

og lever på grensen mellom en 

parasitt og en symbiont; hos menneske 

er bakterien et patogen som 

gir sykdom. 

Borrelia-bakteriens utvikling 

og livssyklus som symbiont (eks. 

fl ått-tarmen) og patogen (eks. 

human borreliose) i ulike organismer 

er ufullstendig kjent. 

Likevel har vi gjennom egne 

under søkelser og henvisning til 

en rekke nye arbeider (Brorson & 

Brorson 1997, Brorson & Brorson 

1998a, 1998b, Miklossy 2008, 

Miklossy et al. 2008) etter hvert 

dannet oss et bilde av Borreliabakteriens 

livssyklus og dens 

ulike morfo logiske former. Dette 

er oppsummert i Fig. 3. Borreliabakterien 

kan opptre i ulike 

former både in vitro og in vivo. 

Den kanadiske forskeren Judith 

Miklossy og hennes forskergruppe 

har nylig påvist cyster og granu- 

biolog, nr. 2 2009 39

lære former av Borrelia i infi sert, 

infl ammert hjernevev hos pasienter 

med langtkommet nevroborreliose, 

tilsvarende det man ser hos 

enkelte syfi lispasienter infi sert 

med Treponema-spirochet en 

(Miklossy 2008, Miklossy et al. 

2004, 2008). Ved hjelp av forfi 

nete immunohistokjemiske 

metoder har de kunnet påvise 

pleomorfe former av Borrelia in 

vivo, i overveiende grad cyster og 

granulære former i hjernevevet. 

Denne forskergruppen har også 

studert bakterien og infl ammasjonsprosessen 

ved infeksjon av 

vevskulturer og gjort interessante 

komparative funn. 

Trekk fra morfologisk syklus 

(Fig. 3 og 4) 

Vegetative korketrekkerformete 

spirocheter av Borrelia med 

«kappe» (Fig. 3, stadium 1; 

Fig. 4 d-l), deler seg ofte i to på 

tvers av lengdeaksen (Fig. 3, 

st. 2; Fig. 4 k). Tynnere, trådformete 

til svakt korketrekkerformete 

spirocheter uten kappe 

er vist i Fig. 4 h. Noen ganger 

har vi observert utviklingen av 

et såkalt «cluster» (Fig. 3, st. 3; 

Fig. 4 n), andre ganger omdannes 

den spiralformete cellen til små 

fragmenter ved tverrdelinger, og 

inntar en granulær form, gjerne 

ordnet i rekke som et perlekjede 

(Fig. 3, st. 4; Fig. 4 h). Spirocheter 

og ikke minst perlekjedestadiet 

og granulerte enkeltfragmenter 

av Borr elia er ørsmå strukturer 

med enkle geometriske former 

(Fig. 3, st. 5; Fig. 4 j). Disse minste 

formene, som kan opptre som 

løsrevne enkeltfragmenter (granulae), 

synes nå godt dokumentert 

både in vitro og in vivo (Miklossy 

2008, Miklossy et al. 2008). Vi vet 

også med sikkerhet at Borrelia 

og mange andre spirocheter kan 

danne cyster, en form for hvilestadier 

som oppstår så snart de sterkt 

bevegelige og aktive bakteriene får 

suboptimale leveforhold (Fig. 3, st. 

6; Fig. 4 a-c). Cystedannelsen kan 

oppfattes som et forsvar mot brå 

miljøendringer, og selve prosessen 

kan lett følges i mikroskopet. 

Disse cystene kan sprenges (Fig. 3, 

40 biolog, nr. 2 2009 

BOKS 2 Mikroskopiske metoder og teknikker 

1) Det er under arbeidet anvendt et bredt register av mikroskopiske 

instrumenter og metoder. De fl este mikrofotografi ene er tatt i et 

Zeiss Photomicroscope III med apokromatisk optikk og ombygd 

for digitalfotografi . Lupebilder av fl ått (voksne og nymfer) er fotografert 

med Zeiss Tessovar fotolupe tilpasset et Bresser digitalkamera. 

Blodfi lmer er farget med en variant av standard Giemsa 

fargeteknikk for blodutstryk. 

