HEFtet 2-2011 - Human-Etisk Forbund

More documents

Recommendations

Info

KUNST - OPPLEVELSE - MENING Richard Wagner faller tilbake i religiøsiteten, noe Nietzsche får avsmak mot: Her er bare ånd, den taler ikke til kroppen. Åndelige opplevelser er kroppslige, mener Nietzsche. Gustav Mahler bruker tekster av Nietzsche i deler av sin musikk, mens han i det mest monumentale musikkverk som er ”skapt” (8.symfoni 1.sats) desperat roper på ånden: Kom skaperånd! Veni creator spiritus! I ”Distinksjonen” (1979) hevder Pierre Bourdieu at man hittil har latt som om det bare er i det enkelte individets møte med kunst som dannelse av musikalsk og estetisk smak skjer. Det er et individuelt fenomen, men også kollektivt, sier han, der den sosiale sammenhengen er den viktigste. All smaksdannelse er et forsøk på å plassere oss på et sosialt nivå i makthierarkiet. Bourdieus kritikere hevder imidlertid at han reduserer det estetiske til det sosiale, og at den estetiske dimensjonen derved forsvinner. Christensen mener å se at den musikken vi sier å like, såvel som alle type estetiske objekter og forbruksvarer i dag er noe vi bruker som identitesmarkører og i et sosialt spill, for å oppnå en distinksjonsgevinst. Et godt eksempel er moderne teknologi, som ipads. De gir identitet, men samtidig får lytteren også en stor opplevelse av musikk. Altså er det snakk om både den sosiale dimensjonen og den estetiskes egenverdi. –Målet er å åpne opp og gi rom for den estiske dimensjonen i seg selv, understreker Carl Otto Christensen. Kunstens autonomi -Er kunst bare et speilbilde av samfunnet, av språket og historien, undret Tommy Sørbø, som raskt konkluderte med at opplevelsen av kunst motbeviser det. På sin humoristiske og kontroversielle måte slentret han gjennom sin egen klassereise mot kunsthistorien, og dvelte ved enkelte verk som underbygger hans synspunkter. Kunsthistorikeren er også humorist og dramatiker, og innledet fjorårets seminar. Tommy Sørbø. ”Kunsten jeg snakker om har en autoritet i seg selv og er heller ikke knyttet til en mentalhygiensk selverkjennelsesprosess, noe som er tidens tale.” Sørbø er kritisk til Bourdieu i hans syn på kunst som sosial markør og mening. - Kunsten har sin egen begrunnelse, mener Sørbø, og henviser til Jürgen Habermas. -Vi har en kunst som skal være autonom, som dypest sett ikke skal være avhengig av ytre faktorer, og skal ha sin egen begrunnelse. Noen fast målestokk for kvalitet i kunst finner Sørbø ikke, men nettopp å kunne snakke og måtte overbevise andre om at dette er flott, dette er dårlig, det skjerper oss, mener han. Han bygger videre på Immanuel Kants kritikk av dømmekraften, der smaksdommene felles a priorisk: Når vi opplever noe som er vakkert, vil vi også at andre skal oppleve det som vakkert, og derved bli en allmen regel. Hvis man sier at det finnes en instans utenfor kulturen, utenfor historien, om den ligger i biologien, genene, eller på et mer åndelig eksistensielt nivå, flyttes fokus fra relasjonen mellom gjenstand og betrakter og inn i gjenstanden selv, eller kanskje helt inn i Platons idéverden. -Musenes inspirasjonskraft er nå demokratisert, hevdet han videre, -vi er alle kreative, og har et stort repertoar i hvordan vi skal fremstå i klær og språk. Når vi skaper oss selv, blir vi alle kunstnere, og hva skal da de stakkars kunstnere gjøre? Kunsten jeg snakker om har en autoritet i seg selv og er heller ikke knyttet til en mentalhygiensk selverkjennelsesprosess, noe som er tidens tale. Jon Fosses suksess skyldes delvis dette, da hans kunst er så åpen, så skisseaktig og tilfeldig at alle kan legge noe i det. Det påstår ikke noe, hevder ikke noe, står ikke fram. Det byr på dialog, der man selv må trekke til og trekke fra, i et demokratisk speil. Sørbø innrømmer at dette er et kontroversielt synspunkt, som de fleste er uenig i. -Når verket ikke har verdi i seg selv, men viser til noe utenfor, til en idé, ligger ikke autoriteten verket, men til vi som taler om verket. Fokus flyttes fra gjenstand til ”menigheten” rundt det. Når alle er kunstnere skal man ha nese for makt, mener Sørbø. -I motsetning til dette står essensen fram i seg selv som noe allmennmenneskelig, der man aksepterer at noe mer eller mindre 8 MEDLEMSBLAD FOR HUMAN-ETISK FORBUND – VESTFOLD • TELEMARK • BUSKERUD www.human.no
