Nr. 2 2005 - Finnskogen Turistforening

More documents

Recommendations

Info

Bolighuset på Vestaberget i dag feil, og kanskje var åpne partier blitt plantet igjen med skog. Vi fant spor av et annet hus på en annen høyde, et torp eller en koie som det bare var ovnen igjen av, og en død grevling, men ikke noe Vestaberg. Etter mange timer i skogen måtte vi gi opp. Vel, neste gang da! Neste gang kom for sju-åtte år siden. Da var Harald, som fulgte oss første gangen, borte, men vi hadde fått høre om en annen som kjente skogene på begge sider av grensa som sin egen bukselomme: Jon Peistorpet i Åsnes Finnskog. Vi tilsto det som det var, at vi ikke greide å finne fram på egen hånd, og han sa seg villig til å hjelpe oss. Nå nærmet vi oss berget fra en helt annen kant, flere skogsbilveier var blitt til siden sist, og vi trasket bak ham gjennom en jungel av den amerikanske kontortafurua som gjør at ingen skoger er helt slik som de var. Om vi hadde ventet oss en åpen voll, slik som første gang, vet jeg ikke, det hadde jo gått nesten tredve år siden da, og voller gror igjen på kortere tid enn som så. Jon så nesten unnskyldende ut der han ledet oss mot et lite buskas som omkranset en sammenrast tømmervegg. Det var Vestaberget. Restene av det. Jo, kokhuset var det også rester igjen av. Og jordkjelleren Jo, den sto like hel, men også denne gangen hadde vi glemt lommelykt og fyrstikker, så ikke nå heller fikk vi se hvordan den så ut innvendig. Sikkert ganske dyster og trist, pleide ikke sånne kjellere å være det Dette besøket ble i alle fall behørig dokumentert av ett av bestemors andre barnebarn som også var med i følget, han hadde videokamera med seg, han filmet oss foran jordkjelleren og mens vi rastet sammen med Jon på det som tidligere var et tun. Og jeg tenkte at nå visste jeg veien. Neste gang skulle det ikke bli noen sak. Men tida går, og kontortafurua gror. Igjen skulle det gå lang tid før jeg gikk inn i mitt nye liv sommeren 2005, med å ta sertifikat for første gang, godt og vel seksti år gammel. Nå var det slutt på å måtte tigge andre om skyss for å komme til skogs, folk som aldri helt har skjønt vitsen i å prøve å finne et berg. Nå kunne jeg sette meg inn i min vesle bruktbil og suse av gårde bergimellom, snegle meg inn til små snuplasser langt av lei, og deretter ta kartet og bena fatt - først nå, seksti år gammel, kunne dette begynne, hvor mye av et liv går det an å somle vekk Aldri har jeg trasket så mye i skog som denne sommeren da jeg endelig fikk lappen. Og jeg var blitt kjent med Nina fra Bærum som også dro rundt alene i bil for å kunne traske i skog. Hun hadde sagt adjø til det urbane liv og flyttet til Finnskogen for godt, hun kjente navnene på mange flere berg enn meg, og hadde vært i dem nesten alle sammen, til og med Ivana-Julias hus under Ivanaberget hadde hun greid å finne igjen. Vestaberget var nesten det eneste berget hvor hun ikke hadde vært, og stolt forkynte jeg at det berget kunne jeg saktens vise henne, for jeg husket veien, nemlig; først til en snuplass og så gjennom et felt med kontortafuru og så vips, så var vi der! Nå hadde jeg kart også, hvor det sto Vestaberget ved snuplassen, nå gikk det ikke an å bomme. Men på hvilken side av snuplassen lå det Jeg mente vi måtte opp i høyden, til høyre, Vestaberget lå tross alt oppe på en kolle, så vi gikk til høyre, vasset i gjørme og ramlet i hull, og på denne måten var vi nesten ved Knossen før vi ga opp, det var så smått begynt å mørkne. Nina hadde sagt før vi gikk at hun følte det måtte ligge til venstre, men der var det bare ei diger myr, og vi hadde ikke gått over noen myr sammen med Jon. - Der er det ihverfall ikke! sa jeg. - Nei vel, sa Nina. - Kanskje var det ikke denne snuplassen vi startet fra heller. Jeg så mer kontortafuru lenger ned. - Ja vel. - Det var kontortafuru vi gikk igjennom, men kontortafuru er det jo snart overalt. Inngangen til jordkjelleren 10