2) Til fl uorescensmikroskopi ble det brukt et Leica Diavert mikroskop 

(inverst mikroskop) med spesialoptikk utstyrt med kvikksølvhøytrykksbelysning 

HBO 100W, og Lagner-Voss LED 1000 Lumen 

fl uorescens tilsats (Ploemsystem). Det ble brukt Leica spesialobjektiv 

40x/1.30, eller Zeiss neofl uar 100x/1.30 og et spesialtilpasset 

Olympus Camedia 5050 digitalkamera med infrarød utløser. 

3) Akridin-orange (AO), (Merck) ble løst i vann, - alternativt med tilsats 

av 0,9 prosent NaCl i forholdet 1:10 000. Vi har også utprøvd 

Bisbenzimid H 33258 (Riedel-de Haen) og prober fra «Dig DNAlabeling 

kit» (Boehringer) som begge ga svært spesifi kk DNA-fl uorescens 

i cyster og hvite blodceller. Ikke uventet fi kk vi likevel de 

mest informative fl uorescensbildene med (AO). I visse tilfeller kan 

(AO) også skille tydelig mellom DNA (grønn fl uorescens) og RNA 

(rød fl uorescens). Dette klassiske fl uorochrom fortjener en renessanse 

i moderne mikroskopi. 

4) Borrelia-cyster i destillert vann ble dryppet på forvarbelagte 

enkelthullsgrids og farget i 1% uranylacetat for transmisjons-elektronmikroskopi. 

Preparatene ble digital-fotografert i et Philips CM 

100 elektronmikroskop. 

5) Bildene er etterbehandlet i Adobe Photoshop. Enkelte bilder med 

spesiell høy digitaloppløsning er produsert fra digitale «bildestabler» 

i z-aksen eller fremstilt ved «panoramafotografering» ved 

bruk av programmene «Combine-Z» eller «Autostitch». For detaljer 

vedrørende generelle mikroskopiske teknikker og metoder for 

digitalfotografi henvises til mer omfattende fremstillinger (Laane 

& Lie 2007, Laane 2007). 

st. 7; Fig. 4 d-h). Både cyster og 

enkeltfrag menter kan spire og produsere 

nye, korketrekkerformete 

spirocheter når leveforholdene 

igjen begunstiges. I cystene ses 

ofte «parallelle» bakterie rekker, 

hvor fl ere individer er posisjonert 

tett sammen i sentrum. Vi mistenker 

derfor at det i cystestadiet også 

kan forekomme seksuelle prosesser, 

uten at dette har vært utredet. 

Mye er fortsatt omdiskutert 

Nyere, svært omdiskutert forskning, 

antyder at det også kan 

være en sammenheng mellom 

multippel sklerose (MS) og 

spirochet-infeksjon (Mattman 

1993). Nylig er det også påvist 

spirochet-infeksjon i hjernevev 

hos pasienter med langt fremskreden 

Alzheimers sykdom (MacDonald 

& Miranda 1987, Miklossy et 

al. 2004, MacDonald 2008, online; 

se også MacDonald web-page), 

uten at det nødvendigvis er noen 

indikasjon på hva som er årsaken 

til sykdommen (!). Utvilsomme 

spirocheter er imidlertid påvist i 

hjernevev, sannsynligvis Borrelia.

BOKS 3. «Genospecies» av B. burgdorferi og beslektede 

Borrelia-arter (Etter Steere et al. 2005). 

Arter (antall) Forekomst Referanse 

Patogene (3) 

B. burgdorferi USA og Europa Atlas et al. 1988 

B. afzelii Europa og Asia Bacon et al. 2003 

B. garinii Europa og Asia Bailasiewicz et al. 1988 

Minimalt patogene eller ikke-patogene (8) 

B. andersonii USA Baranton et al. 1992 

B. bissetti USA Barbour & Garon 1987 

B. valaisiana Europa Barbour 1984 

B. lusitaniae Europa Barbour et al. 1983 

B. japonica Asia Bannwarth 1944 

B. tanukii Asia Baranton et al. 2001 

B. turdi Asia Baranton et al. 2001 

B. sinica Asia Barbour & Hayes 1986 

En trent mikroskopør vil måtte 

medgi at Borrelia-cyster har betydelige 

likheter med såkalte plakk 

som fi ns i hjernevev til enkelte 

Alzheimer-pasienter. Det hevdes 

også at en del plakk viser positiv 

Borrelia-reaksjon med fl uorescerende 

prober. Men Alzheimers 

sykdom forekommer også i 

områder der Borrelia-infeksjoner 

er lite aktuelle. Utbrudd og forløp 

av disse alvorlige nevrologiske 

sykdommene har trolig mange og 

komplekse årsakssammenhenger, 

men at Borrelia i enkelte tilfeller 

kan være en utløsende faktor, kan 

ikke utelukkes. 

