Feirer hver jul med eksen - Get a Free Blog

Mandag 24. desember 2007 15
ACONCAGUA: Sørvestveggen av Aconcagua, med pinakkel-is og fjellets base camp i skyggen til høyre. Alle foto: NorAconExp 07
I større grad enn Vemund er
Mia det man kanskje tenker på
som en tradisjonell fjellklatrer,
siden hun er mer fokusert på å
kare seg opp bratte fjellvegger
enn på fjellvandring, eller tinderangling
som det også har
blitt kalt.
– Jeg har begynt å få muskler
i armene, det er litt kult,
smiler Mia, som bruker alle
pengene hun har tjent dette
halvåret på turen.
– Det handler om prioriteringer.
Aconcagua er kjent som
det høyeste fjellet på det amerikanske
kontinent, lokalisert
i den argentinske provinsen
Mendoza.
– Det blir omtalt som verdens
høyeste «trek», det er
bare et spaserfjell. En koselig
fjelltur, flirer Vemund. De andre
ekspedisjonsmedlemmene
er, med et polsk unntak, fra
Østlandet, og de har gitt turen
det treffende navnet «South
American 3 Summits Marathon».
– Vi har et ganske ambisiøst
tidsskjema om vi skal rekke
alle toppene, innrømmer Vemund.
Likevel, om været holder
virker det som om han har
tro på at han skal klare det.
Denne gangen.
Ekspedisjonen i januar
blir nemlig Vemunds andre
forsøk på å nå toppen av
Aconcagua. I sommer, rundt
800 meter fra målet, måtte han
og resten av ekspedisjonen dra
tilbake med uforrettet sak.
Snøfokken der oppe ga en kuldeeffekt
på over femti minusgrader.
Didn’t make the summit,
erter en lattermild Mia.
– Pass deg, det var på grunn
av uværet, kontrer Vemund.
Dette får Mia til å komme
med en liten utredning om
nordmenn som har måttet bli
reddet ned fra fjellet, og briter
og andre som har dødd der
oppe. Vemund sukker oppgitt.
– Nå vil det stå i Finnmarken
at vi skal på «dødsfjellet».
– Ekspedisjonslederen ble
solblind fordi han ikke brukte
solbriller, legger Mia hjelpsomt
til. Vemunds blir litt
frustrert.
– Nå må du tenke før du
snakker!
Der og da minner de to mer
om et gammelt ektepar enn
ambisiøse unge fjellfolk.
Det er alltid ting som kan
gå galt når man skal bestige et
fjell som Aconcagua. Det er
riktignok kjent som et teknisk
enkelt fjell å klatre, men på
grunn av den lave oksygentettheten
på toppen kan man likevel
gå på en smell, spesielt om
man har det travelt. Høydesyke
er den største utfordringen
ekspedisjonsmedlemmene vil
måtte takle.
– Trykket gjør at hjernen
svulmer opp. Om øynene
svulmer ut slik at man får rekeøyne,
da har man gått for
langt, fastslår Mia.
– Men du skal ha snudd før
det, skyter Vemund inn.
Oppe i høyden kan mange
klatrere begynne å lyve for seg
selv, man vil jo gjerne nå toppen.
Derfor tar ekspedisjonen
flere forholdsregler. Blant annet
skal turen begynne med en
lang akklimatiseringsprosess
hvor de klatrer stadig høyere
på dagtid, for så å sove lavere
ned på kveldstid. Slik blir
kroppen vant til den tynne lufta
og produserer nok røde
blodlegemer.
– Vi har også med et måleapparat
for å teste oksygennivået
i blodet, og vi går to og to
i teltlag for å sjekke om den
SOM BOTOX: Etter turen forteller
Vemund at huden kjentes
som en stekeskorpe. - Det var
som å ha tatt botox i hele kinnet,
det var helt stivt.
andre har høydesyke, sier Vemund.
Mye av tiden oppe i høyden
vil gå med til venting. For
Vemund, som studerer til bachelor
i samfunnsvitenskap i
Oslo, blir det gode muligheter
til å holde seg oppdatert på
pensum. Det samme gjelder
muligens også for Mia, som
tar opp fag fra videregående
mens hun pendler mellom
Sandnes og Vadsø. Ellers fortæres
det som klatrekollegene
måtte ha med av litteratur, på
forrige ekspedisjon gikk «Den
Store Pappaboka» på rundgang.
– Men det var ingen av oss
som fullførte den, innrømmer
Vemund.
I tillegg oppdateres bloggen
til ekspedisjonen daglig via
satellittelefon, slik at familie,
venner og klatreinteresserte
hver dag skal vite hvor langt
klatrerne har kommet og hva
planene for dagen er.
Foruten kjedsomhet og
høydesyke handler fjellklatring
mye om utholdenhet. Vemund
var så solbrent etter forrige
ekspedisjon at kinnene
føltes helt stive og ubevegelige,
som om han hadde fått en
botox-innsprøytning.
– Det er viktig å ha en veldig
selektiv hukommelse, man
husker bare det positive. Jeg
fikk en aha-opplevelse, og
husket hvor sinnssykt sliten
jeg var, da jeg så et bilde fra
ekspedisjonen hvor jeg henger
over en gåstav.
Men; til tross for det harde
arbeidet er det er ikke nødvendigvis
atlet-ferdigheter som er
det beste på vei opp.
– Er man for godt trent, kan
det være vanskelig å komme
opp. Ingen vet helt hvorfor,
men det kan ha noe med hvilepuls
å gjøre, forteller Vemund.
Ifølge ham er kravene mer
jordnære, og godt tilpasset naturglade
nordmenn.
– Fysisk må du være vant til
å gå med sekk, samtidig som
du må være sterk psyiksk. Og
så må du ta deg god tid.
Blodslit, dødsfarer, og
ikke minst høye utgifter (turen
koster mellom 20-25 000 kroner,
utstyret likeså), hvorfor
gidder man så å utsette seg
selv for dette? Gullrekka til
NRK er jo tross alt ikke SÅ
ille?
– Den mestringsfølelsen
man føler på en fjelltopp er det
man vil tilbake til, belønningen
for strevet. Himalaya er
utenfor klatresesongen nå, så
om vi står på Aconcagua, er vi
høyest i verden akkurat da,
sier Vemund.
Det er på samme viset for
Mia også. Hun investerer alle
pengene hun har tjent dette
halvåret i en ting: å komme
seg så høyt som mulig.
– Står jeg på en fjelltopp og
ser at den ved siden av er høyere,
ja da vil jeg opp på den
også.