You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
kapittel 1<br />
museer, og der fikk de i oppdrag å tidsbestemme<br />
det de så. Og det klarte guttene forbausende<br />
hurtig. Jeg husker særlig én episode – vi var på en<br />
omvisning i den gotiske Salisbury-katedralen og<br />
var kommet til de mørke korstolene som virket<br />
svært så middelalderske. Guiden vår spurte plutselig<br />
om det var noen som visste hvilken tidsepoke<br />
korstolene var fra, og lille Marcus svarte<br />
hurtig: Victorian. Guiden så forbauset på den lille<br />
tannløse gutten og spurte hvordan i all verden<br />
han visste det, og han svarte – som sant var – at<br />
det kunne han da se.<br />
Et slikt kortspill kan ikke uten videre kategoriseres<br />
som en del av barnekulturen, det er snarere<br />
et eksempel på kultur for barn. Og fra vårt<br />
synspunkt var kortspillet naturligvis transitivt – vi<br />
ønsket å lære våre barn å se. Men for barna selv<br />
var det intransitivt, fordi de heldigvis ikke ante<br />
noe om våre hensikter. De likte simpelthen bare å<br />
leke med oss voksne; at de lærte noe, oppdaget de<br />
først senere.<br />
Enda et eksempel må vi nesten unne oss. Jeg<br />
besøkte for noen år siden en femteklasse på en<br />
bergensskole, en klasse hvor man hadde samlet<br />
elever med lærevansker, men de kunne likevel<br />
uten problemer se forskjell på et gresk og et<br />
romersk tempel, og på bygninger tegnet av renessansearkitektene<br />
Brunelleschi og Alberti. Dette<br />
forbauset meg, for det var mer enn mine egne<br />
grunnfagsstudenter kunne. Grunnen var et morsomt<br />
spill læreren hadde laget, et slags monopol,<br />
som gjorde det nødvendig for deltagerne å lære<br />
seg å se forskjeller på bygninger fra ulike epoker<br />
av arkitekturhistorien.<br />
Slike lekende spill som kan gi innsikter som<br />
barna vil ha glede av hele livet, skulle i dag være<br />
enkelt å lage på iPader og computere. Jeg vil tro<br />
at de ville kunne gjøres like interessante og like<br />
oppslukende som de mange tåpelige spillene<br />
barna nå fordriver tiden med – til liten nytte. For<br />
ikke er de skikkelige leker som utfordrer barnas<br />
kreativitet, og ikke er det noe å lære av dem.<br />
I begge disse tilfellene dreide det seg altså om<br />
kultur for barn, men spillene var laget på barnas<br />
egne premisser, derfor likte de å leke dem. Og<br />
det at voksne kunne være med, gjorde det ekstra<br />
morsomt, både for mine barn og for femteklassingene.<br />
Leken kan imidlertid også anvendes i selve<br />
kunstformidlingen, hvis man er villig til å la den<br />
tradisjonelle formidling ligge. Jeg viste noen barn<br />
rundt på Børre Sæthres festspillutstilling i Bergen<br />
i 2007, og da konsentrerte jeg meg bare om ett<br />
eneste punkt – en hvit Pegasus-hest i en monter<br />
fylt av en dus, røkfylt atmosfære. Jeg ba dem først<br />
se nøye på denne underlige hvite hesten med<br />
svanevinger, og så beskrive både den og omgivelsene.<br />
Det tok litt tid, men det var opptakten til<br />
den delen jeg selv anså for den viktigste, nemlig<br />
barnas egne kreative og fantasifulle beretninger<br />
om Pegasus. Disse fortellingene hadde lite med<br />
den antikke myten å gjøre, men hva gjorde det?<br />
Sæthres bevingede hest appellerte til dem, og jeg<br />
tror ikke noen av dem vil glemme den. Jeg håper<br />
den vil leve sitt eget mytiske liv i dem.<br />
Sæthres festspillutstilling åpnet altså opp for<br />
ulike typer av medvirkning og meddiktning, og<br />
derfor gikk den rett inn i barna. Men jeg er ikke<br />
sikker på om det samme hadde skjedd om jeg<br />
hadde forholdt meg på samme måte som jeg både<br />
før og etter gjorde det overfor et voksent publikum.<br />
Min erfaring er at mye av den kontemporære<br />
kunsten, enten den er tids-, handlings- eller idébasert,<br />
er mye enklere å formidle til barn, fordi<br />
den i utgangspunktet krever en aktiv medvirkning<br />
som barn er mer enn villige til å ta del i, men som<br />
voksne viker tilbake for, kanskje av redsel for å<br />
dumme seg ut.<br />
Eldre kunst kan nok være vanskeligere å<br />
formidle til barn, fordi den så lett lokker formidleren<br />
inn i rollen som hovedperson. Men<br />
unngår man slike fristelser og lar barna få gå inn<br />
i verkene på egen hånd, er vi kommet et langt<br />
stykke på vei. For det aller viktigste ved kunstformidling<br />
til barn er at de får en positiv opplevelse<br />
av møtet med kunsten og museet/galleriet. Så kan<br />
man, fortrinnsvis ved hjelp av ulike typer kreative<br />
leker, utdype kunnskapene etter hvert. For vi må<br />
forsøke å unngå at det går med barna som det<br />
ifølge Nordahl Grieg har gått med blomstene – at<br />
botanikk og botanikere er det verste de vet.<br />
Referanser<br />
Abrams, Meyer Howard. 1953. The Mirror and<br />
the Lamp: Romantic Theory and the Critical<br />
Tradition. Norton, New York<br />
Ariès, Philippe. 1960. L’enfant et la vie familiale<br />
sous l’Ancien Régime. Pion, Paris<br />
Ariès, Philippe. 1980. Barndommens historie.<br />
Gyldendal, Oslo<br />
Arnold, Klaus. 1980. Kind und Gesellschaft im<br />
Mittelalter und Renaissance. Paderborn,<br />
München<br />
Beardsley, Monroe C. 1975. Aesthetics from<br />
Classical Greece to the Present. A Short History.<br />
University of Alabama Press, New York<br />
Blok, Cor. 1975. Geschichte der abstrakten Kunst<br />
1900–1960. DuMont Schauberg, Köln<br />
19
Change language