Noen mulige feilkilder 

De bildene som vi har funnet 

publiserte av Borrelia fra blodutstryk, 

viser ganske få, spredte 

objekter, sjeldent med typisk kor- 

ketrekkerform. Borrelia-liknende, 

trådformete objekter er påvist 

inne i både hvite og røde blodceller, 

se Fig. 5. Det krever imidlertid 

erfaring og særlig aktsomhet 

å skille relevante strukturer fra 

det vi kan kalle «optisk støy», og 

som ikke har noen tilknytning til 

Borrelias livssyklus. Både fargeteknikker 

og fenomener knyttet 

til lysbrytning, diffraksjon og mer 

eller mindre spesifi kk fl uorescens 

av DNA-sensitive fargestoffer 

kommer inn. Klassisk og avansert 

mikroskopi står sentralt i 

dette, og ved tolkning av mikroskopbilder 

kreves også innsikt i 

enkelte basale fysiske- og kjemiske 

prinsipper. Mulighetene for 

feiltolkninger er store. Det er av 

grunnleggende viktighet å kunne 

skille biologiske strukturer fra artefakter. 

Vi skal kort nevne noen 

vanlige feilkilder og fallgruver. 

«Nematoder» i blodutstryk 

Det er kjent at fl åttbitt kan 

overføre både bakterier, virus, 

fl agellater og nematoder. Hos 

pasienter med CLB vil man derfor 

også måtte vurdere muligheten av 

multiple infeksjoner. Blodutstryk 

kan inneholde mikroskopiske 

nematoder (mikrofi larier etc.), 

som strukturmessig likner små 

jordnematoder slik man fi nner 

i vannprøver fra akvarium, små 

dammer og tjern, og sølepytter. 

Pasienter kan ha blitt smittet i 

utlandet, og sjansen øker med utvidet 

reisevirksomhet til eksotiske 

ferie steder. Men de «nematodeliknende 

objektene» man av og til 

observerer er som oftest tøyfi bre, 

særlig bomulls fi bre fra klesplagg 

og støv som faller ned på overfl aten 

av utstryket, eller som «smitter» 

prøven når blodprøven blir 

tatt. Bomullsfi bre er sterkt dobbeltbrytende 

og avsløres lett ved 

hjelp av polarisert lys. Pussing av 

objektglassene med linellapapir 

eller linsepapir introduserer ofte 

fi bre som lett kan forveksles med 

nematoder, spesielt i fl uorescensmikroskop 

(se Fig. 5 d-f). 

Falske spirocheter 

Frittlevende spirocheter har som 

nevnt karakteristisk spiral- 

eller korketrekkerform og ses lett 

i levende eller fi ksert tilstand i 

fasekontrast allerede med et 40x 

objektiv. Så lenge de er fullt utviklet 

og ligger fritt, kan de neppe 

forveksles med andre bakterieformer 

eller ikke-biologiske strukturer. 

Hos Borrelia-bakterien kan 

den ytre kappen av og til mangle, 

og fremtrer da som ytterst tynne 

tråder med ufullstendige bølgemønstre. 

Trådene kan variere 

svært i lengde. Det er her viktig 

å være oppmerksom på at hvite 

blodceller lett kan bli revet i stykker 

mekanisk under prepareringen, 

og cytoplasmafragmenter og 

biter av cellekjerner vil kunne 

trekkes ut i tynne tråder, som kan 

likne spirocheter. Inneholder slike 

cellefragmenter også DNA, vil de 

kunne gi fl uorescensreaksjon og 

minne sterkt om fl uorescerende 

Borrelia. Videre vil kontrastfor- 

biolog, nr. 2 2009 41

Fig. 7 (a-b). Levende celler utdissekert fra tarmen fra fl ått (Ixodes ricinus) innsamlet ved Lindesnes. Tarmepitelceller 

er dyrket ved romtemperatur i Ringers medium for Drosophila. Cellene kan leve et par døgn i 

dett e medium, noe som gir muligheter for ti me-lapse mikroskopi. (c-d) sannsynlig Borrelia i tarminnhold, (c) 

