RAPPORT - Aust-Agder fylkeskommune

RAPPORT 

FRA ARKEOLOGISK UTGRAVNING 

BOSETNINGSSPOR FRA YNGRE 

BRONSEALDER, ELDRE - OG YNGRE 

JERNALDER OG MIDDELALDER, 

DYRKNINGSSPOR FRA JERNALDER, 

SAMT PRODUKSJONSPLASS MED 

ESSER FRA ELDRE JERNALDER 

KULTURHISTORISK 

MUSEUM 

UNIVERSITETET I OSLO 

FORNMINNESEKSJONEN 

Postboks 6762, 

St. Olavs Plass 

0130 Oslo 

MOI (Gnr. 12/1, 2, 3 og 4), 

BYGLAND KOMMUNE, 

AUST-AGDER 

RAPPORT: FELTLEDER GAUTE REITAN 

Oslo 2009

KULTURHISTORISK 

MUSEUM 

UNIVERSITETET 

I OSLO 

Gårds-/ bruksnavn 

G.nr./ b.nr. 

Moi (Hove, Skeie, Dalen) 12/1, 2, 3 og 4 

Kommune 

Bygland 

Saksnavn 

Rv 9 parsell Ose nord-Tveit sør 

(”Moi”) 

Saksnummer (arkivnr. Kulturhistorisk museum) 

Fylke 

Aust-Agder 

Kulturminnetype 

Bosetningsspor, dyrkningsspor og 

produksjonsplass 

Tiltakskode/ prosjektkode 

06/10453 757028/211332 

Eier/ bruker, adresse 

Tidsrom for utgravning 

11.juni-27.juli 2007 

ØK-kart 

BG 023-5-4 

Aks.-nr. 

Tiltakshaver 

Statens vegvesen, Region Sør 

M 711-kart/ UTM-koordinater/ Kartdatum 

N6536710, Ø423330 (UTM32) 

ØK-koordinater 

C.nr. 

2007/187 C.57175-57185 og C.57191 

ID-nr (Askeladden) 

99652, 99657, 99658, 99659, 99660 og 

99661 

Rapport ved: 

Negativnr. (Kulturhistorisk museum) 

Cf.34045-34087 

Dato: 

Gaute Reitan 28. august 2009 

Saksbehandlere: 

Jan Henning Larsen/Hulda B. 

Bernhardt/Ole Chr. Lønaas 

Prosjektleder: 

Jostein Bergstøl 

SAMMENDRAG 

I løpet av sju uker i felt i ukene 24-30 sommeren 2007 blei det gjennomført en større arkeologisk utgraving på Moi (gbnr. 12/1, 2, 3, 4) ca 2 km nord for Ose i 

Bygland kommune, Setesdal i Aust-Agder. Undersøkelsen hadde sin bakgrunn i en utvidelse av løpet til Rv9, og det var i løpet av sommeren 2006 blitt påvist 

automatisk freda kulturminner i det berørte området under en registrering utført av Aust-Agder fylkeskommune. Undersøkelsen fant sted i et i hovedsak flatt 

åkerlandskap på Moi, ca 215 m o.h. Utgravinga foregikk ved maskinell flateavdekking, og totalt blei omrota matjord fjerna maskinelt i et belte på begge sider 

av eksisterende Rv9-trasé i et snaut 16.000 m 2 stort område til sammen, ned til overgangen til undergrunnen. Undergrunnen besto av finsorterte, veldrenerende 

sandmasser. Nedgravinger med mørke fyllmasser framsto tydelig. 

Omkring 1300 ulike strukturer blei påvist og dokumentert, de fleste av disse stolpehull, kokegroper og staurhull. Det ca 600 m lange feltet blei delt inn i 

delområder (1-6 fra nord til sør) for lettere å håndtere det store datamaterialet. Størst var konsentrasjonene i Delområde 2, -3 og -5. Blant funna er det som er 

tolka som spor etter til sammen ti bygninger funnet. Alle er her kalt ”hus”, til tross for at deres funksjoner trolig er varierte. Åtte av de ti bygningene er 

langhus. Blant de ti bygningene er seks regna som sikre, og flere av disse har spor etter flere bygningsfaser på ett og samme sted, slik at det reelle antallet 

påviste hus er større enn ti. De øvrige er kun delvis undersøkt, eller de var svært utydelige/forstyrra, og dermed også usikre, både når det gjelder størrelse, 

orientering og alder. Blant de usikre husa antas to å være fra yngre bronsealder (Hus VII og -XI), ett fra folkevandringstid (Hus VI) og ett fra romertid (Hus 

VIII), men tolkningsgrunnlaget er tynt. De to antatt eldste bygningene befant seg lengst nord i tiltaksområdet. 

Blant de øvrige bygningsspora fins et uvanlig stort, treskipa langhus (Hus II, ca 49,5 x 9,5 m) med dateringer til yngre romertid i Delområde 2. Huset var 

imidlertid kraftig forstyrra av både Rv9 og en avkjøring fra denne. Blant funna herfra kan nevnes keramikkskår og fragmenter av en beinkam. I Delområde 5 

var det spor etter flere bygninger, bl.a. et smalt (ca 4 m), treskipa langhus (Hus IV) av ukjent lengde (trolig minst ca 10-15 m). Dette antas ut fra datering av et 

stolpehull å være fra folkevandringstid-tidlig merovingertid. Like ved fantes også et rundovalt (4,5 x 5 m), halvmeterdypt grophus (Hus IX) som antas å være 

fra vikingtid. Over dette er det siden blitt bygd et langhus med kraftige stolpehull etter både takbærende stolper og minst like kraftige stolper i konvekse 

langvegger (opptil ca 37,5 x 8,5 m). Huset har flere faser (minst to) og er kalt Hus I/V, og ser ut til å ha hatt boligdel med ildsteder i søndre del og fjøs i nordre 

del. Dateringer og gjenstandsinventar tyder på lang brukstid i vikingtid og tidlig middelalder, ca 900-1200 e.Kr. Samtidig med i alle fall den seinere delen av 

dette langhusets brukstid har det stått noe som er tolka som en økonomibygning ca 25 m sør for langhuset. Spora etter økonomibygningen framsto som dype 

og vide stolpehull med svært kraftige steinskoninger. Bygningen var rektangulær, ca 6 x 8 m stor, og har trolig vært en form for bur med jordgravde 

fundamenter.Ytterligere ca 20 m sør for dette igjen blei det funnet et mer tradisjonelt langhus, Hus X (trolig ca 18-20 x 6 m). Dateringa av dette er usikker, 

men funn av en kniv kan antyde jernalder, muligens yngre jernalder. De yngste bygningene fra vikingtid-tidlig middelalder blei funnet bare ca 50-70 m vest 

for dagens tun på Moi. 

I tillegg til bygningsspor blei det avdekka store områder med ardspor fra jernalder, og et ardsporfritt belte kan være spor etter ei fegate. Videre blei det funnet 

arkeologiske spor etter gjerder som har atskilt teigene på Moisletta i nyere tid. Det foreslås at deler av denne teiginndelinga kan ha en opprinnelig høy alder. 

Til sammen omkring 150 kokegroper blei funnet. Flertallet av disse fordeler seg grovt på tre konsentrasjoner som kan defineres som kokegropfelt. De fleste 

har gitt dateringer til eldre jernalder, noen få til yngre bronsealder, men enkelte spredte kokegroper har også gitt dateringsresultater til vikingtid-tidlig 

middelalder. Den sistnevnte gruppa må betraktes som uvanlig seine kokegroper. 

Det blei ikke funnet anlegg som kan tolkes som graver, men med største sannsynlighet skal den påviste bosettinga på Moi knyttes til tidligere registrerte, men 

ikke undersøkte graver og gravfelt som finnes spredt rundt feltet. Et løsfunn av en typesikker mikroflekke kan tyde på aktiviteter på sletta i seinmesolittisk tid. 

Om øvrige flintfunn (udiagnostiske avslag og fragmenter) kan knyttes til samme periode, er usikkert, men mest sannsynlig skal de øvrige flintfunna ses i 

sammenheng med seinere aktiviteter i området. 

Det omfattende funn- og prøvematerialet fra undersøkelsen er oppført under C.57175-57185 og C.57191. 

Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen, Universitetet i Oslo 

Postboks 6762, St. Olavs plass, 0130 Oslo

Moi (Gnr. 12/1, 2, 3 og 4), Bygland kommune, Aust-Agder Saksnr. 06/10453 

INNHOLD 

1. BAKGRUNN FOR UNDERSØKELSEN ...................................................... 3 

2. DELTAKERE, TIDSROM............................................................................. 4 

3. FORMIDLING .............................................................................................. 4 

4. LANDSKAPET - FUNN OG FORNMINNER ............................................... 5 

4.1 Undersøkelsesområdets beliggenhet ............................................................................................... 5 

4.2 Tidligere funn/fornminner i nærområdet ....................................................................................... 7 

4.3 A-AFKs registreringsfunn – en kort oversikt ................................................................................ 8 

4.4 Kort om enkelte av de ulike, registrerte kulturminnetypene ...................................................... 10 

4.5 Kronologisk rammeverk ................................................................................................................ 11 

5. UTGRAVINGA ........................................................................................... 12 

5.1 Problemstillinger – prioriteringer ................................................................................................. 12 

5.2 Utgravingsmetode og dokumentasjon .......................................................................................... 13 

5.3 Utgravingas forløp .......................................................................................................................... 14 

5.4 Kildekritiske forhold ...................................................................................................................... 14 

5.5 Utgravinga ....................................................................................................................................... 17 

5.5.1 Funnmateriale og organisering av C-nummer ........................................................................... 17 

5.5.2 Delområde 1: Tre mulige hus og bosettingsspor fra yngre bronsealder, folkevandringstid, 

vikingtid og tidlig middelalder........................................................................................................... 19 

5.5.3 Delområde 2: Stort langhus fra romertid, samt kokegroper og spor etter jernbearbeiding fra 

romertid ............................................................................................................................................. 26 

5.5.4 Delområde 3: Kokegropfelt med dateringer til yngre bronsealder, eldre og yngre jernalder, 

samt tidlig middelalder ...................................................................................................................... 38 

5.5.5 Delområde 4: Ardspor, groper med ukjente funksjoner og mulig veifar/fegate i innmark (eldre 

jernalder?) .......................................................................................................................................... 46 

5.5.6 Delområde 5: Treskipa langhus med flere faser fra vikingtid-tidlig middelalder, stabbur med 

jordgravde fundamenter fra tidlig middelalder, langhus fra folkevandringstid(?), kokegroper fra 

eldre jernalder m.m. ........................................................................................................................... 49 

5.5.7 Delområde 6: Langhus fra yngre jernalder ............................................................................... 79 

5.5.8 Rekker av staurhull – spor etter teiginndeling .......................................................................... 82 

5.5.9 Datering .................................................................................................................................... 87 

5.5.10 Naturvitenskapelige prøver og analyser .................................................................................. 88 

5.6 Vurdering av utgravingsresultatene, tolkning og diskusjon ....................................................... 92 

6. KONKLUSJON .......................................................................................... 97 

7. LITTERATUR ............................................................................................ 99 

Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo 

Fornminneseksjonen 

1


8. VEDLEGG ....................................... ERROR! BOOKMARK NOT DEFINED. 

8.1 Strukturliste .........................................................................................Error! Bookmark not defined. 

8.2 Funn og prøver: Tilveksttekster fra KHMs gjenstandsbase ............Error! Bookmark not defined. 

8.3 Tegninger .............................................................................................Error! Bookmark not defined. 

8.4 Fotoliste ................................................................................................Error! Bookmark not defined. 

8.5 ANALYSER: DATERING, VEDARTSBESTEMMELSE, 

MAKROFOSSILANALYSE ................. ERROR! BOOKMARK NOT DEFINED. 

8.6 Medieomtaler ................................................................................................................................ 114 

8.7 Utvalgte gjenstandsbilder ............................................................................................................ 116 



2


RAPPORT FRA ARKEOLOGISK UTGRAVNING 

MOI, (GNR. 12/1, 2, 3 OG 4), BYGLAND KOMMUNE, 

AUST-AGDER 

CAND.PHILOL. GAUTE REITAN 

1. BAKGRUNN FOR UNDERSØKELSEN 

I en reguleringsplan for området var det lagt til rette for utbedring av Riksvei 9 

gjennom Setesdal, som skulle oppgraderes fra riksvei til stamvei. I dette tilfellet 

gjelder det parsellen Ose nord-Tveit sør. Veien skulle i hovedsak følge eksisterende 

trasé, men med utvidelser i bredden på begge sider av veien. Aust-Agder 

fylkeskommune ved arkeolog Ingvild Paulsen foretok en registrering i det berørte 

området i mai-juni 2006 for å ta rede på om veiutbygginga ville komme i konflikt med 

automatisk freda kulturminner. Dette i henhold til Kulturminneloven av 9. juni 1978. 

Det blei under Aust-Agder fylkeskommunes registrering påvist til sammen 88 ulike 

anlegg i form av bosetningsspor (stolpehull etter bygninger, kokegroper m.m.) og 

dyrkningsspor, samt rester etter produksjonsplass(-er) som kan knyttes til bearbeiding 

av jern. Funna blei av Aust-Agder fylkeskommune (heretter: A-AFK) tolka som 

automatisk freda kulturminner (Paulsen 2006). Tillatelse til inngrep i de automatisk 

freda kulturminnene blei gitt fra Riksantikvaren i brev av 4.oktober 2006, men med 

vilkår om en arkeologisk undersøkelse av de påviste kulturminnene. 

Reguleringsplanen blei siden godkjent og vedtatt i Bygland kommunestyre 8. januar 

2007. 

Statens vegvesen, Region Sør var tiltakshaver bak prosjektet. 

Fig. 1: Deler av det berørte området på Moi før utgravinga, med deler av dagens gårdstun til venstre. I 

bakgrunnen t.v. foten av Moisfjellet. Mot nordvest. Foto: I. Paulsen/Aust-Agder fylkeskommune. 



3


2. DELTAKERE, TIDSROM 

Navn Stilling Tidsrom Dagsverk, felt 

Gaute Reitan Feltleder Uke 24-30 35 

Rune Borvik Feltleder (GIS) Uke 24-29 30 

Michael Derrick Feltleder II Uke 24-30 35 

Øystein Dahle Feltassistent Uke 24-29 25 

Hanne Mette Rendall Feltassistent Uke 24-29 25 

Camilla Cecilie Wenn Feltassistent Uke 24-30 35 

Elin T. Brødholt Feltassistent Uke 24-30 35 

Marit Johansson Feltassistent Uke 26-30 25 

Lotte Carrasco Feltassistent Uke 26-30 25 

Torbjørn Preus Schou Feltassistent Uke 28-30 15 

Bjørn-Håkon E. Rygh Feltassistent Uke 30 5 

Totalt antall dagsverk i felt 290 

Tab. 1: Deltakere og arbeidsperiode i felt.I tabellen er alle dager i felt oppført, inkludert dager 

som i sin helhet gikk med til reising, rydding/pakking av funn og utstyr m.m. 

Utgravninga fant sted i løpet av en sju uker lang periode i uke 24 til uke 30 (11.juni- 

27.juli) i 2007. I tillegg til KHMs ansatte i tabellen ovenfor var Olav Inge Brokke og 

Svein Helge Nomeland gravemaskinførere under den maskinelle fjerninga av 

matjorda i det berørte området. 

Feltassistent Camilla Cecilie Wenn var verneombud for KHMs mannskaper i felt på 

prosjektet. 

KHMs prosjektleder Jostein Bergstøl var på befaring i felt 15. juni. Bernt Rundberget, 

Jan Henning Larsen og Karl Kallhovd fra KHM var på besøk på feltet 5. juli sammen 

med en gruppe fra Avdeling for regional utvikling i Aust-Agder fylkeskommune: 

Ingvild Paulsen, Frank Allan Juhl, Kirsten Borge, Ola Olsbu, Thomas Hirsch, Aadne 

Sollid, Ingeborg Rose Melz, Gudrun Mjaaland og Sissel Brekke. 

3. FORMIDLING 

Det har vært få arkeologiske undersøkelser av bosetningsspor i Bygland og de øvrige 

kommunene i Setesdal tidligere. Det blei derfor lagt noe vekt på formidling under 

utgravninga. Det var oppslag på førstesida i lokalavisa Setesdølen 14. september 

under tittelen Arkeologisk utgraving ved vegen: Fann spor etter 2500 år gamle Osefolk, 

samt ei helside (s. 7) under overskrifta Arkeolog Gaute Reitan leia utgravingane 

nord for Ose sentrum i sommar: -Her har budd folk i minst 2500 år (skrevet av Ole 

Birger Lien). Også Fædrelandsvennen hadde en helsides sak om undersøkelsen på 

trykk 25. juli 2007 under overskrifta 1000 fornminner (skrevet av Johs. Bjørkeli), 

også det med forsideoppslag. 

For scan av de nevnte avisoppslaga, se vedlegg under 8.7. 

For øvrig hadde KHMs mannskaper besøk av til sammen omkring 50 personer i felt i 

løpet av undersøkelsesperioden. Alle besøkende fikk en rask redegjørelse for 

bakgrunnen for prosjektet og for de foreløpige konklusjonene og resultatene. 



4


4. LANDSKAPET - FUNN OG FORNMINNER 

4.1 UNDERSØKELSESOMRÅDETS BELIGGENHET 

Det undersøkte området ligger i åkermark på Moismoen vest for elva Otra. Videre 

ligger utgravingsområdet på begge sider av eksisterende Rv 9-trasé i et tilnærma flatt 

jordbrukslandskap nord i Bygland kommune, sør for Storemyr og det trange partiet 

Arveskjær i Otra. Her går riksveien om lag nord-sør. Dette ligger ca 2 km nordnordvest 

for Ose, hvor Otra utvider seg mot sør og går over i den ca 10 km lange, 

smale Åraksfjorden som i sørenden i sin tur går over i Byglandsfjorden ved 

Storstraumen. Området framstår som ei stor flate av elveavsatte, finsorterte 

morenemasser av sand og noe grus i dalbunnen. Vest for den dyrka flata stiger 

terrenget bratt opp mot Moisfjellet med topper på omkring 700 m høyde. Et om lag 

200 m bredt belte av barskog og myrlendt terreng skiller det utgravde området på Moi 

fra elva Otra øst for sletta. På motsatt side av Otra ligger Austad-gårdene ved foten av 

det dominerende Juvefjellet. Undersøkelsesområdet er omkring 600 m langt fra 

bruksnavna Hove i nord til Dalen i sør, og faller svakt fra nord mot sør via to svakt 

markerte terrasser fra ca 217 til 213 m o.h. Området hvor matjorda blei fjerna utgjorde 

langsgående belter på omkring 15-20 m bredde på begge sider av riksveien, men 

stedvis med utvidelser opp mot ca 35 m bredde. 

Fig. 2: Oversikt over den her aktuelle delen av Bygland kommune, med det undersøkte området 

markert. Kart bearbeida av L. Thorgersen/KHM. 



5


Fig. 3: Oversikt over feltet på Moisletta. Øverst sett mot NNV med Austad-gårdene i forgrunnen t.h., øst for elva. 

Nederst ses Moismoen fra toppen av Moisfjellet mot SØ med Otras utløp i Åraksfjorden ved Ose i bakgrunnen. 

Utgravingsområdet markert med rødt. Utsnitt fra www.norgei3d.no. 



6


4.2 TIDLIGERE FUNN/FORNMINNER I NÆROMRÅDET 

Bygland kommune blei ØK-registrert i første halvdel av 1980-tallet. I den 

forbindelsen blei det kartfesta mange gravminner, funnsteder, steinalderlokaliteter 

m.m. (se bl.a. Østmo 1984). Ved Kleivbu på gbnr. 12/5, i østvendt helling inntil foten 

av Moisfjellet er det funnet en skiveskraper av flint (ID21958 1 , C36574), 

sannsynligvis fra yngre steinalder(?). En pilspiss av flint (C8743), som skal være 

funnet nær elva på Moi er trolig fra samme periode. I tillegg fins det flere faste, 

automatisk freda kulturminner i form av gravhauger i nærområdet rundt 

gårdsbebyggelsen på Moi (se fig. 4 nedenfor): Rett nord for ei løe umiddelbart utenfor 

planområdet i nordøst ligger et gravfelt med sju lave gravhauger av varierende 

størrelse, de fleste med diameter på 9-13 m og høyder på omkring 1-1,5 m (ID80049). 

Ca 150 m rett sør for dette gravfeltet ligger en noe større og tydeligere markert 

enkeltliggende gravhaug i skillet mellom innog utmark (ID76591). Haugen har 

diameter på ca 14 m og en høyde på ca 2 m, men er betydelig skada etter inngrep 

(masseuttak?) i vestre halvdel. Nesten en halvpart av haugen er fjerna. En mindre 

gravhaug er registrert ca 100 m vest-nordvest for tunet på Moi (ID31824), og 

ytterligere en gravhaug med diameter på ca 10 m er registrert nær kanten av riksveien, 

på vestsida av denne, ca 250 m sør for tunet (ID80054). I tillegg fins en gravhaug på 

Austad nordre på elvebrinken på østsida av Otra, ca 550 m sørøst for gårdstunet på 

Moi (ID76596). På samme gård fins også et freda loft fra middelalderen. Ca 500 m 

sør for dette, på Austad søndre, har det i middelalderen stått ei stavkirke som på seint 

1800-tallet blei erstatta av ei ny kirke på samme sted. 

Mange av de nevnte gravhaugene har plyndringsgroper i toppen. Ingen av dem er 

undersøkt arkeologisk, men de er med største sannsynlighet fra jernalder. 

Bygland kommune og Setesdal har lenge vært kjent for sine relativt mange 

gravhauger og gravfunn (Gjessing 1921; Larsen, Sollund & Stylegar 2004). Få av 

dem er fagmessig undersøkt, men utgravinger av gravhauger på Nese ved Bygland 

sentrum i 1890-åra kan nevnes: Over 30 hauger blei undersøkt på kort tid, noe som ga 

funn fra både eldre og yngre jernalder. Blant det øvrige funnmaterialet fra denne delen 

av dalføret fins relativt mange funn som trolig stammer fra oppløyde graver. Særlig 

framtredende er de mange grav- og løsfunna fra yngre jernalder, og det ser ut til at den 

hedenske gravskikken har blitt praktisert i Bygland og Valle kommuner helt fram til et 

stykke opp på 1000-tallet. Dette til forskjell fra mer kystnære strøk (Larsen 1984; jfr. 

Reitan 2006b m/henv.). 

Bosettingshistorien i denne delen av dalføret er derimot svært lite kjent, siden den 

fagarkeologiske aktiviteten i området har vært nærmest fraværende. Kun noen få 

kokegroper i et grustak på Nese er blitt undersøkt før utgravinga som denne rapporten 

omhandler fant sted i 2007. 

For øvrig har den arkeologiske utgravingsvirksomheten i Aust-Agder i de seinere år 

av ulike årsaker vært begrensa til mer kystnære strøk sør. 

1 Id-nummer i Riksantikvarens kulturminnedatabase Askeladden. 



7


4.3 A-AFKS REGISTRERINGSFUNN – EN KORT OVERSIKT 

Aust-agder fylkeskommunes registrering på forsommeren 2006 påviste som nevnt 88 

enkeltanlegg i form av ulike nedgravinger (Paulsen 2006). Registreringa blei 

gjennomført ved hjelp av maskinell sjakting, der matjorda blei fjerna ned til 

overgangen mot minerogene masser (”undergrunn”) i parallelle belter à ca 3 m 

bredde. Siden det berørte området er relativt omfattende, og de påviste kulturminnene 

blei påvist i konsentrasjoner, blei hele det undersøkte området delt inn i seks ulike 

delområder (nummerert 1-6 fra nord til sør). Delområdene 1 og 2 ligger på begge 

sider av riksveien, delområde 3 og 6 på østsida, og 4 og 5 på vestsida (se fig. 4). De 

ulike delområdene er gitt ulike ID-nummer i Askeladden. 

Delomr. Sjakter nr. Strukturtyper Tot. ant. strukturer Dateringer (A-AFK) 

1 1, 3, 4, 21 Kokegrop/ildsted, stolpehull, ildsted, 16 ulike anlegg A04 (stolpehull): 

(ID99652) 

udefinert nedgravning 

780-410 f.Kr. 

2 

(ID99657) 

7, 8, 17 Kokegroper, stolpehull, kulturlag/smie(?), 

udefinerte nedgravninger 

16 ulike anlegg A24 (kulturlag/smie): 

110-410 e.Kr. 

3 

11 Kulturlag(?), kokegroper/ildsteder, 13 ulike anlegg - 

(ID99658) 

stolpehull 

4 

22 Stolpehull, kokegroper, udefinert 6 ulike anlegg - 

(ID99659) 

nedgravning 

5 

(ID99660) 

22 Stolpehull, kokegroper 3 ulike anlegg A54 (kokegrop): 

260-440 e.Kr. 

Stolpehull fra to ulike bygninger, 

A69 (stolpehull, Hus I): 

6 26, 27, 28, udefinerte 

nedgravninger, 28 ulike anlegg 420-620 e.Kr. 

(ID99661) 29, 30 kulturlag/nedgravning, kokegroper, ildsted 

A80 (stolpehull, Hus II): 

790-1030 e.Kr. 

Tab. 2: Oversikt over delområder og påviste anlegg i Aust-Agder fylkeskommunes registrering i 

2006. Merk at delområdene her (fra A-AFKs rapport ikke helt samsvarer med delområdene i denne 

rapporten. Etter Paulsen 2006. 

Fig. 4: Oversikt over Aust-Agder fylkeskommunes sjakter med registreringas delområder 1-6 fra nord til sør, 

samt gravhauger og funnsteder i nærområdet markert med rødt. Funntettheten var størst øst for Rv9, både ved A- 

AFKs registrering og under KHMs utgraving. NB! Merk at A-AFKs seks delområder ikke samsvarer med 

delområdene undersøkelsesområdet er delt opp i etter KHMs utgraving. Ill.: I. Paulsen/A-AFK, bearbeida av G. 



8


Fig. 5: Utskiftingskart fra 1882 som viser den daværende bebyggelsen i form av et klyngetun sør på Moisletta 

og de omkringliggende drøyt 150 teigene fordelt på fem ulike bruk (A-E). Enkelte av bygningene står 

fremdeles. Kilde: Jordskifteverkets kartarkiv. 



9


4.4 KORT OM ENKELTE AV DE ULIKE, REGISTRERTE KULTURMINNETYPENE 

Stolpehull er spor etter nedgravde stolper. I mange tilfeller har det gravde hullet blitt 

fylt med stein (”steinskoning”) etter at stolpen er satt nedi stolpehullet, noe som har 

sørga for både støtte og drenering. I visse tilfeller kan det også være mulig å observere 

avtrykket etter selve stolpen i form av et mørkere felt. Rekker av stolpehull kan være 

rester etter bygninger der taket er blitt båret oppe av takbærende stolper. Utforminga 

på stolperekkene kan gi grunnlag for tolkninger av bygningstype. Den vanligste 

bygningsformen i store deler av jernalderen har vært av en s.k. treskipa type, der 

parvise stolper utgjør grinder som har båret taket. Ytterveggene har stått utenfor 

grindene. Ofte gjenfinner man kun to parallelle rekker av stolper (de takbærende 

grindene), men i visse tilfeller finner man også spor etter yttervegger i form av grunne 

grøfter og/eller med tettstilte stolper med mindre dimensjoner enn de indre, 

takbærende stolpene. Det er imidlertid stor variasjon blant bygninger av den treskipa 

typen, både med tanke på lengde og bredde, samt gavlenes og ytterveggenes 

utforming (rette, bua, uttrukne stolper i gavlene, osv.). 

Kokegroper er en form for ildsteder nedgravd i groper i bakken. Ei kokegrop kan 

defineres som en nedgravning med et tydelig kullag i bunnen. Over dette fins et lag av 

skjørbrente steiner som har fungert som varmeelementer. Fyllmassene som har 

gjenfylt kokegropene er ofte sterkt trekullholdige. Kokegroper er ofte runde eller 

ovale, men også rektangulære kokegroper kjennes. Diameteren på kokegroper ligger 

hovedsakelig omkring 1-2 m, men store kokegroper kan være mer enn 3 m i tverrmål. 

Særlig store kokegroper er gjerne rektangulære i formen (Gustafson 2005; Stene 

2005; Gjerpe 2008:54). Vanligvis ligger kokegroper utendørs, enten enkeltvis eller i 

grupper eller ansamlinger av flere sammen (kokegropfelt). Kokegroper er en vanlig 

forekommende type kulturminner, men det er likevel store usikkerheter knytta til 

betydninga av dem. Det vanligste er å se dem i sammenheng med matlaging, men 

denne matlaginga har ikke nødvendigvis vært av en hverdagslig art, da graving av 

kokegroper er tid-/arbeidskrevende: Større kokegropfelt er derfor blitt tolka som 

samlingsplasser i sammenheng med utøvelse av førkristen religion, samt etablering og 

opprettholdelse av sosiopolitiske og religiøse strukturer. Et stort antall kokegroper er 

blitt arkeologisk undersøkt og 14 C-datert de seinere åra. Et tydelig flertall dateres til 

periodene romertid og folkevandringstid, jfr. tabell 3 nedenfor (se Gustafson, 

Heibreen & Martens 2005 m/henv.). 

Ildsteder skiller seg fra kokegroper ved at de ikke har noe tydelig definert lag av 

skjørbrente steiner over kullet i bunnen. Ildsteder er dessuten ofte noe mindre enn 

kokegroper. Slike finnes ofte inni bygninger, og settes derfor gjerne i forbindelse med 

både oppvarming og matlaging av mer hverdagslig karakter. 

Spor etter jernbearbeiding kan grovt deles i to ulike grupper: Rester etter primær 

jernframstilling på den ene sida, og spor etter sekundær bearbeiding eller smiing på 

den andre. Det var etter registreringa usikkert hvilken av de to typene funna i 

registreringas delområde 2, med 14 C-datering til yngre romertid (A24: 110-410 e.Kr., 

jfr. tab. 2 ovenfor), var spor etter. Interessen for jernvinna i Agder har vært særlig 

retta mot primær framstilling i jernalderen i området ved Hovden øverst i Setesdal 

(Larsen 2003; Kallhovd & Larsen 2006 m/henv.). Den arkeologiske kjennskapen til 

jernsmiing i jernalderen er til sammenligning liten, da få sikre spor etter slikt er påvist 

(se imidlertid Kristoffersen 1988; Bergstøl 2002, 2005; Reitan 2006a; Rønne 2008). 



