1jLxzfX

Kapittel 4
De beskyttende rommene
Institusjonalisering, kanonisering og historisering
av kunstverk er verdifulle mekanismer for å
gjøre kunst til del av et felleseie. En mulig fare
ved disse grepene er imidlertid at de også kan
bidra til å lukke kunsten inne. I de spesialiserte
utstillingsrommene er det ofte en utfordring å
åpne kunstverk mot livet utenfor, det vil si knytte
de utstilte bildene og objektene til erfaringer,
situasjoner eller kunnskap publikum kan gjenkjenne,
og som gir verkene relevans og betydning.
Mye av kunstformidlerens arbeid kan sees som et
forsøk på å lukke opp døren, på nytt, er det mulig
å legge til, fordi det handler om å påpeke forbindelsene
til samfunnet, som allerede ligger implisitt
i kunstverk. Kunstverk skapes i all hovedsak
som respons på og i dialog med omverdenen.
De kan være laget for å uttrykke eksistensiell
undring eller som reaksjon på gitte og stivnede
samfunnspraksiser. I begge tilfeller ligger det en
mulighet for å inspirere til – og til en viss grad
også iverksette – sosiale forandringer. Kunstverk
kan inneha noe fantasiskapende, utopisk og
overskridende. De baner vei for ulike mentale
spillerom og muligheter som er viktig å tilby unge
mennesker.
I perioden 2009–12 var jeg daglig leder av
Kunsthall Oslo. Kunsthallens hovedaktivitet er
å presentere kunstverk og kommunisere med et
bredt publikum. Ett anliggende er å involvere og
engasjere unge mennesker. Min erfaring er at det
å se på kunstverk som en påstand som ber om
tilsvar, fungerer bedre enn det å se på kunstverk
som fullendte og sluttete utsagn. Med andre ord
fungerer det best når kunsten presenteres som
invitasjon til en samtale. Det er også min erfaring
at det fungerer godt å involvere kunstnerne selv
og la dem fortelle hvordan de jobber, og dermed
vise hvordan kunst blir til. Jeg vil senere i teksten
gi et konkret eksempel på et opplegg som gjør
bruk av denne metoden. I slike møter blir det
tydelig at den profesjonelle kunstnergjerningen
er et løpende arbeid som involverer kontakt med
andre kunnskapsfelt og miljøer, og ikke et hellig
kall utført i enerom. Hensikten er også å vise
at kunstnervirket handler om å være med på å
forme kulturen, og i noen tilfeller foreslå alternative
måter å organisere verden på.
Konteksten forandrer kunsten
Kunstverk som er plassert ute i byrom eller i
offentlige institusjonsrom, blir gjennom sin plassering
del av en broket hverdagsvirkelighet, som
kunst i museer og gallerier i større grad er beskyt-
tet fra. Kunstverk plassert i offentlige rom 1 blir
del av skiftende kontekster, og del av livet selv
slik det utspiller seg i offentlige miljøer. Dagliglivet
griper konstant inn i verket. Berøringen
skjer uavbrutt. En slik løpende interaksjon med
omgivelsene kan forstyrre den ideelle kunstopplevelsen
gitt at denne handler om å skjerme
kunstverket fra verdenen utenfor utstillingsrommet,
men det kan også åpne for at forbindelsen
til sider av samfunnet som politikk og økonomi
blir tydeligere. Kunst plassert i offentlige rom kan
inngå i, og reagere mot, en sosial virkelighet på
helt andre måter enn når stedet er kunstmuseets
egne tilrettelagte rom. Verkene sees ofte uten
at noen snakker på vegne av dem eller gir noen
innføring i deres bakgrunn. Slik kan kunstverkene
lett ignoreres, gli inn i omgivelsene og bli
«usynlige». Men mangelen på introduksjon kan
også åpne for helt personlige lesninger som ikke
filtreres gjennom tenkesettene til en vertskapsinstitusjon.
Det at kunstopplevelsen ikke er guidet,
styrt eller «eid» av noen form for autoritet og
talsperson, kan åpne for alternative innganger,
forståelser, fortolkninger og også misforståelser
som holder kunstverk i live. Den norske kunstneren
Ola Enstad sa en gang noe i retning av at
nåde oss om kunsten lukkes, den skal erfares,
misforstås og holdes levende. Det Enstad gir
uttrykk for her, viser til en utbredt holdning blant
kunstnere, om at verken samtidskunst eller historiske
verk har noen entydig og fastlagt mening.
Dette peker mot «det åpne verk», en term som er
hentet fra Umberto Ecos bok Opera aperta (Eco
1976) der poenget, ekstremt kortfattet, handler
om at kunstverk er åpne for en uendelig mengde
av mulige lesninger, og videre, at det i utgangspunktet
allerede finnes forskjellige tolkningsalternativer
innebygd i kunstverk. I prinsippet skaper
ideen om det åpne verk muligheter for samtaler
alle kan ta del i. Det er ikke slik at de profesjonelle
formidlerne eller fagspesialistene definerer
et kunstverks betydning en gang for alle. Betydningen
vil uansett endre seg som følge av stadige
nytolkninger og eksterne forhold som økono-
1. Galleri- og museumsrom er selvsagt også offentlige. Når
jeg bruker begrepet «offentlige rom» i denne teksten,
omfatter det rom og miljøer som er tilgjengelige for
allmennheten, og som ikke er spesielt tiltenkt funksjonen
som utstillingssted. Her kan det skytes inn at et offentlig
rom ikke alltid er fysisk. «Offentlig rom» brukes også
som metafor for et ytringsrom, for eksempel en avis eller
Internett. Disse ytringsrommene har egne regler og konvensjoner.
Også de fysiske offentlige rommene er ulike og
styres av egne regelsett. Det kan derfor være problematisk
å bruke «offentlig rom» som en generell betegnelse.
41