atypisk spirochet uten kappe, (d) perlekjedeform, (e) perlekjedeliknende strukturer i våt blodfi lm fra kronisk 

syk pasient, sammenlikn med (d), (f) Borrelia-cyste fra tarmen hos fl ått , (g-h) snitt gjennom gullelektrode 

med ti lheft ete Hela-celler og Borrelia-cyster. Elektrodeoppsett et inngår i det såkalte ECIS-systemet oppfunnet 

av bl.a. professor og fysiker Ivar Giaever. Forsøket kan muliggjøre fremti dige studier av infeksjonsmekanismer 

ved borreliose. Forandringer i en svak høyfrekvent vekselstrøm påsatt elektrodesystemet kan gi vikti ge opplysninger 

om cystenes biologiske akti viteter. Gullelektroden er den øverste horisontale linjen i (g), de båtf ormete 

cellene er Hela-celler. 

42 biolog, nr. 2 2009 

a 

d 

f 

b 

g 

c 

e 

h

holdene i fl uorescensmikroskopet 

ofte nødvendiggjøre bildebehandling 

etter at digitalbildene er tatt, 

der man fjerner «bakgrunnstøy» i 

bildene. Dette kan medføre at fl uorescerende 

cellekanter o.l. fremtrer 

som «trådliknende bakt erier». 

Andre objekter som er cysteliknende 

I blod fra menneske er Borreliacyster 

noe større enn erytrocytter, 

og noe mindre enn lymfocytter, 

som også har en sfærisk form. 

Lymfocytter kan i utstryk fra 

EDTA-prøver være sammentrukne 

og til forveksling likne 

cyster. Virkelige cyster har imidlertid 

en karakteristisk «kjerne», 

som representerer den mer eller 

mindre sammentrukne bakterien 

omgitt av et ytre hylster. Virkelige 

cyster kan lett påvises med 

eddiksyre (45 %) som ødelegger 

erytrocyttene i friske blodfi lmer. 

De hvite blodcellene som fremdeles 

er bevart, kan likne, spesielt 

lymfocyttene, men de har ikke et 

ytre, sterkt lysbrytende «hylster», 

kun en cellemembran. 

Kjedeformete kokkebakterier, Borrelia 

perlekjedestadier og enkeltfragmenter 

Perlekjedestadier i livssyklus hos 

Borrelia blir ofte oversett fordi de 

assosieres, eller forveksles med 

helt andre objekter, f. eks. kjedeformete 

kokkebakterier. Identifi - 

kasjon i mikroskop er også meget 

vanskelig, og mulighetene for 

feilidentifi kasjon er store. Det er 

fastslått at Borrelia kan opptre i 

denne formen som del av sin livssyklus 

(Fig. 3, st. 4), og behovet 

for en enkel og pålitelig måte å 

skille kokkene og spiochetenes 

perlekjedestadium er presserende 

(se Fig. 4 j og Fig. 7 d-e). 

Fremmed «DNA-reaksjon» mellom 

erytrocyttene 

Mange fl uorescerende fargestoffer 

gir tydelig nukleinsyre-reaksjon 

i ofte sfæriske til eggformete 

strukturer mellom erytrocyttene. 

Akridine-orange fl uorescerer etter 

et mønster som kan antyde 

blandinger av RNA og DNA, mens 

mer spesifi kke DNA-prober gir 

tydeligere DNA-liknende fl uores- 

censreaksjoner. De fl este av disse 

strukturene er sannsynligvis blodplater 

(som dannes i makro fager i 

beinmargen). Mindre strukturer, 

ca. 0.2-0.3 mikrometer lange/ 

brede forekommer også. Kontrollforsøk 

med blindprøver viser at 

det for Bisbenzimid H 33258 (Riedel-de 

Haen) til dels dreier seg om 

uoppløste fl uor escerende fargekorn. 

Filtreres disse bort, fi nner 

man i enkelte prøver fortsatt 

enkelte små, intenst fl uorescerende 

korn mellom erytrocyttene. 

Kornene fremtrer også med AO 

og prober fra «Dig DNA-labeling 

kit» (Boehringer) og mistenkes 

sterkt for å representere biologiske 

strukturer som ikke skal 

være der, e.g. Borrelia-fragmenter. 