10


4.5 KRONOLOGISK RAMMEVERK 

HOVEDPERIODER 

UNDERPERIODER 

14 C-ÅR KALIBRERTE ÅR 

Tidligmesolitikum Fosnafasen 10 000-9000 BP 9500– 8250 f.Kr. 

Eldre steinalder 

(mesolitikum) 

Mellomesolitikum Tørkopfasen 9000-7500 BP 8250– 6350 f.Kr. 

Nøstvetfasen 7500-5800 BP 6350– 4650 f.Kr. 

Senmesolitikum 

Kjeøyfasen 5800- 5000 BP 4650-3800 f. Kr. 

Tidligneolitikum TN 5000-4500 BP 3800– 3300 f.Kr. 

Yngre steinalder 

(neolitikum) 

Mellomneolitikum 

MNa 4500-4100 BP 3300–2700 f. Kr. 

MNb 4100-3800 BP 2700–2350 f. Kr. 

Seinneolitikum SN 3800-3500 BP 2350–1800/1700 f.Kr. 

Bronsealder 

Eldre bronsealder Periode I-III 3500/3400- 

2900 BP 

1800/1700-1100 f. Kr. 

Yngre bronsealder Periode IV-VI 2900-2400 BP 1100-500 f. Kr. 

Jernalder 

Eldre jernalder 

Førromersk 

jernalder 

Eldre romertid 

Yngre romertid 

Folkevandringstid 

500 f.Kr. – Kr. f. 

Kr. f. – 200 e. Kr. 

200 - 400 e. Kr. 

400 – 570 e. Kr. 

Yngre jernalder Merovingertid 570 – 800 e. Kr. 

Vikingtid 

800 – 1000 e. Kr. 

Middelalder 

1000 – 1537 e.Kr. 

Nyere tid 

1537 e.Kr. - nåtid 

Tab. 3: Oversikt over perioder, underperioder og alder/varighet, slik de vanligvis refereres til i norsk 

arkeologi. For utgravinga på Moi er det periodene yngre bronsealder, eldre og yngre jernalder, samt 

middelalder som er særlig aktuelle. 



11


5. UTGRAVINGA 

5.1 PROBLEMSTILLINGER – PRIORITERINGER 

De registrerte kulturminnene utgjør ulike former for spor etter gårdsbosetting i de 

ulike delene av det berørte området. Nedgravningene og anlegga som blei påvist 

under A-AFKs registrering syntes å representere både spor etter bygninger, 

kokegroper og mulige produksjons-/verkstedanlegg for bearbeiding av jern. De ulike 

spora har også en stor spredning i alder, ut fra 14 C-dateringene fra forskjellige 

strukturer fra registreringa å dømme, med dateringsresultater fra både yngre 

bronsealder, eldre jernalder og vikingtid. Ved å undersøke de påviste anlegga og 

deretter vurdere utgravingsresultatene samla sett, kan funna belyse flere sider av 

forhistorisk bosetting. Følgende problemstillinger var sentrale i undersøkelsen av 

bosettingsspora: 

Datere de ulike anlegga og sette dem inn i en kulturhistorisk sammenheng 

gjennom innsamling av prøvemateriale fra sikre kontekster. 

Skille ut, identifisere og datere hustomter. 

Kan hustomtenes utforming gi innblikk i detaljer omkring konstruksjon, indre 

organisering (rominndeling og lignende) og funksjon? 

Hva er relasjonen mellom de ulike hustomtene og de andre kulturminnene 

innenfor området, samt mellom bebyggelsen og kulturminner i nærområdet 

(bl.a. faste fornminner som gravhauger og gravfelt) langs Otra? 

Representerer de ulike funna kontinuerlig bosetting innenfor området, eller er 

det spor etter flere samtidige gårdsanlegg innenfor deler av forhistorisk tid? 

Hvilke aktiviteter har foregått i tilknytning til bosettinga? Kan det skilles ut 

ulike aktivitetsområder? 

For de påviste anlegga som inneholdt slagg og brent leire spesielt (Delområde 2, se 

ovenfor) var følgende problemstillinger sentrale: 

Hva slags aktiviteter representerer funna: Primær jernframstilling i ovner eller 

en seinere del av foredlingsprosessen (smiing)? 

Datering av anlegga. Hvor mange anlegg dreier det seg om, og er alle om lag 

samtidige? 

Kan spora etter jernbearbeiding settes i sammenheng med eventuell samtidig 

bebyggelse? 

Funna vil gi innblikk i den så langt tidligere svært dårlig kjente bebyggelseshistorien i 

denne delen av Setesdal. Stolpehull og 14 C-dateringer fra registreringa viser til 

bygninger fra forskjellige deler av forhistorien. Spesielt interessant i denne 

sammenhengen er 14 C-dateringa fra stolpehullet som i A-AFKs rapport er kalt A80, 

med resultat til vikingtid. Vikingtidas bygningsskikk er lite kjent, og relativt få 

bygninger fra denne perioden er undersøkt arkeologisk, mens gravfunna fra samme 

periode er mange. Slik er som nevnt også situasjonen i Setesdal. I et videre perspektiv 

gir undersøkelsen på Moi mulighet til å sette funna inn i en større sammenheng 

gjennom sammenligning med utgravingsresultater fra det øvrige Sør- og Østlandet. 

Det berørte området med de påviste anlegga er stort. På bakgrunn av konsentrasjoner 

av funn i A-AFKs delområder 2 og 6, samt de ulike anleggas art og alder, skulle 

nettopp disse områdene gis prioritet, mens delområde 4 og 5 hadde lavest prioritet ved 

oppstart i felt. 



12


5.2 UTGRAVINGSMETODE OG DOKUMENTASJON 

Siden området som her omfattes av veiutbygging i sin helhet lå i åkermark, var det en 

maskinelt flateavdekkende undersøkelsesmetode som blei valgt, slik det er vanlig for 

kulturminner i dyrka mark (Løken, Pilø & Hemdorff 1996): Metoden går ut på at man 

ved hjelp av gravemaskin med flatt skjær fjerner de omrota massene i moderne 

matjord ned til overgangen mot lysere, minerogene masser i undergrunnen. I de lysere 

morenemassene i undergrunnen lar strukturer (nedgravinger) seg påvise ved at de 

inneholder mørkere, ofte kullholdige, humøse fyllmasser, samt innslag av steiner. 

To og to personer fulgte hver av gravemaskinene og renska opp det avdekte området 

for hånd ved hjelp av krafse. Totalt blei snaut 16.000 m 2 avdekka maskinelt på denne 

måten. 

Strukturer blei renska for hånd med krafse og graveskje, deretter fortløpende 

nummerert med S-nummer (S = struktur) før digital innmåling og dokumentasjon 

med fotografi og tegning, etterfulgt av snitting av et representativt utvalg. For å få 

fargeforskjeller i strukturenes fyllmasser tydelig fram, blei vannpumper benytta for å 

hindre at strukturene tørka ut, særlig i forbindelse med fotofokumentasjon. Utgraving 

av strukturer tok imidlertid ikke til før alle strukturer var dokumentert og innmålt i 

plan først. Også profilene blei dokumentert med foto og tegning. Kun unntaksvis blei 

fyllmassene fra utgravd halvdel i de ulike strukturene sålda med tanke på funn (4mm 

maskevidde). Etter dokumentasjon av profilene, blei prøver (trekullprøver og i visse 

tilfeller også makrofossilprøver) samla inn. 

Felttegninger blei gjort i målestokk (hovedsakelig 1:20) på egne tegneark med delvis 

forhåndsutfylt fellesinformasjon, der spesielle opplysninger om grunnforhold, 

eventuelle relasjoner til andre strukturer, funn og prøver, samt tegningnummer blei 

beskrevet. Fotolister blei skrevet fortløpende med opplysninger om dato, motiv, 

himmelretning og fotograf, og også prøver og funn blei samla inn og nummerert 

fortløpende. 

Metallsøker blei ikke prioritert brukt under undersøkelsen. 

Det er vanlig å snitte alle stolpehull i et hus i én og samme retning for å lette tolkninga 

av ulike faser av huskonstruksjoner i felt. Dette lot seg ikke gjennomføre fullstendig 

på gravinga på Moi, da mange snitt måtte orienteres annerledes for å få klarhet i 

forhold mellom ulike stolpehull der enkeltstolper var blitt skifta ut, og for å få med 

flere stolpehull i en og samme profil. I en del tilfeller måtte også flere tett plasserte 

eller tangerende strukturer formgraves for ikke å forstyrre konteksten på andre, 

nærliggende strukturer. 

Naturlig nok blei det meste av ressursene i felt brukt på de største konsentrasjonene av 

funn. I etterkant er hele feltet blitt delt inn i seks ulike delområder (Delområde 1-6 fra 

nord til sør) for å forenkle håndteringa av det store datamaterialet. Mer om dette 

nedenfor. 

Alle sikre og usikre spor etter bygninger er kalt ”Hus” (til sammen 11 forskjellige 

tomter) med nummerering med romertall I-XI, til tross for at ikke alle har vært 

bolighus i ordets rette forstand. Dette diskuteres nærmere under hvert av de ulike 

bygga. 



13


5.3 UTGRAVINGAS FORLØP 

Utgravingsprosjektet hadde to mellomstore (13 og 12 tonn) gravemaskiner til 

rådighet. Undersøkelsen tok til med maskinell fjerning av matjord i nordre ende av 

feltet, på østsida av veien. Avdekkinga blei gjennomført fra nord mot sør. For å unngå 

at gravemaskinene skulle komme i konflikt med hverandres arbeidsradius, jobba de to 

maskinene med en avstand på ca 50-100 m mellom seg. Da fjerninga av matjord øst 

for riksveien var gjennomført, blei gravemaskinene forflytta over til vestsida av 

riksveien, hvor avdekkinga foregikk fra sør mot nord. I snitt blei om lag 50-70 m 

avdekka og grovt manuelt renska pr dag. Dette fordi mengden matjord som skulle 

fjernes var stor, og fordi tettheten av påviste strukturer tidvis var svært høy. 

Selv om registreringa påviste konsentrasjoner av strukturer i visse områder, blei det 

likevel lagt vekt på å fjerne matjorda mest mulig sammenhengende for best mulig 

oversikt. Tanken bak dette var at også områder med få eller ingen funn kan gi 

vesentlig informasjon om aktivitetene i tilknytning til bosetningsspora, ikke minst 

med tanke på den romlige organiseringa av bosetninga og hvilke aktiviteter som kan 

knyttes til hvilke hustomter: Var det for eksempel rester etter åkermark eller veifar 

mellom de ulike hustomtene? 

Oppdaterte utskrifter av digitalt innmålte strukturer ga oversikt underveis og var til 

stor hjelp under tolkningsarbeidet og utarbeiding av arbeidshypoteser i felt. 

På de høyestliggende og nordlige delene av feltet, spesielt øst for riksveien, var 

undergrunnen dominert av svært finkorna, siltige og kompakte masser. For øvrig var 

undergrunnen dominert av noe mer grovsortert, gul sand med noe grus. Steiner større 

enn knyttnevestørrelse var nærmest utelukkende begrensa til ulike strukturer. 

I løpet av utgravingas første to uker var værforholda i all hovedsak gunstige de første 

ukene. Imidlertid voldte tidvis vind og sandflukt visse problemer, i tillegg til at fint 

vær førte til at mange bleike og vanskelig identifiserbare strukturer lengst nord i feltet 

raskt tørka ut og gikk i ett med undergrunnen. I ukene 26-29 var værforholda mer 

varierte, med tidvis ekstremt kraftige regnbyger, enkelte dager også med kraftig lokalt 

lyn og torden. Enkelte dager måtte arbeidet avbrytes eller utsettes som følge av 

regnbyger, og det samme gjaldt en dag der arbeidsdagen måtte avbrytes av 

sikkerhetsmessige hensyn pga. lyn som slo ned i telefonstolpe like inntil feltet. Med 

unntak av de kompakte massene lengst nord, drenerte sandmassene på feltet 

regnvannet effektivt bort, men de gjentatte kraftige regnskurene førte likevel til at 

deler av feltet flere ganger måtte renskes på nytt for hånd. Spesielt gjaldt dette i 

områder med stor tetthet av strukturer. 

Deler av feltet blei delvis tildekka med presenninger for å unngå uttørking og for å 

bevare de opprenska strukturene best mulig, men slik tildekking blei ikke 

gjennomførbart i noen større grad pga. feltets størrelse. 

5.4 KILDEKRITISKE FORHOLD 

En slik flateavdekkende metode har fokus på nedgravde boplasspor, ikke på 

gjenstandsfunn. Ved at all moderne matjord fjernes, vil trolig også enkelte gjenstander 



14


som er blitt pløyd opp graves bort og gå tapt. Godt bevarte gjenstander kan dateres 

relativt presist på typologisk grunnlag, og kan gi innblikk i hvilke aktiviteter som har 

funnet sted i tilknytning til ulike områder/bygninger. På den annen side er gjenstander 

i matjorda uansett tatt ut av sin opprinnelige kontekst, noe som betraktelig reduserer 

utsagnsverdien ved funn fra matjorda. 

Det er kun de delene av de ulike nedgravingene, som ikke er ødelagt av seinere tiders 

jordbruksaktiviteter, som dokumenteres. Dette innebærer at de påviste strukturene 

opprinnelig har vært dypere enn hva de dokumenterte profilene viser. Detaljer 

omkring konstruksjoner, stolpehull m.m. kan dermed ha blitt forstyrra eller fjerna som 

følge av de seinere jordbruksaktivitetene. Dette påvirker tolkningsgrunnlaget noe, 

men er et generelt kildekritisk problem knytta til flateavdekkende undersøkelser. 

I deler av feltet var tetthetene av stolpehull svært høy, bl.a. som resultat av at 

bygninger med flere faser (evt. med gjentatte utskiftninger av stolper) har blitt revet 

og satt opp igjen på samme sted med tilnærma samme grunnplan. Tolkninger av 

enkelte av de påviste bygningene innehar derfor enkelte usikkerhetsmomenter knytta 

til hvilke stolpehull som tilhører de ulike bygningsfasene. Dette gjelder særlig 

vikingtidshuset sør på feltet, men også den antatte stabburbygningen sør for dette. 

Også utforminga av gavlene på vikingtidshuset er usikker. Det er også enkelte 

usikkerheter knytta til det nordligste av de sikre bygningene, Hus II. Denne bygningen 

blei nemlig ikke fullstendig avdekka, da både riksveien og en avkjøring fra denne 

dekker betydelige deler av bygningen. Dette medførte at ingen stolpepar blei avdekka 

og dokumentert, kun enkeltvise stolper, først og fremst i den sørlige av de to 

stolperekkene. Dermed forblir spørsmål omkring bygningens rominndeling og andre 

detaljer stående ubesvart, men siden alle ytterveggene lot seg påvise, er likevel 

bygningens størrelse og ytre utforming avklart. 

På deler av feltet, spesielt i den sørlige halvdelen, blei det påvist ardspor på begge 

sider av riksveien. I tillegg blei det observert rester av et trekullholdig, fossilt 

dyrkningslag under den moderne matjorda i profilene langs feltkanten. 

Dyrkningsspora var tydelig blitt gjennomskåret av mange av de påviste strukturene, 

bl.a. stolpehull. Dette har medført at organiske masser fra et det eldre dyrkningslaget 

(altså uten direkte sammenheng med verken bygningen eller det enkelte stolpehull) er 

blitt med i fyllmassene når hull er blitt gravd for nedsetting av stolper under bygging 

av hus i området. En slik sammenblanding av organiske masser har konsekvenser for 

tolkninga av dateringsresultatene fra de ulike stolpehulla, og dermed også for den 

sannsynlige egentlige alderen på ulike bygninger. 

Til tross for at antallet 14 C-dateringer fra prosjektet er betydelig, representerer likevel 

de radiologisk daterte strukturene en beskjeden andel av det totale antallet påviste 

strukturer. Dette minsker sikkerheten i tolkninger omkring alderen på de ulike 

anlegga/aktivitetene i de ulike delene av feltet. 

Alle disse forholda drøftes nærmere i beskrivelsene av de enkelte bygningene 

nedenfor. 

For øvrig medførte det store totalantallet strukturer behov for prioriteringer i felt når 

det gjelder hvilke områder og strukturer det skulle brukes tid og ressurser på. Særlig i 

feltets nordøstre del var grunnforholda slik at det var problematisk å identifisere sikre 



15


strukturer. Grundigere manuell rensking og økt tidsbruk i dette området kunne tenkes 

å identifisere en sikker/sikre bygning/-er (bl.a. i tilknytning til A-AFKs steinskodde 

stolpehull kalt A4, som er 14 C-datert til yngre bronsealder), men dette lyktes ikke i 

felt. Også de mange strukturene med udefinerte funksjoner kunne tenkes å gi økt 

innblikk i flere sider ved bosetningshistorien i området. 

En endring i den vedtatte reguleringsplanen omfatter en utvidelse av berørt område 

for bygging støyvoll langs vestsida av Riksvei 9. Det var i henhold til prosjektplanen 

meninga at også denne utvidelsen skulle omfattes av KHMs utgraving. Den store 

mengden funn innenfor den opprinnelige delen av reguleringsplanen medførte 

imidlertid at flateavdekking og grundig undersøkelse av støyvoll-området måtte 

nedprioriteres. Spørsmål omkring ytterligere bygninger eller funn som kunne tenkes å 

kaste lys over de kulturminnene som faktisk blei dokumentert forblir derfor stående 

ubesvarte. 

Fig. 6: Kart fra A-AFKs registrering med den utvida delen av planområdet markert 

med blått og skravur vest for Rv9. Ill.: I. Paulsen/A-AFK. 



16


5.5 UTGRAVINGA 

5.5.1 FUNNMATERIALE OG ORGANISERING AV C-NUMMER 

Som nevnt har flateavdekkende undersøkelser av denne typen sin fokus på 

bosetningsspor, og ikke på gjenstander. Like fullt foreligger det et antall gjenstander 

og fragmenter som i all hovedsak stammer fra de ulike undersøkte og utgravde 

strukturene. De største funngruppene utgjøres av biter av jernslagg/brent 

leire/ovnsforing, brynesteiner, diverse jerngjenstander og ubestemmelige 

jernfragmenter, brente beinfragmenter, samt enkelte skår av keramikk og kleber. 

Tilnærma alle funn blei samla inn med F-nummer. En del av funna presenteres 

konkret under de ulike kontekstene nedenfor. Funn og prøvematariale fra 

undersøkelsen er katalogisert under til sammen 11 ulike C-nummer. Feltet er stort, 

men strukturer og funn blei likevel påvist i større eller mindre konsentrasjoner i visse 

områder i feltet. For å håndtere den store mengden funn og prøvemateriale, er feltet 

blitt delt inn i seks ulike delområder som overordna kontekster (delområde 1-6 fra 

nord til sør). Disse delområdene samsvarer delvis, men ikke helt, med dem A-AFK 

delte området inn i ved registreringa, med individuelle ID-nummer i 

kulturminnedatabasen Askeladden (jfr. Paulsen 2006, samt Fig. 4 ovenfor). 

Delområde 

Underordna 

kontekst 

1 - C.57175/1-26 

2 

Hus II 

Utenfor Hus II 

C-nr./undernr. Beskrivelse Periode(-r) 

C.57176/1-19 

C.57177/1-37 

3 Kokegropfelt C.57178/1-20 

Funn og prøvemateriale fra 

Delområde 1 (stolpehull, 

kokegroper, mulige ildsteder, 

groper), inkludert mulige Hus 

VI, -VII og -XI 


stolpehull, ildsteder, 

veggrøfter i sikker tilknytning 

til Hus II 


groper, esser og kokegroper 

utenfor veggene til Hus II 


ulike strukturer, i første rekke 

kokegroper 

4 - C.57179/1-5 


ulike strukturer, i første rekke 

groper med ukjent funksjon 


Hus I/V 

C.57180/1-73 stolpehull og ildsteder i sikker 

tilknytning til flere faser av 

samme hus 


Hus IX 

C.57181/1-9 stolpehull og fyllmasser i 

sikker tilknytning til grophus 


Hus III 

C.57182/1-11 stolpehull i sikker tilknytning 

til økonomibygning 


5 

Hus IV 

C.57183/1-4 stolpehull i sikker tilknytning 

til bygning 


ulike strukturer, først og 

- C.57184/1-8 fremst kokegroper, men som 

med sikkerhet ikke direkte 

hører til noen av husene i 

Delområde 5 

Løsfunn uten sikker 

- C.57185/1-5 tilknytning til noen av husene 

i Delområde 5 

6 - C.57191/1-6 Løsfunn, samt funn fra mulig 

Hus X i Delområde 6 

Tab. 4: Oversikt over Delområdene 1-6 med ulike C-nummer. 

Yngre bronsealder, 

eldre jernalder, 

yngre jernalder, 

tidlig middelalder 

Romertid, 

tidlig folkevandringstid 

Romertid, 

tidlig folkevandringstid 

Yngre bronsealder, 

yngre romertid, 

folkevandringstid, 

yngre jernalder 

Jernalder 

Vikingtid, 


Vikingtid, 


Tidlig middelalder 

Folkevandringstid, 

merovingertid(?) 

Eldre jernalder, 

yngre jernalder 

Eldre jernalder, 

Yngre jernalder, 

Middelalder 

Yngre jernalder 



17


Fig. 7: Kart som viser hele feltet fra nord til sør med delområdene 1-6, samt de nærmeste registrerte faste fornminnene 

(to enkeltliggende gravhauger og et gravfelt) markert. Ill.: R. Borvik/KHM. 



18


I det følgende vil utgravinga presenteres delområde for delområde. Fullstendige 

funntabeller fra de ulike C-numrene finnes som vedlegg bakerst i rapporten. 

Om undergrunnsforholda på feltet kan det sies at de lengst nord (Delområde 1) 

domineres av svært lyse (gråhvite), finsorterte, kompakte, nærmest siltige sandmasser 

med kompakt, leirholdig sand under. Ved overgangen til Delområde 2 gikk 

undergrunnsforholda over i mer gul, skarp og finsortert sand iblanda noe grus, med 

grusholdig, mer kompakt sand under dette. Slik var undergrunnen over det aller meste 

av feltet mot sør, med unntak av de sørligste delene av Delområde 6 lengst i sør. Her 

var det nokså nylig (siste halvdel av 1900-tallet?) blitt rydda skog, slik at 

undergrunnen her framsto med rester av podsolprofil, men fortsatt sanddominert. 

Feltet var i sin helhet tilnærma steinfritt: Så godt som all stein større enn 

knyttnevestørrelse var lokalisert til de ulike strukturene. Totalt ca 1300 strukturer blei 

målt inn med S-nummer. 

5.5.2 DELOMRÅDE 1: TRE MULIGE HUS OG BOSETTINGSSPOR FRA YNGRE 

BRONSEALDER, FOLKEVANDRINGSTID, VIKINGTID OG TIDLIG MIDDELALDER 

Delområde 1 er det nordligste delområdet på feltet. Skillet mellom Delområde 1 og -2 

er satt umiddelbart nord for nordenden av Hus II som ligger lengst nord i Delområde 

2. Området er flatt og ligger ca 217 moh. Undergrunnsforholda gjorde det 

problematisk å identifisere sikre forhistoriske strukturer, og erkjennbare nedgravinger 

krevde omfattende rensking for hånd, samt vanning og tildekking med presenninger 

for ikke å tørke ut og bli usynlige. 

I dette området blei det påvist og målt inn om lag 120 strukturer. I tillegg kommer 

noen titalls gjerdestolper på rekker, som ikke blei gitt S-nummer. De antatt 

forshistoriske strukturene fantes i visse konsentrasjoner, men ingen sikre forhistoriske 

nedgravinger blei funnet på det lille todelte området nærmest tunet lengst nord på 

sletta (se Fig. 7, 53 og 54). Blant strukturene er det både sikre og usikre stolpehull 

etter sannsynlige takbærende stolper i forhistoriske bygninger, i tillegg til kokegroper 

og mulige ildsteder, samt enkelte større groper med ukjente funksjoner. 

Den største konsentrasjonen av påviste strukturer finnes i den sørøstlige delen av 

Delområde 1. Her blei det funnet mulige spor etter tre ulike, mulige hus: 

Hus VI – mulig treskipa langhus (folkevandringstid): 

Ca et dusin sikre og usikre stolpehull kan knyttes til dette mulige huset. De mange 

usikre stolpehulla gjør imidlertid tolkninga av dette huset usikker. Det holdes likevel 

som sannsynlig at S-57 (en rund, sterkt kullholdig og kokegrop-lignende struktur med 

diameter på ca 1,5 m) kan tolkes som et sentralt ildsted på husets midtakse. I så fall 

har trolig bygningen vært orientert om lag øst-vest. Det antas også at bygningen har 

vært treskipa. Få sikre stolpehull etter takbærende stolper blei erkjent, men muligens 

representerer de tett plasserte stolpene i den nordre rekka en mulig yttervegg. 

Midtskipsbredden er ikke mulig å anslå, men husets bredde mellom antatte 

yttervegger anslås til om lag 7 m. Videre antas det at bygningen ikke blei avdekka i 

sin fulle utstrekning, men at det mulige Hus VI har fortsatt utenfor det avdekka 

området både i øst og i vest. Lengden på Hus VI har derfor trolig vært minst ca 15 m. 



19


S-57 er 14 C-datert til folkevandringstid (410-550 e.Kr.), og det gås her ut fra at dette 

angir bygningens alder, dersom strukturens tolkning er riktig. Det blei ikke gjort funn 

som sikkert kan knyttes til bygningen, som kan gi ytterligere støtte til husets antatte 

alder. Det sannsynlige sentrale ildstedet S-57 gjør at det mulige Hus VI trolig har vært 

et bolighus. 

Fig. 8: Det mulige Hus VI sør i Delområde 1. S-57 kan ha vært et sentralt ildsted i bygningen, 

som er 14 C-datert til folkevandringstid (410-550 e.Kr.). Ill.: R. Borvik/KHM. 



20


Mulig Hus VII (yngre bronsealder): 

Kun tre-fire stolpehull er tolka som sikre og tilhørende det mulige, men høyst usikre 

Hus VII, ca 30 m nord for det mulige Hus VI som er beskrevet ovenfor. Ingen sikre 

grinder etter par av takbærende stolper påvist. Utforming, størrelse og 

konstruksjonsmessige detaljer er derfor helt uvisst, men det regnes som mest 

sannsynlig at bygningen har vært orientert NNØ-SSV. Det er også usikkert om 

bygningen har vært to- eller treskipa, men trolig blei kun deler av bygningen avdekka, 

mens resten (de vestlige delene) ligger under riksveien. Muligens kan et par 

kokegrop-lignende strukturer (S-6 og den doble S-10) knyttes til huset som mulige 

innendørs ildsteder. Ingen av disse er 14 C-datert. Kokegropa S-12 ligger ca 10 m øst 

for stolpehullet S-9, og har med sikkerhet ikke noen relasjon til huset, da S-12 er 14 C- 

datert til vikingtid (710-970 e.Kr.). Mer om denne nedenfor. 

Blant stolpehulla i det mulige Hus VII er S-9. Stolpehullet er kalt ”A4” i 

registreringsrapporten. Fra A-AFKs registrering foreligger en 14 C-datering fra dette 

med resultat til sein yngre bronsealder (780-410 f.Kr.). Stolpehullet var steinskodd og 

hadde bleike fyllmasser. Det er i første rekke dette stolpehullet som tolkninga av det 

mulig Hus VII bygger på. Det foreligger ingen funn som sikkert skal ses i forbindelse 

med Hus VII, men et flintfragment funnet i tilknytning til kokegropa S-1 kan tenkes å 

være samtidig med Hus VII. 

Fig. 9: Det mulige Hus 

VII i Delområde 1. 

Stolpehullet S-9 er 

etter A-AFKs 

registrering 14 C-datert 

til sein yngre 

bronsealder, 780-410 

f.Kr. S-12 er datert til 

vikingtid, og har 

dermed ikke noen 

relasjon til huset. Ill.: 

R. Borvik/KHM. 



21


Det er stor usikkerhet knytta til bygningers alder basert på kun én eller få 14 C- 

dateringer fra fyllmasser i stolpehull (mer om dette seinere), men i mangel på annet 

beslutningsgrunnlag, og sammenholdt med andre 14 C-daterte strukturer i området (se 

nedenfor) holdes det som dannsynlig at S-9 har inngått i et hus fra yngre bronsealder. 

Mulig Hus XI (yngre bronsealder?): 

Dette mulige huset må regnes som like usikkert som det ovenfor beskrevne, mulige 

Hus VII. Det mulige Hus XI ligger vest for riksveien. Blant strukturene som likevel er 

tolka som tilhørende dette, er de to stolpehulla S-1052 og S-1048. Muligens skal også 

S-1049 og S-1051 (tolka som ildsteder) regnes som tilhørende huset. Imidlertid er 

ikke hele huset blitt avdekka i plan. Deler av bygningen antas å ha strukket seg 

innunder den ikke fjerna matjorda utenfor feltet i vest. Det antas at bygningen har 

vært NV-SØ-orientert. Både S-1052 og S-1048 (stolpehull) var kraftig utvaska i 

overflata, men S-1052 viste seg å være et relativt kraftig stolpehull i profil, med 

steinskoning og flat bunn ca 50 cm under overflata (se figur nedenfor). Blant 

fyllmassene i dette stolpehullet fantes leirklining med tydelige avtrykk etter kvister, 

muligens rester etter en leirklint yttervegg av flettverk fra et annet (eldre?) hus i 

samme område. Det er tatt inn trekullprøve fra S-1052, men denne er ikke 14 C-datert. 

Den kraftige utvaskinga kan tyde på høy alder, men det regnes som overveiende 

sannsynlig at et slikt stolpehull har inngått i en bygning, trolig som hull for en 

takbærende stolpe. Både fyllmasser, farge og konsistens minner mye om det 

ovennevnte stolpehullet S-9 i det mulige (samtidige?) Hus VII. Imidlertid er både 

lengde og bredde på Hus XI ukjente. Ingen gjenstandsfunn kan knyttes til bygningen. 

På samme måte som for Hus VII støttes tolkninga på øvrige funn og 14 C-daterte 

strukturer fra yngre bronsealder i Delområde 1. Dersom den foreslåtte alderen på det 

mulige Hus XI er riktig, er trolig den 14 C-daterte kokegropa S-1060 samtidig som Hus 

XI (se nedenfor). 

