Menighetsbudet - BIRI.NO

Redaktørens
hjørne
Så er redaktøren på plass igjen i sitt
faste hjørne. Der sitter hun og dingler med
beina og lurer på hva i all verden skal hun
skrive om nå! Det går jo sakte men sikkert
mot høst og mørketid – og det er da triste
greier egentlig, i hvert fall for den som er
mest glad i den lyse tida og lyset!
Men det er forhåpentligvis mange fine
høstdager i vente. Og klare, fine høstdager
er flott å oppleve. Da er det ”mye” himmel
over oss. Om kveldene mørkner, så kan vi
fylle dem med positivt innhold: Samvær
med slekt og venner, møteaktivitet i lag og
foreninger, håndarbeid, lese bøker, kryssordløsning
med mere. Eller rett og slett ta
på seg godt fottøy og refleks og komme
seg ut. Det er utrolig mye vi kan finne på.
Det viktige er å ikke sette seg ned
å sture, men LEVE. Leve et sunt og
innholdsrikt liv. Der er humor en viktig
bestanddel. Livet er alvor og glede. Når
det blir mye alvor i livet er det viktig med
humor.
Jeg kom til å tenke på en bok jeg har,
som er skrevet av teologen Per Anders
Nordengen. Du kjenner ham kanskje fra
Radioandakten, der er han flittig benyttet.
Men det var boka hans ”Livsglede i livsalvoret
– smakebiter på begeistring og tro
på at det nytter”, jeg tenkte på. Uten forfatterens
tillatelse, men med henvisning til
at boka med ovenstående tittel er utgitt på
Skagerak forlag i 2007, tar jeg sjansen på
å gjengi kapitlet som har som overskrift:
Mer humor og mer alvor
”Livet blir rikere med mer humor og
mer alvor. Spennet mellom dem må bli
større for å berike mangfoldet i livet. Vi
trenger å lodde dypere i alvoret, samtidig
som vi åpner for mer løssluppenhet. På
den ene siden er mange preget av for mye
gravalvor og selvhøytidelighet. Hos dem
sitter latteren og selvironien for langt
inne. På den andre siden er det mange
som flykter unna livets alvor. De legger
lokk på smerten og gir seg dermed ikke
mulighet til å kjenne på hvordan alvoret
kan berike livet. Følelseslivet blir sunnere
ved at vi går gjennom sorgen i stedet
for å flykte fra virkeligheten og fortrenge
det som gjør vondt. Gjennomlevd smerte
er kilde til modning og vekst, og vonde
livserfaringer gir mental styrke til å takle
neste motbakke.
Jeg vil slå et slag for mer munterhet
og mer alvor. Vi trenger å utvikle spennet
mellom mer galskap og mer verdighet.
For å leve enda nærmere livet trenger vi
mer latter og mer gråt. Vi må ta alvoret
på ramme alvor når det rammer, og vi må
glede oss mer over alt som er godt.
Humor er god medisin for mental helse,
og en god latter forlenger som kjent livet. I
god humor er det alltid mye alvor.
Godt humør dreier seg ikke om å fortrenge
det vonde. Alvoret kan være like
mye til stede selv om smilet sitter løst.
Ikke sjelden har jeg ledd sammen med
pårørende i sørgesamtaler. Latter kan
være en god måte å få ut følelser på, og
hjertedører åpnes lettere når latterdørene
slås opp. Galgenhumor kan være viktig
for å makte påkjenningene. Det er tynne
vegger mellom latter og gråt. De har
utgangspunkt i den samme kilden. ”Jeg lo
så jeg gråt,” sier vi jo, og det samme skjer
motsatt vei.
Livets mangfold takles bedre når vi
kutter ut både gravalvoret og overfladiskheten.
Det innvendige livslerretet
må utvides slik at det på samme tid blir
mer humor og alvor, mer galskap og mer
høytidelighet, mer løssluppenhet og mer
verdighet.”
Etter denne betraktningen kommer en
gammel salme fram i bevisstheten min.
En salme som synges svært sjelden i våre
dager, men engang for lenge siden må jeg
nok ha lært den siden den ”dukker opp”:
Sorgen og gleden de vandrer til hope. Vi
gjenoppfrisker noen strofer fra Thomas
Kingos salme fra 1681:
Sorgen og gleden de vandrer til hope,
lykke og ulykke kommer på rad.
Medgang så ofte på motgang vil rope,
solskinn og skyer de følges òg ad.
Jorderiks gull
er prektig muld.
Himlen er ene av salighet full.
Alle ting har en foranderlig lykke,
alle kan finne en sorg i sin barm.
Ofte er bryst under dyrebart smykke
tynget av sorger og hemmelig harm.
Alle har sitt,
stort eller litt,
himlen alene for sorgen er kvitt.
Velde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende vår
høyt over andre sitt hode kan bære,
faller dog sammen i alderdoms år.
Alle ting må
engang forgå,
himmelens salighet, den skal bestå.
Deiligste roser på tornebusk gløder,
skjønneste blomster har tærende gift.
Titt under rosenkinn hjertene bløder
over at skjebnen så selsomt er skift.
Ulykkers vann
bruser mot strand,
himlen alene er salighets land.
Slekters gang
Spalten gjelder medlemmer i Den
Norske Kirke, for ekteskapsinngåelser
der minst en av brudefolkene
tilhører DNK. Navn på døde som
ikke var medlem i DNK tas med hvis
pårørende gir beskjed om at det er
ønskelig.
Døpte
Henrik Aaseth Bjørnhaug
Thomas Ruud
Thea Karina Huse
Ida Melbø,
døpt i Østre Gausdal kirke
Therese Amdahl
Pernilla Viberg
Hedda Johanne Strandbakke
Ada Veisten Sigstad
Vigde
Mona Charlotte Wahl Engeskaug
og Kjetil Sletten
Ingvild Elveseter og Arne Braut
Hege Marie Moen
og Ivar Øversveen
Stine Sveen Corneliussen
og Tor Erik Dahl
Døde
Henry Grønvold
Else Pernille Østby Evensen
Ruth Enge
Berit Benrud
Leif Sletten
Geir Åge Antonsen
Anna Granum
Hans Petter Ødegård
Marit Harbu
Astrid Mølmen
Synøve Bergum
Lars Aspebakken
Vel da, så vil jeg ei gjøre meg møye
om ikke verden går etter min akt.
Ingen bekymring skal kunne meg bøye,
intet skal gjøre mitt hjerte forsagt.
Sorgen skal dø,
gledenes frø
blomstre på himlens lykksalige ø.
Humor, alvor og himmel er viktige
livsingredienser. Gi rom for dem alle!
2 Menighetsbudet 3/10