Fluorescensteknikkene som er 

benyttet er svært følsomme, og 

det er viktig å ta i betraktning at 

en del «støy» kan forekomme. Ved 

store forstørrelser kan lokalisering 

av fl uorescerende molekyler 

i cellene bli unøyaktig grunnet 

optiske brytningsforskjeller ved 

ulike bølgelengder. 

Erytrocytt «Ghosts» og andre artefakter 

Fluorescensprobene som ble 

brukt er salt- eller vannholdige, 

og innholdet i erytrocyttene i 

blodutstrykene kan lett vaskes 

ut. Over tid skrumper cellene, og 

restene av cellemembranen får et 

bølgeliknende mønster. Lysforholdene 

ved fasekontrast bevirker 

at membrankantene kan få en 

slående likhet med velutviklete 

spirocheter. Elektronisk forsterkning 

i digitalkameraet forverrer 

saken, og forsiktighet tilrådes. 

I utstryk kan som nevnt fragmenter 

av cellekjerner (og cytoplasma) 

noen ganger trekkes ut 

i tynne tråder og bli spirochetliknende. 

Slike kan oppstå i 

ethvert preparat. Ved digitalbehandling 

av spesielt fl uorescensbilder 

der kontrastforholdene 

er dramatiske, kan bildene lett 

bli misvisende og feiltolkes, selv 

etter standard elektronisk bildebehandling. 

Forsiktighet tilrådes. 

Piggete erytrocytter og inklusjoner 

Piggete erytrocytter i utstryk 

skyldes normalt tørkefenomener 

og anses da som artefakter. Slike 

kan også opptre i blodprøver 

fra friske personer. Hos enkelte 

pasienter er imidlertid antallet 

piggete erytrocytter påfallende 

stort og kan muligvis representere 

et trekk ved selve sykdomsbildet, 

spesielt der en parasitt 

har invadert de røde blodcellene. 

Piggete erytrocytter er karakteristiske 

ved både Achantocytosis og 

Echinocytosis. Enkelte mener de 

også kan dannes i forbindelse med 

nevrodegenerative sykdommer. 

Oppsummering 

Full utredning av Borrelias livssyklus 

og infeksjonsbiologi er 

nødvendig for en effektiv bekjempning 

av sykdommen Lymeborreliose. 

Mye er fortsatt ikke 

forstått. En bakterie som har en 

fl åttvert med tre utviklingsstadier 

fra larve til nymfe til voksen 

fl ått, og vertsvekslinger mellom 

invertebrater såvel som vertebrater, 

omfatter mange forhold som 

krever nærmere utredning. Det 

som imidlertid kan slås fast er at 

fravær av skrueformete spirocheter 

i blod- eller andre vevsprøver 

på ingen måte utelukker tilstedeværelse 

av bakterien (!). Det er 

fastslått at bakterien kan opptre i 

ulike former (Fig. 3), og at cyster, 

fragmenter og også trådformer 

(uten ytre hylster) kan påvises i 

kroppsvev og organer. Mikroskopisk 

er disse formene vanskelige 

å påvise. Forskergrupper har 

dokumentert at Borrelia og andre 

bakterier under visse betingelser 

kan overleve omfattende antibiotika-behandling. 

En mulig årsak 

kan være at cyster eller andre 

mer resist ente og/eller upåvirkelige 

stadier har invadert områder 

eller vev i kroppen der effekten 

av antibiotika generelt er liten. 

Dette gjelder i særlig grad stadier 

som måtte fi nnes beskyttet i 

biofi lmer. Sein delingssyklus hos 

aktive former (ca. 24 t) kan også 

bidra til suboptimal respons på 

antibiotika behandling. 

Det fi ns en omfattende litteratur 

om Borrelia-bakteriens ulike 

strukturformer og deres relasjo- 

biolog, nr. 2 2009 43

ner til infeksjons- og utviklingsmønstre 

i vertsorg anismen. 

Likevel synes det å være en 

utbredt oppfatning blant leger og 

helsepersonell at dette har liten 

klinisk relevans for sykdommen 

Lyme-borreliose. 

Vi frykter at spirocheters avanserte 

strategier for å overleve 

og holde seg skjult i verten, og 

vanskeligheter med å oppdage 

dem, kan ha medført at mange 

i dag lider av langt fremskreden 

CLB uten å ha fått riktig diagnose 

eller adekvat behandling (!). Den 

viktigste gruppen er sannsynligvis 

de som ikke har fått riktig diagnose, 

og som aldri har fått relevant 

behandling. Det er også rimelig å 

anta at det fi ns mange pasienter 

med CLB som i utgangspunktet 

har fått diagnosen Lyme-borreliose, 

men der diagnosen er blitt 

revidert etter manglende effekter 

av (inadekvat?) antibiotikabehandling. 