Britt K. Larsen i sin underjordiske kirke av stein Noe så flaut. Mitt eget berg, på en måte, selv om slekta mi aldri hadde eid noe som helst. Hvor jeg hadde vært to ganger før, med ledsagere, men hvor jeg alene ikke greide å finne veien på egen hånd, ikke nå heller. Noen dager senere ringte Nina, gledesstrålende, hun hadde endelig fått tak i kopi av et gammelt kart, i Torsby kommune, og der sto Vestaberget plottet inn med en liten firkant, og det lå til venstre for snuplassen, ikke til høyre! Et par dager senere ringte hun igjen, like strålende. Sammen med en venninne hadde hun funnet Vestaberget for meg, ikke bare på kartet, men i virkeligheten. - Jeg fant ei sinkbøtte først, sa hun, - som lå nesten gjemt i mosen, og da visste jeg at jeg var på riktig vei. Det går en tydelig sti dit over myra, som heter Dobbenso, selv om en også kan komme dit gjennom kontortafuruskogen litt lenger ned. Du får bare si fra når du har lyst til å bli med! Slik skulle det altså gå, her tuslet jeg rundt og trodde jeg visste noe om Finnskogen, mens alt jeg greier, er å gå meg bort. Og så kommer det ei jente, ikke fra Kila, Posåsen eller Bograngen, men fra tjukkeste Bærum, og vet nøyaktig hvor jeg skal sette foten for å komme fram! På Dansaren nord for Juvberget og på Juvbergshetta hadde hun vært og med neste prosjekt å finne Fjørhanabergstorpet, så hadde hun altså nå vært i Vestaberget og ble min tredje veiviser. Vi finner restene av huset, grunnmuren der låven sto pluss noe som antakelig har vært en brønn, og så går vi ned til jordkjelleren. Heller ikke denne gangen har jeg husket lommelykt! Men Nina har fyrstikker, og en liten sag har hun også, og sager ned den ene trestammen som sperrer inngangen. Jordkjelleren er ikke liten og trang. Den har et høyt tak, en vakker bue av steiner presist sammenføyet i hverandre, det er et arkitektonisk kunstverk vi har krabbet inn i, nesten en liten kirke. Her kunne man overnattet. Her kunne man gjemt seg for fiender, overlevd et atomangrep, i denne solide, vesle katedralen av stein. Jeg blir sittende der inne etter at Nina har gått ut igjen, tenke på alle de gangene bestemoren min må ha vært der inne, bærende på helt nødvendige ting,; uten slike kjellere kunne ikke folket her inne ha klart seg. Ute i sola igjen har det kommet duk og termos og vafler på bakken, det er Nina som har dekket på for å feire. Vi føler vi har funnet noe viktig. Ja, har vi ikke nettopp det Denne vesle kirken i skogen! Kanskje en av de vakreste steinkjellerne som finnes i distriktet Vi ser forresten at andre kan ha tenkt det samme som oss, at den bør tas vare på, for noen har byttet ut en morken planke over inngangen med en av nyere dato, impregnert, og noen har hogd ned et tre som vokste på toppen av kjelleren og kunne sprengt den i stykker med røttene sine. Vi er flere som går i skogen og kjenner ydmykhet for dette som mennesker greide å skape her inne og vil at det skal få eksistere ennå noen år, selv om ingenting kan vare evig. Ikke engang steinkjellere, så vakre og solide de enn måtte være. Vil jeg omsider kunne finne tilbake alene nå, tro En kan jo skjønne dette med nåla i høystakken, at den kan være vond å finne. Men et helt berg Det er så flaut at jeg rødmer av å tenke på det. Men uansett, nå trenger det ikke gå så lenge til neste gang, for nå er jeg ikke lenger avhengig av å overtale en sjåfør med null interesse for berg og gamle boplasser, tror jeg. Nå starter jeg bare bilen og suser av gårde sørover, dypere og dypere inn i skogen, til jeg når de smale veiene og den nesten gjengrodde snuplassen. Hvilken snuplass var det, forresten Det går smale veier i alle retninger, og furuskogen spretter i været overalt, har jeg tatt feil nå igjen Jeg har som mål å greie det en vakker dag. Å finne Vestaberget, lett og lekende, og helt av meg selv. Det kan da ikke være så vanskelig. Om det ikke spøker slik at plassen brått blir usynlig rett foran øynene mine. I gamle dager kunne buskap og mennesker trolles bort ble det sagt, men ikke bygninger! Ikke berg! Og slett ikke en vakker liten underjordisk kirke av stein, nei, i hvert fall ikke den! Britt Karin Larsen (f. 1945) har siden debuten i 1978 utgitt en rekke bøker om, bl.a. trilogien om det reisende folket, De som ser etter tegn (1997), De usynliges by (1998), og Sangen om løpende hester (1999) 11
Page 1 and 2: ELVERUM • VÅLER • ÅSNES • G
Page 3 and 4: Innhold/leder Tursesongen er på he
Page 5 and 6: Finnskogen gir derfor like mye hist
Page 7 and 8: LEBIKO ”FLAGGSKIPETS FRAMTID” L
Page 9: Å FINNE ET BERG Tekst: Britt Karin
Page 13 and 14: Odal Turlag opplevelser på Bergers
Page 15 and 16: Odal Turlag TUR TIL JOTUNHEIMEN MED
Page 17 and 18: Odal Turlag PROGRAM BARNAS TURLAG 2
Page 19 and 20: Hyttene våre Brutjernskoia (Grue F

Nr. 2 2005 - Finnskogen Turistforening

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?