Fig. 10: Stolpehullet S-1052 fotografert i plan (t.v.) og profil. Profilbildet t.h. viser steinskoning og mulige 

rester av forkullet stolpe mot bunnen. Legg merke til de lyse, finsorterte og kompakte sandmassene i 

undergrunnen i Delområde 1. Foto: M. Derrick/KHM. 



22


Fig. 11: Det mulige Hus XI sørvest i Delområde 1. Stolpehulla S-1048 og S-1052 regnes som sikre, trolig har 

også ildstedene S-1049 og/eller S-1051 inngått i huset. Alderen på bygningen er usikker, da det ikke foreligger 

noen 14 C-dateringer fra strukturene. Hus XI er i likhet med de andre to i Delområde 1 svært usikker. Ill.: R. 

Borvik/KHM. 



23


Øvrige funn og 14 C-daterte strukturer i Delområde 1: 

Blant øvrige strukturer som blei påvist i Delområde 1, men som ikke kan knyttes Ca 

45 m nord for stolpehullet S-1052, og ca 30 m nordvest for det 14 C-daterte stolpehullet 

S-9 lå to kokegroper med klare likhetstrekk; S-1060 og S-1066. Den førstnevnte av 

disse er 14 C-datert til sein yngre bronsealder ned mot overgangen til førromersk 

jernalder, 780-380 f.Kr. (kal. 2σ). Dette er helt samtidig med dateringsresultatet fra 

stolpehullet S-9 (780-410 f.Kr.), og ut fra beliggenhet og likhetstrekk i form og 

fyllmasser, antas det at S-1066 er samtidig. De tre andre 14 C-daterte strukturene har, 

basert på alderen, ikke noe med de mulige bygningene i Delområde 1 å gjøre. Blant 

disse andre strukturene er det en mulig kokegrop (S-12) og to større groper med 

ukjente funksjoner (S-1054 og S-71). Disse to er samtidige og fra tidlig middelalder, 

og det er sannsynlig at også S-72, like ved S-71, er samtidig med S-1054 og S-71, 

basert på dens konstruksjonsmessige likheter med sistnevnte. Det er tatt ut jordprøver 

fra disse to (MP18 fra S-1054 og MP13 fra S-71) som er sendt til makrofossilanalyse 

hos NOKAM, København, Danmark. Analyseresultatene fra disse prøvene 

gjennomgås under avsnitt 5.5.10. 

S-12 er datert til sein merovingertid-vikingtid, 710-970 e.Kr. Tolkninga av denne er 

noe usikker, men dersom S-12 virkelig er ei kokegrop, er denne påfallende ung til 

kokegrop å være. Bruken av kokegroper har vært mest vanlig i romertidfolkevandringstid, 

mens funn av kokegroper fra yngre jernalder er svært uvanlig 

(Gustafson, Heibreen & Martens 2005 m/henv.). Et løsfunn av en brynestein fra 

Delområde 1 kan muligens knyttes til en bruk av dette området i vikingtid eller 

middelalder, selv om brynesteiner av tilsvarende typer også har vært i bruk i nyere tid. 

Det skal også nevnes at det i Delområde 1 blei funnet mindre stolpe- eller staurhull i 

to lange, rette og tilnærma parallelle rekker (Fig. 12). Disse stolpehulla er tolka som 

spor etter gjerder som har skilt teigene på sletta fra hverandre i nyere tid. Et slikt (S- 

105, Delområde 3) blei snitta og trekullprøve tatt ut for 14 C-datering. Denne ga 

resultat til etterreformatorisk tid, 1640-1960 e.Kr. Mer om disse nedenfor. 

S-nr. Kullpr.nr. Dat. vedart Kontekst/kommentar 

14 C-alder BP Kal. alder (2 σ) 

57 KP80 Bjørk Mulig sentralt ildsted, mulig Hus VI 1585 ± 30 410-550 e.Kr. 

9 KP1A - Stolpehull (”A4” i A-AFK-reg.), mulig Hus VII - 780-410 f.Kr. 

(A-AFK) 

1060 KP29 Bjørk Kokegrop i nordvest 2415 ± 80 780-380 f.Kr. 

1054 KP16 Bjørk Stor, dyp grop, uviss funksjon 840 ± 45 1040-1280 e.Kr. 


12 KP124 Bjørk Kokegrop(?) 1190 ± 35 710-970 e.Kr. 

Tab. 5: 14 C-daterte strukturer fra ulike kontekster i Delområde 1. 



24


Fig. 12: Delområde 1 med forslag til tolkning av de mulige Hus VI, -VII og XI markert. Merk at både størrelse 

og orientering på de tre er høyst usikre. S-1060er den nordvestligste av kokegropene på figuren. Ill.: R. 

Borvik/KHM. 



25


Kort sammenfatning, Delområde 1: 

Som det framgår av tabellen, er de 14 C-daterte strukturene i Delområde 1 nokså 

konsentrerte tidsmessig. Med unntak av det mulige ildstedet S-57 fra 

folkevandringstid i det mulige Hus VI, fordeler 14 C-dateringene seg grovt på to 

bolker: Én i sein yngre bronsealder og én i vikingtid-tidlig middelalder. Det er 

foreslått at enkelte konsentrasjoner av strukturer er spor etter tre mulige 

huskonstruksjoner; Hus VI, -VII og -XI. Ingen av disse er imidlertid avdekka i sin 

helhet, og det er flere store usikkerheter knytta til dem alle. Det antatt treskipa Hus VI 

er på bakgrunn av et 

14 C-datert mulig sentralt ildsted (S-57) tidfesta til 

folkevandringstid. Det mulige Hus VII er på bakgrunn av det 14 C-daterte stolpehullet 

S-9 foreslått datert til yngre bronsealder, og det samme gjelder det mulige Hus XI på 

bakgrunn av ”gammelt utseende”, kraftig utvsaking og likhetstrekk med stolpehulla i 

de to antatte bygningene. En nærliggende, 14 C-datert kokegrop fra samme periode gir 

støtte til tolkninga av dette som et aktivitetsområde med bebyggelsesspor fra yngre 

bronsealder. Det er påfallende at det var her, lengst nord på feltet, og med størst 

avstand fra dagens tun sør på Moisletta, at utgravingas eldste bebyggelsesspor blei 

funnet. 

Funn og prøvemateriale fra Delområde 1 er katalogisert under ett og samme C- 

nummer: C.57175/1-26. 

5.5.3 DELOMRÅDE 2: STORT LANGHUS FRA ROMERTID, SAMT KOKEGROPER OG SPOR 

ETTER JERNBEARBEIDING FRA ROMERTID 

Delområde 2 ligger sør for Delområde 1 med avkjøring fra Rv9 som nordlige 

avgrensning, og med tydelig markert NNØ-SSV-gående brink som sørlige 

avgrensning. Her var undergrunnsforholda noe ulike dem i Delområde 1. I Delområde 

2 var undergrunnen dominert av noe grovere sand, og det var her lettere å erkjenne 

nedgravinger i undergrunnen. Funna i dette delområdet domineres av det store 

langhuset kalt Hus II, samt groper med ukjente funksjoner, kokegroper og omkring et 

snes esser, mange av dem med det som her er kalt arbeidsgroper i tilknytning til dem. 

Gropene, kokegropene og essene var tett konserntrert til området langs østre langvegg 

på Hus II, ut mot den ovennevnte brinken. Lengst i sørvest, vest for Rv9, blei det også 

funnet to usedvanlig store kokegroper. Det foreligger 14 C-dateringer fra stolpehull og 

ildsteder i Hus II, og fra både kokegroper, groper og esser utenfor huset. I tillegg til 

Hus II blei det påvist flere sikre og til dels kraftige stolpehull som ikke kan knyttes til 

Hus II, konsentrert til det samme området som essene. Dette sannsynlige huset er kalt 

Hus VIII. Endelig blei det også funnet to lange rekker av delvis steinskodde staurhull. 

Disse må trolig tolkes som spor etter moderne gjerder som har skilt de ulike teigene 

på Moisletta i nyere tid (se Fig. 14). 

Hus II – stort, treskipa langhus fra yngre romertid: 

Bygningen blei identifisert gjennom stolpehull etter takbærende stolper, veggrøfter 

etter både kort- og langvegger, samt sentrale ildsteder langs husets midtakse. 

Imidlertid blei ingen hele par (grinder) av de takbærende stolpehulla avdekka; kun 

enkeltvise stolpehull på enten østre eller vestre rekke. Dette skyldes at bygningen er 

blitt forstyrra av både Rv9 og av avkjøring mot øst fra Rv9 til løe/jorde. Huset har 

vært NNØ-SSV-orientert, altså om lag parallelt med den ovennevnte brinken ca 30 m 

sørøst for husets østre langvegg. 



26


Bygningen har vært hele 49,5 m lang, og ca 9-9,5 m bred på det bredeste. Det er fra 

tidligere kun kjent et fåtall bygninger i Norge fra denne perioden, som har hatt større 

grunnflate enn Hus II på Moi. 

Ytterveggene har vært tilnærma rette, og kortveggene svakt konvekse. Fire stolpehull 

i den østre rekka av takbærende stolpehull blei påvist, mens bare endestolpene i sør og 

nord i den vestre rekka blei påvist. Både midt- og sideskip ser ut til å ha vært ca 3 m 

brede. Avstanden mellom de påviste stolpehulla i den østre rekka viser til en jevn 

fagdybde på ca 3,5 m. Siden bare omkring en halvpart av huset blei avdekka, er det 

usikkert om fagdygbdene har vært like i hele husets lengde, eller om det har vært 

enkelte større rom. Dersom fagdybden har vært lik i hele husets lengde, har huset vært 

bygd med 12 eller 13 par takbærende stolper (grinder). Langs husets midtakse blei det 

også påvist fire sikre ildsteder. Tilsynelatende har bygningen ikke hatt uttrukne 

stolper i gavlene. Det blei ikke funnet rester etter leirklining som kan ha utgjort 

ytterkledninga på de mulige flettverksveggene på ytterveggene, men det holdes 

likevel som sannsynlig at ytterveggene har vært bygd av leirklint flettverk. Veggrøfta 

etter østre langvegg blei dokumentert i ca 19 m lengde. 

Det blei ikke erkjent sikre innganger til huset, men to mindre opphold i veggrøftene 

kan være rester etter innganger. Den ene kan ha vært på nordre langvegg, ca 9 m fra 

husets sørgavl. Her blei veggrøfta avbrutt inn mot feltkanten. Det er overveiende 

sannsynlig at det har vært flere (motstilte?) innganger på langveggene til et så stort 

hus (se Fig. 14). Det er usikkert om det har vært noen økonomidel, for eksempel en 

fjøsdel for husdyr, i den ene enden av huset. Til det blei for små deler av bygningen 

avdekka. Dersom det ikke har vært en fjøsdel i Hus II, må man anta at det har stått en 

eller flere andre samtidige bygninger på tunet på gården i tillegg til det store Hus II. 

Sikre spor etter eventuelle andre bygninger blei ikke gjort, om man ser bort fra 

stolpehulla sør for Hus II (det mulige Hus VIII). Det er usikkert om disse skal forstås 

som spor etter bolighus eller om de mer direkte kan knyttes til spor etter 

jernbearbeiding utenfor Hus II (se nedenfor). 

Det foreligger seks 14 C-dateringer fra Hus II: Tre fra stolpehull etter takbærende 

stolper, to fra sentrale ildsteder, og én fra veggrøfta etter vestre langvegg: 

Atmospheric data from Reimer et al (2004);OxCal v3.10 Bronk Ramsey (2005); cub r:5 sd:12 prob usp[chron] 

S930 takb. stolpe: 1830±50BP 



S1021 ildsted: 1790±30BP 

S929 veggrøft: 1740±30BP 

S1020 ildsted: 1680±55BP 

Hus II 

500CalBC CalBC/CalAD 500CalAD 

Calibrated date 

Fig. 13: De seks 14 C-dateringene fra Hus II framstilt i et OxCal-diagram. 



27


Fig. 14: Det store Hus II (ca 49,5x9,5 m) fra yngre romertid i Delområde 2. Legg merke til de rette langveggene 

og de svakt konvekse kortveggene. Ill.: R. Borvik/KHM. 



28


Trekullprøvene fra stolpehulla er 14 C-datert på trekullbiter av furu, de øvrige er datert 

på bjørk. Dateringene av furu fra stolpehulla er de tre eldste fra huset. Som det 

framgår av OxCal-diagrammet ovenfor, er de radiologiske dateringene relativt godt 

konsentrerte til perioden ca 100-400 e.Kr., og de gir dermed et svært godt grunnlag 

for å tidfeste alderen på Hus II til yngre romertid. Dateringsresultatene fra veggrøft S- 

929 og ildstedet S-1020 er noe yngre enn de andre dateringene, men også disse faller 

innenfor yngre romertid. Det blei ikke observert sikre spor etter utskiftinger av stolper 

i de undersøkte og snitta stolpehulla. Sammen med dateringsresultatene tyder dette på 

at Hus II har hatt en relativt kort, muligens enfasa, brukstid. 



1021 KP44 Bjørk Sentralt ildsted 1790 ± 30 130-340 e.Kr. 

1024 KP64 Furu Takbærende stolpe, østre stolperekke, funn 1815 ± 30 120-330 e.Kr. 

av brente fragmenter av beinkam 

929 KP111 Bjørk Veggrøft, vestre ytre langvegg 1740 ± 30 230-390 e.Kr. 

930 KP112 Furu Takbærende stolpe, vestre stolperekke 1830 ± 50 60-330 e.Kr. 

1023 KP52 Furu Takbærende stolpe, østre stolperekke 1820 ± 45 80-330 e.Kr. 

1020 KP35 Bjørk Sentralt ildsted 1680 ± 55 230-540 e.Kr. 

Tab. 5: Tabell med oversikt over dateringer med 14 C-alder før nåtid og kalibrert alder. 

I tillegg til prøvematerialet fra Hus II blei det funnet til sammen fem skår av 

keramikk. Alle skåra stammer derfor muligens fra samme kar, selv om de blei funnet i 

to forskjellige kontekster: Fire skår i veggrøfta etter østre langvegg og ett skår i 

stolpehullet S-1016. Karet antas ut fra dekor og form å være av yngre romertidstype, 

noe som sammenfaller godt med resultatene fra de 14 C-daterte trekullprøvene. I 

fyllmassene i stolpehullet S-1024 blei det også funnet noen fragmenter av en kam av 

bein eller gevir. Kammen har vært dekorert med linjer på gripeplata, og har muligens 

vært en trelags avsatskam. Denne bestemmelsen er imidlertid noe usikker. Også slike 

kammer opptrer i graver fra yngre romertid, men er mindre vanlige å finne i 

huskontekster. Alderen på slike kammer passer med andre ord også godt inn med 

dateringene fra huset, samt med den antatte alderen på keramikken. 

Funn og prøvemateriale fra Hus II er katalogisert under C.57176/1-19. 

Mulig Hus VIII, trolig fra romertid: 

Som nevnt blei det også påvist flere sikre stolpehull som ikke kan knyttes til Hus II 

sør og øst for dette. Disse var konsentrert til området hvor tettheten av esser med 

arbeidsgroper var som høyest. Om alle disse skal knyttes til ett og samme bygg, det 

mulige Hus VIII, er usikkert; det kan også dreie seg om spor etter mer enn én bygning 

her, eventuelt flere faser av samme hus med om lag samme midtakse. Det er også 

usikkert hvorvidt det mulige Hus VIII skal tolkes som et vanlig bolighus. Det blei 

funnet rester av både jernslagg og brent leire/ovnsforing i enkelte av dem, så det er 

sannsynlig at det blei reist bygg på stedet etter at den første jernbearbeidinga fant sted. 

Enkelte stolpehull synes også å ha blitt skåret av esser anlagt på stedet etter at 

stolpehulla blei gravd. 

Ut fra stolpehullas beliggenhet å dømme, er det sannsynlig at den (de) mulige 

bygningen(-e) her har vært orientert N-S eller NNØ-SSV, ikke ulikt Hus II. Lengde 

og bredde er derimot helt uvisst, men dersom stolpehulla S-1037 og S-1401 utgjør en 

grind (par av takbærende stolper), kan midtskipsbredden ha vært ca 2,5-3 m. 



29


Den store tettheten av andre typer nedgravinger her gjorde at det blei brukt lite tid og 

ressurser på å få klarhet i detaljer omkring det mulige Hus VIII, eller å avklare om det 

dreier seg om spor etter én eller flere bygninger. Det er likevel nærliggende å knytte 

dette mulige Hus VIII til de tydelige spora etter jernbearbeiding. Ved å bearbeide 

jernet i esser under tak, har man lettere for både å oppnå riktig varme, samt å 

kontrollere varmen underveis. I tillegg er det enklere for smeden(-e) å legge merke til 

fargeforskjeller på råmaterialet underveis i prosessen. Dersom denne antakelsen om 

relasjon mellom stolpehulla og jernbearbeidinga stemmer, antas også alderen på den 

(de) mulig(-e) bygningen(-e) å være om lag samtidig som både essene og Hus II, altså 

romertid. Mer om dette nedenfor. 

Innendørs esser er lite kjent, men slike er blitt undersøkt bl.a. på Nannestad i 

Akershus (Reitan 2006a). 

Kokegropfelt fra romertid: 

Sør og øst for Hus II blei det også påvist et titalls kokegroper i det samme området 

som essene blei funnet. Imidlertid er det ofte problematisk å skille kokegroper fra 

esser, da begge typer har mye kull og skjørbrente steiner mot bunnen i fyllmassene. I 

dette tilfellet er skillet mellom de to kulturminnetypene satt ved at runde og/eller 

ovale kullfylte groper med et anselig innslag av jernslagg og brent leire/ovnsforing er 

definert som esser. Kriteriet for grensesettinga er imidlertid ikke blitt kvantifisert i 

form av minimum slaggvekt eller lignende. Ved fravær av slike funn, er kokegrop 

blitt definisjonen. Det skal likevel legges til at slagg fra nærliggende og samtidige 

eller marginalt eldre esser kan ha blitt sammenblanda i fyllmassene i kokegropene 

også, siden tettheten av slaggholdige nedgravinger er svært høy i området. 

Kokegropene i Delområde 2 fantes relativt konsentrert. Disse er derfor å regne som 

deler av et lite kokegropfelt. 

Kokegropene utenfor Hus II i Delområde 2 er noe varierte med hensyn til form og 

størrelse, men de fleste er runde eller rundovale, og med et tverrmål på omkring 1 m, 

slik det er vanlig for kokegroper (sml. Gustafson, Heibreen & Martens 2005 m/henv.). 

To av kokegropene i Delområde 2 lå isolert fra de øvrige, ca 30 m sør for sørenden av 

Hus II. Begge var rektangulære, og særlig S-904 utmerka seg med både sin presise 

form (skarpt rektangulær med avrunda hjørner), sine store mål (1,8x3,2 m, dybde ca 

0,4 m), samt den enorme mengden kraftig varmepåvirka stor stein i fyllmassene ned 

mot bunnen. Det blei funnet små fragmenter av brente bein i både S-903 og S-904 

(ikke magasinert). Det blei ikke funnet spor etter staur eller lignende i tilknytning til 

S-903 eller S-904. Også ved andre, tidligere funn av lignende, usedvanlig store groper 

er det blitt stilt spørsmål ved deres funksjon (se Gustafson 2005; Stene 2005). 

Størrelsen samt beliggenheten noe utenfor kokegropfeltet, gjør de to store 

kokegropene spesielle. Det er rimelig å anta at de har hatt en noe annen funksjon eller 

har inngått i andre rammer enn de øvrige, vanlige og mindre, runde/rundovale 

kokegropene. Både graving og innsamling av ved og stein til slike kokegroper må ha 

vært tidkrevende. Dersom det er blitt laget mat også i de store kokegropene, noe funna 

av brente beinbiter kan tyde på, kan man anta at det dreier seg om måltider ved helt 

spesielle anledninger. 

Trekull fra kokegropene S-903, S-904 og S-1040 er 14 C-datert. Alle disse har gitt 

samtidig resultat til yngre romertid. Det er nærliggende å anta at også de andre 



30


kokegropene i området er fra samme periode. Siden alderen på kokegropene er den 

samme som på Hus II, er det overveiende sannsynlig at kokegropene og aktivitetene i 

tilknytning til dem derfor skal ses i relasjon til Hus II. 

Fig. 15: Den uvanlig store kokegropa S-904 i plan øverst (målestokk 0,3 m). Mot NV. Nederst graves 

og dokumenteres den samme S-904 av feltassistent Marit Johansson. Legg merke til den store mengden 

grov, kraftig skjørbrente stein. S904 er 14 C-datert til yngre romertid, samtidig som den nærliggende 

kokegropa S-903, samt både Hus II og de mange essene i nærområdet til huset. Mot NØ. Foto: G. 

Reitan/KHM. 



31


Spor etter jernbearbeiding i esser med arbeidsgroper fra romertid: 

Et drøyt snes esser blei dokumentert; de fleste av dem konsentrert til et område på ca 

15x20 m. Også disse lå sør for østveggen på Hus II. Her er strukturer i enkelhet kalt 

esser, selv om de i flere tilfeller også omfatter det som her er kalt arbeidsgroper. De 

mest velbevarte av disse arbeidsgropene var presist avgrensa, rektangulære til ovale i 

form i plan, med lengde på 1,6-2 m og bredde på ca 1,3-1,7 m. Disse framsto i plan 

som kullholdige, men ikke like kullholdige som for eksempel kokegroper i plan, samt 

med spredte skjørbrente steiner og noe slagg og brent leire, trolig utdratt fra essene. 

De såkalte arbeidsgropene kan trolig best beskrives som flatbunna golvlag i 

arbeidsstasjoner rundt selve essene. De best bevarte essene framsto som kraftige, om 

lag runde konsentrasjoner av skjørbrente stein med stort innslag av trekull, jernslagg 

og brent leire/ovnsforing, ofte i endene eller hjørnene av de nevnte arbeidsgropene. I 

flere tilfeller var det to eller tre ulike esser i samme arbeidsgrop. De fleste essene med 

arbeidsgroper var omkring 15-20 cm dype, der selve essene var noe dypere enn 

arbeidsgropene. Flere av dem var derfor noe forstyrra av moderne pløying, slik at 

sikre steinsatte esser ikke blei påvist unntatt i S-1008 og S-1003, der en struktur av 

flate heller i bunnen, blei påvist. Steinene i de fleste er likevel trolig mest å betrakte 

som mulige underlag (enkel form for ambolter?) for hamring av jern, ikke som ovner 

med kantsatte steiner. 

Essene er å betrakte som spor etter en sekundær jernbearbeiding, ikke en primær 

jernframstilling. Essene på Moi skal ikke forveksles med jernframstillingsovner av 

den såkalte Eg-typen, som er funnet bl.a. på Straume i Valle (Larsen 2003; 

Rundberget 2008). 

Behovet for stadig nye esser og lettgravd sandjord er trolig faktorer som har bidratt til 

det store antallet esser: Det har etter alt å dømme vært lettere å grave nye esser enn å 

renske ut slagg og jern i allerede brukte esser. 

Slagget i essene er ensarta, og er en blanding av jernslagg med høyt jerninnhold, samt 

brent leire. Den brente leira har vært utsatt for svært høy varme, og er stedvis blitt 

sintra og nærmest glasert på overflata. Dette peker mot høy varme (over 1000 °C), 

noe som kun oppnås i tildekka ovner og ikke i åpne ildsteder. Flere av de hardest 

brente og glaserte stykkene så ut til å ha vært pakka rundt en rund gjenstand, muligens 

en belgtut som har leda luft inn i selve essa. Det blei imidlertid ikke funnet sikre 

bunnskålder. Et representativt utvalg av slagg og brent leire er magasinert fra enkelte 

av essene. Også mindre biter som slaggperler, smeltedråper og glødeskall fantes blant 

materialet, men slike småbiter er underrepresentert i det magasinerte materialet. 

Mengden magasinert slagg varierer fra ca 3,2 til ca 4,6 kg i utgravde halvdeler av de 

enkelte essene, men innsamlinga blei ikke gjort særlig systematisk, og heller ikke ved 

hjelp av konsekvent sålding av fyllmassene. Også innsamla og veid, men ikke 

magasinert, materiale fra andre esser var om lag tilsvarende i mengde som det som er 

magasinert, mens S-1005 inneholdt mer, hele ca 8,6 kg slagg/brent leire. 

Det blei funnet få gjenstander i sikker tilknytning til området med spor etter 

jernbearbeiding. Et fåtall fragmenter av brente bein kan nevnes, samt et par 

flintavslag, hvorav ett brent. Det er også uvisst om flinten og beinbitene har noen 

direkte relasjon til jernbearbeidinga, men det er ikke utenkelig. For øvrig blei det 

funnet noen svært dårlig bevarte gjenstander av jern, bl.a. et par ringer, men disse var 

så dårlig bevart at de ikke er magasinert. Dette er ikke tolka som produksjonsavfall, 



32


men kan snarere forstås som deler av ødelagte redskaper som har vært i bruk i 

forbindelse med essene. Et annet funn som trolig har med smiinga å gjøre, er et funn 

av en liten meisel av jern, nærmest lik R415 (men stykket mangler tange) eller 

Petersen 1951:Fig. 71. Av andre funn kan nevnes en 8-tallsforma, liten spenne(?) av 

bronse og en spinnehjullignende gjenstand av jern med hull (uvisst bruk). Det blei 

ikke funnet sikre deler av smeltedigler eller herdepakninger eller lignende. Det blei 

ellers gjort enkelte funn av keramikkskår (til sammen fem skår) i essene. Skåra er 

trolig fra to eller tre ulike kar, ut fra ulikheter i gods, farge og dekor å dømme. Ett av 

dem er et randskår fra et kar med svært fint, svart, glatta gods på både ut- og innside. 

Karet har vært kraftig utsvingt mot randen. Et annet skår er dekorert med fire 

parallelle linjer og to runde, grunne groper. Dette dekorerte skåret er trolig fra buk 

eller skulder på karet; muligens et såkalt hankekar. Også et annet skår har dekor i 

form av ei linje, men dette har en annen farge og et annet gods, og stammer derfor 

trolig fra et annet kar. 

Keramikkskåra fra essene er trolig å betrakte som boplassavfall, kanskje fra Hus II, og 

har sannsynligvis ikke egentlig noe med jernbearbeidinga å gjøre. Gods, farge og 

magringsteknikk peker, sammen med dekoren, likevel mot at skåra er av om lag 

samme type og alder som skåra som blei funnet i strukturer tilhørende Hus II, altså 

romertid. Imidlertid synes det lite sannsynlig at noen av skåra fra de to ulike 

kontekstene (Hus II og esser) hører direkte sammen, for eksempel fra samme kar. 

Få funn av gjenstander som kan tolkes som produksjonsavfall eller feilproduksjoner 

gjør det problematisk å avgjøre hva slags smiing det her er funnet spor etter. Det 

dreier seg ikke om en primær jernproduksjon; mer trolig er det at det er spor etter et 

tidlig stadium i den videre foredlinga av jernet, og dermed heller ingen form for 

finsmiing. Karakteren på slagget i de mange essene var ensarta, så det er 

sannsynligvis omtrent den samme formen for bearbeiding som har foregått i de 

påviste essene. 



33


Det blei også funnet visse innslag av jernslagg og brent leire i andre kokegroplignende 

strukturer spredt rundt ellers på feltet, som nok kan ses i relasjon til den store 

konsentrasjonen av esser umiddelbart utenfor Hus II. Smiinga av jern i Delområde 2 

skal etter alt å dømme ses i sammenheng med Hus II. Det er nærliggende å tenke seg 

at bonden på gården som Hus II har vært del av, har hatt smeder tilknytta gårdsdrifta. 

14 C-dateringene fra essene er samtidige som både kokegropene og dateringene fra Hus 

II, med klart tyngdepunkt til yngre romertid: 


S904 stor, rekt. kokegrop: 1860±80BP 

S903 stor, rekt. Kokegrop: 1800±30BP 

S1040 kokegrop: 1765±80BP 

S1030 grop: 1725±25BP 

S1008 esse: 1855±70BP 

S1001 esse: 1835±70BP 

S1003 esse: 1725±80BP 

Kokegroper, groper, esser v/Hus II: 

500CalBC CalBC/CalAD 500CalAD 


Fig. 16: 14 C-daterte trekullprøver fra groper, esser og kokegroper utenfor Hus II i Delområde 2 

framstilt i et OxCal-diagram. Merk at dateringsresultatet fra S-1004 ikke er tatt med her – se 

tabell nedenfor. 

S-nr. Kullpr.nr. Dat. vedart Kontekst 



903 KP48 Bjørk Stor, rektangulær kokegrop 1800 ± 30 120-330 e.Kr. 

904 KP31 Bjørk Stor, rektangulær kokegrop 1860 ± 80 40-350 e.Kr. 

1040 KP26 Bjørk Kokegrop 1765 ± 80 70-430 e.Kr. 

1003 KP38 Bjørk Esse med arbeidsgrop 1725 ± 80 120-540 e.Kr. 

1001 KP69 Bjørk Esse med arbeidsgrop 1835 ± 70 20-380 e.Kr. 

1008 KP19 Furu Esse med arbeidsgrop 1855 ± 70 0-340 e.Kr. 

1004 KP2A 

(A-AFK) 

- Esse med arbeidsgrop (”A24” i A-AFK-reg.) 1770 ± 60 110-410 e.Kr. 

Tab. 6: 14 C-dateringer fra ulike typer nedgravinger utenfor Hus II, med alder angitt i både 

ukalibrerte 14 C-år og i kalibrerte kalenderår. 



34


Fig. 17: Planbilde 

av relativt godt 

bevart esse (S- 

1001) med 

arbeidsgrop 

markert med hhv. 

svart ring og rød 

stipling. Målestokk 

0,5 m. Mot NØ. 

Foto: G. 

Reitan/KHM. 

Fig. 18: Steinfundamenter i bunnen av esse S-1008 (to stykker?). Målestokk 0,5 m. Mot NV. Også esse S- 

1003 hadde lignende steinkonstruksjon i bunnen. Foto: G. Reitan/KHM. 



35


Fig. 19: Oversikt over esser og kokegroper, samt det mulige, men ikke klart avgrensa Hus VIII som kan ha 

sammenheng med jernbearbeidinga. Alle daterte strukturer her er datert til romertid. Ill.: R. Borvik/KHM. 