Hvor mange pasienter 

med CLB som fi ns i Norge og i 

andre land er ikke kjent. Dette 

er bakgrunnen for de opphetede 

diskusjoner og kontroverser som 

stadig pågår i fagmiljøene (se 

Piesman & Gern 2004). 

CLB bør gjøres til et høyt prioritert 

område for ny forskning. 

Problemkomplekset omfatter 

grunnleggende elementer av 

sterkt tverrfaglig karakter og har 

et stort behov for ytterligere økologisk, 

mikro biologisk og klinisk 

utredning. 

Takksigelser 

Vi takker Øystein Brorson, Vestfold 

Sentralsykehus, for materiale 

av Borrelia og anledning til å 

benytte det i denne undersøkelsen. 

Vi takker også Reidar Mehl, 

Folkehelseinstituttet, for gjennomgang 

av metoder for isolering 

og påvisning av Borrelia fra fl ått, 

og Jon Reierstad, Foto- og Tegneavdelingen 

ved Matematisk 

naturvitenskapelig fakultet, UiO, 

for rentegning av fi gur 1. 

44 biolog, nr. 2 2009 

Litteratur 

Atlas, E., Novak, S. N., Duray, P. H. & 

Steere, A. C. 1988. Lyme myositis: 

muscle invasion by Borrelia burgdorferi. 

Ann. Intern. Med. 109: 245-246. 

Bacon, R. M., Biggerstaff, B. J., Schriefer. 

M. E., Gilmore, R. D., Philipp, M. T., 

Steere, A. C., Wormser, G. P., Marques, 

A. R. & Johnson, B. J. B. 2003. Serodiagnosis 

of Lyme disease by kinetic 

enzyme-linked immunosorbent assay 

using recombinant V1sE1 or peptide 

antigens of Borrelia burgdorferi 

compared with 2-tiered testing using 

whole-cell lysates. J. Infect. Dis. 187: 

1187-1199. 

Bailasiewicz, A. A., Ruprecht, K. W., Maumann, 

G. O. & Blenk, H. 1988. Bilateral 

diffuse choroidites and exudates 

retinal detachments with evidence of 

Lyme disease. Am. J. Ophthalmol. 105: 

419-420. 

Bannwarth, A. 1944. Zur Klinik und Parthogenese 

der “chronischen lymphocytaren 

Meningitis». Arch. Psychiatr. 

Nervenkr. 117: 161-185. 

Baranton, G., Postic, D., Saint-Girons, I., 

Boerlin, P., Piffaretti, J. C., Assous, M. 

& Grimont, P. A. 1992. Delineation of 

Borrelia burgdorferi sensu stricto, Borrelia 

garinii sp. nov., and group VS461 

associated with Lyme borreliosis. Int. 

J. Syst. Bacteriol. 42: 378-383. 

Baranton, G., Scinost, G., Theodore, G., 

Postic, D. & Dykhuizen, D. 2001. 

Distinct levels of genetic diversity of 

Borrelia burgdorferi are associated 

with different aspects of pathogenicity. 

Res. Microbiol. 152: 149-156. 

Barbour, A. G. 1984. Isolation and cultivation 

of Lyme disease spirochetes. Yale 

J. Biol. Med. 57: 521-525. 

Barbour, A. G., Burgdorfer, W., Grunwaldt, 

E. & Steere, A. C. 1983. Antibodies of 

patients with Lyme disease to components 

of the Ixodes dammini spirochete. 

J. Clin. Investig. 72: 504-515. 

Barbour, A. G. & Hayes, S. F. 1986. Biology 

of Borrelia species. Microbiol. Rev. 50: 

381-400. 

Brorson, O. & Brorson, S.H. 1997. Transformation 

of cystic forms of Borrelia 

burgdorferi to normal, mobile spirochetes. 

Infection 25: 240-246. 

Brorson, O. & Brorson, S.H. 1998a. A 

rapid method for generating cystic 

forms of Borrelia burgdorferi, and 

their reversal to mobile spirochetes. 

