Folk nr 4-2012

Hun stilte mange spørsmål og
var veldig nysgjerrig på sin nye
tro. Hun kunne ikke lære nok.
– Seinere skjønte jeg at det ikke er sånn. Gud er der! Når vi
trenger ham mest er han der for å få oss tilbake på rett spor.
Rop til Gud
Da Johanna og mannen ble separert havnet hun på et krisesenter
for kvinner. Den første natten der husker hun slik: Sønnen sov i
senga og hun selv satt i en stol og gråt.
– Jeg ba og ropte til Gud: Nå må du finne meg, jeg har ikke
klart å finne deg.
Venninnen Emilia hadde i tre år bedt for Johanna og hun
hadde mange ganger invitert henne med på møte i menigheten. Nå
takket Johanna endelig ja og ble med på gudstjeneste i Kristent
Fellesskap i Bergen. Hun kjente at Gud var der. Gråten presset på
og hun gikk bak i gangen så ingen skulle se henne gråte.
– Jeg var trist fordi jeg hadde tatt avstand fra Gud.
Frelst
Etter dette begynte Johanna å komme regelmessig på møtene.
– Jeg var skeptisk i begynnelsen, veldig skeptisk, smiler
Johanna. Men Gud viste meg at dette ikke kunne være feil.
Det gikk tre måneder fra første gang Johanna ble med Emilia
på gudstjeneste til hun tok imot Jesus. Det skjedde 20. mars 2011.
Under samlingen kunne folk med ulike behov komme frem til
forbønn. Emilia, venninnen, gikk frem for å bli bedt for og
Johanna ble med som støtte. Da hun stod der fremme ble hun spurt
om hun ville ta imot Jesus – da var det helt naturlig for henne å si
ja. Emilia så på henne med overraskelse i blikket. Den unge
kvinnen som hun hadde bedt for så lenge tok nå imot Jesus som
sin Herre og Frelser. Johanna fikk be frelsesbønn og om kvelden da
hun satt hjemme og leste i Bibelen kjente hun en varme på ryggen
og at Guds nærvær var tilstede.
– Gud bekreftet at dette var riktig beslutning, sier Johanna
glad.
Menighetsfamilie
Foreldrene, som er Jehovas vitner, opplevde det vanskelig at
Johanna var blitt en Jesu etterfølger, og derfor har de lite kontakt
8