36


Øvrige funn og 14 C-daterte strukturer i Delområde 2: 

I tillegg til de ovennevnte funna av hus, kokegroper og spor etter jernbearbeiding, blei 

det funnet tre større groper med ukjent funksjon. Blant disse kan S-1030 og S-1031 

nevnes spesielt. De er runde eller rundovale, med diameter på 2,5-3 m, og med skrå 

sidekanter og svakt bua eller flat bunn ca 30-40 cm under overflata. S-1030 er skåret 

ned i sistnevnte, men likhet i fyllmasser, form og beliggenhet tyder på lignende eller 

samme funksjon. Det var lite kull og ingen skjørbrente steiner i gropene. Trekull av 

bjørk (alle vedartsbestemte biter fra trekullprøven var av bjørk) fra S-1030 er 14 C- 

datert til yngre romertid (240-390 e.Kr.), og er med det samtidig med både Hus II, 

kokegropene og essene. S-1031 antas å være samtidig med tvillinggropa S-1030. Det 

er tatt ut en makrofossilprøve fra S-1031 (MP16), som er analysert hos NOKAM, 

København, Danmark. Analyseresultatene er presentert nedenfor, under 5.5.10. 

Endelig blei det påvist to lange rekker av delvis steinskodde staurhull, som løp om lag 

parallellt med orienteringa på Hus II. Disse staurhulla er spor etter gjerder som har 

skilt de ulike teigene til klyngetunet på Moisletta fra hverandre i nyere tid. 


Deloråde 2 ligger nord for en markert brink i det flate åkerlandskapet. De viktigste 

funna i Delområde 2 er et stort, treskipa langhus (Hus II) på hele 49,5x9,5 m. Huset 

blei ikke undersøkt i sin fulle utstrekning, da bygningen er blitt betydelig forstyrra av 

Rv9 og en avkjøring fra denne, men både veggrøfter, stolpehull etter takbærende 

stolper og sentrale ildsteder blei påvist. De store forstyrrelsene gjør det problematisk å 

slutte om bygningen har hatt en hallfunksjon, for eksempel med enkelte større rom 

med spesielle funksjoner, eller om det skal tolkes som vanlig, om enn stort, bolighus. 

Huset har hatt tilnærma rette langvegger og svakt konvekse kortvegger, og har vært 

orientert NNØ-SSV, parallelt med nevnte brink. Fragmenter av en brent beinkam og 

keramikkskår er blant de få gjenstandsfunna som sikkert kan knyttes til Hus II. 

Sør for østre langvegg på Hus II lå et kokegropfelt med et titall kokegroper. To 

usedvanlig store, rektangulære kokegroper lå isolert et stykke unna de øvrige 

kokegropene. 

I det samme området fantes også omkring 20 esser med spor etter jernbearbeiding i 

form av slagg og brent leire/ovnsforing. Dette dreier seg ikke om spor etter primær 

framstilling av jern, og heller ikke noen finsmiing. Få gjenstandsfunn og lite eller intet 

sikkert produksjonsavfall også her gjør det problematisk å si noe sikkert om hva slags 

virksomhet som har foregått. En meisel blei funnet, og skal trolig tolkes som et 

smedverktøy. Trolig dreier det seg om en form for videreforedling av jernet på et 

tidlig stadium i foredlingsprosessen – kanskje produksjon av jernbarrer for videre 

salg? Imidlertid blei heller ikke sikre jernbarrer eller feilproduserte slike funnet. 

Det er uvisst om jernet er framstilt lokalt, eller om det kan knyttes til den omfattende 

jernframstillinga lenger nord i dalføret. 

De til sammen 14 14 C-daterte trekullprøvene fra Delområde 2 har gitt om lag samme 

resultat, med klart tyngdepunkt i yngre romertid, dvs. perioden ca 100-400 e.Kr. Det 

er naturlig å betrakte både Hus II, kokegropene og jernbearbeidingsspora som en slags 

enhet; alle aktivitetene i tilknytning til disse funna har trolig utspring i Hus II. 



37


5.5.4 DELOMRÅDE 3: KOKEGROPFELT MED DATERINGER TIL YNGRE BRONSEALDER, 

ELDRE OG YNGRE JERNALDER, SAMT TIDLIG MIDDELALDER 

Dette delområdet avgrenses i nord mot Delområde 2 av en NNØ-SSV-gående brink 

med et fall i terrenget på ca 2 m, samt et opphold mellom konsentrasjoner av funn. 

Den dominerende gruppa av automatisk freda kulturminner i undergrunnen i 

Delområde 3 utgjøres av kokegroper, men også strukturer av andre typer blei funnet 

her. 

Kokegropfelt med dateringer til flere perioder: 

Om lag 35 kokegroper fantes i Delområde 3. Kokegropene her inngår i det som kan 

kalles et kokegropfelt. Kokegropene i Delområde 3 fantes i to ulike konsentrasjoner 

(se figur nedenfor), men de betraktes her likevel som ett og samme kokegropfelt. Det 

var større variasjon i form og dybde på disse kokegropene enn blant kokegropene i det 

mindre kokegropfeltet utenfor Hus II i Delområde 2: I Delområde 3 fantes både 

rektangulære, runde og ovale kokegroper, og størrelsen på dem spenner fra omkring 

0,7 til omkring 2 m i tverrmål, men de fleste har tverrmål på ca 1-1,5 m. Den dypeste 

av dem, S-887, var hele 62 cm dyp, med avrunda bunn. 

S-nr. Kullpr.nr. Dat. vedart Kommentar 


890 KP13 Furu Usikker tolkning! 2400 ± 85 800-350 f.Kr. 

218 KP175 Bjørk Rektangulær, skjæres av S-178. 

1715 ± 35 240-410 e.Kr. 

Funn av keramikk (F184, randskår) 

178 KP176 Bjørk Rund. Skjærer den om lag samtidige 

1740 ± 70 120-440 e.Kr. 

kokegropa S-218 

878 KP14 Bjørk 935 ± 65 980-1230 e.Kr. 

893 KP10 Bjørk 955 ± 25 1020-1160 e.Kr. 

Tab. 7: 14 C-daterte kokegroper i kokegropfelt i Delområde 3. 

Som tidligere nevnt, har bruken av kokegroper vært vanligst i eldre jernalder, først og 

fremst romertid og folkevandringstid, m.a.o. de første 400-500 åra etter Kr.f. Mot 

overgangen til yngre jernalder blir de sjeldnere. Når ansamlinger av kokegroper 

opptrer i kokegropfelt, tyder det på at visse deler av gårdenes grunn har vært avsatt(?) 

til nettopp graving av kokegroper og bruken av dem (matlaging?), kanskje i spesielle 

sammenhenger: Bruken av kokegroper kobles ofte opp mot etablering og 

opprettholdelse av sosiale nettverk, samt religionsutøvelse i eldre jernalder (se 

Gustafson, Heibreen & Martens 2005). I løpet av yngre jernalder gjennomgikk 

samfunnet esentlige endringer i det seinere Norge, både når det gjelder sosiale og 

religiøse forhold, med etablering av rikskongedømme og overgang til kristendommen 

i løpet av vikingtid-tidlig middelalder. Det er trolig slike faktorer som danner det 

sosiale bakteppet for at kokegropene blei mindre vanlige, da bl.a. religionsutøvelsen 

kan ha fått en ny form. Som det framkommer av tabellen ovenfor, er det større 

spredning på 14 C-dateringene enn hva man kunne forvente ut fra tidligere kjennskap 

om kokegroper. Alderen på S-890 (sein yngre bronsealder) er klart høyest blant de 

14 C-daterte kokegropene. Denne har ingen typisk kokegropkarakter i fyllmassene, så 

tolkninga av denne som kokegrop er tvilsom. Dateringene fra de to overlappende S- 

218 og S-178 er som ”forventa”, dvs. fra yngre romertid. I S-218 blei det dessuten 

funnet et randskår av keramikk av en type kar som sammenfaller godt med 14 C- 

dateringa. 



38


Til sammenligning er resultatene fra 14 C-dateringene av de to typiske kokegropene S- 

878 og S-893 en del yngre enn dem man oftest får ved datering av kokegroper 

(overgangen vikingtid-middelalder). Det skal ikke utelukkes at en kullprøve 

forveksles med en annen, eller at trekull i kokegropene er sammenblanda med yngre 

trekull på et langt seinere tidspunkt enn da kokegropa virkelig blei gravd. Når to svært 

like kokegroper i det samme området får så seine dateringer, kan det imidlertid tyde 

på at resultatene stemmer. Begge er dessuten datert på trekull av bjørk. 

Om religiøse forhold i Setesdal veit vi fra tidligere at den hedenske gravskikken har 

holdt seg lenger opp i tid – faktisk et stykke opp på 1000-tallet – i både det indre 

Telemark og i indre deler av Aust-Agder, mens den hedenske gravskikken ser ut til å 

forsvinne omkring år 900 i kystnære strøk (jfr. Larsen 1984; Reitan 2006b m/henv.). 

Funn av kokegroper fra sein vikingtid-tidlig middelalder kan derfor muligens tolkes 

som tegn på en seiglivet hedens religionsutøvelse i Setesdal. 

Det skal imidlertid legges til at det ikke er sikkert at de her seint daterte kokegropene 

faktisk skal tolkes innenfor rammer av religionsutøvelse, men kan ses som spor etter 

matlaging av profan karakter. 

Kun et lite antall av de over 30 kokegropene er daterte. Det antas – på tross av 

resultatene ovenfor – at de fleste av dem likevel er fra eldre jernalder. 

Funn og prøvemateriale fra kokegroper og annet i Delområde 3 er katalogisert under 

C.57178/1-20. 

Fig. 20: Profilbilde av S-890 (t.v.), 14 C-datert til yngre bronsealder, og S-891 t.h. Målestokk 0,5 m. Foto: 

C. C. Wenn/KHM. 



39


Fig. 21: Profilbilde av kokegropa S-878 som er datert til overgangen sein vikingtid-tidlig middelalder. 

Legg merke til den typiske profilen, med et lag av trekull i bunnen, et overliggende lag av tydelig 

skjørbrente steiner, samt kullholdige fyllmasser oppi gropa over steinene. Målestokk 0,5 m. Foto: C. 

C. Wenn/KHM. 

Fig. 22: Kokegropa S-893 som er 14 C-datert til overgangen sein vikingtid-tidlig middelalder. 

Målestokk 0,5 m. Foto: M. Johansson/KHM. 



40


Fig. 23: Den rektangulære kokegropa S-218 skjæres av den runde kokegropa S-178. Begge er datert 

til yngre romertid. Målestokk 0,5 m. Foto: Ø. Dahle/KHM. 

Fig. 24: Profilbilde som tydelig viser at S-178( t.h.) er skåret ned i den marginalt eldre S-218. I 

fyllmassene i den sistnevnte blei det funnet et keramikkskår av type som sammenfaller godt med 

trekulldateringa fra yngre romertid. Målestokk 0,3 m. Foto: M. Johansson/KHM. 



41


Fig. 25: Kokegropene S-878 (t.v.) og S-887 i plan. Målestokk 0,3 m. Foto: M. Johansson/KHM. 

S-nr. Form Flatemål Dybde Form, bunn Skjørbrent stein Kommentar/funn Kal. alder (2 σ) 

(liter i utgravd ½) 

95 Oval 105x200 22 Ujevn 3 - 

99 Rund Ø70 6 Ujevn 1 - 

100 Oval 60x90 10 Flat 2 - 

101 Oval 90x110 - - - Dobbel? - 

106 Oval 75x100 - - - Usikker tolkn. - 

107 Rund Ø95 - - - Usikker tolkn. - 

111 Rund Ø210 32 Flat 3 Brente bein - 

116 Oval 125x160 - - - - 

119 Rundoval 110x120 - - - Dobbel? - 

120 Rund Ø120 - - - - 

121 Rund Ø150 - - - - 

122 Rund Ø120 - - - - 

124 Rektangulær 80x140 - - - - 

128 Oval 130x200 - - - - 

150 Rund Ø150 - - - - 

153 Oval 65x85 - - - - 

166 Rund Ø160 - - - - 

171 Oval 70x90 - - - - 

172 Rund Ø70 18 Rund 1 - 

178 Rektangulær 120x140 30 Rund 25 Skjæres av S-218 120-440 e.Kr. 

184 Oval 210x250 - - - - 

209 Rektangulær 120x150 - - - - 

218 Rund Ø90 20 Flat 3 

Skjærer S-178, 

F184 240-410 e.Kr. 

keramikkskår 

862 Rund Ø100 - - - - 

876 Oval 90x110 - - - - 

878 Rund Ø105 20 Flat 8 

Brente bein, 

jernfragment 980-1230 e.Kr. 

(forkastet) 

880 Oval 70x100 - - - - 

887 Rund Ø170 62 Rund 8 - 

888 Rund Ø75 - - - - 

889 Oval 80x120 - - - - 

890 Oval 115x160 47 Rund - Usikker tolkn. 800-350 f.Kr. 

891 Rundoval 130x140 35 Rund 25 Skjærer S-890 

- 

Brente bein 

892 Rektangulær 145x170 20 Flat 15 Skjærer S-893 

- 

Brente bein 

893 Oval 110x130 28 Flat 20 Jernfragment 1020-1160 e.Kr. 

(forkastet) 

897 Rundoval 50x60 - - - Skjæres av S-895 - 

976 Rund Ø50 - - - - 

977 Rund Ø55 - - - - 

Tab. 8: Oversikt over de 37 kokegropene som blei påvist konsentrert i kokegropfeltet i Delområde 3. 

Kun fem av dem er radiologisk datert.Legg merke til den seine dateringa fra S-893 og S-878. 



42


Fig. 26: Oversikt over Delområde 3 med de fleste av de snaut 40 kokegropene. Trekulldateringene fra 

kokegropfeltet viser til tidsmessig stort spenn. S-240 er tolka som et fossilt dyrkningslag. Ill.: R. Borvik/KHM. 



43


Øvrige funn og strukturer i Delområde 3: 

En påfallende stor ”struktur” sentralt i Delområde 3, øst for Rv9, er S-240 (se Fig. 

26). Denne lå i nedkant av en liten, men tydelig markert NNØ-SSV-gående brink, og 

orientert parallelt med denne. S-240 er tolka som rest av et gammelt, fossilt 

dyrkningslag, utenfor rekkevidden til moderne plog. Laget var tydelig kullholdig. Det 

blei ikke tatt inn prøver fra dyrkningslaget, men det antas å ha en høy alder, muligens 

eldre jernalder. Sør i Delområde 3 blei det også observert felter med ardspor. Disse 

skal trolig ses i sammenheng med det nevnte dyrkningslaget S-240. Se mer om 

ardspor nedenfor under omtalene av Delområdene 4 og 5. 

Det blei observert spredte, små biter av jernslagg i toppen av dyrkningslaget. Dette 

tyder på mulig jernbearbeiding også i Delområde 3, men trolig i betydelig mindre 

omfang enn i Delområde 2 med dets mange esser utenfor Hus II (se ovenfor). To 

kokegroplignende strukturer med innslag av trekull, skjørbrent stein og jernslagg blei 

også funnet i Delområde 3, som er tolka som esser med mulige arbeidsgroper: S-868 

og S-104. Slagget var av om lag samme karakter som i essene i Delområde 2, men 

disse blei ikke like grundig undersøkt og dokumentert som essene sør for Hus II. Også 

i tilknytning til enkelte andre strukturer (bl.a. S-945) blei det funnet slagg og brent 

leire, men disse blei ikke undersøkt grundig nok til å si noe sikkert om deres funksjon. 

Mengden slagg/brent leire var mindre her enn i essene sør for Hus II. 

Langs de to brinkene løp rekker av hovedsakelig mindre, til dels steinskodde, 

nedgravinger. Dybden på disse varierer noe, men de fleste var omkring 20 cm dype. 

Disse er tolka som arkeologiske spor etter staur i gjerder som har skilt åkerteigene på 

Moisletta fra hverandre (se Fig. 53 og 54 nedenfor). Tettheten av slike staurhull var 

svært høy her, og disse er tolka som utskiftinger og oppsetting av nye gjerdestaur 

langs de samme løpa. Enkelte av disse inneholdt varierende mengder trekull, samt det 

som blei antatt å være noe varmepåvirka stein. Enkelte av dem blei snitta i felt. En 

trekullprøve blei tatt ut fra det tydelig kullholdige staurhullet S-105. Prøven er 14 C- 

datert til nyere tid, kalibrert til 1640-1960 e.Kr. En norsk skriftlig kilde fra 1780 

oppfordrer til ildherding av gjerdestolpeender som skal settes i jorda. Dette for å 

hindre forråtnelse: "[…] naar den Ende af Træerne, som skal sættes i Jorden, bliver 

brændt til Kull uden paa; thi derved imodstaaer den Forraadnelse." (Bull 1780). 

Alder og fyllmassene i S-105 og de mange tilsvarende staurhulla på Moi kan 

representere arkeologiske spor etter en slik praksis; en praksis som også kjennes fra 

stolpehull i bygninger i både forhistorisk og tidlig historisk tid (Reitan 2006b:264 

m/henv.). I et av disse staurhulla blei det funnet et beslag (remendebeslag?) av bronse. 

Det er usikkert om beslaget virkelig har noe med staurhullet å gjøre. Mest sannsynlig 

er det en eldre gjenstand som tilfeldigvis har havna i staurhullets fyllmasser. 

I Delområde 3 blei det også gjort tre flintfunn: Ett avslag, ett fragment med mulige 

bruksspor (etter ildslagning?), samt en mikroflekke. Det er usikkert om avslaget og 

fragmentet (funnet i fyllmassene i hhv. S-945 og S-83) kan tolkes som spor etter 

aktiviteter på stedet i steinalder, eller om de kan knyttes til mulig jernbearbeiding i 

jernalderen. Mikroflekka, derimot, er svært regelmessig, med parallelle rygger. 

Funnet vitner om godt utvikla mikroflekketeknikk, sannsynligvis slått med indirekte 

teknikk. Slik teknikk regnes som et sikkert kjennetegn på avslagsteknologien i sein 

eldre steinalder, mest sannsynlig nøstvettid, omkring 5000 kalenderår f.Kr. 

Mikroflekka er et løsfunn, men kan trolig best forstås som spor etter en mulig boplass 

eller et kort opphold på denne sanddominerte elvesletta i seinmesolittisk tid. 



44



Den dominerende funngruppa fra forhistorisk tid i Delområde 3, er kokegroper. 35-40 

slike blei påvist her i et mellomstort kokegropfelt. 14 C-dateringer fra fem utvalgte 

kokegroper viste påfallende stor spredning i dateringsresultatene, da det relativt 

konsentrerte kokegropfeltet i felt blei antatt å ha en relativt kort bruksfase. En 14 C- 

datering av ei grop til yngre bronsealder er muligens ikke riktig definert, men har 

muligens hatt en annen funksjon enn kokegrop. De fire øvrige 

14 C-daterte 

kokegropene var typiske kokegroper. To andre 14 C-dateringer har gitt resultater til 

sein romertid, mens de to siste ga resultat til overgangen sein vikingtid-tidlig 

middelalder. Kokegroper med så seine dateringsresultater er høyst uvanlige. 

For øvrig blei det funnet et relativt stort, sammenhengende, kullholdig fossilt 

dyrkningslag, samt mindre felt med ardspor. Dyrkningslaget blei ikke nærmere 

undersøkt, mens ardspora blei dokumentert fotografisk i plan. 

Funn og prøvemateriale fra Delområde 3 er katalogisert under C.57178/1-20. 



45


5.5.5 DELOMRÅDE 4: ARDSPOR, GROPER MED UKJENTE FUNKSJONER OG MULIG 

VEIFAR/FEGATE I INNMARK (ELDRE JERNALDER?) 

Dette delområdet skiller seg fra de to tilgrensende Delområde 3 (i nord) og -5 i sør 

ved at det blei påvist få nedgravinger med sikre funksjoner. 

Groper med ukjente funksjoner: 

Fire groper var særlig påfallende ved å være det man kan kalle ”tvillinggroper”, S-168 

og S-169, samt S-335 og S-339. Disse lå som to grupper av to tette nedgravinger med 

ensarta fyllmasser, få, men jevnt spredte biter trekull og ingen stein, ikke ulikt de store 

S-1030 og S-1031 utenfor Hus II i Delområde 2 (se ovenfor). Gropene S-168 og S- 

169 var runde, omkring 2 m i diameter, mens S-335 og S-339 var hhv. oval, ca 

3,1x2,25 m stor og 1,5 m i diameter. Alle var mellom 40 og 55 cm dype og hadde flat 

bunn. Det er sendt inn jordprøver fra S-169 (MP17) og S-335 (MP14) til 

makrofossilanalyse ved NOKAM, København. Resultatene fra analysen framlegges 

under avsnitt 5.5.10. Det foreligger ingen 14 C-daterte trekullprøver fra disse gropene, 

så det er uvisst hvilken del av de ulike perioders bebyggelse på feltet gropene skal 

knyttes til. 

I tillegg til de ovennevnte strukturtypene var det et større antall strukturer av særegen 

karakter, som særlig var konsentrert til Delområde 4. Disse framsto som i hovedsak 

runde eller rundovale groper med ukjent funksjon med svært lyse, nærmest hvite, 

fyllmasser, samt innslag av trekull. Snitting av et utvalg slike viste at de virkelig kan 

tolkes som nedgravinger (ikke for eksempel rotvelter fra gammel skog) med bua bunn 

og tydelige avgrensinger, samt innslag av trekull i de ensarta farga fyllmassene. Det 

blei imidlertid ikke gjort nærmere undersøkelser for å få svar på alderen på disse, eller 

for å få svar på hva disse gropene representerer. Innsamling av prøver herfra (med 

unntak av de nevnte jordprøvene fra S-335 og S-169) blei også nedprioritert, da 

gropenes funksjoner er såpass usikre. Det blei også påvist et antall usikre stolpehull, 

men ingen sikre grunnplan etter hustomter blei erkjent. Videre blei det funnet et fåtall 

(4-5 stk.) kokegroper. Disse lå ikke konsentrert i ei gruppe. Tre av dem lå i den sørlige 

delen av Delområde 4, de to siste tett mot grensa til Delområde 3 i nord. Ingen av 

disse er 14 C-datert, men det er nærliggende å se disse i sammenheng med det ovenfor 

beskrevne kokegropfeltet i Delområde 3. Eventuelt kan det settes et mulig skille midt 

i Delområde 4, der de nordligste to kokegropene skal settes i sammenheng med 

kokegropfeltet i Delområde 3, og de sørligste kan knyttes an til kokegropene fra eldre 

jernalder i Delområde 5 (se nedenfor). 

Ardspor og mulig veifar (fegate?) fra jernalder: 

Ardspor blei også funnet i mer sammenhengende felt i Delområde 4. Særlig 

påfallende var et område øst for Rv9 nord i Delområde 4, der kryssardinga opphørte 

fra nord og sør, og i stedet fulgte parallelle linjer med et belte på 4-5 m bredde 

imellom, som ikke inneholdt ardspor. Det er sannsynlig at de parallelle linjene av 

ardspor har fulgt et fysisk skille i innmarka, for eksempel mellom to åkerlapper. Sikre, 

arkeologiske spor etter et eventuelt gjerde eller lignende blei imidlertid ikke funnet. 

Til tross for at det ardsporfrie beltet ikke hadde mer humøse fyllmasser som avvek fra 

sandjorda ellers, og at det ikke var en forsenkning her, antas det at dette beltet er spor 

etter et mulig veifar eller en fegate. Det er ikke gjennomført analyser eller dateringer 

av innholdet i ardspora, men det regnes som sikkert at disse er forhistoriske, muligens 

fra eldre jernalder. Ardspora kan ikke forveksles med spor etter moderne plog. 



46


Det er verdt å merke seg at retningen på det ardsporfrie beltet grovt sett følger 

orienteringa på teiginndelinga på utskiftningskartet fra 1882 (Fig. 5 og 53). Kan det 

tenkes at teigene fra nyere tid, med de lange rekkene av nokså solid fundamenterte og 

steinskodde staurhulla, opprinnelig har en høy alder? Hvis denne antakelsen stemmer, 

kan denne teiginndelinga er blitt holdt i hevd med omtrentlig samme orientering på 

skillene mellom åkerlappene gjennom mange hundre år. 

Fig. 27: Delområde 4 domineres av felt med ardspor, ulike groper med ukjente funksjoner, samt noen få, 

spredte kokegroper. Merk at ardspora ikke er målt inn, men rekonstruert i ettertid på grunnlag av skisser gjort 

i felt. Ill.: R. Borvik/KHM. 



47


Antallet snitta og godt undersøkte og dokumenterte strukturer er lavere for Delområde 

4 enn i øvrige delområder på feltet. Det har også medført at antallet gjenstandsfunn er 

relativt lavt for Delområde 4s vedkommende. De tre gjenstandsfunna er likevel verdt 

å nevne: To av funna stammer fra en og samme struktur. Dette dreier seg om tangen 

og deler av midtpartiet på en brukket pilspiss av jern (bevart del 5 cm lang). Pilspissen 

er av jernaldertype, nærmest lik type R538 og kan kanskje dateres til (tidlig?) yngre 

jernalder. Et annet funn er en liten jernring til uvisst bruk (ytre diameter ca 2,2 cm). 

Begge disse blei funnet i overflata på S-371; ei grop med uviss funksjon. Gropa blei 

ikke avdekka i sin fulle utstrekning. Denne inneholdt lite trekull, og det blei ikke 

funnet brente bein eller lignende, som kunne tenkes å gi støtte om en hypotese om en 

overpløyd grav. Dette kan likevel ikke utelukkes kategorisk, siden det foreligger to 

gjenstandsfunn fra samme struktur, og det er flere kjente graver registrert i 

nærområdet. Den nærmeste gravhaugen (ID76591) ligger i dagens skille mellom innog 

utmark ca 100-150 m nordøst for S-371. 

Den siste gjenstanden er en 10,5 cm lang gjenstand av jern med rektangulært tverrsnitt 

og regelmessig jevn tykkelse. Den har en hempe, trolig til oppheng, i den ene enden. I 

motsatt ende buer gjenstanden markant ned, og i ny vinkel fram igjen. Gjenstanden er 

trolig en nøkkel, nærmest lik R161 fra eldre jernalder, men også med likhetstrekk med 

typene R459 og Petersen 1951:Fig. 254 fra yngre jernalder. Den mulige nøkkelen fra 

Moi har imidlertid ingen tenner på skjæret i enden lengst fra hempa. Denne mulige 

nøkkelen er et løsfunn fra et ardspor, noe som antyder høy alder, muligens eldre 

jernalder. 

Funn og prøvemateriale fra Delområde 4 er katalogisert under C.57179/1-5. 

Fig. 28: Ardspor i Delområde 4. Merk linjene. Mot SØ. Foto: G. Reitan/KHM. 



48


5.5.6 DELOMRÅDE 5: TRESKIPA LANGHUS MED FLERE FASER FRA VIKINGTID-TIDLIG 

MIDDELALDER, STABBUR MED JORDGRAVDE FUNDAMENTER FRA TIDLIG MIDDELALDER, 

LANGHUS FRA FOLKEVANDRINGSTID(?), KOKEGROPER FRA ELDRE JERNALDER M.M. 

Delområde 5 skiller seg ut fra Delområde 4 i nord og -6 i sør ved en svært høy tetthet 

av strukturer av ulike slag. De fleste av dem er tolka som stolpehull, ildsteder eller 

kokegroper, men også her fantes flere groper med ukjente funksjoner, samt mer eller 

mindre sammenhengende felt av ardspor. Fire ulike sikre bygninger er skilt ut; ett av 

dem har flere faser. 

Hus IV – treskipa langhus, trolig fra folkevandringstid-merovingertid: 

Sentralt i Delområde 5 blei det øst for Rv9 funnet rester av jordgravde fundamenter 

som utgjør tomta etter det som her er kalt Hus IV, bare ca 3-4 m sørvest for grophuset 

Hus IX (mer om dette nedenfor). Flere av stolpehulla som inngår i denne bygningen 

blei oppdaga i en og samme sjakt under A-AFKs registrering på stedet, og er i 

registreringsrapporten kalt Hus 1 (Paulsen 2006). Et av dem (stolpehull kal ”A69” i 

registreringsrapporten, tilsvarende inngangsstolpehullet S-350 på husets vestre 

langvegg i denne rapporten) blei også snitta under registreringa, og en trekullprøve fra 

stolpehullet er datert ved Beta Analytic, Florida. 14 C-dateringa ga resultat til 

folkevandringstid-tidlig merovingertid, 420-620 e.Kr. (1540 ± 40 BP, lab.ref. β – 

219845). 

Ved fullstendig avdekking viste Hus IV seg å være et treskipa langhus. Bygningen har 

vært orientert NNØ-SSV, omtrent slik som Hus II i Delområde 2 (se ovenfor), Hus 

I/V i Delområde 5 (rett nordøst for Hus IV) og Hus X i Delområde 6 (se nedenfor). 

Tre sikre par (grinder) etter takbærende stolpehull blei funnet, i tillegg til to motstilte 

innganger på langveggene. Det blei ikke funnet spor etter ytterveggene. Fagdybden, 

altså avstanden mellom grindene av parvise stolper i midtskipet, er ca 2 og 3,5 m, der 

det største rommet ser ut til å være det med de to inngangspartiene. Bredde mellom 

inngangsstolpene er bare ca 4 m, mens bredde på midtskip er ca 2,3 m. Det blei ikke 

funnet ildsteder innenfor husets grunnplan. 

Dimensjonene på stolpehulla var relativt beskjedne i både plan og profil. De fleste av 

dem var runde med diameter på omkring 35 cm i plan, og ca 20-30 cm dype. Det ser 

ut til at stolpehulla ved inngangene er de dypest gravde, med dybder på 40-50 cm. Se 

tabell og profildokumentasjon nedenfor (Tab. 10). 

Lengden er usikker, da det er uklart hvilke stolpehull som sikkert skal regnes til Hus 

IV. De to motstilte inngangspartiene kan likevel antyde en viss lengde, trolig minst 10 

m. Hvis stolpehull S-337 i sør, i fortsettelsen av vestre rekke av takbærende 

stolpehull, skal regnes med, har lengden vært minst 12 m. Det er også usikkert hvilke 

øvrige strukturer i nærområdet, som eventuelt kan ses i sammenheng med Hus IV. 

