Jon Bojer Godal Næming – kva er no det? Ordet ... - Maihaugen

Ordet næming var ledig til bruk. I vanleg norsk i dag hadde det inga nærare definert tyding.
Slik vi no har teke ordet næming i bruk, tyder det for oss:
Ei treårig ordning for kompetanseheving av handverkarar ut over sveinebrev, i hovudsak
basert på grunnleggjande kunnskap. Med grunnleggjande kunnskap i handverk forstår vi slikt
som gjeld material, verktøy, teknikkar, prosedyrar, form og funksjon. Det trengst omfattande
trening for å kunne bruke, få til, vurdere og forstå. Hovudtyngda vert lagt på lokale
tradisjonar.
Næmingane har eit vesentleg meir styrt opplegg enn Norsk handverksutvikling si
stipendiatordning (1) . Vi legg vekt på at det er visse ting næmingane skal gjennom. Opplegget
er samstundes vesentleg meir retta mot utøving enn bachelorstudiet ved Høgskolen i Sør-
Trøndelag. Opplæringa som næming skjer utan at opplegget førebels er offentleg formalisert
og utan at det er gitt ein offentleg godkjent utdanningstittel. Det bør vi få.
Ved opptak er det eit minstekrav om kompetanse tilsvarande sveinebrev, fleire års praksis og
dertil eksponert interesse for å gå djupare i faget, då helst i retning av dei eldre delane som
elles har falle ut av den ordinære utdanninga.
Det konkrete opplegget er for tida slik: Senter for bygdekultur (2) i samarbeid med Husasnotra,
avdeling av Geitbåtmuseet i Halsa, har fagleg ansvar for 10 næmingar. Det er ni tømrarar og
ein båtbyggjar. Tre tømrarar frå Nord-Gudbrandsdalen er finansiert frå diverse institusjonar i
Oppland, Verdiskapingsprogrammet, Innovasjon Noreg og Fylkeskommunen. Tre tømrarar i
Møre og Romsdal er finansierte av Verdiskapingsprogrammet Bud-Kristiansund. Ein
båtbyggjar ved Husasnotra er førebels internt finansiert. To næmingar i Sør-Trøndelag er
tilsette ved Rørosmuseet for kostnad av fylkeskommunen. Ein næming i Nord-Trøndelag er
tilsett i eiga verksemd der ordninga er løyst ved eit spleiselag mellom fylket og Innovasjon
Noreg.
FIRE HOVUDFELT
For dei som no er inne i ordninga er innhaldet i opplæringa konsentrert om fire hovudfelt:
Grunnleggjande kunnskap:
a. Forståing for og trening med å velje og nytte material på rett måte. Tre er viktig. Difor
leitar vi tre i skogen til visse føremål, øksar, sagar, stablar og sorterer. Vi følgjer opp
med materialvurdering for kvart steg i byggjeprosessen. Det blir mykje sortering, det
blir mykje vurdering.
b. Forståing for og trening i bruk av ikkje-motorisert handverkty, økser, handsager,
pjålar (3) , høvlar mv. Opplegget omfattar trening i bruk, skjefting og stell av verktyet.
Det dreiar seg om mange detaljar: stål og stålkvalitet, kvessing og slipevinklar, vekt og
vektfordeling, rytme og tempo. Det er spørsmål om å trene kroppen både til å greie og
til å styre reiskapen. Etter kvart kjem det også trening i å tolke verktyspor.
c. Forståing for og trening med å lage ymse fellingar og samanføyingar, skøytar, laft,
skaringar (4) , tappingar, kammingar (5) osb. Vi kan kalla det handverket sin teknikk. Det
dreiar seg om mål og system for å ta mål. Det er spørsmål om å skjerpe sansane, om å
trene blikket til å sjå og det indre blikket til å sjå for seg. Handverket sin teknikk er
avhengig av lang tids øving. Det dreiar seg om eit utal av mønster for samanføyingar.
d. Forståing for og trening med ulike prosedyrar knytt til tradisjonelt byggeri. Så vel den
einskilde samanføyinga som det samla byggverket kjem best i hop med ei viss
2