MENIGHETSBLAD - Kirken i Søndre Land

BLid KAR: eilif Hansen koser seg med sangen og det gode samværet med andre.
Et hyggelig møte på Lunden dagsenter.
FLUBERG: I september fylte dagsenteret
år. Fra fem til sju-åtte brukere
kommer sammen til samvær, måltider
og godt stell, tre dager i uka.
Eilif Hansen (87) er en av dem. – Jeg
trives veldig godt her, smiler han. Å
komme ut litt, få prate med andre, det
betyr mye for meg.
Med bakgrunn både fra gards- og
skogsarbeid, samt 20 år innen byggebransjen
i Oslo til slutt, har han
en hel del til felles med mange av de
andre. Det er mye kunnskap og mange
minner samlet i rommet, når de gode
samtalene kommer i gang.
Jeg er oppvokst på Nes, mor og far
var sveiserfolk der, forteller Eilif. Vi
bodde på to rom i drengestua. Den var
temmelig kald og trekkfull vinterstid.
Vi var åtte søsken, men dro ut og tok
oss jobb ettersom vi vokste opp. En begynte
å jobbe straks en var konfirmert,
den tida. Det var vanlig. Sjøl begynte
jeg med tømmerkjøring og hogst for
Johan Jensen på Nes.
Eilif har opplevd mye, gjennom et
langt liv. Tjenesten i Tysklandsbrigaden
i 1947-48 gjorde dypt inntrykk.
Da jeg kom dit på vinteren, var det
iskaldt. Vi så mye vondt. Folk hadde
ingenting, nesten ikke klær heller. Det
ble nok satt i gang noe hjelpearbeid
etter hvert, men det tok tid.
Mange unger fikk mat av oss. De
møte opp ved kantinene, og så fikk de
av maten som vi hadde. Ofte kjøpte vi
noe ekstra for lønna vår og ga dem og.
Tjenesten i Tyskland besto av en del
vanlig eksersis, ellers kjørte jeg transport
og forsynte de norske styrkene
med bensin. Vi var som regel 3 – 4 i
følge, og hadde det egentlig ganske
fritt. Vi så og opplevde mye i den perioden,
både av godt og vondt!
Tilbake i Norge var det skogsarbeid
som ventet. Etter hvert ble jeg bestyrer
for 8 – 10 mann hos Johan Jensen, og
målte blant annet tømmer for dem.
Ellers jobbet jeg en 3 – 4 år i Ringsameiet
også, hos Hans A. Eid. Der var
det også skogsarbeid, og så kjørte jeg
beltebil om vinteren. Det var å skysse
folk og mat inn til Buheim.
Du drev jo i byen etterpå, skyter fru
Randi inn. Hun sitter i sofaen og hører
på samtalen.
Ja, de siste 20 aktive åra ble det
byggearbeid i Oslo, sier Eilif. Jeg
begynte med grunnarbeid, så ble jeg
støpebas, og til slutt klargjorde jeg
leiligheter og leverte over til kundene,
forklarer han.
Høst 2012 | Menighetsbladet for Søndre Land
Han begynte gjerne i 5-tida om
morgenen for å få alt i orden, smiler
Randi. Det er lett å se at hun er glad i
og stolt av mannen sin. Han Eilif gjorde
alt, han. Vasket også! Og da visste de
at alt ble skikkelig gjort!
Jakt og fiske har jeg vært glad i støtt,
skifter Eilif tema. Helt fra smågutt-tida.
Jaktlaget mitt fikk mange elger opp
gjennom åra, og 17 av dem var det jeg
som skjøt. Og tiur… En 150 tiurer ble
det nok.
Tiursuppe er kjempegodt, bekrefter
Randi, og Eilif nikker. De har mange
minner sammen, de to. Og jeg takker for
at de ville dele noen av dem med meg.
Runa Bjone
11