Nr. 2 2005 - Finnskogen Turistforening

More documents

Recommendations

Info

FIRE DAGERS FERD PÅ FINNSKOGEN I FINNERS OG FLYKTNINGERS FOTSPOR Hva drømmer du om når du strever deg framover under en tung sekk i sommervarmen, med gnagsår, kløende myggestikk og du hele tida må veive bort terroriserende klegg Skulle det kanskje være varme vannstråler mot hofter og skuldre i et massasjebad, å la slitne lemmer bevege seg i meditative svømmetak i et stort, temperert basseng eller å la omsorgsfulle hender kna melkesyra ut av musklene dine og pleie dine blemme- befengte føtter Denne drømmen var ett av utgangspunktene for vår vandring på Finnskogen i sommer, med Finnskogtoppen Helsetun som vårt etterlengtede nirvana. Som det heter i den lutheranske kultur: Without pain – no gain. Først slitet i villmarka – deretter fortjent nytelse og hvile. Hjelp til å planlegge turen Dessuten ønsket vi å bli kjent med skogstrakter i grenseområdene, vi hadde hørt om ”Finnskogmystikken”, stedets merkevare, og vi kjente til Finnskogleden, de 24 milene med merket løype som pendler mellom broderfolkene fra Morokulien i sør til Søre Osen i nord. Men stort mer visste vi heller ikke om turmulighetene. Hva gjør man så Slår opp på nettet selvfølgelig, besøker DNT i Storgata (for dem som bor nær Oslo) og ringer lederen i den lokale turistforeningen. På nettet finner vi en oppdatert beskrivelse av alle overnattingsmulighetene og etappene, med bilder (!), i DNT sentralt får vi kjøpt kart og heftet Finnskogleden (siste utgave) og på telefon får vi kontakt med hjelpsomme Stein Briskerud i Finnskogen Turistforening som foreslår turopplegg og til og med møter oss på forhånd og gir oss de siste instruksjoner og sitt eget kart med inntegnet rute. Og her ligger forskjellen til ”masseturismen” i fjellområdene. På Finnskogen får du personlig behandling, her snakker du med kjentfolk og her ringer du eierne av overnattingsstedene og forhører deg om plass, nøkler og annet. Finnskogen turistforening opererer Grinda inn til Sollia med fire kategorier overnattingsmuligheter: Gapahuk, ubetjent turistforeningshytte, og ubetjent og betjent privat innkvartering. De aller fleste overnattingsstedene er ubetjente, det vil si uten mat og uten sengetøy. Det betyr bæring av mat og sovepose og dermed temmelig tunge sekker. Gapahukene forsøkte vi oss ikke på, så turen ble lagt opp etter muligheten for husrom. Plassproblemer var det ikke. I løpet av fire dager møtte vi ikke en annen fotturist. Etter råd fra Briskerud startet vi opp fra gården Purala på svenskesida av sjøen Røgden, fulgte Finnskogleden i to etapper nordover for så å ta av ”Flyktningruta” mot vest og ende opp ved Villmarksenteret i Skasenden. Derfra drosje (kr. 600,-) tilbake til utgangspunktet, ikke langt fra vårt helsenirvana. Det spesielle med en tur på Finnskogen Som navnet tilsier, er det skogen som rår grunnen. Finnene innvandret på 1600-tallet til store deler av mellom- Sverige hvor de drev sitt arealkrevende svedjebruk. De spredte seg til deler av Norge, først og fremst i skogområdene. 4 Høybonitetsområdene var allerede opptatt, og finnegårdene ble aldri til sammenhengende bygder. På Finnskogen utgjorde dyrkamarka bare små holmer i et hav av skog, dette i motsetning til flatbygdene på Østlandet. De fleste plassene ble fraflyttet for et titalls år siden og viser seg i dag bare som rester, ruiner eller som lysninger i skogen, noen ganger som enkeltstående kulturplanter. Plassen Emmanuelshjemmet, for eksempel, er fortsatt synlig ved en oransje lilje blant de ville vekstene, en ”keiserkrone” som nekter å gi tapt for naturen over førti år etter at folk flyttet av gårde. Noen gårder er rehabilitert og vernet sammen med deler av innmarka. De vitner om den skogfinske byggeskikken, blant annet med røykovnen som oppvarmingskilde. Mange steder finner vi kaldkilder, drikkevannskilder som ligger nesten oppe i dagen. Slåtteengene viser sitt overdådige utvalg av engblomster mens skogen har sine arter, blant annet mange orkideer. Både naturen og kulturen er mettet med symboler for dem som vil grave litt dypere i den mangfoldige litteraturen. En vandring på
Finnskogen gir derfor like mye historisk og kulturell lærdom som en opplevelse av villmark. Det er denne vekslingen mellom natur og kultur som griper en. Det er som i eventyrenes: ”…endelig lysnet det i skogen og de kom fram til en plass der det bodde folk”. Slik føles det i hvert fall når vi kommer fram til vårt første overnattingssted Løvhaugen på norskesida. Her stiller ekteparet Nyvold et stort hus, den gamle lærerboligen, til vår disposisjon med herlige senger og stort bad. Og slik er det også ved vårt andre overnattingssted, Rotberget bedehus, rehabilitert med nytt kjøkken og bad i første og mange soveplasser i andre etasje. Ekteparet Johnsen Meldalen har reist flere mil for å innlosjere oss. Seint ute er vi også, men kaffe og kake venter og vi får vite litt om stedet og indremisjonens arbeid før vi overlates til oss selv og