1jLxzfX

kapittel 1
Det er på dette punkt leken har likhetstrekk
med drømmen – virkelighetsbrokker og fri fantasi
blander seg umerkelig til en fortelling som sjelden
har den logikk og konsistens som voksne krever
av et referat. Ofte vil man kunne finne likheter
med det Freud kaller ubevisste primærprosesser,
nemlig fortetning og forskyvning. Med fortetning
menes en spesiell type komprimering enten ved
at forestillinger utelates, eller ved at flere forestillinger
glir over i hverandre slik at de utgjør bare
ett element. Og ved forskyvning blir det Freud
gjerne kaller energiinvesteringene, overført fra
én faktor til en helt annen. Lacan, som hevdet at
det ubevisste er språklig strukturert, har – etter
Roman Jakobson – identifisert fortetning med
metaforisering og forskyvning med metonymisering.
Dette kan enkelt illustreres gjennom utvalgte
eksempler fra barneleker, men det tillater ikke de
rammer som er satt for artikkelen.
Leker kan altså i likhet med drømmer ofte stå
for noe barna har opplevet og erfart, men på en
måte som gjennom fortetninger og forskyvninger
er blitt så forandret at man ikke lenger kan
betrakte dem som imiterende, med mindre man
isolerer enkelte mindre episoder.
Leken er i tillegg intransitiv – den er en prosess
uten noe produkt, eller som i moderne kunst
– det er prosessen, leken, som er selve «verket».
Barn kan nok lære noe av lek, men de leker ikke
for å lære.
Gadamer fremhever at leken er et uttrykk
for «barnas særegne erfaringsverden». For barna
tenker, reflekterer og erfarer i og ved og gjennom
leken, og det er i og for seg ikke ulikt det
vi voksne gjør. Og som Wittgenstein har påpekt,
tenker vi alle ved hjelp av eksempler, som vi
så – forskjellig fra barna – trekker noen teoretiske
poenger ut av, og når det er gjort, omgjør
vi utgangseksempelet til en illustrasjon. I barnas
tilfelle er altså tankemodusen selve leken eller
eksempelet.
Så til sist: Barna har en egen tidsoppfatning
– de er ennå ikke innfanget av vår moderne
homogeniserte tid eller den såkalte H-tiden. I
barnas øyne har alt og tar alt sin tid – den kan
være lang eller kort alt etter som den fyller dem
med fryd og glede eller kjedsomhet og tretthet.
Å si til barn at om ti minutter må du være ferdig
å leke, gir ingen mening, for leken må ta sin tid.
Og den kan ikke måles i moderne tidsenheter.
Av samme grunn har de ingen historisk bevissthet,
for tid er rom for dem. Selv lever de i ett
rom – foreldrene i et helt annet og langt større
som godt kan omfatte både Moses og Harald
Hårfagre.
Vi må stanse her, for dette skulle være tilstrekkelig
til å forstå hva humanistiske barnekulturforskere
mener når de snakker om barnas egen
kultur. Dette er selvsagt en oppfatning av barnas
spesifikke måte å tenke, handle og føle på, og –
som nevnt – ingen empirisk kategori. Men den
gir et perspektiv på barn som tar dem alvorlig og
forsøker å forstå deres særegne verden, som vi
alle en gang har levet i, men dessverre for lengst
har vokst fra.
Den organiserte barndom
Mange vil nok være enig i at den skissen vi ovenfor
har risset opp om barnas egen kultur, har noe
for seg – at den sier noe om visse transkulturelle
trekk ved barndommen, selv om de miljømessige,
sosiale og politiske rammene nok kan ha
vært forskjellige både historisk og geografisk, og
slik i større og mindre grad har begrenset barnas
muligheter.
For spørsmålet er om ikke vår egen tid – og
da tenker jeg på de siste 30–40 årene – har satt
rammer for barns utfoldelse som har gjort det
vanskeligere for barna å leve ut i sin egen (sub)
kultur. For det man nå kaller den organiserte
barndom – og den finner vi både i barnehager og
i hjemmene –, begrenser i stadig større grad den
tid barna har til egen rådighet. I barnehagen er
dagen organisert fra time til time. Riktignok har
man også avsatt tid til vanlig lek, men kulturen for
barn er blitt så dominerende at den nesten kveler
barnas egen kultur. Og når de så vel er kommet
hjem fra barnehage og skole, blir de kjørt rundt
på alle de gode og fornuftige ting barn bør være
med på og delta i – sport og idrett, ballett og
barneteater, tegning og maling, osv., osv. Det
kan virke som om barna skal holdes i ånde hele
dagen, og at de fremfor alt ikke bør overlates
til seg selv og egen lek (Qvortrup 1994:7 f. og
passim). Og de små pausene som måtte oppstå,
fylles med TV, iPad og computerspill. Er barnas
egne aktive og kreative kulturelle virksomheter i
ferd med å forsvinne? Det hevdet Neil Postman
i 1986, og begrunnet det med at vårt moderne
begrep om barndommen var en frukt av de trykte
mediene, men etter at TV (og enda sterkere etter
at Internett så dagens lys knapt ti år etter Postmans
bok), ble informasjonstilgangen nærmest
grenseløs og opphevet skillet mellom barndom og
voksenliv. Men mange har, som David Buckingham
i artikkelen «After The Death of Childhood»,
imøtegått Postmans synspunkter på en både
klok og nyansert måte (Palmenfelt og Mouritsen
2003:9–31). Slik står situasjonen i dag.
17