APMIS 106: 1131-1141. 

Brorson, O. & Brorson, S.H. 1998b. In 

vitro conversion of Borrelia burgdorferi 

to cystic forms in spinal fl uid, and 

transformation to mobile spirochetes 

by incuvation in BSK-H medium. 

Infection 26: 144-150. 

Carleton, H. M. 1967. Pp 343-348 In 

(revised edition): Drury. R. A. B., 

Wallington, E. A. & Cameron, Sir Roy. 

Carletons Histological Technique. Spirochetes. 

London, Oxford Univ. Press. 

Costerton, J. W. 2007. The biofi lm primer. 

Berlin, Springer-Verlag. 199 pp. 

Costerton, J. W., Lewandowski, Z., 

Caldwell, D. E., Korber, D. R. & 

Lappin-Scott, H. M. 1995. Microbial 

biofi lms. Ann. Rev. Microbiol. 49: 

711-745. 

Coyle, P.K. 1997. Borrelia burgdorferi 

infection: Clinical diagnostical techniques. 

Properties of the bacterial 

agent. Immunol. Invest. 26: 117-128. 

Eldøen, G., Vik, E., Vik, I. S. & Midgard, 

R. 2001. Lyme-nevroborreliose i Møre 

og Romsdal. Tidsskr. Nor. Lægeforen. 

121 (17): 2008-2011. 

Feder H.M. jr., et al. 2007. A critical appraisal 

of «chronic Lyme disease». 

N. Engl. J. Med. 357: 1422–1430. 

Goodman, J. L., Dennis, D. T. & Sonenshine, 

D. E. 2005. Tick-Borne Diseases 

of Humans. Washington D. C., ASM 

Press, 401 pp. 

Gray, J. S., Kahl, O., Lane, R. S. & Stanek, 

G. 2002. Lyme Borreliosis, Biology, 

Epidemology and Control. Wallingford, 

Oxon, CABI Publishing, UK. ISBN 0 

85199 632 9. 347 pp. 

Gross, J. 1912. Über Systematik, Struktur 

und Forpfl anzung der Spironemacea. 

Zentralbl. f. Bakt. Unz. 65: Heft 1-3. 

Hansen, K. 1995. Lyme borreliosis. A 

translation by P. Riis Hansen, MD, 

PhD of «Hansen K. Borreliose». 

Månedsskrift Prakt. Lægegern. 

1994: 791-806. Trykt som eget hefte 

distribuert av DAKO A/S, Glostrup, 

Danmark. 

Hansen, G. 2007. «Forsker Brorson». 

Øystein Brorson er garantert den bioingeniøren 

i Norge som vet mest om 

bakterien Borrelia burgdorferi. Han 

er kanskje DEN som vet mest. Daglig 

får han henvendelser fra hele verden 

om forskningen sin. Interessen fra 

fagmiljøene i Norge er ikke like stor.» 

Bioingeniøren 6-7: 2 pp. 

Hall-Stoodly, L., Costerton, J. W. & Stoodley, 

P. 2004. Bacterial biofi lms: from the

natural environment to infectious diseases. 

Nat. Rev. Microbiol. 2: 95-108. 

Jenum, P. A., Mehl, R., Hasseltvedt, V. & 

Bjark, P. 1994. Lyme-borreliose. Tidskr. 

Nor. Lægeforen. 114: 1968-1973. 

Laane, M. M. 2006. Ein einfaches Mikroskopiesystem 

für Zeitrafferaufnahmen lebender 

Zellen. Mikrokosmos 95: 310-316. 

Laane, M. M. 2007. The use of web-cams 

in microscopy. infocus. Proc. Royal 

Microscop. Soc. 5: 42-54. 

Laane, M. M. & Lie. T. 2007. Moderne mikroskopi 

med enkle metoder, Unipub 

Forlag. ISBN 978-82-7477-281-6. 335 pp. 

Laane, M. M. & Yu, L. W. 2000. Mitosen 

- et synkronisert dobbeltsystem. 

Naturen 124: 3-13. 

Laane, M. M. & Yu. L. W. 2005. «The 

Living Cell». CD for Windows XP and 

Media Player. Varighet ca. 30 min. 

Norsk Biologforening BIO. ISBN 82- 

997130-05. 

Lindgren, E., Tälleklint, L. & Polfeldt, T. 