Det foreligger to 14 C-dateringer fra stolpehull i Hus IV: Den ene dateringa fra 

registreringa (fra inngangsstolpehullet S-350) har altså gitt resultat til 

folkevandringstid-tidlig merovingertid, 420-620 e.Kr. Den andre 14 C-dateringa er 

gjennomført på trekullprøve tatt ut under utgravinga fra stolpehull etter takbærende 

stolpe i S-777, i vestre rekke i det sørligste av de tre sikre para av takbærende stolper. 

Denne dateringa er foretatt på trekull av furu, med resultat til tidlig yngre bronsealder. 

Alderen på huset er derfor usikker, da 14 C-dateringene fra stolpehulla spriker 

vesentlig: 



49



350 KP4A - Stolpehull, inngangsparti 

(”A69”) (A-AFK) 

vestvegg, Hus IV 

777 KP168 Furu Stolpehull, takbærende 

stolpe, vestre rekke Hus IV 

14 C-alder BP Kal. alder (2 σ) Lab.ref. 

1540 ± 40 420-620 e.Kr. β - 219845 

2775 ± 35 1010-830 f.Kr. TUa-7613 

Tab. 9: To 14 C-dateringer foreligger på trekull fra stolpehull i Hus IV. 

Det antas her at dateringsresultatet fra stolpehull S-777 til tidlig yngre bronsealder 

trolig skyldes innblanda materiale, muligens fra et eldre dyrkningslag på stedet, som 

stolpehullet er blitt gravd gjennom. To gjenstandsfunn regnes som sikkert knytta til 

Hus IV: Et bronsebeslag blei funnet i stolpehull S-342 etter takbærende stolpe i østre 

rekke, og en brynestein blei funnet i det 14 C-daterte inngangsstolpehullet S-350. 

Bronsebeslaget er forma som en liten fal, og kan være et skaftbeslag eller prydbeslag. 

Både gjenstandsfunna og utforminga på huset sammenfaller trolig best med en 

datering til overgangen mellom eldre og yngre jernalder. Det antas derfor at den av A- 

AFK gjennomførte 14 C-dateringa fra stolpehullet S-350 angir alderen på Hus IV, men 

det skal legges til at det er store usikkerheter knytta til tidfesting av bygninger ut fra 

radiologiske dateringer gjennomført på trekull funnet i stolpehullas fyllmasser. 

Spriket på de to 14 C-dateringene i dette tilfellet uttrykker det tydelig. 

Usikkerhetene rundt Hus IVs utforming, lengde og yttervegger skyldes at tomta etter 

Hus IV er blitt vesentlig forstyrra av arding. Ardspor som blei påvist her er yngre enn 

Hus IV. 

Hus IV er etter alt å dømme den eldste bygningen i Delområde 5. En samtidighet med 

Hus X i Delområde 6, ca 40-50 m sør for Hus IV kan imidlertid ikke utelukkes. Hus X 

har vært orientert om lag likt som Hus IV. 

Funn og prøver i sikker tilknytning til Hus IV er katalogisert under C.57183/1-4. 



50


Fig. 29: Profilbilder av stolpehull etter takbærende stolpe S-777 (t.v.) og inngangsstolpe S-394 (t.h.) i 

Hus IV. I sistnevnte kan det ha stått en tilspissa stolpe. Målestokker hhv. 0,3 og 0,5 m. Mot NNØ. 

Foto: L. Carrasco og B.-H. E. Rygh/KHM. 

Fig. 30: Profilbilder av stolpehull etter takbærende stolpe S-393 (t.v.) og inngangsstolpe S-350 (t.h.). 

Målestokk hhv. 0,3 og 0,5 m. Mot NNØ. Foto: E. T. Brødholt/KHM. 

S-nr. Type stolpehull Form plan Mål plan Dybde Sidekanter Bunn 

399 Takbærende, vestre rekke Rund Ø 30 cm - - - 

393 Takbærende, vestre rekke Oval 35x45 cm 28 cm Loddrette Flat 

777 Takbærende, vestre rekke Rund Ø 35 cm 25 cm Loddrette Flat 

337 Takbærende, vestre rekke? Rundoval Ø 40 cm - - - 

345 Takbærende, østre rekke Rund Ø 40 cm - - - 

342 Takbærende, østre rekke Rund Ø 45cm 27 cm Loddrette Flat 

1175 Takbærende, østre rekke Rund Ø 35 cm 20 cm Loddrett/steil Flat 

343 Takbærende, østre rekke? Rund Ø 35 cm 44 cm Loddrette Flat 

347 Inngang, vestvegg Rund Ø 35 cm - - - 

350 Inngang, vestvegg Rund Ø 35 cm 46cm Loddrett/steil Flat 

346 Inngang, østvegg Rund Ø 50 cm 40cm Loddrette Flat 

394 Inngang, østvegg Oval 40x50 cm 32 cm Loddrette - 

Tab. 10: Detaljer fra stolpehull som inngår i Hus IV. 



51


Fig. 31: Hus IV med spor etter de tre sikre takbærende grindene, samt to motstilte inngangspartier med 

tilhørende stolpehull. Avslutningene mot nord og sør er usikre, og det blei ikke funnet spor etter ytterveggene. 

3-4 m nordøst for nordligste takbærende grind ligger grophuset Hus IX. Ill.: R. Borvik/KHM. 



52


Hus IX – grophus fra vikingtid(?) med mulige spor etter jernbearbeiding: 

Hus IX framsto som en stor (ca 4,5x5 m i tverrmål), rundoval forsenkning i terrenget, 

som var fylt med sterkt trekullholdige masser. Gropa refereres til i lister under 

strukturnummeret S-515, mens deler av fyllmassene er kalt S-518. Langs ytterkanten 

var en rand av trekull og et betydelig innslag av skjørbrente steiner. Denne randen var 

synlig langs en fjerdedel av grophuset på dets vestside, og er kalt S-397. 

Grophuset Hus IX blei gravd ut ved å sette igjen en profilbenk i et kryss midt over 

gropa. Tre fjerdedeler (”kakestykker”) blei formgravd. Profilene viser en symmetrisk 

gravd grop med skrå sider og et mindre, flatt golvparti i midten. Golvnivået var gravd 

ned til 0,5 m under dokumentert overflate. 

Utenfor grophuset blei det i sørøst påvist et tråkk(?) som er tolka som mulig spor etter 

inngangsparti til grophuset. 

Fig. 32: Planfoto av grophuset Hus IX. Målestokk 1 m. Mot NNV. Foto: G. Reitan/KHM. 

Nedgravd i golvet fantes flere stolpehull: S-785, S-787, S-1334, S-1335 og S-1336. 

Disse er etter alt å dømme ikke blitt gravd ned gjennom grophusets fyllmasser, og må 

derfor tolkes som deler av grophusets bærende konstruksjon. Sannsynligvis har taket i 

grophuset vært båret av fire kraftige stolper, mens flere mindre, relativt tett plasserte 

stolpehull (ikke innmålt med S-nummer) utenfor disse muligens også kan ha inngått i 

Hus IX, i så fall trolig som vegg- eller støttestolper (usikkert). Det skal imidlertid ikke 

utelukkes at enkelte av stolpene er gravd gjennom grophusets fyllmasser i ettertid og 

heller knyttes til søndre gavlvegg i Hus I/V, uten at dette blei sikkert observert under 



53


utgravinga av grophuset. Det er sannsynlig at en eller flere av de takbærende stolpene 

er blitt bytta ut i løpet av grophusets brukstid. 

Fig. 33: Innmålt planfigur av grophus, Hus IX. NB! Merk at ikke alle de takbærende stolpehulla er målt inn. 

Ill.: R. Borvik/KHM. 



54


Fig. 34: Detalj av fyllmasser i grophuset Hus IX som her er i ferd med å plangraves. Mot NØ. Foto: G. 

Reitan/KHM. 

Fig. 35: Detalj av grophus, med sannsynlige takbærende stolpehull markert med røde ringer (f.v. S-787, S-785, S- 

1334/S-1335 og S-1336 (nærmest, på hitsida av profilbenken), og mulige ytterligere støttestolper markert med 

hvite ringer. I bakgrunnen t.v. synes deler av det seinere langhuset fra vikingtid-middelalder, med takbærende 

stolper og veggstolper markert med hhv. stikkstenger og pappasjetter. Målestokk 0,5 m. Mot Ø. Foto: T. P. 

Schou/KHM. 



55


Grophuset hadde i bunnen ned mot golvet fyllmasser av et tettpakka lag av trekull og 

skjørbrente steiner. Dette laget må ha blitt fylt oppi grophuset etter dets brukstid, 

siden også de antatte takbærende stolpehulla som var gravd ned i golvet i bunnen av 

grophuset var dekka av dette laget. Laget fylte golvet i om lag en tredjedel av 

grophuset, i dets sørvestre del. Ovenfor dette laget var grophuset i sin helhet fylt med 

spettete masser. Fyllmassenes karakter gjør det sannsynlig at grophuset er blitt fylt 

igjen intensjonelt og i løpet av kort tid – kanskje ganske enkelt spadd igjen? Det 

spettete preget kan ikke forstås som en naturlig gjenfylling av en forsenkning i 

terrenget over tid. Det er nærliggende å sette denne gjenfyllinga i sammenheng med 

bygginga av langhuset fra vikingtid-tidlig middelalder (Hus I/V) delvis oppå og 

umiddelbart nordøst for grophuset, og at denne gjenfyllinga kan representere en 

planering og klargjøring av grunnen forut for bygging av langhuset. Grunnplanet på 

langhuset overlapper delvis grophuset i langhusets søndre ende. Likevel er det mulig 

at de kull- og steinholdige fyllmassene kan ha hatt en relasjon til selve grophuset. 

Fig. 36: Stolpehull S-1336 etter takbærende stolpe i grophuset Hus IX i dets søndre halvdel. Bildet viser tydelig 

at det stein- og kullholdige laget må være fylt oppi grophuset etter dets brukstid, trolig etter at stolpene var 

trukket opp av jorda og bygningen revet. Legg også merke til de spettete fyllmassene for øvrig. Målestokk 0,5 m. 

Foto: G. Reitan/KHM. 

Det foreligger to 14 C-dateringer fra grophuset. Den ene er fra trekull i det kullholdige 

laget mot golvet, den andre er fra andre trekullbiter i de øvrige fyllmassene. 

Dateringsresultatene fra de to prøvene er om lag samtidige, kalibrert (2 σ) til hhv. 

880-1210 og 1020-1180 e.Kr. Imidlertid foreligger det ingen prøver eller dateringer 

fra noen av stolpehulla som med større sikkerhet hører direkte til Hus IX. Dateringene 

fra fyllmassene har bakre grense i sein vikingtid, og prøvenes uttakssteder må antyde 

at resultatene uttrykker en terminus ante quem for grophuset. Grophuset må i alle fall 



56


være eldre enn langhuset, og 14 C-dateringene representerer dermed også en terminus 

post quem for langhuset Hus I/V. 

Blant funna fra grophuset kan en brynestein, et mulig hengebryne av skifer, brente og 

ubrente bein (tils. ca 7,5g), et flintfragment, samt noe jernslagg nevnes. Blant 

slaggbitene fins også biter av brent og delvis sintra leire (resultat av svært kraftig 

varme). Dette er trolig spor etter jernbearbeiding i form av smiing. Sammen med 

brynesteinene, kanskje også beinfragmentene og flintfragmentet, kan det synes som 

om det har foregått jernbearbeiding i grophuset. 

Grophus er en kulturminnetype som vanligst dateres til vikingtid, og de tolkes ofte 

som mindre spesialbygninger, eller verksteder, der bl.a. smiing eller andre 

håndverksaktiviteter har foregått. 

Det må antas at det har stått et bolighus i nærheten samtidig med grophuset, men et 

slikt hus som sikkert er samtidig med dette blei ikke påvist. 

Funn og prøver i sikker tilknytning til grophuset Hus IX er katalogisert under 

C.57181/1-9. 

Hus I/V – treskipa langhus med flere faser fra vikingtid-tidlig middelalder: 

Lengst øst i Delområde 5, ca 60 m rett øst for dagens gårdstun sør på Moisletta, blei 

det påtruffet en svært tett konsentrasjon av strukturer; i første rekke stolpehull, men 

også kokegroper og ildsteder. Flere av kokegropene var tydelig blitt skåret av yngre 

stolpehull (se nedenfor). Orienteringa og utstrekninga på de tett plasserte strukturene 

strakte seg mot nordøst og ut av det opprinnelige avsatte undersøkelsesområdet. For å 

få avdekka kulturminnet i sin helhet, blei derfor feltet og den maskinelle fjerninga av 

moderne matjord utvida noe mot nordøst her. 

Et stolpehull som blei påvist under A-AFKs registrering inngår i denne 

konsentrasjonen av funn. Stolpehullet er i registreringsrapporten kalt ”A80”, og det 

foreligger en 14 C-datering av dette stolpehullet fra registreringa med resultat til 

vikingtid: 790-1030 e.Kr. Også i registreringsrapporten blei det framsatt en hypotese 

om at stolpehulla her var spor etter en bygning som i nevnte registreringsrapport er 

kalt Hus 2. I denne rapporten er bygningen kalt Hus I/V. En nærmere redegjørelse for 

benevninga følger nedenfor. 

Denne hypotesen blei bekrefta ved fullstendig avdekking, og stolpehulla 

representererer fundamenter etter et relativt stort, treskipa, NNØ-SSV-orientert 

langhus. Bygningen har vært ”sigarforma” med tydelig konvekse langvegger, mens 

midtskipet synes å være omtrent like bredt i hele bygningens lengde. Huset blei 

avdekka i hele sin utstrekning, men pga. svært høy tetthet av strukturer, er detaljer 

omkring utforminga av gavlene noe usikre. Det synes imidlertid som om de konvekse 

ytterveggene og de takbærende grindene har stått tett i husets gavler. Sørenden av 

huset er blitt bygd over grophuset Hus IX, og det antas som nevnt at den intensjonelle 

gjenfyllinga av grophuset kan ses som en foranledning for bygginga av det her 

omtalte langhuset. 

Sørenden er ikke sikkert avgrensa, men bygningen har vært minst 34-35 m – trolig ca 

37,5 m – lang. På det bredeste på midten har bygningen vært omkring 8 m bred, men 



57


smalner av i begge ender til ca 5 m bredde. Øst for østveggen falt terrenget svakt, noe 

som kan ha vært utslagsgivende for plasseringa av huset. Langs midtaksen i huset blei 

det funnet til sammen åtte strukturer med fyllmasser som var sterkt kullholdige og 

inneholdt et betydelig innslag av skjørbrente steiner. Steinene var ikke konsentrert til 

bunnen, slik som i kokegroper, men var jevnere fordelt fra strukturenes bunnivå og 

helt til overflata. De fleste av disse var ovale i husets lengderetning, og de er derfor 

tolka som sentrale ildsteder og kan knyttes til husets brukstid. Ildstedene fordelte seg 

på tre nokså tydelige konsentrasjoner (rom?) i midtskipet. Iildstedene tyder på at huset 

har vært et bolighus, der ildstedene har tjent til både matlaging og oppvarming. 

I den nordlige tredjedelen blei det påvist en tydelig forsenkning som er tolka som et 

golvlag. Dette begrensa seg i hovedsak til midtskipet. Dette golvlaget var mørkt, 

humøst, og skilte seg tydelig fra den lyse sanda i undergrunnen. Laget er tolka som 

spor etter tråkk, sannsynligvis etter husdyr som har stått i den nordlige enden av huset. 

Denne delen av huset har dermed tjent som fjøsdel. 

I denne delen av huset blei det også påvist mindre stolpehull langs utkanten av dette 

golvlaget. Disse stolpehulla kan være spor etter mulige båsavskillere i fjøsdelen. 

Den høye tettheten av stolpehull gjør det problematisk å si noe sikkert om antallet 

grinder av takbærende stolper, men trolig dreier det seg om 8-10 grinder. De 

takbærende stolpene har vært nedsatt i store stolpehull; de fleste med loddrett 

nedskårne sidekanter og flat bunn. Det ser ut til at bygningen har gjennomgått en eller 

flere ombygginger. Trolig dreier det seg om to ulike faser eller versjoner, men disse 

kan likevel betraktes som ett og samme bygg, siden midtaksen er den samme. Det er 

også problematisk å skille separate faser fra utskiftinger av enkeltstolper i stolpehulla, 

men det er ut fra stratigrafiske forhold å dømme sannsynlig at den yngste versjonen er 

noe større – i alle fall bredere – enn en antatt eldre fase. De to fasene er kalt Hus I og 

Hus V, men det er vanskelig å skille disse sikkert fra hverandre. 

Til forskjell fra flere av andre påviste bolighusene på Moi, og også ulikt de fleste 

andre kjente jernalderhus av treskipa typer, har ytterveggene i Hus I/V vært bygd med 

kraftige stolper, og ikke med tett plasserte staur med flettverk og utvendig leirklining, 

slik det må antas at for eksempel det ovenfor beskrevne Hus II (og Hus X? – se 

nedenfor) har vært bygd. Stolpene i ytterveggene har vært minst like kraftige som 

dem i de takbærende grindene. Dette tyder på at også ytterveggene har båret en 

betydelig del av vekta fra taket. Særlig tydelig synes dette i den antatt yngste og 

største fasen. Trolig har altså veggene båret en enda større del av takvekta i den 

yngste fasen enn i den eldre. Ytterveggene har etter alt å dømme vært bygd med 

sleppverksteknikk. Det blei ikke gjort observasjoner i stolpehullas profiler i felt, som 

kunne tyde på at stolpene i ytterveggene har vært skråstilte (”skårder”). 

Noe sør for midten av huset blei det påvist tydelige lag/spor fra ytterveggen og inn til 

husets midtakse i form av grunne forsenkninger som var fylt med tydelig mer humøse 

og kullholdige fyllmasser enn det som fantes i den ellers lyse naturbakken. Disse er 

tolka som to sannsynlige inngangspartier, men er såpass tett plasserte at de trolig ikke 

er samtidige, men representerer innganger i to ulike faser av bygningen. Det 

nordligste av de to laga var det kraftigste, og representerer med det den antatt mest 

brukte av de to inngangene, og dermed også den inngangen med lengst brukstid. 



58


Ingen av inngangene har tilhørende stolpehull som sikkert lot seg skilles fra de øvrige 

ytterveggstolpene. 

Også i tilknytning til fjøsdelen i husets nordre ende har det etter alt å dømme vært en 

egen ut-/inngang for husdyra. Denne tolkninga bygger på orienteringa på det ovenfor 

beskrevne golvlaget i fjøsdelen, da golvlaget i dets søndre ende strekker seg tydelig ut 

mot østre yttervegg. Som innvending mot denne tolkninga, kunne man kanskje 

forvente at spor etter husdyras inngang var tydelig også på linje med ytterveggen, 

hvor spora etter dyras tråkk inn og ut kunne forventes å være smale, men kanskje 

desto dypere. Det holdes likevel som sannsynlig at husdyra har blitt ført inn og ut av 

huset her på husets østside, og at det har vært separate innganger for folk og fe. Det 

blei ikke funnet sikre spor etter innganger på husets vestside, men det er ikke 

utenkelig at det kan ha vært slike også her (se Fig. 37 nedenfor). 

To steder blei det funnet flere grunne, tett plasserte stolpehull som danna linjer på 

tvers av husets lengderetning. Disse linjene av sannsynlige stolpehull antas å være 

spor etter indre vegger i huset, som har delt opp huset i separate rom. Spor etter to 

sikre slike vegger blei funnet, men det er sannsynlig at huset har vært oppdelt i flere 

rom med lignende vegger, for eksempel mellom antatt bolig- og fjøsdel, men kun de 

to sikreste innerveggene er markert på figur over langhusets grunnplan (se Fig. 37). 

Funnmaterialet fra Hus I/V må betegnes som omfattende. Utelukkende 

gjenstandsfunn fra stolpehull og ildsteder som sikkert kan knyttes til ulike faser av 

Hus I/V er tatt medm, og regnes som sikkert tilhørende bygningen. Blant funna kan 

særlig nevnes et bronsefragment til uvisst bruk, samt et fragment av et mulig beslag 

eller et anheng, også det av bronse. Videre blei det funnet flere gjenstander av jern, 

bl.a. en velbevart kniv med deler av treskaftet intakt (største lengde 12,9 cm), samt to 

ytterligere, mindre kniver. Disse er av yngre jernaldertyper. I tillegg blei det funnet en 

lang (37 cm) og slank ljå av jern, også den av vikingtidstype, nærmest lik den avbilda 

ljåen hos Petersen 1951:Fig. 88. Ellers blei det funnet seks brynesteiner under snitting 

av stolpehull, i tillegg til en rund stein med forflata, ovalt tverrsnitt, som var forsynt 

med et stort antall striper/furer på kryss og tvers. Denne har muligens vært brukt som 

glattestein, men dette er usikkert. Det blei ikke funnet skår av keramikk eller kleber. 

De fleste av disse gjenstandene blei funnet i de sentrale delene midt på huset. Foruten 

et omfattende prøvemateriale (makrofossiler og trekullprøver) foreligger også enkelte 

funn av både brente og ubrente beinfragmenter (tils. 66g) fra både stolpehull, golvlag 

og fra sentrale ildsteder. Ingen av beinbitene er blitt analysert eller artsbestemt, men 

blant dem fins både tenner og rørknokler av mellomstore og store pattedyr (hest, gris, 

småfe og storfe?), samt en tann av et mellomstort (hundestørrelse?), trolig kjøttetende, 

dyr. Endelig fantes også biter av brent leire og mindre biter av jernslagg. Noen biter er 

trolig deler av ovnsforing og skal forstås som spor etter smiing. Det er usikkert om 

slagget skal settes i direkte sammenheng med aktiviteter/jernbearbeiding som har 

funnet sted i huset, eller om de skal knyttes til den mulige jernbearbeidelsen i det 

ovenfor beskrevne grophuset, Hus IX. 

Makrofossilprøver blei tatt ut i alle stolpehulla i Hus I/V. Analysen av dette 

prøvematerialet av drøftes i avsnitt 5.5.10 nedenfor, med henblikk på bl.a. husets 

bruk. 



59


Det omfattende materialet av funn og prøver i sikker tilknytning til de ulike fasene av 

dette langhuset, Hus I/V, er katalogisert under C.57180/1-73, men det er sannsynlig at 

funn og prøver katalogisert under C.57184 og C.57185 skal ses i relasjon til Hus I/V 

(jfr. Tab. 4). 

Fig. 37: Grunnplan på Hus I/V med golvlag, fjøsdel, mulige indre vegger m.m., samt det gjenfylte grophuset 

Hus IX i sør og eldre groper og kokegroper. Hus I/V har vært inntil ca 37,5 m langt og 8 m bredt. Bygningen 

har hatt flere faser, men disse er problematiske å skille sikkert fra hverandre. Ill.: R. Borvik/KHM. 



60


Fig. 38: Forsøk på å skille to av bygningsfasene fra hverandre i felt, med røde og hvite papptallerkner i 

antatt eldste, minste fase, og stikkstenger og gule papptallerkner i yngre fase. Også midtskipet har vært 

konvekst, men i mindre grad enn sideskipa. Nærmest grophuset med utgravde stolpehull. Mot NØ. Foto: G. 

Reitan/KHM. 



61


Alderen på Hus I/V: 

Som tidligere nevnt, er det usikkerheter tilknytta alderen på massene som ligger i 

stolpehulla. Det blei derfor tatt ut et stort antall trekullprøver fra både stolpehull og 

ildsteder for å kunne datere bygningen radiologisk, der størst tiltro skal legges til 

resultatene fra 14 C-dateringene fra ildstedene. Prøver fra to stolpehull (hvorav den ene 

prøven er datert på trekull av bjørk) har gitt resultater til yngre romertidfolkvandringstid. 

Siden furu nesten er det tilnærma enerådende materialet brukt til 

takbærende stolper i forhistoriske hus, må det antas at bjørkebitene i stolpehullet S- 

752 er en eldre innblanding, kanskje fra et kullholdig dyrkningslag eller lignende, som 

stolpehullet er gravd gjennom. Også de daterte furubitene fra S-1296 kan trolig 

forklares på samme måte. Ardspor i området var tydelig blitt skåret av stolpehull i 

tilknytning til langhuset. Mer sannsynlig er det at tre andre 14 C-dateringer fra 

stolpehull i bygningen gir et riktigere inntrykk av bygningens alder (S-705, S444 og 

S-752 furu), selv om også disse spriker noe i alder. De tre stolpehulla har gitt 

resultatene hhv. 690-900 e.Kr., 790-1030 e.Kr. og 1040-1220 e.Kr., altså i perioden 

eldre vikingtid-tidlig middelalder. 

Fra tre av de totalt åtte antatt sikre, sentrale ildstedene (S-750, S-747 og S-648) 

foreligger det også 14 C-dateringer. De tre dateringene er foretatt på bjørk. Fra 

sistnevnte blei kullprøven tatt ut i overflata, men fra profil i de to andre. S-747 og S- 

750 ligger tett plassert noe nord for midten av huset, og disse har gitt tilnærma lik 

alder, nemlig overgangen vikingtid-tidlig middelalder (hhv. 1040-1220 e.Kr. og 880- 

1210 e.Kr.). 14 C-dateringa fra S-648 er imidlertid markert yngre, og har gitt resultat 

til seinmiddelalder, 1310-1440 e.Kr. Ildstedet S-747 og stolpehullet S-752 (furu) er 

helt samtidige, 1040-1220 e.Kr. Flere av dateringene fra de ulike kontekstene i 

bygningen viser, til tross for spennet i dem, at bygningen trolig har en relativt lang 

brukstid, kanskje på inntil ca 200-300 år. Dette understøtter tolkninga av at bygningen 

har flere faser og flere restaureringer. Både de eldste (eldre jernalder) og den yngste 

(seinmiddelalder) har store usikkerheter knytta til seg. De øvrige har en nokså tydelig 

konsentrasjon til overgangen vikingtid-tidlig middelalder. Gjenstandsfunna fra 

bygningen sammenfaller svært godt med denne tidshorisonten. 

Dateringene viser at det neppe kan være noen aldersforskjell av betydning på 

grophuset og det beviselig yngre langhuset, hvis man skal sette lit til at prøvenes 

kontekst er tilstrekkelig gode til å få fram dette forholdet. Men det kan heller ikke 

utelukkes at grophuset er blitt gjenfylt av masser som er yngre enn grophuset selv, og 

at fyllmassene er samtidige med en tidlig fase av langhuset, selv om dette må regnes 

som mindre sannsynlig. 

S-nr. Kullpr.nr. Dat. vedart Kommentar 

C-alder BP Kal. alder (2 σ) Lab.ref.nr. 

705 KP59 Furu Stolpehull, vestre yttervegg 1205 ± 30 690-900 e.Kr. TUa-7601 

648 KP143 Bjørk Sentralt ildsted (prøve samla 540 ± 30 1310-1440 e.Kr. TUa-7611 

inn i overflate, ildsted) 

752 KP66 Furu Takbærende stolpe, vestre 895 ± 25 1040-1220 e.Kr. TUa-7603 

rekke (funn av ljå) 

752 KP66 Bjørk Takbærende stolpe, vestre 1730 ± 30 240-400 e.Kr. TUa-7604 

rekke (funn av ljå) 

747 KP131 Bjørk Sentralt ildsted 885 ± 30 1040-1220 e.Kr. TUa-7609 

750 KP130 Bjørk, Sentralt ildsted, vikingtidshus 1010 ± 75 880-1210 e.Kr. T-19893 

hegg/rogn 

1296 KP79 Bjørk Takbærende stolpe, vestre 1640 ± 80 230-600 e.Kr. T-19890 

rekke 

444 KP5A 

(A-AFK) 

- Stolpehull (”A80” i A-AFKreg.) 

1100 ± 60 790-1030 e.Kr. β - 219846 

Tab. 11: De åtte 14 C-dateringene fra stolpehull og ildsteder i Hus I/V. 



62



S700 rekt. kokegrop: 1765±40BP 

S752 takb. stolpe (bjørk): 1730±30BP 


S705 stolpehull yttervegg: 1205±30BP 

S491 kokegrop v/ vestvegg: 1105±80BP 

S750 sentr. ildsted: 1010±75BP 

S518 grophus fyllmasser: 1010±75BP 

S397 grophus steinpakning: 925±30BP 

S752 takb. stolpe (furu): 895±25BP 



Hus I/V 

1500CalBC 1000CalBC 500CalBCCalBC/CalAD500CalAD 1000CalAD1500CalAD 


Fig. 39: Dateringer fra grophuset, stolpehull og ildsteder i Hus I/V, samt fra grophuset og enkelte 

kokegroper i nærheten. Merk at dateringa fra S-444 ikke er med i dette OxCal-diagrammet. 

Med dateringer til vikingtid og tidlig middelalder og en brukstid som tydelig strekker 

seg inn i første del av historisk tid, viser Hus I/V på Moi at bygging av bolighus ved 

hjelp av jordgravde stolper blei holdt i hevd på landsbygda i Norge (i det minste i 

Setesdal) i alle fall inntil 1100-tallet. Bygningen har også hatt fjøsdel i nordenden i 

løpet av dens brukstid, etter alt å dømme også i langhusets yngste bruksfase. Det er 

sannsynlig at det har stått ytterligere bygninger på tunet i tilknytning til langhuset. Det 

antas at grophuset er marginalt eldre, og ikke samtidig (så sant ikke grophuset kan 

være samtidig med langhusets eldste og antatt minste fase), men ut fra 

dateringsresultatene å dømme kan faktisk økonomibygningen kalt Hus III ha inngått i 

tunet med langhuset. Se nedenfor om Hus III. 

Hus I/V på Moi viser at overgangen til å bygge hus på svill/syll eller med laft ved 

overgangen til middelalder ikke har vært så brå som kanskje tidligere antatt. I de 

seinere åra har det jo også kommet fram gode arkeologiske beviser for at også kirker 

blei bygd med delvis jordgravde stolpefundamenter til en god bit inn i middelalderen, 

bl.a. på 1200-tallet på Åseral i Vest-Agder (Brendalsmo & Stylegar 2001; se Reitan 

2006b, 2007 m/henv.). Det er derfor sannsynlig at også profane bygninger har fortsatt 

å bli bygd på samme måte i samme periode. 



63


Fig. 40: Utgraving og dokumentasjon av Hus I/V. Merk det mørke golvlaget t.v., som er tolka som spor etter en 

fjøsdel i husets nordre ende. T.h. ses enkelte større kokegroper som er eldre enn huset. Mot sør. Foto: G. 

Reitan/KHM. 