bedehusets gode sengebrisker. Ekteparet Johnsen Meldalen ved Rotberget bedehus Begge disse overnattingsmulighetene samt det tredje, Namnå idrettslags nye hytte på Bjørsjøtorpet, er del av Turistforeningens tilbud til de vandrende. Spesielt med skogsterrenget er betydningen av de relativt få utsiktspunktene. I åsene, eller ”bergene” som det heter på Finnskogen, finner en slike panoramaer på nedlagte plasser, hogstflater eller brattheng i åssidene. Det store landskapet åpner seg med blåne bak blåne, blinkende sjøer og skog, skog, skog. Og her er vi ved en annen av Finnskogens særegne kvalitet: Stillheten, ensomheten og en sterk følelse av å være utenfor alfarvei. Så befinner vi oss jo også i et av kjerneområdene for gaupe, ulv og bjørn. Flyktningeruta Etter halvannen dag langs Leden tok vi av mot vest og fulgte flyktningeruta eller ”Spiker’n”, som ble brukt til å lose flyktninger fra Namnå ved Glomma til Sverige under krigen. Navnet fikk denne løypa fordi flyktninger og grenseloser utga seg for å være tilknyttet Christiania Spigerverk som hadde kontrakt på levering av ved fra området. Rutas tracè er identifisert av gjenlevende grenseloser og sydd sammen av stier og skogsveistrekninger. Tidligere fantes et mylder at stier i skogene, tråkket opp av husdyra. Det meste av dette er grodd til. Det som tidligere var et godt synlig tråkk, er nå lyng og mose, mo og myr. Men nå er ruta til gjengjeld blåmerket. Norge - Sverige, 1905 - 1945 - 2005, grensetraktene har sine særegne krigsminner. Så fikk vi erfare hvor flyktningene famlet seg fram, som oftest i mørket, ikke sjelden i regn eller kulde. Fylt av angst for å bli tatt, kanskje med barn på armen. 50.000 nordmenn flyktet til Sverige i løpet av krigsårene. 200 ble drept i flukten, hvorav 30 grenseloser. Vi gikk i fullt dagslys og følte oss trygge, til gjengjeld var det smellvarmt og midt i kleggesesongen. Flyktningene gikk fra vest mot øst. Løypa var tydeligvis tenkt den veien, for mange blåmerker befant seg på vestsiden av trestammene. Vi gikk fra øst mot vest, mistet stien og måtte sette i gang flere leteaksjoner etter siste og neste blåmerke. Hva om svenskene en gang skulle rømme vestover til Norge, tenkte vi. Vel, svakheten lar seg rette på ved et strøk maling hist og her. Verre var kanskje at en av dagsmarsjene var noe over evne for mann og kone midt i 60-årene. Hvor langt det er å gå ruta mellom Rotberget og Bjørsjøtorpet vet jeg ikke, men vi brukte i hvert fall 12 timer på turen, riktig nok inkludert noen gode raster. Vi skulle visst likevel lagt oss til i gapahuken omtrent midtveis. Vi regnet ut at vi gikk over 50 tusen skritt den dagen, tusenvis av steg gjennom granskog, hogstfelt, myr og kratt, og med rikelig anledning til å studere marken vi trådte på om det nå var siv, mose, gras eller lyng, sti eller vei. 5 Vi tenkte på forfattere som har skildret skogbunnen i Østlandets skoger. Arkitekturfilosofen Christian Norberg- Schulz beskriver den nordiske skogen som ”en uoversiktlig vekslende mangfoldighet. Bakkeplanet er sjelden sammenhengende; det er oppdelt og variert og utgjør en rik ”mikrostruktur” av knauser og søkk, skogholt og lysninger, busker og tuer. Himmelen… preget av vekslende skyformasjoner (skaper) sammen med vegetasjonen et spill av lys og skyggeflekker… Landskapet har således en uoversiktlig rikdom på individuelle steder. Bak hver tue og hver knaus er det et nytt sted, og overalt møter en et mylder av ”naturkrefter” av nisser og troll.” Et helt annet inntak til temaet finner vi i Gunnar Larsens roman ”To mistenkelige personer” (1932), bygd på en sann historie. Her skildrer han flukten til to drapsmenn fra Ådalen på Ringerike til Tivedskogen i midt-Sverige. Stilen er knapp og drivende som den heseblesende ferden gjennom skoglandskapet og gjorde sitt til at boka ble sammenlignet med Hemingway på sitt beste. Beskrivelsen av vegetasjon, terreng og steder får vi i korte glimt slik skogens uoversiktlighet oppleves underveis. Hele tiden er blikket rettet mot skogbunnen. De to karene holdt det gående i to måneder, forfulgt av politi og etter hvert deler av forsvaret. Hvordan må de ha kjent det mot slutten av ferden Og hvordan følte motstandsfolkene det etter en ukes nattlig flukt fra nazistene For vår del kunne vi, etter fire dager i skogen, nyte en iskald pils ved Finnskogen Villmarkssenter før vi ble hentet i drosje. En time etter kunne vi kaste oss i bassenget på Finnskogtoppen helsesenter. Jon Guttu
Page 1 and 2: ELVERUM • VÅLER • ÅSNES • G
Page 3: Innhold/leder Tursesongen er på he
Page 7 and 8: LEBIKO ”FLAGGSKIPETS FRAMTID” L
Page 9 and 10: Å FINNE ET BERG Tekst: Britt Karin
Page 11 and 12: Britt K. Larsen i sin underjordiske
Page 13 and 14: Odal Turlag opplevelser på Bergers
Page 15 and 16: Odal Turlag TUR TIL JOTUNHEIMEN MED
Page 17 and 18: Odal Turlag PROGRAM BARNAS TURLAG 2
Page 19 and 20: Hyttene våre Brutjernskoia (Grue F

Nr. 2 2005 - Finnskogen Turistforening

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?