2000. Impact of climatic change on the 

northern latitude limit and population 

density of the disease-transmitting 

European tick Ixodes ricinus. Environ. 

Health Perspect. 108 (2): 119-123. 

Ljøstad, U. & Mygland, Å. 2008. Lymeborreliose 

hos voksne. Tidskr. Nor. 

Lægeforen. 128 (10): 1175-1178. 

Margulis, L. 1993. Symbiosis in Cell 

Evolution. Microbial Communities in 

the Archean and Proterozoic Eons. (2. 

ed.) New York, Freeman and Co. ISBN 

0-7167-7029-6. 

MacDonald, A. B. 1986. Borrelia in the 

brains of patients dying with dementia. 

J. Am. Med. Assoc. 256: 2195-2196. 

MacDonald, A. B. 2008. (on-line manuscript). 

Plaques of Alzheimers disease 

originate from cysts of Borrelia 

burgdorferi, the Lyme disease spirochete. 

Manuscript no. YMEHY-D-06- 

00134R1. Elsevier Editorial System 

for Medical Hypotheses. 5 pp. 

MacDonald, A. B. webpage: http://www. 

molecularalzheimer.org/fi les/Borrelia_DNA_in_Alzheimer_plaque. 

MacDonald, A. B. & Miranda, J. M. 1987. 

Concurrent neocortical borreliosis and 

Alzheimer’s disease. Human Pathol. 

18: 759-761. 

Mattman, L. H. 1993. Cell wall defi cient 

forms: stealth pathogens (2 ed.) CRC 

Press, Inc. Boca Raton, Florida. 

Miklossy, J. 2008. Biology and neuropathology 

of dementia in syphilis 

and Lyme disease. Pp. 809-827. In: 

Duyckaerts & Litvan (ed.) Handbook 

of Clinical Neurology Vol 89. Chap. 69. 

Elsevier. 

Miklossy, J., Kahlili, K., Gern, L. Ericson, 

R. L, Darekar, P., Bolle, L., Hurlimann, 

J. & Paster, B. J. 2004. Borrelia burgdorferi 

persists in the brain in chronic 

Lyme neuroborreliosis and may be 

associated with Alzheimer disease. J. 

Alzheimer´s Dis. 6: 1-11. 

Miklossy, J., Kasas, S., Zurn, A. D., McCall, 

S., Yu, S. & McGeer, P. L. 2008. Persisting 

atypical and cystic forms of Borrelia burgdorferi 

and local infl ammation in Lyme 

neuroborreliosis. J. Neuroinfl ammation 

5: 40. Doi: 10.1186/1742-2094-5-40. 

Piesman, J. & Gern, L. 2004. Lyme borreliosis 

in Europe and North America. 

Parasitology 129: 191-220. 

Ristow, P., Bourhy, P., Kerneis, S., Schmitt, 

C., Prevost, M.-C., Lilenbaum, W. & 

Picardeau, M. 2008. Biofi lm formation 

by saprophytic and pathogenic leptospires. 

Microbiology 154: 1309-1317. 

Steere, A. C., Coburn, J. & Glickstein, L. 

2005. Lyme Borreliosis. Pp: 176-206 

(Chap. 11) In: Goodman, J. L., Dennis, 

D. T. & Sonenshine, D. E. (ed.). Tick- 

Borne Diseases of Humans. Washington 

D. C., ASM Press. 

Vesey, P. M. & Kuramitsu, H. K. 2004. 

Genetic analysis of Treponema denticola 

ATCC 35405 biofi lm formation. 

Microbiology 150: 2401-2407. 

Wilske, B. 2003. Diagnosis of Lyme Borreliosis 

in Europe. Vector-Borne and 

Zoonotic Diseases. 3: 215-227. 

Yamada, M., Ikegami, A. & Kuramitsu, H. 

K. 2005. Synergistic biofi lm formation 

by Treponema denticola and Porphyromonas 

gingivalis. FEMS Microbiology 

Letters 250: 271-277. 

Øymar, K. & Tveitnes, D. 2008. Økt 

forekomst av nevroborreliose hos barn. 

Tidskr. Nor. Lægeforen. 128 (18): 

2060-2061. 

Aavitsland, P. 2008. Flåttsommer. Tidskr. 

Nor. Lægeforen. 128 (10): 1163. 

biolog, nr. 2 2009 45

morfologiske studier av en farlig spirochet - BIO

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?