Nr. 2 2005 - Finnskogen Turistforening
Nr. 2 2005 - Finnskogen Turistforening
Nr. 2 2005 - Finnskogen Turistforening
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
FIRE DAGERS FERD PÅ FINNSKOGEN<br />
I FINNERS OG FLYKTNINGERS FOTSPOR<br />
Hva drømmer du om når du strever deg<br />
framover under en tung sekk i sommervarmen,<br />
med gnagsår, kløende myggestikk<br />
og du hele tida må veive bort<br />
terroriserende klegg<br />
Skulle det kanskje være varme vannstråler<br />
mot hofter og skuldre i et massasjebad,<br />
å la slitne lemmer bevege seg i meditative<br />
svømmetak i et stort, temperert basseng<br />
eller å la omsorgsfulle hender kna melkesyra<br />
ut av musklene dine og pleie dine<br />
blemme- befengte føtter<br />
Denne drømmen var ett av utgangspunktene<br />
for vår vandring på <strong>Finnskogen</strong><br />
i sommer, med Finnskogtoppen Helsetun<br />
som vårt etterlengtede nirvana.<br />
Som det heter i den lutheranske kultur:<br />
Without pain – no gain.<br />
Først slitet i villmarka – deretter fortjent<br />
nytelse og hvile.<br />
Hjelp til å planlegge turen<br />
Dessuten ønsket vi å bli kjent med<br />
skogstrakter i grenseområdene, vi<br />
hadde hørt om ”Finnskogmystikken”,<br />
stedets merkevare, og vi kjente til<br />
Finnskogleden, de 24 milene med<br />
merket løype som pendler mellom<br />
broderfolkene fra Morokulien i sør<br />
til Søre Osen i nord. Men stort mer<br />
visste vi heller ikke om turmulighetene.<br />
Hva gjør man så Slår opp på nettet<br />
selvfølgelig, besøker DNT i Storgata<br />
(for dem som bor nær Oslo) og ringer<br />
lederen i den lokale turistforeningen.<br />
På nettet finner vi en oppdatert<br />
beskrivelse av alle overnattingsmulighetene<br />
og etappene, med bilder (!),<br />
i DNT sentralt får vi kjøpt kart<br />
og heftet Finnskogleden (siste utgave)<br />
og på telefon får vi kontakt med hjelpsomme<br />
Stein Briskerud i <strong>Finnskogen</strong><br />
<strong>Turistforening</strong> som foreslår turopplegg<br />
og til og med møter oss på forhånd<br />
og gir oss de siste instruksjoner og sitt<br />
eget kart med inntegnet rute. Og her<br />
ligger forskjellen til ”masseturismen”<br />
i fjellområdene. På <strong>Finnskogen</strong> får du<br />
personlig behandling, her snakker du<br />
med kjentfolk og her ringer du eierne<br />
av overnattingsstedene og forhører deg<br />
om plass, nøkler og annet.<br />
<strong>Finnskogen</strong> turistforening opererer<br />
Grinda inn til Sollia<br />
med fire kategorier overnattingsmuligheter:<br />
Gapahuk, ubetjent turistforeningshytte,<br />
og ubetjent og betjent<br />
privat innkvartering. De aller fleste<br />
overnattingsstedene er ubetjente,<br />
det vil si uten mat og uten sengetøy.<br />
Det betyr bæring av mat og sovepose<br />
og dermed temmelig tunge sekker.<br />
Gapahukene forsøkte vi oss ikke på,<br />
så turen ble lagt opp etter muligheten<br />
for husrom. Plassproblemer var det<br />
ikke. I løpet av fire dager møtte vi<br />
ikke en annen fotturist.<br />
Etter råd fra Briskerud startet vi opp<br />
fra gården Purala på svenskesida av<br />
sjøen Røgden, fulgte Finnskogleden<br />
i to etapper nordover for så å ta av<br />
”Flyktningruta” mot vest og ende opp<br />
ved Villmarksenteret i Skasenden.<br />
Derfra drosje (kr. 600,-) tilbake til<br />
utgangspunktet, ikke langt fra vårt<br />
helsenirvana.<br />
Det spesielle med en tur på<br />
<strong>Finnskogen</strong><br />
Som navnet tilsier, er det skogen som<br />
rår grunnen. Finnene innvandret på<br />
1600-tallet til store deler av mellom-<br />
Sverige hvor de drev sitt arealkrevende<br />
svedjebruk. De spredte seg til deler av<br />
Norge, først og fremst i skogområdene.<br />
4<br />
Høybonitetsområdene var allerede<br />
opptatt, og finnegårdene ble aldri<br />
til sammenhengende bygder.<br />
På <strong>Finnskogen</strong> utgjorde dyrkamarka<br />
bare små holmer i et hav av skog,<br />
dette i motsetning til flatbygdene på<br />
Østlandet. De fleste plassene ble fraflyttet<br />
for et titalls år siden og viser seg<br />
i dag bare som rester, ruiner eller som<br />
lysninger i skogen, noen ganger som<br />
enkeltstående kulturplanter.<br />
Plassen Emmanuelshjemmet, for<br />
eksempel, er fortsatt synlig ved en<br />
oransje lilje blant de ville vekstene,<br />
en ”keiserkrone” som nekter å gi tapt<br />
for naturen over førti år etter at folk<br />
flyttet av gårde.<br />
Noen gårder er rehabilitert og vernet<br />
sammen med deler av innmarka.<br />
De vitner om den skogfinske byggeskikken,<br />
blant annet med røykovnen<br />
som oppvarmingskilde. Mange steder<br />
finner vi kaldkilder, drikkevannskilder<br />
som ligger nesten oppe i dagen.<br />
Slåtteengene viser sitt overdådige<br />
utvalg av engblomster mens skogen<br />
har sine arter, blant annet mange<br />
orkideer. Både naturen og kulturen er<br />
mettet med symboler for dem som vil<br />
grave litt dypere i den mangfoldige<br />
litteraturen. En vandring på