Hus III – økonomibygning med jordgravde fundamenter fra tidlig middelalder: 

Ca 25 m sør for sørenden av Hus I/V, og bare ca 70 m rett Ø for dagens stående 

gårdstun sør på Moisletta, blei det påvist spor i form av stolpehull etter et rektangulært 

bygg. Størrelsen i plan var ca 6x8 m, og bygningen var orientert med lengderetningen 

i NV-SØ. Bygningens stolpehull var arrangert i tre parallelle rekker på tvers av 

byggets lengderetning, der den midtre av de tre rekkene var noe forskjøvet mot øst. 

Ved antatt vestre kortvegg fantes en stor, sigarforma struktur (S-331) som ikke kan 

forstås som stolpehull, men muligens som slitasjespor etter tråkking langs veggen, 

kanskje i forbindelse med en inngang. Stolpehulla var av til dels store dimensjoner 

(mange omkring 1-1,3 m i tverrmål) i plan. Mange av disse hadde kraftige 

steinskoninger som var synlige på overflata, og de kraftigste stolpehulla fantes i 

hjørnene av bygningen. Flere av stolpehulla var omkring 0,5 m dype, mens de 

kraftigste og dypeste var omkring 0,8-1 m dype, og med svært kraftige 

skoningssteiner på opptil 0,6 m i tverrmål. 

Det var mange og tett plasserte stolpehull i området. Flere stolpehull var skåret ned i 

eldre stolpehull, så det ser bestemt ut til at nye stolpehull er blitt gravd, og at stolper er 

blitt skifta ut under bygningens brukstid. Selv om det med andre ord dreier seg om 

minst to ulike bygningsfaser, er formen på grunplanet den samme, slik at 

bygningsfundamentene er som ulike faser av ett og samme bygg å betrakte. 



64


Hulla og skoningssteinene har likhetstrekk med den vanligste byggemåten for hus i 

forhistorisk tid, altså med jordgravde stolper. Grunnplanet på bygningen skiller seg 

imidlertid markant fra vanlige bolighus eller kjente former for økonomibygninger fra 

jernalder eller eldre perioder, og det blei heller ikke funnet spor etter noen yttervegg 

utenfor rektangelet av stolpehull. Rektangelet representerer med andre ord i seg selv 

bygningens utstrekning. Det blei ikke funnet spor etter ildsteder eller lignende 

innenfor bygningens grunnplan, så bygningen kan neppe ha vært et vanlig bolighus, 

men skal trolig heller tolkes som en form for økonomibygning. De jordgravde 

fundamentene kan med andre ord ikke stamme fra et tradisjonelt langhus av 

jernaldertype (eller tidligere perioder, for den saks skyld). De store og dype 

stolpehulla med de usedvanlig kraftige steinskoningene har etter alt å dømme romma 

stolper med solide dimensjoner; større enn de kraftige stolpene i langhuset Hus I/V fra 

vikingtid-tidlig middelalder. Dybde og steinstørrelse kan tyde på at stolpene som har 

vært gravd ned i hulla, har båret stor vekt. På bakgrunn av de samme 

konstruksjonsdetaljene kan man også anta at bygningen muligens har vært høyreist (to 

etasjer?). 

Fig. 41: Eksempler på kraftige steinskoninger i stolpehull i tilknytning til den antatte 

økonomibygningen kalt Hus III. Målestokk 0,3 m. Foto: G. Reitan/KHM. 



65


Fig. 42: Mulig bur-/stolpehuslignende bygning, Hus III, under utgraving. Tunet på Moi (Gbnr. 12/2) i 

bakgrunnen. Mot VNV. Foto: G. Reitan/KHM. 



66


Fig. 43: Innmålte strukturer tilhørende økonomibygningen (en form for ”bur”?) Hus III. Ill.: R. Borvik/KHM. 



67


Ved snitting av stolpehulla blei det funnet en mengde ubrente tenner av et større 

pattedyr i ett av dem. Disse er ikke analysert, men er trolig av hest eller storfe. I et 

annet blei det funnet en brynestein med tilspissa ende. Formen gjør denne 

brynesteinen ulik de mange andre brynesteinene som antas å være fra jernalderen, 

som blei funnet ellers på feltet, først og fremst i området rundt langhuset Hus I/V. 

Endelig blei det funnet et stort bunnskår av et flatbunna kleberkar i et stolpehull. 

Deler av buken/sideveggene på karet er bevart, men det er problematisk å si noe 

sikkert om karets form, annet enn at det ser ut til at veggene på buken ser ut til å være 

lite utsvingt. Trolig er karet av tidlig middelaldertype, og har ikke likhetstrekk med 

kleberkar fra eldre perioder, for eksempel vikingtid eller førromersk jernalder. 

Det er gjennomført 14 C-dateringer på tre trekullprøver fra fyllmasser i stolpehull fra 

denne bygningen. To er gjennomført på furu, en på bjørk (bark). En av dem er 

dessuten fra stolpehullet hvor det nevnte kleberkaret blei funnet. Også her viser 

resultatene en viss spredning, men langt mindre enn for eksempel på dateringene fra 

Hus I/V. Alle tre faller innenfor perioden vikingtid og første halvdel av middelalder, 

med 770 og 1290 e.Kr. som eldste og yngste ytterpunkt, men ingen av dem er direkte 

overlappende eller samtidige. Imidlertid er to av dem nokså like, fra perioden 1000- 

1200-tallet. Det kan hende at dette uttrykker lang brukstid og kan representere ulike 

faser av bygningen. Etter alt å dømme stemmer de to yngste av de tre 14 C-dateringene 

best, og disse sammenfaller dessuten bra med den typologiske dateringa av 

kleberkaret. 


Hus III 

S435 stolpehull: 745±30BP 



500CalAD 1000CalAD 1500CalAD 


Fig. 44: De tre 14 C-dateringene fra Hus III framstilt i et OxCal-diagram. 

S-nr. Kullpr.nr. Datert vedart Kommentar 


378 KP138 Furu Stolpehull (hjørnestolpe) 1170 ± 30 770-970 e.Kr. 

375 KP165 Bjørk (bark) Stolpehull 915 ± 30 1030-1210 e.Kr. 

435 KP126 Furu Stolpehull (funn av kleberkar) 745 ± 30 1220-1290 e.Kr. 

Tab. 12: 14 C-dateringene i tabellform med kalibrert alder lengst t.h. Tidlig middelalder er trolig 

bygningens mest sannsynlige dateringshorisont. 

Bygningen som her er kalt Hus III er altså trolig en økonomibygning med antatt 

inngangsparti på vestveggen. Det er usikkert hvordan bygningen reint teknisk har vært 

konstruert over bakkeplan, men i form og størrelse kan Hus III minne mye om et slags 

bur. Lokalt i Setesdal fins det såkalte stolpehus fra både middelalder og nyere tid, der 



68


fundamentene (store steiner eller trestabber) er jordgravde. Denne bygningstypen er 

omtalt i Gulatingsloven, og har med andre ord røtter tilbake til tidlig middelalder. 

Man kunne tenke seg at det på Moi har stått et slags bur med jordgravde stabber som 

har stått noe opp fra bakken, som har vært fundament for ei bunnramme i form av 

svill eller laft. Med tanke på stolpehullas kraftige dimensjoner, er det sannsynlig at 

bygningen snarere har vært en form for stav-konstruksjon, kanskje med veggplanker 

tappa inn i de jordgravde stolpene. Hvis man tenker seg at bygningen har vært et slags 

matlager, er det sannsynlig at golvnivået har vært hevet over bakkeplan. Slike 

bygninger er svært dårlig kjent i arkeologisk kildemateriale fra før. 

Tidsmessig sammenfaller Hus III med i alle fall deler av brukstida (yngste fase?) til 

langhuset Hus I/V fra vikingtid-tidlig middelalder. Det er derfor sannsynlig at disse to 

bygningene er samtidige, og at de utgjør deler av ett og samme gårdstun fra denne 

perioden. Et ytterligere argument for disse to bygningenes samtidighet og utfyllende 

roller kan kanskje også tolkes ut fra analyseresultatene fra makrofossilprøvene fra 

langhuset: Det blei nemlig funnet få korn i jordprøvene fra stolpehulla i Hus I/V. 

Kanskje Hus III (blant annet) kan ha fungert som et kornlager i tilknytning til det store 

bolighuset få meter mot nord? Mer om dette nedenfor. 

Funn og prøver i sikker tilknytning til økonomibygningen Hus III er katalogisert 

under C.57182/1-11. 

Fig. 45: Bunnskår av kleberkar fra tidlig middelalder fra stolpehull i økonomibygningen Hus III. 

Foto: G. Reitan/KHM. 



69


Kokegroper fra eldre og yngre jernalder, samt groper med uviss funksjon og 

alder: 

I Delområde 5 blei det, i tillegg til de ovenfor beskrevne bygningene, funnet flere 

større og mindre groper med ukjente funksjoner, samt et drøyt dusin sikre kokegroper. 

Ikke alle disse blei nærmere undersøkt ved snitting, men alle blei dokumentert i plan. 

Kokegropene var varierte i størrelse og form. Noen var presist rektangulære, andre 

små og runde, mens andre igjen var store og runde eller ovale. Kokegropene i 

Delområde 5 fordelte seg på to små, men likevel tydelige konsentrasjoner med ca 30 

m imellom, på hver sin side av Rv9. Den østlige av de to konsentrasjonene fantes der 

hvor langhuset Hus I/V blei påvist, og flere av kokegropene var også blitt forstyrra av 

graving av stolpehull i forbindelse med bygginga av langhuset. 

Det foreligger tre 14 C-dateringer fra disse kokegropene. To av dem (en i hver av de to 

konsentrasjonene på hver sin side av Rv9) har gitt resultater til yngre romertid. Den 

tredje, S-491, lå på vestsida av sørenden av Hus I/V. Også denne blei på forhånd 

antatt å være fra eldre jernalder, slik som kokegroper flest. 

Fig. 46: Kokegrop S-491 fra vikingtid i plan og profil. Merk den avrunda 

bunnen. Målestokk 0,5 m. Foto: H. M. Rendall og R. Borvik/KHM. 



70


I profil hadde S-491 skrå sidekanter og rund, bua bunn. Den var 40 cm dyp på det 

dypeste, og hadde et jevnt tykt (ca 20 cm) kullag langs bunnen, med et lag av 

skjørbrente steiner oppå dette – m.a.o. en klassisk kokegrop-stratigrafi. Imidlertid 

viste 14 C-dateringa fra trekullet i kokegropa at den er uvanlig ung til kokegrop å være, 

med ukalibrert 14 C-alder på 1105 ± 80 BP. Kalibrert med 2 σ (95,4% sannsynlighet) 

gir dette alderen 690-1150 e.Kr., noe som dekker perioden fra sein merovingertid til 

tidlig middelalder. Kalibrert med 1 σ (68,2% sannsynlighet) blir alderen mer presist 

angitt til vikingtid, 820-1020 e.Kr. Med andre ord kan kokegropa S-491 muligens 

være samtidig med den eldste fasen til langhuset Hus I/V. Det er heller ikke noe ved 

plasseringa som tilsier at dette er en umulighet (plassert et par meter fra vestveggen på 

langhuset). 

Strukturer med trekull og skjørbrente steiner langs midtaksen i Hus I/V er definert 

som ildsteder tilhørende huset, og skal ikke blandes sammen med de øvrige 

kokegropene i området. 

Fig. 47: Den store, rektangulære kokegropa S-700 fra yngre romertid. Kokegropa er blitt skåret av 

stolpehull under bygging av langhuset Hus I/V i vikingtid-tidlig middelalder. Målestokk 0,5 m. Mot SV. 

Foto: H. M. Rendall/KHM. 


14 C-alder BP Kal. alder (2 σ) Lab.ref.nr. 

491 KP103 Bjørk Kokegrop sørvest for hus 1105 ± 80 690-1150 T-19891 

(1σ: 820-1020 e.Kr.) 

700 KP53 Furu Stor, rektangulær kokegrop, skåret av 1765 ± 40 130-390 e.Kr. T-19887 

vestre yttervegg i langhus 

824 KP3A 

(A-AFK) 

- Kokegrop (”A54” i A-AFK-reg.) 1670 ± 40 260-440 e.Kr. β - 219844 

Tab. 13: Kokegroper med dateringer fra Delområde 5. 



71


Fig. 48: Oversikt over kokegroper og andre strukturer i Delområde 5. Lengst sør synes spora etter det antatte 

Hus X nord i Delområde 6 (se nedenfor). Ill.: R. Borvik/KHM. 



72


I tillegg til kokegroper blei det funnet et mindre antall til dels store groper med 

ukjente funksjoner og alder i samme område. Disse har en annen stratigrafi og andre 

fyllmasser enn kokegroper. Få av disse blei undersøkt nærmere, men S-321 blei snitta 

og makrofossilprøve blei tatt ut. Også denne prøvens analyseresultat drøftes nedenfor. 

Funn og prøvemateriale fra ulike strukturer, i første rekke kokegroper, men som ikke 

har sikker tilknytning til noen av de påviste bygningene i Delområde 5, er katalogisert 

under C.57184/1-8. 

Ardspor fra jernalder: 

I store deler av Delområde 5 blei det påvist større, sammenhengende felt med ardspor. 

Ardspora blei identifisert under et eldre dyrkningslag ved overgangen til den lyse 

sanda i urørt naturbakke, inntil 50 cm under overflata, og tydelig utenfor rekkevidden 

til en moderne plog. 

Det er overveiende sannsynlig, ut fra de ulike bygningene og aktivitetssporas 

varierende alder å dømme, at jorda på Moi er blitt bearbeida ved hjelp av arding over 

en lang periode. Ardspora er derfor problematiske å tidfeste. Det kunne la seg gjøre å 

14 C-datere trekull fra et ardspor, men det kunne da stilles spørsmålstegn ved hvor tett 

sammenheng det ville vært mellom trekullet og den faktiske ardinga. 

Når det gjelder ardspora i Delområde 5 kunne det likevel la seg gjøre å anslå en alder 

på deler av ardspora i området på bakgrunn av stratigrafiske observasjoner i felt. Det 

syntes nemlig som om stolpehulla i Hus IV var blitt forstyrra av ardinga, og det er 

trolig også nettopp denne jordbearbeidinga som har ført til at bare deler av Hus IV lot 

seg påvise i felt. Stolpehull og ildsteder i det yngre langhuset Hus I/V, derimot, var 

tydelig gravd gjennom bunnen av det gamle dyrkningslaget med ardspor i bunnen. 

Ardinga her, i alle fall deler av den, har med andre ord funnet sted etter at Hus IV sto, 

men før Hus I/V blei bygd. Det fins to 14 C-dateringer fra Hus IV: En med resultat til 

tidlig yngre bronsealder, og en annen med resultat til folkevandringstid (420-620 

e.Kr.). Den siste antas å være om lag riktig alder på Hus IV. Hus I/V har hatt lang 

brukstid som strekker seg fra vikingtid til en bit inn i middelalderen, mellom ca 800 

og 1200 e.Kr. (se Tab. 9 og 11). Altså synes ardspora i dette området å være fra 

merovingertid, en gang etter ca 600 og før anslagsvis 800/900 e.Kr. 

Om makrofossilprøve MP36 fra fossilt dyrkningslag i feltprofil, se nedenfor. 



73


Fig. 49: Ardspor under et tykt lag med matjord, hvorav den nederste delen kan tolkes som et 

dyrkningslag av høy alder, som ikke er blitt forstyrra av moderne pløying. Foto: G. Reitan/KHM. 



74


Fig. 50: Ardspor i Delområde 5. Feltleder II Mick Derrick rensker opp. Mot V med tunet på Moi i 

bakgrunnen. Foto: G. Reitan/KHM. 



75


Fig. 51: Ardspor i Delområde 5 og Delområde 4. Merk at ardspora ikke er målt inn, men rekonstruert ut fra 

skisser i felt. Ill.: R. Borvik/KHM. 



76


Sammenfatning, Delområde 5: 

Feltets klart største konsentrasjon av funn fantes i Delområde 5, særlig øst for Rv9. I 

dette delområdet har det i ulike perioder stått flere bygninger av variert karakter. 

Det eldste av de påviste bygningene er Hus IV. Dette har vært et treskipa, NØ-SVorientert 

langhus, trolig et bolighus, til tross for at det ikke blei funnet noe sikkert 

ildsted innenfor husets grunnplan. Tre sikre par av takbærende stolper, samt to 

motstående innganger på langveggene blei funnet, men trolig har flere grinder (par av 

takbærende stolper) inngått i bygningen. Bygningen har vært relativt smal, bare ca 4 

m. Lengden er usikker, men kan antas å ha vært omkring 10-15 m eller mer. 

Imidlertid er bygningen kraftig forstyrra av arding på stedet etter at bygningen ikke 

lenger sto. Kun to dateringer foreligger fra stolpehull i Hus IV. Den ene er fra tidlig 

yngre bronsealder, den andre fra folkevandringstid mot overgangen til tidlig 

merovingertid. Det kan antas at den siste dateringa er riktig, og at den andre er 

innblanding av eldre trekull i stolpehullet. Et bronsebeslag (skaftbeslag?) og en 

brynestein blei funnet i stolpehull i huset. Funn og prøver i sikker tilknytning til Hus 

IV er katalogisert under C.57183/1-4. 

Det antatt nest eldste bygget i Delområde 5 er et grophus kalt Hus IX. Dette var 

rundovalt, ca 5x4,5 m stort i plan og ca 0,5 m dypt. I profil framsto det som en 

nedgravd grop med et lite, flatt golvparti i midten. Spor etter mulig inn-/utgangsparti 

fantes mot sørøst. Bygningen har trolig hatt et tak båret av fire jordgravde stolper som 

har danna et kvadrat. Ytterligere, mindre stolpehull langs kanten kan ha hatt en 

støttefunksjon, men dette er usikkert. Blant funna fra grophuset kan nevnes 

beinfragmenter og noe jernslagg og mulige biter av ovnsforing. Fyllmassene inneholdt 

dessuten mengder av trekull og skjørbrente steiner. Det er derfor mulig at det har 

foregått jernsmiing i grophuset, og at bygningen er å betrakte som et verksted med 

jordgravd golvnivå. Datering av trekull fra fyllmassene har gitt resultater til 

overgangen vikingtid-tidlig middelalder, 1000-1100-tallet, men det er usikkert om 

dette er sekundære fyllmasser, eller om det dreier seg om masser som virkelig kan 

knyttes til bygningens bruk. Mest sannsynlig er den første tolkninga den riktige. 

Grophuset er nemlig blitt fylt igjen intensjonelt, kanskje som en planering for bygging 

av langhuset Hus I/V. Funn og prøver i sikker tilknytning til grophuset Hus IX er 

katalogisert under C.57181/1-9. 

Sørenden på et treskipa langhus er siden blitt bygd oppå grophuset, og det er 

sannsynligvis en sammenheng mellom mulig riving og den intensjonelle gjenfyllinga 

av grophuset og bygginga av langhuset. Langhuset var orientert NNØ-SSV. 

Bygningen har vært inntil ca 37,5 m lang og inntil ca 8 m bred på det bredeste, og har 

vært bygd av åtte-ti par takbærende stolper. Tettheten av strukturer, først og fremst 

stolpehull, er svært tett her. Dette langhuset har tydelig konvekse langvegger 

(”sigarform”), mens utforminga av gavlene er usikker. Innvendig blei det påvist sjuåtte 

sikre ildsteder langs midtaksen i de sørlige to tredjedelene av husets lengde. Huset 

har stått i minst to ulike faser med sammenfallende midtakse, der den yngste antas å 

være størst og bredest, men det er problematisk å utpeke sikkert hvilke stolpehull som 

tilhører hvilken fase. Følgelig er huset kalt Hus I/V, men det er likevel å tolke som ett 

og samme bygg. Hver av fasene har gjennomgått restaureringer og/eller ombygginger 

med utskiftinger av stolper. Et påfallende trekk ved huset, er de kraftige stolpehulla i 

ytterveggene. Trolig har huset vært bygd med sleppverksteknikk; ytterveggene har 

bestemt ikke vært bygd av leirklint flettverk. To sikre innganger (neppe samtidige) 



77


blei påvist på østre langvegg. I nordre tredjedel av huset blei det funnet et mørkt 

golvlag som antas å være spor etter en fjøsdel med mulig inn-/utgang for husdyr på 

østre langvegg. Mulige båsavskillere blei funnet her. Huset har vært oppdelt i flere 

rom, alle(?) med ildsteder, og to sikre innervegger blei påvist. Funnmaterialet fra 

stolpehulla må betraktes som omfattende, og består av enkelte mindre 

bronsefragmenter, kniver (deriblant en med deler av treskaftet bevart), en ljå og flere 

brynesteiner. Gjenstandsinventaret peker mot vikingtid som alder på bygningen. Dette 

sammenfaller godt med flere av dateringene fra stolpehull og ildsteder. 

Dateringsresultatene styrker tanken om ombygginger og lang brukstid, da de sikreste 

dateringene spenner fra vikingtid til tidlig middelalder, ca 900-1200 e.Kr. 

Funn og prøver i sikker tilknytning til langhuset Hus I/V er katalogisert under 

C.57180/1-73, men i alle fall deler av materialet under C.57184 og C.57185 skal trolig 

også ses i relasjon til Hus I/V. 

Ca 25 m sør for Hus I/V blei det funnet spor etter en rektangulær bygning på ca 6x8 

m, kalt Hus III, som også har vært bygd med jordgravde stolper i store, dype 

stolpehull med kraftige steinskoninger. Det blei ikke funnet spor etter innvendige 

ildsteder, og bygningen har neppe vært et bolighus. Spor etter tråkk langs vestre 

kortvegg er tolka som inn-/utgang. Bygningen antas å være en økonomibygning, og 

avviker fra kjente bolighus fra jernalderen. Dimensjonene på stolpehulla (inntil ca 1 m 

dype) antyder at stolpene som har vært nedsatt i dem, har båret stor vekt, kanskje fra 

en høy bygning. I løpet av bygningens brukstid ser det ut til at stolper er blitt skifta ut. 

Det er usikkert hvordan bygningen har sett ut over bakkenivå, men det antas at den 

kan ha vært en form for bur eller såkalt stolpehus, kanskje bygd med 

stavkonstruksjon, eventuelt med ei ramme av sviller eller laft, som har vært heva over 

bakkeplan. Lignende bygg kjennes fra middelalder og seinere, men er svært dårlig 

kjent i det kjente, norske arkeologiske materialet. Få gjenstandsfunn blei gjort, men 

bunnen av et kleberkar peker mot første halvdel av middelalder som 

dateringshorisont. Dette typologiske dateringsanslaget stemmer i alle fall delvis med 

14 C-dateringer fra trekullprøver fra stolpehulla. Disse spenner fra vikingtid til tidlig 

middelalder (ca 800-1300 e.Kr.), men de to yngste dateringene fra ca 1000-1200-tallet 

angir kanskje bygningens alder mest riktig. Dette tyder på at økonomibygningen Hus 

III har vært delvis samtidig med langhuset Hus I/V, slik at tunet på denne gården i alle 

fall ved overgangen til tidlig middelalder har bestått av to ulike bygninger; en bolig 

med fjøs, samt en økonomibygning som kanskje har vært bygd for lagring av mat og 

lignende. Det er verdt å merke seg at de yngste bygningene på feltet blei påvist tettest 

opptil dagens tun sør på Moisletta. 

Funn og prøver i sikker tilknytning til økonomibygningen Hus III er katalogisert 

under C.57182/1-11. 

I tillegg til hustomtene blei det dokumentert et antall kokegroper, samt enkelte groper 

av varierende størrelse med ukjente funksjoner. Kokegropene var også uensarta, da 

noen var runde, andre ovale eller rektangulære. Også størrelsen på kokegropene var 

variert. Kokegropene fordelte seg på to ulike konsentrasjoner; en ved og delvis 

stratigrafisk under langhuset Hus I/V (særlig dets nordre del, noe som har ført til at 

flere av kokegropene var forstyrra av den seinere husbygginga på stedet), og en annen 

noen titalls meter mot vest, på vestsida av Rv9. Tre av kokegropene er 14 C-datert. To 

av dem har gitt resultater til sein romertid-overgangen til tidlig folkevandringstid, 



78


mens den tredje (S-491 et par meter utenfor Hus I/Vs vestvegg) har gitt resultat til 

vikingtid. Kokegroper med så vidt ung alder er svært uvanlige, men det fins flere 

kokegroper med seine dateringer også ellers på feltet. De øvrige gropene uten kjente 

funksjoner blei ikke undersøkt nærmere i noen særlig grad, da graving og 

dokumentasjon av disse blei prioritert ned til fordel for dokumentasjon av 

husstrukturene i Delområde 5. 

Funn og prøvemateriale fra ulike strukturer, i første rekke kokegroper, men som ikke 

har sikker tilknytning til noen av de påviste bygningene i Delområde 5, er katalogisert 

under C.57184/1-8. 

Endelig blei det observert og dokumentert et relativt stort og mer eller mindre 

sammenhengende felt med ardspor i Delområde 5 på begge sider av Rv9. Ardspora er 

sannsynligvis spor etter langvarig jordbearbeidelse på stedet, men har etter alt å 

dømme høy alder, da de lå dypt nok til å være utenfor rekkevidden til moderne 

pløying. Flere ardspor hadde tydelig forstyrra Hus IV som antas å være fra 

folkevandringstid-merovingertid, men laget av ardspor var i sin tud forstyrra og 

gjennomgravd av stolpehull og annet i tilknytning til både grophuset Hus IX og 

langhuset Hus I/V fra vikingtid-tidlig middelalder. Ardspora i dette området kan ut fra 

disse stratigrafiske feltobservasjonene tidfestes til yngre jernalder, kanskje 

merovingertid-tidlig vikingtid, ca 600-800/900 e.Kr. 

Løsfunn fra området, med sannsynlig, men ikke sikker, tilknytning til noen av 

bygningene (trolig fortrinnsvis Hus I/V) i Delområde 5 er katalogisert under 

C.57185/1-5. 

5.5.7 DELOMRÅDE 6: LANGHUS FRA YNGRE JERNALDER 

Delområde 6 er det sørligste av de seks delområdene som utgravingsmaterialet fra 

Moi er delt inn i. Det mest betydelige funnet i dette området er spora etter et langhus 

som antas å være fra yngre jernalder. 

Hus X – treskipa langhus, trolig fra yngre jernalder: 

Bygningen er representert ved et fåtall sannsynlige takbærende stolpehull og veggrøft 

etter vestre langvegg, samt et sannsynlig sentralt ildsted. Bygningen har vært om lag 

NNØ-SSV-orientert, omtrent slik som langhuset Hus I/V og langhuset Hus IV hhv. ca 

60 og 40 m nord for Hus X. Bygningen har trolig vært treskipa, med antatt bredde på 

omkring 6 m, og midtskipbredde på ca 3 m. Ei rekke av staurhull, trolig etter gjerde 

fra nyere tid, løper tvers over bygningen. Veggrøfta er tilnærmet rett, totalt ca 10 m 

lang, men er brutt av et ca 1,5 m stort opphold omtrent på midten, noe som kan 

representere en inngang på vestre langvegg. Veggrøfta knekker tydelig mot sørøst helt 

i nord. Lengden på huset er høyst usikker, men dersom enkelte stolpehull i sør kan 

knyttes til bygningen, kan lengden på huset ha vært ca 18-20 m. Det foreligger ingen 

dateringer herfra, men funn av en kniv av mulig yngre jernaldertype antyder 

dateringsramme til nettopp yngre jernalder, muligens vikingtid. I så fall kan 

bygningen være om lag samtidig med Hus I/Vs eldste fase, men er bygd med en 

annen fundamenteringsteknikk (veggrøfteretter langveggene). Det blei også funnet 

både beinfragmenter og noe jernslagg med brent leire (ovnsforing) i tilknytning til en 

grop som antas å tilhøre bygningen. Det er usikkert hva slags funksjon gropa har hatt 

(jernbearbeiding?). På bakgrunn av ildstedet er huset tolka som bolighus. 



79


Fig. 52: Grunnplan på Hus X i Delområde 6. Det er flere usikkerheter knytta til husets utstrekning. Ill.: R. 

Borvik/KHM. 



80


Undersøkelsen av Hus X blei konsentrert til dokumentasjon i plan, mens snitting av 

strukturer i tilknytning til det blei nedprioritert til fordel for snitting og dokumentasjon 

av strukturer i tilknytning til andre bygninger på feltet i stedet. Det foreligger derfor 

ingen 14 C-daterte trekullprøver fra bygningen, så det er ingen holdepunkter å gå ut fra 

når det gjelder bygningens alder, annet enn den nevnte kniven, samt selve 

bygningstypen. Huset må være eldre enn overgangen vikingtid-tidlig middelalder, og 

trolig er yngre jernalder som nevnt den mest sannsynlige alderen på bygningen. 

Det skal imidlertid ikke utelukkes at bygningen også kan være fra eldre jernalder. 

Alderen er anslått med utgangspunkt i kun en kniv, og kniven kan være eldre, da 

knivtypologien ikke kan regnes som særlig detaljert eller nøyaktig. 

Funn og prøver i antatt sikker tilknytning til Hus IX i Delområde 6 er katalogisert 

under C.57191/1-6. 



81


5.5.8 REKKER AV STAURHULL – SPOR ETTER TEIGINNDELING 

Som nevnt tidligere i rapporten, blei det flere steder på feltet påtruffet lange rekker av 

stolpehull som bestemt ikke kan være spor etter bygninger. Selve hulla var imidlertid 

stedvis til forveksling like stolpehull som kjennes fra bygninger, bl.a. med tydelige 

steinskoninger, men de fleste av dem var mindre i tverrmål enn stolpehull som inngår 

i bygningsfundamenter (de fleste ca 20-30 cm i diameter). I tillegg var de grunnere, 

noe som trolig også var årsaken til at steinskoningene i de fleste tilfeller var synlige på 

overflata etter at matjorda var fjerna maskinelt på feltet. De er derfor kalt staurhull for 

å skille dem fra stolpehull som har inngått i bygninger. Avstanden mellom de enkelte 

staurhulla i rekkene var stort sett omkring 2-3 m. Noen av rekkene var orientert om 

lag NØ-SV, særlig på nordre halvdel av feltet, og fulgte terrenget her med to markerte 

brinker. I sør blei det også funnet staurhull-rekker med orientering SØ-NV. 