KUNST - OPPLEVELSE - MENING fast, hevdet Sørbø, som viste til billedhuggeren Berninis verk ”Theresas ekstase” (ca 1860). I en nisje i et sidealter i Santa Maria della Vittoria, sentral i den katolske kirke, legemliggjør Bernini møtet mellom det jordiske og det guddommelige. Bernini hadde sine hensyn å ta til sin oppdragsgiver Cornarofamilien som bestilte dette som sitt gravsted. Det er i brytning med grensene at kunst blir til, mener Sørbø, de sosiale grensene, såvel som materialer som maling og marmor. Dette i motsetning til i dagens konseptkunst der man har grenseløs frihet. Den absolutte frihet eksisterer knapt, og ender i en påstand knyttet til kunstneren selv, som mentalhygiensk prosjekt med liten eller svært begrenset allmenverdi, ifølge Sørbø. -Å tro at verket har en essens oppfattes i dag som konservativt og udemokratisk. Men overfor en bestemt type verk føler man at det står fram majestetisk, monumentalt, med en kulde, for det spør ikke etter menneskets mening. Det bare er, og det er da jeg tenker jeg er i kontakt med noe åndelig, noe som ikke kan defineres. Et utvalg bilder ble presentert, der nissen, i form av symboler og symbolbruk, stadig følger med på lasset. Happy Man er en slik nisse. Mennesket som strekker hendene referer til bønnestillingen i katakombene. - Språket og kunsten smugler påstander inn i vårt prosjekt, det har vi til disposisjon har en latens, det vil noe med oss allerede, avsluttet Tommy Sørbø. Tenkning om ånd Jon Furholt, doktorgradstipendiat ved Université de Paris Sorbonne, oppsummerte Jon Furholt. seminaret, som han fant godt og interessant. Men han hadde et problem: -Ut fra mystiske opplevelser i møte med kunst, ender man opp med å forstå ånd som noe mystisk og transcendentalt. Med utgangspunkt i filosofene G W Friedrich Hegel og Maurice Merleau-Ponty filosoferte han rundt hvorfor ånd er knyttet til grunnleggende klassiske filosofiske problemstillinger, hva ånd er og til slutt med kunst som eksempel. ”Sinnet er så dypt fundert i kroppen at det er kroppen. Hvis man fjerner skillet kropp og sinn, forsvinner også skillet mellom subjekt og objekt… ” Innledningsvis undret han rundt spørsmål som: Er jeg kropp eller sinn? Er jeg er fri eller determinert? Er noe kunst fordi noen sier at det er det, eller er det kunst i seg selv? Hvilken plass har den menneskelige bevisstheten i naturen? Finnes det noe som er rett og galt? Hva har individet rett til? -Spørsmålene fører oss opp i motsetninger og dillemaer som ser umulige ut å løse, påpekte Furholt. - Man kan velge side, og si at mennesket er determinert, men det er filosofisk uakseptabelt. Mer vanlig er å finne en mellomting. I det ligger et skinn av sannhet, men motsetningene er gjensidig utelukkende, for vi kan ikke være litt fri og litt determinert. En annen måte å tenke er at motsetninger karakteriserer alt liv. Maurice Merleau- Ponty ville oppheve skillet mellom kropp og sinn. Vi kan ikke si at kropp og sinn er to ulike ting, de er en og samme, slik man merker det under stress og psykosomatiske lidelser. Sinnet er så dypt fundert i kroppen at det er kroppen. Hvis man fjerner skillet kropp og sinn, forsvinner også skillet mellom subjekt og objekt, og kroppen kan være både subjekt og objekt. Videre går vi etter Hegels filosofi fra frihet til sosiale strukturer, og mens vi går fra den ene siden til den andre, endrer posisjonen seg; fra frihet, til sosiale strukturer og tilbake til frihet. Etter hva denne tilhøreren har forstått, skjer det altså en bevegelse fra den ene posisjonen til den andre, i en stadig bevegelse ”oppover” og ”bortover” gjennom hele livet og i menneskeslektens samlede erfaringer, der man hele tiden beveger seg på grunnlag av erfaringene som tidligere er gjort. Disse ligger lenger ”ned” i systemet, og blir derfor ikke ”glemt”, men blir et felles erfaringsgrunnlag. Ut fra denne åndens bevegelse dristet Furholt seg til en definisjon: Ånden er det spillet som får verden til å gå framover. Kunsten er legemliggjøring eller realisering og materialisering av ånd, ifølge Hegel. Både han og Merleau-Ponty er av den formening at kunsten viser oss noe viktig om å være i verden. www.human.no MEDLEMSBLAD FOR HUMAN-ETISK FORBUND – VESTFOLD • TELEMARK • BUSKERUD 9
Page 1 and 2: M e d l e m s b l a d f o r H u m a
Page 3 and 4: KUNST - OPPLEVELSE - MENING Kunst -
Page 5 and 6: KUNST - OPPLEVELSE - MENING Å skap
Page 7: KUNST - OPPLEVELSE - MENING talerø
Page 11 and 12: KUNST - OPPLEVELSE - MENING slapp m
Page 13 and 14: Hva er HUMANISME? Humanismen er et
Page 15 and 16: Støtt HAMUs arbeid ved å kjøpe g
Page 17 and 18: Når festen er slutt tar dronningen
Page 19 and 20: Gi din Grasrotandel til Human-Etisk

HEFtet 2-2011 - Human-Etisk Forbund

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?