Rekkene av staurhull må forstås som arkeologiske spor etter gjerder. Stedvis var 

staurhull forstyrra av nye staurhull, noe som kan tyde på at staurene, eller 

gjerdestolpene, har blitt vedlikeholdt over en viss tid ved utskifting av staur og 

nedsetting av nye i de samme rekkene. 

Enkelte av staurhulla blei dokumentert i både plan og profil innledningsvis i 

utgravinga på Moi, men i fortsettelsen blei undersøkelsen av staurhulla nedprioritert 

til fordel for større ressursbruk på andre funn på feltet, i første rekke hustomtene. 

Trekull blei imidlertid tatt ut fra staurhullet S-105 i Delområde 3. 14 C-dateringa av 

trekullet herfra ga resultat til nyere tid; 1640-1960 e.Kr. Det antas som temmelig 

sikkert at dateringa angir staurhullets alder, og muligens kan denne dateringa gi 

pekepinn på flere av de lange rekkene av staurhull/gjerdestolper på feltet. 

Som vist ovenfor (Fig. 5), framgår det av et utskiftingskart fra 1882 at bebyggelsen på 

Moi den gangen var konsentrert til et klyngetun sør på sletta, med over 150 ulike 

teiger rundt tunet, fordelt på fem ulike bruk. Deler av klyngetunet (to bruk) står for 

øvrig fortsatt (se Fig. 54 nedenfor). Det er påfallende at teiginndelinga på 

utskiftingskartet fra 1882 temmelig nøyaktig sammenfaller med flere av 

staurhullrekkene som blei påtruffet under utgravingsprosjektet i 2007. 

Det store Hus II fra romertid i Delområde 2 er grovt sett orientert i samme retning 

som gjerdene mellom teigene i denne delen av feltet. Dette skyldes trolig at både 

husbygging og teiginndeling har blitt styrt av terrenget her, da begge deler følger de to 

markerte brinkene sør for Hus II i det ellers flate åkerlandskapet. 

Hvis man derimot ser nærmere på ardspora i for eksempel Delområde 4, ser man at 

det som er tolka som ardspor på begge sider langs det som kan ha vært et veifar eller 

ei fegate (Fig. 27 og 51). Teigene på utskiftingskartet følger faktisk om lag den 

samme hovedretningen som det mulige veifaret (mellom ”A” og ”E” øst for 

klyngetunet på Fig. 53; jfr. Fig. 27 og 51). Dette veifaret lot seg ikke sikkert observere 

vest for Rv9. På utskiftingskartet fra 1882 er det imidlertid avmerka en hovedvei om 

lag nord-sør, tilnærma parallelt med Otra, gjennom klyngetunet. Nord for tunet tar en 

vei av fra den nord-sørgående, gamle hovedveien, opp mot nordvest; antakelig opp 

mot utmarka inen ved foten av Moisfjellet i vest. Det ardsporfrie beltet ser ut til å 

passe godt inn som en fortsettelse mot sørøst fra den nevnte veien på utskiftingskartet. 

Siden det her gås ut fra at de observerte ardspora på feltet er av høy alder (jernalder?), 



82


er det sannsynlig og nærliggende å tenke seg at de avmerka veiene på utskiftingskartet 

fra 1882 følger løp av opprinnelig svært høy alder, kanskje sågar med røtter helt 

tilbake til gårdstuna som sto på sletta i ulike deler av jernalderen. 

Veifaret kan med andre ord dermed forstås som en mulig fegate som kan ha leda 

tamdyra fra en jernaldergård på stedet, mellom teiger på åkeren og opp mot mulig 

utmark/beitemark innunder Moisfjellet. Gårdstunet som denne mulige fegata kan 

knyttes til har i så fall ligget øst for den gamle, nord-sørgående veien på 

utskiftingskartet, og det er jo også på østsida av Rv9 at alle de sikre bygningene på 

feltet blei påvist i 2007. 

Mens Hus II i nord følger teiginndelinga nord på feltet, bryter de yngre langhusa Hus 

IV, Hus I/V og Hus X i Delområde 5 (sør for mulig fegate) med orienteringa på 

teigene i feltets sørlige halvdel. Det kan derfor hende at teigene på den sørlige 

halvdelen av sletta har fått sin orientering på et seinere tidspunkt, og at teigenes 

orientering her kan knyttes til utskiftinger og oppdelinger av en yngre utgave av tunet 

på Moi. 

Sammenfall mellom antatt gamle ardspor og orientering på teiger viser i alle fall til en 

mulig (sannsynlig?) sammenheng mellom de arkeologiske spora etter både bygninger 

og hus fra forhistorisk og tidlig historisk tid på Moi og deler av teigsystemet som er 

gjengitt på utskiftingskartet fra 1882. At ardspora skal knyttes til en eller flere av de 

påtrufne bygningene under utgravinga, må regnes som sikkert. Selv om det foreligger 

en 14 C-datering til nyere tid fra ett – og kun ett – av de mange staurhulla på feltet, kan 

det derfor ikke utelukkes at deler av teiginndelinga på Moisletta opprinnelig har en 

høy alder. 



83


Fig. 53: Utskiftingskart fra 1882 med klyngetunet sør på Moisletta, de omkringliggende drøyt 150 teigene 

fordelt på fem ulike bruk (A-E), samt utgravingsfeltet fra 2007 markert. Enkelte av bygningene som vises 

på utskiftingskartet står fremdeles. Kilde: Jordskifteverkets kartarkiv, bearbeida av L. Gustavsen/KHM. 



84


Fig. 54: Utgravingsfeltet med alle strukturer (men ikke ardspor) markert. Sikre rekker av gjerdestolper markert 

med rødt. Enkelte av de tydeligste rekkene av staurhull sammenfaller med skillene mellom bruka B og C i sør, og B 

og D i nord, som er markert på kartet ovenfor. Merk at den yngste bebyggelsen fra vikingtid og tidlig middelalder 

sør på feltet befinner seg svært tett opptil dagens tun på Moi. Ill. R. Borvik/KHM. 



85


Fig. 55: Eksempler på staurhull med steinskoning. Det øverste bildet viser at staur er blitt skifta ut 

innenfor ett og samme gjerde. Nederst S-105 i Delområde 3, som er datert til nyere tid. Målestokk 

0,5 m. Foto: Ø. Dahle/KHM. 



86


5.5.9 DATERING 

Til sammen foreligger det 45 14 C-dateringer fra undersøkelsen på Moi. 40 av disse er 

gjennomført på prøver innsendt etter KHMs undersøkelse, men også de fem 

dateringsresultatene som foreligger etter A-AFKs registrering er trukket inn i 

tolkningene. De fleste av 14 C-dateringene er oppført i tabeller under hvert av de 

enkelte delområdene ovenfor, men alle gjengis likevel her, samla. Innsamla, udaterte, 

men magasinerte trekullprøver fins oppført i katalogen over funna fra undersøkelsen; 

se vedlagte tilveksttekst bak i rapporten. 


14 C-alder BP Kal. alder (2 σ) Lab.ref. 

1030 KP7 Bjørk Grop, uviss funksjon (nær Hus II) 1725 ± 25 240-390 e.Kr. TUa-7596 

893 KP10 Bjørk Kokegrop(?) 955 ± 25 1020-1160 e.Kr. TUa-7597 

105 KP21 Furu Staurhull (brent staur?) 200 ± 30 1640-1960 e.Kr. TUa-7598 

1021 KP44 Bjørk Sentralt ildsted Hus II 1790 ± 30 130-340 e.Kr. TUa-7599 

903 KP48 Bjørk Stor, rektangulær kokegrop 1800 ± 30 120-330 e.Kr. TUa-7600 

705 KP59 Furu Stolpehull, yttervegg, Hus I/V 1205 ± 30 690-900 e.Kr. TUa-7601 

1024 KP64 Furu Takbærende stolpe, Hus II, funn av 

1815 ± 30 120-330 e.Kr. TUa-7602 

kamfragmenter 

752 KP66 Furu Takbærende stolpe, Hus I/V (funn av ljå) 895 ± 25 1040-1220 e.Kr. TUa-7603 

752 KP66 Bjørk Takbærende stolpe, Hus I/V 1730 ± 30 240-400 e.Kr. TUa-7604 

57 KP80 Bjørk Kokegrop 1585 ± 30 410-550 e.Kr. TUa-7605 

929 KP111 Bjørk Veggrøft vestre langvegg Hus II 1740 ± 30 230-390 e.Kr. TUa-7606 

12 KP124 Bjørk Kokegrop(?) 1190 ± 35 710-970 e.Kr. TUa-7607 

435 KP126 Furu Stolpehull Hus III (funn av kleberkar) 745 ± 30 1220-1290 e.Kr. TUa-7608 

747 KP131 Bjørk Sentralt ildsted, Hus I/V 885 ± 30 1040-1220 e.Kr. TUa-7609 

378 KP138 Furu Stolpehull, hjørnestolpe Hus III 1170 ± 30 770-970 e.Kr. TUa-7610 

648 KP143 Bjørk Sentralt ildsted (overflate), Hus I/V 540 ± 30 1310-1440 e.Kr. TUa-7611 

375 KP165 Bjørk (bark) Stolpehull, Hus III 915 ± 30 1030-1210 e.Kr. TUa-7612 

777 KP168 Furu Stolpehull, Hus IV 2775 ± 35 1010-830 f.Kr. TUa-7613 

218 KP175 Bjørk Kokegrop, kokegropfelt (funn av 

1715 ± 35 240-410 e.Kr. TUa-7614 

keramikk) 

1008 KP19 Furu Esse 1855 ± 70 0-340 e.Kr. T-19880 

1040 KP26 Bjørk Kokegrop(?) 1765 ± 80 70-430 e.Kr. T-19881 

Bjørk, 

1060 KP29 hegg/rogn, Kokegrop (lengst NV på feltet) 2415 ± 80 780-380 f.Kr. T-19882 

osp 

904 KP31 Bjørk Stor, rektangulær kokegrop 1860 ± 80 40-350 e.Kr. T-19883 

1003 KP38 Bjørk Esse 1725 ± 80 120-540 e.Kr. T-19884 

1001 KP69 Bjørk Esse 1835 ± 70 20-380 e.Kr. T-19888 

71 KP71 Bjørk Stor, dyp grop, uviss funksjon 910 ± 60 1010-1260 e.Kr. T-19889 

1296 KP79 Bjørk Takbærende stolpe, vikingtidshus 1640 ± 80 230-600 e.Kr. T-19890 

690-1150 

491 KP103 Bjørk Kokegrop ved vestvegg Hus I/V 1105 ± 80 (1σ: 820-1020 T-19891 

e.Kr.) 

930 KP112 Furu Takbærende stolpe, Hus II 1830 ± 50 60-330 e.Kr. T-19892 

750 KP130 Bjørk, Sentralt ildsted, Hus I/V 1010 ± 75 880-1210 e.Kr. T-19893 

hegg/rogn 

518 KP166 Furu Kullfyll, grophus Hus IX 1010 ± 75 880-1210 e.Kr. T-19894 

178 KP176 Bjørk Kokegrop 1740 ± 70 120-440 e.Kr. T-19895 

890 KP13 Furu Grop, uviss funksjon, kokegropfelt 2400 ± 85 800-350 f.Kr. T-19877 

878 KP14 Bjørk Kokegrop, kokegropfelt 935 ± 65 980-1230 e.Kr. T-19878 

1054 KP16 Bjørk Stor, dyp grop, uviss funksjon 840 ± 45 1040-1280 e.Kr. T-19879 

1020 KP35 Bjørk Sentralt ildsted, Hus II 1680 ± 55 230-540 e.Kr. T-19884 

1023 KP52 Furu Takbærende stolpe, Hus II 1820 ± 45 80-330 e.Kr. T-19886 

700 KP53 Furu Kokegrop eldre enn Hus I/V 1765 ± 40 130-390 e.Kr. T-19887 

397 KP1 Bjørk Grophus Hus IX 925 ± 30 1020-1180 e.Kr. TUa-7595 

1004 (A-AFK) - Esse med arbeidsgrop (”A24” i A-AFKreg.) 

1770 ± 60 110-410 e.Kr. β - 219843 

444 (A-AFK) - Takbærende stolpehull Hus I/V 

1100 ± 60 790-1030 e.Kr. β - 219846 

(”A80” i A-AFK-reg.) 

350 (A-AFK) - Stolpehull, Hus IV (”A69” i A-AFK-reg.) 1540 ± 40 420-620 e.Kr. β - 219845 

824 (A-AFK) - Kokegrop (”A54” i A-AFK-reg.) 1670 ± 40 260-440 e.Kr. β - 219844 

9 (A-AFK) - Stolpehull (”A4” i A-AFK-reg.) 2460 ± 40 780-410 f.Kr. β - 219842 

Tab. 14: Alle dateringsresultatene fra Moi. Merk at det i rapporten er brukt OxCals kalibreringer. Disse 

avviker noe fra NTNUs kalibreringer som står oppført på dateringsrapportene fra NTNU (vedlagt bak i 

rapporten). OxCals kalibreringer antas å ha høyere presisjon. 



87


5.5.10 NATURVITENSKAPELIGE PRØVER OG ANALYSER 

Det blei samla inn et betydelig antall naturvitenskapelige jordprøver i løpet av 

undersøkelsen. 28 av dem er blitt sendt til NOK (Natur og kultur) i København for 

analyse med tanke på innhold av bl.a. makrofossiler. Innsamla, men ikke analyserte 

makrofossilprøver er forkasta og ikke magasinert. I dette avsnittet drøftes tolkningene 

etter analysen av jordprøvene. 

S-nr. Delområde Definisjon Flatemål Største 

dybde 

1054 1 Grop, uviss 

funksjon 

71 1 Grop 

(kokegrop?) 


funksjon 


funksjon 

3,3x2,7 m 

(oval) 

2,1x1,9 m 

(rundoval) 

4,1x2,3 m 

(oval) 

Ø 1,8 m 

(rund) 

50 cm 

40 cm 

40 cm 

50 cm 

Fyllmasser/kommentar 

Et tynt kullag midt i fyllmassene, ellers 

lite kull, et fåtall brente steiner, ellers 

brun sand og spredte kullspetter 

Humusblandet sand med spredte 

kullspetter. Få brente steiner, men 

enkelte med tverrmål på opptil 30 cm 

Brun, homogen sand, enkelte 

kullspetter. Ikke stein eller kullag. Flat 

bunn. 


kullspetter. Ikke stein eller kullag. Flat 

bunn. 


kullspetter. Ikke stein eller kullag, men 

mer kull mot bunnen. Flat bunn. 

Prøvenr. 


funksjon 

3x2,25m 

(rundoval) 

55 cm 

MP14 

1321 5 Stolpehull Ø ca 45 cm ? Boligdel Hus I/V MP4 

603 5 Stolpehull 80x115 cm ? Boligdel Hus I/V MP5 

1190 5 Stolpehull 55x40 cm 60 cm Boligdel Hus I/V MP6 


575 5 Stolpehull 50x75 46 cm Boligdel Hus I/V MP20 

1191 5 Stolpehull Ø ca 40 cm 60 cm Boligdel Hus I/V MP21 




752 5 Stolpehull 105 x 110 cm 60 cm Fjøsdel Hus I/V MP25 

1296 5 Stolpehull Ø ca 80 cm 60 cm Fjøsdel Hus I/V MP26 





1316 5 Stolpehull Ø ca 90 cm? 48 cm Fjøsdel Hus I/V MP31 

1288 5 Stolpehull 90x70 cm 50 cm Fjøsdel Hus I/V MP32 


759 5 Stolpehull 70x60 cm 50 cm Fjøsdel Hus I/V MP34 


321 5 

- 5 

Grop, uviss 

funksjon 

(C.57184) 

Fossilt 

dyrkningslag 

(C.57185) 

Ø ca 2,5 m 

(rundoval) 

- 

57 cm 

10-15 

cm 

tykkelse 

Løse fyllmasser. Sand med varierende 

farge, enkelte kullspetter. Ikke stein. 

Antydning til to atskilte kullag. Buet 

bunn. 

Mørkere og mer kullholdig enn det 

moderne, humøse og mer brunlige 

matfjordlaget 

MP18 

MP13 

MP16 

MP17 

MP15 

MP36 

Tab. 15: Liste med oversikt over analyserte prøver fra Moi-prosjektet. I tillegg er en kullprøve, KP 

144 fra fossilt dyrkningslag, blitt analysert, slik at antallet analyserte prøver er 28. 

Som det framgår av tabellen ovenfor, er det store flertallet av innsamla og analyserte 

jordprøver (20 av 28) fra langhuset Hus I/V fra vikingtid-tidlig middelalder. Prøvene 

blei sendt uflottert til NOK i København, hvor de innledningsvis blei målt i volum og 

så flottert i et flotteringsapparat med maskevidde på 0,5 mm. Gjenværende materiale 

etter flottering blei så tørka, og korn, frø m.m. blei sortert ut og artsbestemtav Annine 

S. Moltsen ved NOK. Tolkningene ut fra de analyserte prøvene er gjort på bakgrunn 

av innsendt prøvemateriale og en kort beskrivelse av fyllmasser og 

strukturdefinisjoner, samt skjematisk oversikt over feltet med grunplan av Hus I/V. 



88


Prøvene fra Hus I/V: 

Analysen av prøvene fra stolpehulla i Hus I/V viste et betydelig innslag av trekull i 

stolpehulla, og alle frø og korn var forkulla. Mest kull fantes i stolpehull i husets 

midtre og nordre deler. I tillegg fantes noe brent leire med delvis sintra overflate i den 

nordlige delen av huset. Sintring (”glasering” av overflata som følge av svært høy 

temperatur) oppstår helt i ovner, ikke i åpne ildsteder. Ut fra innholdet i disse prøvene 

tolker Moltsen at det kan ha vært et ildsted eller muligens en ovn i den nordlige delen 

av Hus I/V, hvor det blei funnet et lag som i denne utgavingsrapporten er tolka som et 

golvlag i en fjøsdel. Det blei ikke innsendt prøvemateriale fra dette golvlaget. I den 

sørligste delen av bygningen – i det som i denne rapporten er antatt å være boligdelen 

i huset – fantes forholdsvis lite trekull i stolpehulla, men det fantes litt rester av korn, 

hasselnøttskall og det som er tolka som brent fett eller olje. Dette tyder på ildsted også 

i den sørlige delen av Hus I/V, ifølge Moltsen. I mange av stolpehulla blei det også 

funnet vesentlige mengder dårlig bevart treverk, muligens rester etter selve de 

stolpene som har stått nedsatt i hulla. 

Det blei funnet kun to kornfrø i stolpehulla (ett av bygg, ett av hvete), ellers var det en 

del hasselnøttskall spredt i huset, foruten frø av ugras. Det bemerkes i analysen at det 

var påfallende få korn blant materialet i prøvene fra Hus I/V på Moi, sammenligna 

med andre hus som er tolka som boliger med jordgravde stolper fra forhistorisk tid 

andre steder i materialet som Moltsen ved NOK har å trekke veksler på. Innslaget av 

animalske produkter var også beskjedent. 

Det stilles i konklusjonen spørsmålstegn ved om det analyserte prøvematerialet 

virkelig avspeiler husets funksjoner. Det konkluderes likevel med at funna av brente 

hasselnøttskall og et fåtall korn og annet kan knyttes til husholdningen, og at Hus I/V 

derfor kan ha vært et bolighus. 

Kommentar til analyseresultatet fra Hus I/V: 

Det blei funnet både brente og ubrente dyrebein i flere av stolpehulla og ildstedene i 

tilknytning til Hus I/V, men tydeligvis lite i det innsendte prøvematerialet. 

Den beskjedne mengden korn i stolpehulla i Hus I/V kan forklares på flere måter: Den 

enkleste forklaringa er at korn er blitt bearbeida i liten grad inne i huset, og at dette 

kan ha funnet sted primart andre steder, eventuelt i et annet mulig selvstendig, 

formålsspesifikt bygg på tunet i tilknytning til langhuset Hus I/V. En annen mulighet 

er at prøvene var små, og/eller at jordprøvene er blitt samla inn fra nivåer i 

stolpehulla, som er blitt forsegla av golvlag eller lignende, og dermed ikke har tillatt 

mange korn å falle nedi massene i stolpehulla. Imidlertid blei det som nevnt funnet 

mye nedbrutt ved i stolpehulla. Dette kan tyde på at den jordgravde delen av stolpene 

har stått igjen i stolpehulla også etter at huset av en eller annen grunn var gått ut av 

bruk. Huset kan ha blitt fraflyttet eller revet, i så fall muligens ved å kappe stolpene 

om lag ved bakkenivå, slik man veit er blitt gjort ved bl.a. nybygging av kirker i tidlig 

middelalder (jfr. Reitan 2006:264 m/henv.). Stolpene kan også ha råtna over bakken, 

mens den nedgravde biten er blitt delvis bevart over tid. Hvis en slik tolkning 

stemmer, kan de gjenværende stolpestubbene ha hindra materiale å falle nedi 

fyllmassene i de gravde stolpehulla. Endelig kan mangelen på korn skyldes en 

kombinasjon av flere av de ovennevnte grunnene. 



89


Innsamling av prøvematerialet fra hele stolpehullets fyllmasser fra topp til bunn kunne 

trolig ha gitt et sikrere materiale med færre potensielle feilkilder å tolke ut fra. 

Den betydelige mengde trekull i den nordlige delen av huset kan ifølge NOK v/ 

Moltsen tyde på at det har vært et eller flere ildsteder her, samt muligens en ovn. 

Moltsen nevner at ildsteder kjennes i fjøsdeler i langhus med boligdel også fra dansk 

materiale. Noe ildsted i den nordlige tredjedelen (delen med antatt fjøsdel) blei ikke 

observert i felt. Imidlertid kan det være at deler av trekullet i stolpehulla her kan være 

rester fra eldre kokegroper på stedet, eventuelt at det har vært ildsted(-er) også i denne 

delen i en tidlig bygningsfase, hvor det på et seinere tidspunkt blei avsatt et rom til 

husdyr. Det kan heller ikke utelukkes at trekullet kan ses i mulig relasjon til fôr til 

husdyr, eventuelt gjødsel. Det er usannsynlig at det har foregått for eksempel 

metallbearbeiding i en ovn i en fjøsdel, noe den brente og dels sintra leira ellers kunne 

tyde på. Det er mer sannsynlig at den brente leira kan være tilfeldig innblanda 

materiale fra tidligere aktivitet på stedet, eller kanskje fra grophuset Hus IX, hvor det 

trolig har foregått metallbearbeiding. Imidlertid kan avstanden mellom grophuset og 

stolpehulla i langhuset med innslag av slikt tale imot denne tolkninga. 

At det har vært ildsteder i den sørlige delen, er sikkert, da flere slike blei funnet under 

undersøkelsen av Hus I/V. Selv om det innsamla prøvematerialet ikke tillot noen 

sikker konklusjon med hensyn til bygningens funksjon som bolig, må dette likevel 

anses som sikkert, både ut fra ildsteder, romlig inndeling og det arkeologiske 

funnmaterialet for øvrig. 

Andre analyserte makrofossilprøver fra feltet: 

Det blei som vist i tabellen ovenfor (Tab. 15) at det blei samla inn og analysert prøver 

med tanke på makrofossiler også fra andre strukturer på feltet. Blant dem er 

tvillinggropa S-1031 (inntil S-1030) nær det store Hus II fra yngre romertid i 

Delområde 2 nord på feltet. S-1030 er datert til yngre romertid, og det er høyst 

sannsynlig at S-1031 har samme alder. Disse to gropene har likhetstrekk med 

tvillinggropene S-71 og S-72 sør i Delområde 1 (like nord for Hus II). S-71 er 14 C- 

datert til overgangen sein vikingtid-tidlig middelalder. 

Det blei ikke funnet annet enn litt trekull i massene i disse, slik at innholdet i de 

innsendte prøvene ikke tillot noen uttalelser omkring deres funksjoner. Imidlertid er 

groper med visse likhetstrekk med disse tvillinggropene på Moi blitt undersøkt i 

Danmark. Slike groper i det danske materialet blitt tolka som mulige nedgravde 

ovner, kanskje røykovner. Imidlertid er det blitt funnet både skjørbrente steiner og 

smelta (glasert, sintra) leire i de danske gropene som det siktes til. Moltsen påpeker at 

prøvemateriale og profildokumentasjon ikke tillater konklusjon om gropene kan ha 

vært ovner eller ikke. Det kan ikke utelukkes, men det synes som om forskjellen på 

gropene på Moi og de danske gropene som Moltsen viser til, er for store med hensyn 

til stratigrafiske forhold. 

I prøven (MP18) fra den store gropa S-1054 blei det også funnet trekull, men dette er 

av Moltsen tolka som ”bakgrunnsstøy” og tilfeldig innblanding. Analysen kan ikke 

bidra med opplysninger omkring denne gropas funksjon. Det samme gjelder for 

prøvene fra gropene S-169 og S-335 (hhv. MP17 og MP14). Gropenes funksjon(-er) 

blir derfor stående som ukjente. Prøvene fra gropa S-321 og fra det fossile 

dyrkningslaget inneholdt heller ikke materiale som fører noen vei med tanke på 



90


funksjon eller lignende. Det kan for øvrig legges til at trekullet i prøvene fra 

dyrkningslaget kan forstås som innblanda materiale fra eldre kulturpåvirka jord, 

kanskje rydding av åkermark for dyrking ved hjelp av ild, eventuelt som avfall 

og/eller gjødsel fra boplassen, som er blitt spredt utover åkeren. 

For detaljer i analyseresultatene fra jordprøvene fra Moi, se vedlagte analyserapport 

fra NOK bak i rapporten. 



91


5.6 VURDERING AV UTGRAVINGSRESULTATENE, TOLKNING OG DISKUSJON 

Utgravinga på Moisletta sommeren 2007 ga funn av et stort antall automatisk freda 

kulturminner i form av ulike nedgravinger i bakken under omrota matjord. Blant 

funna finnes spor etter 11 bygninger. Blant disse er seks å regne som sikre, mens 

spora etter de siste fem bygningene er til dels svært mangelfulle og/eller ikke 

tilstrekkelig undersøkt og dermed usikre. 

Dette avsnittet vil i hovedsak konsentreres til enkelte av bygningene på feltet. 

Tre av de usikre bygningene, Hus VI, -VII og –XI, blei funnet i Delområde 1, lengst 

nord på feltet. I dette området var undergrunnen av en slik art at de nedgravde 

strukturene var bleike og kraftig utvaska, og det krevdes nitidig opprensking for hånd 

for å identifisere mange av dem. Ytterligere finrensking ville sannsynligvis resultert i 

flere funn som ville ha klargjort enkelte usikkerheter knytta til de tre mulige 

hustomtene her. De foreligger seks 14 C-dateringer fra Delområde 1. Tre av dem er fra 

vikingtid-tidlig middelalder (to samtidige fra tidlig middelalder ca 1000-1200 fra to 

groper med ukjent funksjon, samt en fra vikingtid fra en mulig kokegrop), to er helt 

samtidige fra yngre bronsealder ned mot overgangen til tidlig førromersk jernalder 

(stolpehull og kokegrop), mens den siste er fra et mulig sentralt ildsted i det mulige 

Hus VI med resultat til folkevandringstid. Foruten den sistnevnte, fordeler 14 C- 

dateringene seg altså grovt på to bolker. 

Få strukturer kan sikkert knyttes til Hus VII og –XI. Begge tolkningene er imidlertid 

tolka på bakgrunn av et lite antall sikre, steinskodde stolpehull, mens et eller to 

mulige ildsteder kan muligens knyttes til sistnevnte i tillegg. Orientering, størrelse og 

bredde er derimot svært usikre, siden hele bygningenes grunnplan etter alt å dømme 

ikke blei avdekka. Stolpehullas utforming gjør det imidlertid sannsynlig at de har 

inngått i bygninger, mest trolig spor etter takbærende stolper i forhistoriske bygninger. 

Den foreslåtte alderen på Hus VII er basert kun på 14 C-dateringa fra ett enkelt 

stolpehull, S-9. Den samme alderen er foreslått også for Hus XI, selv om det ikke 

foreligger noen 14 C-dateringer fra strukturer som antas å inngå i dette bygget. 

Antakelsen baseres kun på likhet i fyllmasser, utvaskingsgrad og ”gammelt preg”, slik 

som det daterte S-9 i det mulige Hus VII. En viss støtte for antakelsen finnes i den 

14 C-daterte kokegropa S-1060, og likheter gjør at den nærliggende kokegropa S-1066 

kan være av samme høye alder. De to dateringene og observasjoner om likhet gjort i 

felt tyder på en form for konsentrasjon av strukturer fra yngre bronsealder i dette 

området nord på feltet, og det er ikke usannsynlig at de kan knyttes til bygninger fra 

perioden. Det skal likevel framholdes av grunnlaget for å hevde at to langhus fra 

yngre bronsealder blei funnet, er tynt. 

Noe sikrere må spora etter det antatte Hus VI regnes. Her blei et større antall 

stolpehull observert, samt en kokegropligende struktur (S-57) sentralt blant 

stolpehulla. Tettheten av strukturer viser en relativt klar orientering øst-vest på denne 

bygningen, men lengden er usikker, da ingen av endene på bygningen blei avdekka 

(V-ende forstyrra av Rv9, Ø-ende utenfor tiltaksområdets grense). Dersom S-57 

virkelig er et sentralt ildsted, har Hus VI trolig vært et bolighus fra folkevandringstid. 

Det blei ikke gjort andre funn som sikkert kan stamme fra samme periode i dette 

området. 



92


Dersom antakelsene om Hus VII og –XI og deres alder stemmer, er dette de to eldste 

bygningene som blei funnet på feltet, men få gjenstandsfunn i tilknytning til dem gjør 

det hele usikkert. 

Det er også usikkert hva slags funksjon de tre strukturene fra vikingtid-tidlig 

middelalder har hatt. En av dem kan imidlertid ha vært ei kokegrop. Strukturene 

kunne ikke kobles til noen erkjent bygning, og det er uvisst hva strukturene 

representerer. 

Nord i Delområde 2, og parallelt med og noe innenfor en naturlig NØ-SV-orientert 

brink, blei Hus II påtruffet. Bygningen var imidlertid kraftig forstyrra av både Rv9 og 

en avkjøring fra denne inn på jordet mot løe. Det blei ikke funnet noen hele grinder 

(par av takbærende stolper) i Hus II, kun enkeltvise stolpehull i østre og vestre rekke. 

Imidlertid blei veggrøftene etter alle fire veggene funnet, slik at lengde og bredde kan 

fastslås med sikkerhet. Ytterveggene har vært bygd av leirklint flettverk. Huset har 

ikke hatt uttrukne stolper i gavlene innenfor veggrøftene. Huset har vært ca 49,5 m 

langt og ca 9-9,5 m bredt. Langveggene har vært om lag parallelle og rette. Få sikre 

stolpehull etter takbærende stolper blei påvist, men dersom fagdybden mellom 

grindene har vært lik i hele bygningens lengde, har huset vært bygd av 12-13 par 

takbærende stolper. Det skal ikke utelukkes at det har vært ett eller to større rom med 

større fagdybde i huset. Imidlertid var størrelsen på de påviste stolpehulla beskjeden, 

størrelsen på huset tatt i betraktning, noe som muligens kan peke mot jevn 

romstørrelse (fagdybde). 

Hus II på Moi er blant de største hus fra yngre romertid, som er blitt undersøkt i 

Norge. Det er enkelte likhetstrekk mellom Hus II på Moi og to store hus fra samme 

periode på Veien på Ringerike (Gustafson 2000). 

Det foreligger seks 14 C-dateringer fra Hus II, og disse representerer både takbærende 

stolpehull (tre stk.), sentrale ildsteder (to stk.) og veggrøft (ett stk.), noe som gir godt 

grunnlag for å fastslå bygningens alder. Alle dateringene faller til yngre romertid, med 

unntak av resultatet fra det ene ildstedet, som også strekker seg inn i 

folkevandringstid. Like fullt regnes yngre romertid som sikker tidfesting av Hus II, 

noe som sammenfaller godt med det lille som finnes av gjenstander funnet i strukturer 

tilhørende huset (keramikkskår og fragmenter av beinkam). 

Ut mot den omtalte brinken sørøst for Hus II blei det funnet et titall kokegroper og et 

større antall (drøyt 20 stk.) grunne groper som var fylt med både stein, trekull og 

slagg. Disse gropene er tolka som esser med arbeidsgroper, hvor det har foregått 

jernbearbeiding. Slagget tyder på en bearbeiding av jernet etter at selve jernet er blitt. 

En mulig meisel av jern er blant gjenstandene som sikkert kan knyttes til denne 

smiinga (smedverktøy?); for øvrig fantes diverse gjenstander som trolig skal forstås 

som avfall etter ødelagte redskaper brukt i arbeidet. Det blei derimot ikke funnet 

fragmenter av smeltedigler, herdepakninger eller lignende. Metallbearbeidinga er 

trolig spor etter behandling av jernet på et tidspunkt etter at jernet er blitt utvunnet, 

men det er trolig ikke snakk om noen finsmiing. 14 C-dateringer fra både kokegropene 

og essene har gitt resultater til yngre romertid, akkurat som Hus II. Det er derfor 

overveiende sannsynlig at det er sammenheng mellom metallbearbeidinga og Hus II. 

Man kan tenke seg at det har vært en eller flere spesialiserte håndverkere (smeder) 



93


tilknytta gården med det store huset, og gården kan tenkes å ha vært over 

gjennomsnittet stor/rik. Bygningsstørrelsen og håndverksspora tyder på det. 

Essene skal ikke forveksles med jernframstillingsovner av den såkalte Eg-typen, eller 

også kalt ovn av ”kontinental type”, slike som nylig er funnet bl.a. på Straume i Valle, 

Setesdal (Larsen 2003; jfr. Rundberget 2008 m/henv.). Kanskje det kan være 

sammenheng mellom en slik jernframstilling i Mois nærområde – for eksempel i 

Valle – og den sekundære jernbearbeidinga ved Hus II på Moi? 

I samme område som essene, altså utenfor og sør for Hus II, blei det også funnet flere 

sikre stolpehull, etter alt å dømme orientert om lag N-S. Disse representerer trolig en 

bygning, men det er usikkert hva slags. Denne mulige bygningen er kalt Hus VIII. Det 

er nærliggende å tenke seg en sammenheng mellom essene og en mulig bygning som 

kan ha vært et verkstedbygg – ei smie. Imidlertid var det problematisk å fastslå den 

mulige sammenhengen, da flere stolpehull var forstyrra av yngre esser og kokegroper. 

Man kan forestille seg at en eventuell spesialisert jernbearbeiding kan ha foregått 

innendørs for lettere å kontrollere lufting, varme og dermed også lettere å se 

temperaturforskjeller i jernet underveis i arbeidet. Eldre jernalders smiing i 

gårdssammenheng er dårlig kjent her til lands, men bl.a. på Nannestad i Akershus er 

det blitt undersøkt flere esser som lå i den ene halvdelen av et langhus fra romertid, 

som arkitektonisk ellers minna svært mye om vanlige bolighus fra denne perioden 

(Reitan 2006a). Det er mulig at stolpehulla og essene på Moi har flere likhetstrekk 

med funna på Nannestad. 

Hus X er et treskipa langhus lengst sør på feltet (Delområde 6). Huset blei identifisert 

ved funn av et ildsted, stolpehull etter takbærende stolper, samt veggrøft etter en av 

ytterveggene (vestre langvegg). Det er foreslått en omtrentlig datering til yngre 

jernalder på bygningen, men dette er usikkert. Det foreligger ingen dateringer fra 

strukturer som sikkert inngår i huset. Dateringen bygger på funnet av en kniv av jern, 

men knivtypologien er usikker. Hus X antas uansett å være et bolighus, siden det har 

sentralt ildsted. 

Hus IV er et smalt, treskipa langhus i Delområde 5. Kun deler av huset blei funnet, da 

området huset har stått i siden er blitt kraftig forstyrra av bl.a. arding. Tre sikre par av 

stolpehull etter takbærende stolper blei funnet, i tillegg til stolpehull etter to motstilte 

innganger på langveggene. Det antas at bygningen har vært minst 10-15 m lang. To 

14 C-dateringer fra stolpehull i huset har gitt svært sprikende resultater; en fra tidlig 

yngre bronsealder og en fra folkevandringstid-tidlig merovingertid. Funnmaterialet i 

tilknytning til huset er svært beskjedent, men det antas likevel ut fra dette at den 

yngste av de to 14 C-dateringene er den riktigste. Det er ingen andre funn eller andre 

14 C-daterte strukturer i Hus IVs nærområde, som gir umiddelbar støtte til en 

bronsealderdatering av Hus IV. 

I Delområde 5 blei også spor etter tre andre bygninger påvist. Det ene er trolig et 

rundovalt verksted med nedgravd golvnivå; et grophus. Grophus dateres vanligvis til 

yngre jernalder, og 14 C-dateringer fra fyllmassene i grophuset Hus IX på Moi har gitt 

resultater til overgangen vikingtid-tidlig middelalder. Bygningen har hatt et tak som 

har blitt båret av stolper gravd ned under det nedgravde golvnivået. Grophuset har 

altså ikke hatt en bunnramme av svill eller laft. Det blei funnet trekull og skjørbrente 



94


steiner mot bunnen i fyllmassene, men det blei ikke funnet noe som kan ha vært rester 

av noe ildsted. Dette vekrsktedet skal trolig knyttes til jernbearbeiding. 

Grophuset er så blitt gjenfylt på kort tid, trolig som en planering for bygginga av et 

relativt stort langhus med tydelig konvekse langvegger fra sein vikingtid. Langhuset 

har etter alt å dømme blitt revet og satt opp igjen minst én gang, og framstår som to 

eller tre faser av samme bygg med samme midtakse, men også hver av fasene har 

gjennomgått utskiftinger av stolper og mulige ombygginger. Huset har minst to faser, 

men det er svært problematisk å skille disse klart fra hverandre. Derfor er bygningen 

kalt Hus I/V. Et påfallende trekk ved begge de antatte fasene, men særlig tydelig i den 

antatt yngste og største fasen (ca 37,5 m langt og 8 m bredt), er at også ytterveggene 

har vært bygd av kraftige jordgravde stolper; minst like kraftige som i de takbærende 

grindene. Ytterveggene har altså båret mye av takvekta, og enda mer i den yngste 

fasen enn i den første, eldste i Hus I/V. Sannsynligvis har ytterveggene vært bygd 

med sleppverksteknikk, ulikt ytterveggene av leirklint flettverk som på Hus II og 

flertallet av langhus av eldre jernaldertype, som er undersøkt i Norge. Både de kraftig 

konvekse langveggene og stolpene i ytterveggene tyder på en yngre datering enn eldre 

jernalder, noe som klart bekreftes av 14 C-dateringene fra stolpehull og ildsteder fra 

Hus I/V. Stolpeutskiftinger og ombygginger antyder lang brukstid, og dateringene 

støtter opp om dette, med resultater mellom vikingtid og middelalderens første 

halvdel, ca 900-1200 e.Kr. I de sørlige to tredjedelene fantes flere ildsteder langs 

midtaksen, mens i den nordlige tredjedelen var rester etter et golvlag som er tolka som 

slitasjespor etter husdyr i en fjøsdel. 

En opptelling i det østnorske materialet (KHMs museumsdistrikt) viser at bare 

omkring et dusin langhus med dateringer til yngre jernalder er blitt undersøkt fram til 

2002, selv om detet antallet har økt betraktelig det siste tiåret (Martens 2007). Det er 

følgelig liten kjennskap til byggeskikken på landsbygda i Norge i denne perioden. 

Visse likhetstrekk er det imidlertid i både størrelse og alder på Hus I/V på Moi og for 

eksempel Hus I og –II på Åker ved Hamar, men det er forelått at Åker-huset har vært 

bygd med yttervegger løfta over bakkenivå, kanskje på syllstokker (Pilø 2005). 

Det danske og svenske arkeologiske materialet viser til variasjon i byggeskikk i den 

aktuelle perioden vikingtid-tidlig middelalder. Årsaken kan ses i en stor utvikling i 

byggeskikken, der man i denne overgangsperioden ser mange ulike hustyper som 

avløser den ellers relativt homogene bebyggelsen i eldre deler av jernalder. Et 

hovedtrekk er at hus fra og med tidlig middelalder ser ut til å bli bygd med stadig 

større del av takvekta fordelt på ytterveggene. I løpet av middelalderen fases skikken 

med å bygge treskipa hus med indre, takbærende grinder ut, og man går over til å 

bygge enskipa hus der all takvekt bæres av veggene. Også hustypenes funksjoner 

synes å bli mer spesifikke i løpet av denne perioden, der de treskipa husa inntil 

vikingtid har vært flerfunksjonelle (for eksempel bolig og fjøs i ett bygg), mens yngre 

bygg viser til en- eller fåfunksjonelle hus der bolig og fjøs bygges hver for seg (se 

Rasmussen 1994; Skov 1994; Skre 1996; Ramqvist 1998; Løken 1999; Björhem & 

Staaf 2006; Carlie 2006). 

Hus I/V på Moi dateres til en svært byggeskikkmessig svært interessant og lite kjent 

overgangsperiode. Husets konvekse form, de kraftige veggstolpene og kombinasjonen 

av fjøs og bolig med ildsteder i ett og samme bygg gjør det til en mellomform mellom 

flere av de ovenfor nevnte hustypene i det øvrige skandinaviske materialet. Interessant 



95


er det også at det som antas å være spor etter et slags bur med kraftige, jordgravde 

stabber(?) kan være samtidig med langhuset. 

Foruten ardspor, et stort antall groper av ulike slag og størrelser (mange med ukjente 

funksjoner) m.m., blei det funnet nærmere 150 sikre kokegroper på feltet. Flertallet av 

dem er 14 C-datert til eldre jernalder, slik de fleste kokegroper ofte blir. Påfallende er 

det imidlertid at flere sikre kokegroper også har gitt dateringsresultater til vikingtid 

opp mot overgangen til tidlig middelalder. Kokegroper antas av de fleste å ha 

sammenheng med matlaging. Dette kan tyde på at skikken med matlaging i 

kokegroper kan ha blitt holdt i hevd i Setesdal lenger opp i tid enn hva man kjenner 

fra andre deler av landet. Kanskje kan dette igjen knyttes opp til det faktum at den 

hedenske gravskikken ser ut til å ha holdt seg i det indre Agder opp til både 900- og 

1000-tallet, mens sikkert hedenske graver som er yngre enn ca 900 knapt kjennes 

langs kysten (Larsen 1984; jfr. Reitan 2006b m/henv.). 

Det er verdt å merke seg at de yngste bygningene på feltet blei funnet bare ca 50-70 m 

fra dagens tun på Moi, mens de eldste bygningsspora (både de sikre fra romertid og de 

mer usikre fra yngre bronsealder), blei funnet nord på feltet, lengst unna dagens tun. 

Med unntak av langhuset Hus I/V og økonomibygningen Hus III, som begge har 

dateringer til overgangen vikingtid-tidlig middelalder, er ingen av de øvrige 

bygningene sikkert samtidige med andre bygg på feltet. Dette kan tyde på at det her er 

snakk om en tunkontinuitet på Moi, der tunet på en og samme gård er blitt flytta rundt 

på ulike deler av sletta til ulike tider av forhistorien, der siste versjon står i dag i form 

av en rest av klyngetunet som vises på utskiftingskartet fra 1882. Det er imidlertid 

overveiende sannsynlig at sletta på Moi også rommer ytterligere bygninger utenfor det 

her omtalte, undersøkte området langs Rv9, så det kan selvsagt ikke utelukkes at det 

dreier seg om et mindre antall samtidige gårder fra ulike perioder. 

Det antas bl.a. ut fra nærheten til de her undersøkte kulturminnene, at gravfeltet 

ID80049 like nordøst for Hus II er fra eldre jernalder, selv om dette ikke er fagmessig 

undersøkt noen gang. Det er altså en sannsynlig sammenheng mellom gravfeltet og 

bosettinga på Moi i eldre jernalder (deriblant Hus II?). Den større, og noe forstyrra, 

enkeltliggende gravhaugen ID76591 kan muligens være yngre, og i så fall er en 

sammenheng mellom denne og bosettinga på Moi i yngre jernalder ikke utenkelig. 

Endelig skal det nevnes at noe aktivitet kan dateres til seint i eldre steinalder (kanskje 

mest sannsynlig nøstvettid) innenfor det her undersøkte området på elvesletta ved 

Otra. Dette baseres på funnet av en typesikker mikroflekke. Det er ikke grunnlag for å 

tolke funnet som sikkert spor etter en boplass. Det blei også funnet andre flintavslag 

og –fragmenter under utgravinga, men det er mer sannsynlig at disse skal knyttes til 

aktiviteter på stedet i yngre perioder. Ingen av disse flintfunna har noen 

reduksjonsteknologiske detaljer som kan peke mot alder fra steinbrukende tid. 



96


6. KONKLUSJON 

I løpet av sju uker i felt i ukene 24-30 sommeren 2007 blei det gjennomført en større 

arkeologisk utgraving på Moi (gbnr. 12/1, 2, 3, 4) ca 2 km nord for Ose i Bygland 

kommune, Setesdal i Aust-Agder. Undersøkelsen hadde sin bakgrunn i en utvidelse av 

løpet til Rv9, og det var i løpet av sommeren 2006 blitt påvist automatisk freda 

kulturminner i det berørte området under en registrering utført av Aust-Agder 

fylkeskommune. Undersøkelsen fant sted i et i hovedsak flatt åkerlandskap på Moi ca 

215 m o.h.. Utgravinga foregikk ved maskinell flateavdekking, og totalt blei omrota 

matjord fjerna maskinelt i et belte på begge sider av eksisterende Rv9-trasé i et snaut 

16.000 m 2 stort område til sammen, ned til overgangen til undergrunnen. 

Undergrunnen besto av finsorterte, veldrenerende sandmasser. Nedgravinger med 

mørke fyllmasser framsto tydelig. 

Omkring 1300 ulike strukturer blei påvist og dokumentert, de fleste av disse 

stolpehull, kokegroper og staurhull. Det ca 600 m lange feltet blei delt inn i 

delområder (1-6 fra nord til sør) for lettere å håndtere det store datamaterialet. Størst 

var konsentrasjonene i Delområde 2, -3 og -5. Blant funna er det som er tolka som 

spor etter til sammen ti bygninger funnet. Alle er her kalt ”hus”, til tross for at deres 

funksjoner trolig er varierte. Åtte av de ti bygningene er langhus. Blant de ti 

bygningene er seks regna som sikre, og flere av disse har spor etter flere 

bygningsfaser på ett og samme sted, slik at det reelle antallet påviste hus er større enn 

ti. De øvrige er kun delvis undersøkt, eller de var svært utydelige/forstyrra, og dermed 

også usikre, både når det gjelder størrelse, orientering og alder. Blant de usikre husa 

antas to å være fra yngre bronsealder (Hus VII og -XI), ett fra folkevandringstid (Hus 

VI) og ett fra romertid (Hus VIII), men tolkningsgrunnlaget er tynt. De to antatt eldste 

bygningene befant seg lengst nord i tiltaksområdet. 

Blant de øvrige bygningsspora fins et uvanlig stort, treskipa langhus (Hus II, ca 49,5 x 

9,5 m) med dateringer til yngre romertid i Delområde 2. Huset var imidlertid kraftig 

forstyrra av både Rv9 og en avkjøring fra denne. Blant funna herfra kan nevnes 

keramikkskår og fragmenter av en beinkam. I Delområde 5 var det spor etter flere 

bygninger, bl.a. et smalt (ca 4 m), treskipa langhus (Hus IV) av ukjent lengde (trolig 

minst ca 10-15 m). Dette antas ut fra datering av et stolpehull å være fra 

folkevandringstid-tidlig merovingertid. Like ved fantes også et rundovalt (ca 4,5 x 5 

m) grophus (Hus IX) som antas å være fra vikingtid. Over dette er det siden blitt bygd 

et langhus med kraftige stolpehull etter både takbærende stolper og minst like kraftige 

stolper i konvekse langvegger (opptil ca 37,5 x 8 m). Huset har flere faser (minst to) 

og er kalt Hus I/V, og ser ut til å ha hatt boligdel med ildsteder i søndre del og fjøs i 

nordre del. Dateringer og gjenstandsinventar tyder på lang brukstid i vikingtid og 

tidlig middelalder, ca 900-1200 e.Kr. Samtidig med i alle fall den seinere delen av 

dette langhusets brukstid har det stått noe som er tolka som en økonomibygning ca 25 

m sør for langhuset. Spora etter økonomibygningen framsto som dype og vide 

stolpehull med svært kraftige steinskoninger. Bygningen var rektangulær, ca 6 x 8 m 

stor, og har trolig vært en form for bur med jordgravde fundamenter. 

Ytterligere ca 20 m sør for dette igjen blei det funnet et mer tradisjonelt langhus, Hus 

X (trolig ca 18-20 x 6 m). Dateringa av dette er usikker, men funn av en kniv kan 

antyde jernalder, muligens yngre jernalder. De yngste bygningene fra vikingtid-tidlig 

middelalder blei funnet bare ca 50-70 m vest for dagens tun på Moi. 



97


I tillegg til bygningsspor blei det avdekka store områder med ardspor fra jernalder, og 

et ardsporfritt belte kan være spor etter ei fegate. Videre blei det funnet arkeologiske 

spor etter gjerder som har atskilt teigene på Moisletta i nyere tid. Det foreslås at deler 

av denne teiginndelinga kan ha en opprinnelig høy alder. 

Til sammen omkring 150 kokegroper blei funnet. Flertallet av disse fordeler seg grovt 

på tre konsentrasjoner som kan defineres som kokegropfelt. De fleste har gitt 

dateringer til eldre jernalder, noen få til yngre bronsealder, men enkelte spredte 

kokegroper har også gitt dateringsresultater til vikingtid. Den sistnevnte gruppa må 

betraktes som uvanlig seine kokegroper. 

Det blei ikke funnet anlegg som kan tolkes som graver, men med største 

sannsynlighet skal den påviste bosettinga på Moi knyttes til tidligere registrerte, men 

ikke undersøkte graver og gravfelt som finnes spredt rundt feltet. 

Et løsfunn av en typesikker mikroflekke kan tyde på aktiviteter på sletta i 

seinmesolittisk tid. Om øvrige flintfunn (udiagnostiske avslag og fragmenter) kan 

knyttes til samme periode, er usikkert, men mest sannsynlig skal de øvrige flintfunna 

ses i sammenheng med seinere aktiviteter i området. 

Det omfattende funn- og prøvematerialet fra undersøkelsen er oppført under C.57175- 

57185 og C.57191. 



98


7. LITTERATUR 

Bergstøl, J. 2002: Iron Technology and Magic in Iron Age Norway. I: B. S. Ottaway 

& E. C. Wager (red.): Metals and Society. Papers from a session held at the European 

Association of Archaeologists Sixth Annual Meeting in Lisbon 2000. BAR 

International Series 1061, s. 77-82. 

Bergstøl, J. 2005: Kultsted, verksted eller bosted? En arkeologisk undersøkelse av et 

kokegropfelt på Gjøding i Hurdal. I: L. Gustafson, T. Heibreen & J. Martens (red.): 

De gåtefulle kokegroper. Artikkelsamling. KHM Varia 58, s. 145-154. Oslo. 

Björhem, N. & B. M. Staaf 2006: Öresundsförbindelsen och arkeologin. 

Långhuslandskapet. En studie av bebyggelse från stenåldern till järnålder. 

Malmöfynd nr. 8. Malmö. 

Brendalsmo, A. J. & F.-A. Stylegar 2001: Kirkested i 1000 år. Grend, gård og grav i 

Liknes. NIKU-Publikasjoner 111, s. 1-52. 

Bull, A. 1780: Undersøgelse om en Forbedring i det norske Skov-Væsen. København. 

Carlie, A. 2006 (red.): Järnålder vid Öresund. Band 1. Specialstudier och syntes. 

Skånska spår – arkeologi längs Västkustbanan. Lund. 

Gjerpe, L. E. (red.) 2008: Kulturhistoriske, metodiske og administrative erfaringer. 

E18-prosjektet Vestfold. Bind 4. KHM Varia 74. Oslo. 

Gjessing, H. 1921: Stesdalen i forhistorisk tid. I: H. Aall, A. W. Brøgger, E. Bull, K. 

Liestøl & G. Midttun (red.): Norske bygder, Bind I. Setesdalen, s. 30-46. Kristiania. 

Gustafson, L. 2000: I Oluf Ryghs fotspor på Veien, ringerike. Langhus, graver og 

stedsnavn. I: B. Sandnes (red.): Oluf Rygh. Rapport fra et symposium på Stiklestad 

13.-15. mai 1999, NORNA-rapporter 70 B, s. 95-119. Uppsala. 

Gustafson, L. 2005: Kokegropene ved Andelva. Spor etter dampbad? I: L. Gustafson, 

T. Heibreen & J. Martens (red.): De gåtefulle kokegroper. Artikkelsamling. KHM 

Varia 58, s. 125-129. Oslo. 

Gustafson, L., T. Heibreen & J. Martens (red.) 2005: De gåtefulle kokegroper. 

Artikkelsamling. KHM Varia 58. Oslo. 

Kallhovd, K. & J. H. Larsen 2006: På sporet av den eldste jernvinna i indre Agder – et 

sentralområde med spesialisert overskuddsproduksjon. I: H. Glørstad, B. Skar & D. 

Skre (red.): Historien i forhistorien. Festskrift til Einar Østmo på 60-årsdagen. KHM 

Skrifter Nr. 4, s. 237-253. Oslo. 

Kristoffersen, S. 1988: En eldre jernalders smie i Årdalsfjellene. Festskrift til Anders 

Hagen. Arkeologiske Skrifter, Historisk Museum, No. 4, s. 79-90. Bergen. 

Larsen, J. H. 1984: Graver fra sen hedensk tid i Aust-Agder. Universitetets 

Oldsaksamling Årbok 1982/1983, s. 173-181. Oslo. 



99


Larsen, J. H. 2003: Utmarksbruk i Vest-Agder i eldre jernalder. I: P. Rolfsen & F.-A. 

Stylegar (red.): Snartemofunnene i nytt lys. KHM Skrifter Nr. 2, s. 166-190. Oslo. 

Larsen, J. H., O. C. Lønaas & H. B. Bernhardt 2007: Prosjektplan. Undersøkelse av 

automatisk fredete kulturminner. 6 områder med bosetningsspor (ID99652, ID99657- 

99661). Forslag til reguleringsplan for ny Rv 9 parsell Ose nord-Tveit sør 438, Moi, 

12/1, 2, 4, Bygland kommune, Aust-Agder. Upublisert prosjektplan i KHMs 

topografiske arkiv. 

Larsen, J. H., M.-L. B. Sollund & F. A. Stylegar 2004: Om graver, konger og haner 

omkring en innlandsfjord i Setesdal. Agder historielag Årsskrift 2004, s. 89-104. 

Løken, T. 1999: The Longhouses of Western Norway from the Late Neolithic to the 

10th Century AD: representatives of a common Scandinavian building tradition or a 

local development? I: H. Schjelderup & O. Storsletten (red.): Grindbygde hus i Vest- 

Norge. NIKU-seminar om grindbygde hus. Bryggens Museum 23.-25.03 1998. NIKU 

Temahefte 30, s. 52-64. Oslo. 

Løken, T., L. Pilø & O. Hemdorff 1996: Maskinell flateavdekking og utgravning av 

forhistoriske jordbruksboplasser. En metodisk innføring. AmS-Varia nr. 26. 

Stavanger. 

Martens, J. 2007: Kjølberg søndre – en gård med kontinuitet tilbake til eldre 

jernalder? I: I. Ystgaard & T. Heibreen (red.): Arkeologiske undersøkelser 2001-2002. 

Katalog og artikler, s. 89-109. KHM Varia 62. Oslo. 

Paulsen, I. 2006: Rapport fra kulturhistorisk registrering. Bygland kommune, Riksvei 

9, Ose nord-Tveit sør, Gnr. 12, Bnr. 1, 2, 3, 4. Upublisert rapport, Aust-Agder 

fylkeskommune. 

Pilø, L. 2005: Bosted-urgård-enkeltgård. En analyse av premissene i den norske 

bosetningshistoriske forskningstradisjon på bakgrunn av bebyggelsesarkeologisk 

feltarbeid på Hedemarken. Oslo Arkeoogiske Serie, Vol. 3. Oslo. 

Rasmussen, U. F. 1994: Middelalderhuse. Nyere undersøgelser ved Køge. Hikuin 21, 

s. 65-84. 

Reitan, G. 2006a: Rapport fra arkeologisk utgravning. Boplassfunn fra eldre 

jernalder. Nannestad (26/2), Nannestad kommune, Akershus. Upublisert rapport i 

KHMs topografiske arkiv. 

Reitan, G. 2006b: Faret i Skien – en kristen gravplass fra vikingtid og nye innblikk i 

tidlig kirkearkitektur. Viking LXIX, s. 251-274. 

Reitan, G. 2007: Faret i Skien. Norges eldste kristne gravplass – dens framvekst og 

forfall. Fortidsminneforeningens Årbok 2007, s. 129-137. 

Rundberget, B. 2008: Et kort omriss av jernvinna i Sør-Norge. I: B. Rundberget & F.- 

A. Stylegar (red.): Jernvinna på Agder. Jernvinneseminaret i Sirdal 25.-26. Oktober 



100


2007. Artikler utgitt i anledning Jan Henning Larsens 60-årsdag, s. 16-33. Vest- 

Agder fylkeskommune. 

Rønne, O. 2008: Rødbøl 27 – Lokalitet med smieplass fra romertid, eldre jernalders 

gårdsanlegg, gravrøyser fra eldre- og yngre jernalder. I: L. E. Gjerpe (red.): 

Steinalderboplasser, boplasspor, graver og dyrkningsspor. E18-prosjektet Vestfold, 

Bind 2. KHM Varia 72, s. 61-120. Oslo. 

Skov, H. 1994: Hustyper i vikingtid og tidlig middelalder. Udviklingen af hustyperne 

i det gammeldanske område fra ca 800-1200 e.Kr. Hikuin 21, s. 139-162. 

Stene, K. 2005: Kokegropene på Våle prestegård – klassisk beliggenhet for et 

kokegropfelt? I: L. Gustafson, T. Heibreen & J. Martens (red.): De gåtefulle 

kokegroper. Artikkelsamling. KHM Varia 58, s. 167-176. Oslo. 

Skre, D. 1996: Rural settlements in Medieval Norway, AD 400-1400. RURALIA I, 

Pamàtky archaeologické – Supplementum 5, s. 53-71. Praha 

Østmo, E. 1984: Kulturminner ved Gyvatn og Evje Øst, Vest-Agder og Aust-Agder. 

Universitetets Oldsaksamling Varia nr. 10. Oslo. 



101




102




103




104




105




106




107




108




109




110




111




112




113


8.6 MEDIEOMTALER 



114




115


8.7 UTVALGTE GJENSTANDSBILDER 

To keramikkskår funnet i området med spor etter jernbearbeiding fra romertid, muligens avfall fra det 

samtidige Hus II umiddelbart nord for jernbearbeidingsområdet. Randskåret F61 t.v., det dekorerte 

skåret med linjer og groper F74 t.h., oppført under C.57177. Foto: G. Reitan/KHM. 

Ødelagt og dårlig bevart meisel av jern, funnet i esse S-1000. Romertid. C.57177. Foto: G. Reitan/KHM. 



116


Åttetallsforma gjenstand av bronse, tolka som spenne, med rester etter lær bevart. Funnet i esse S-1090. 

Romertid. C.57177. Foto: G. Reitan/KHM. 

Liten, svakt konisk, falforma gjenstand (prydbeslag?) av bronse funnet i stolpehull S-342 i langhuset Hus IV, 

trolig fra folkevandringstid. C.57183. Foto: G. Reitan/KHM. 



117


Antatt kraftig oppskjerpa knivblad av jern funnet i Hus X, trolig yngre jernalder. C.57191. Foto: G. 

Reitan/KHM. 

Brynestein funnet i grophuset Hus IX, trolig fra vikingtid. C.57181. Foto: G. Reitan/KHM. 



118


Kniv med tange og blad samt deler av treskaftet bevart. Funnet i stolpehull S-733 i det store, konvekse 

langhuset Hus I/V fra vikingtid-tidlig middelalder. C.57180. Foto: G. Reitan/KHM. 

To av de tre knivene og ljåbladet funnet i stolpehull (øverst F138 fra S-1330, midten F103 fra S-733, nederst 

F115 fra S-752) i langhuset Hus I/V fra vikingtid-tidlig middelalder. C.57180. Foto: G. Reitan/KHM. 



119

RAPPORT - Aust-Agder fylkeskommune

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?