my midnight creeps - Spacemedia

musikk Tekst > Øyvind Gallefoss Foto > Alasan N. Paulsen
16
Flinke amatører
>> Hiawata!
er blitt kalt Norges
beste indiepopband. Noe
de tar med knusende ro.
- Det er vel først og fremst fordi
det ikke er så mange som spiller
indiepop, forklarer vokalist Tore.
– Indierock er det en del som spiller,
kanskje, men ikke så mye pop.
– Det handler mer om låter, fortsetter
Tore. Vi spiller mer melodisk, det
eksperimentelle...
– Hører ikke hva du sier jeg, avbryter
bassist Einar.
– Jeg tror han prøver å innbille ham at
vi er eksperimentelle, flirer Håkon,
gitarist i bandet.
Alle ler.
– Det jeg prøver å si er at vi er mer
glad i låter og melodier, enn sånn særhet
for særhets skyld.
Alle er enige.
Under utvikling
Vi møter et trøtt, men avslappet, Hiawata!
før deres første konsert i Trondheim.
Anmeldelser av deres nye plate
vitner om enkel popmusikk uten kompliserte
arrangementer. Noe som har
sin naturlige forklaring.
– Nei, vi kommer aldri til å bli musikere,
mener Håkon. - Altså, vi har spilt
litt sammen, men vi har ikke holdt på
lenge, fortsetter han. – Vi begynte
egentlig i band fordi vi ikke var gode
nok i fotball lenger.Ingen av oss har
holdt på i band siden 7. klasse, liksom.
- Jeg har, forteller Are, trommisen i
bandet.
- Å? Håkon er undrende.
Are og Einar har ikke den samme
bakgrunnen som resten av bandet,
en kompisgjeng fra Røa.
- Jeg har også spilt trompet i fem år,
kan Einar fortelle.
- Hva? Hvorfor spilte du ikke på platen
da? spør Håkon.
- Jo, det kunne jeg kanskje gjort. Hvis
jeg hadde fått øvd litt.
Einar og Are spiller også i et sideprosjekt,
kalt Nomber 5s.
- Ja, det er sånn vi sitter og snekrer
sammen, det ble laget etter vi møttes
i Hiawata! Hehe, du kan si det er
rytmeøving for dette bandet egentlig.
Men er resten av gutta altså mislykka
fotballspillere fra Røa IL?
– Jeg føler at gitaristene har utviklet
seg veldig siden starten, det låter helt
annerledes nå, forteller Einar.
– Ja, alt endret seg jo når Håkon dro
frem en skritteller på øving, flirer Are.
– Skikkelig rocka. Nei øff, jeg gidder
ikke snakke om den skrittelleren, klager
Håkon.
– Skal vi ikke heller prate om selve
skrittet?, lurer Johan, også gitarist.
-– Det er mye mer interessant.
– Nei, den skrittelleren har gjort mye
for bandet. Einar gir seg ikke. – Før
sto gitaristene og så ned på skoa under konsert, nå er de
oppe og... skritter rundt.
Enkel indiepop
Selv om det er et ungt band, har de fått oppmerksomhet
av ymse slag fra land som Italia og Spania.
– Det er bare på grunn av MySpace, avklarer Johan.
– Vi har prøvd å markedsføre oss der, hvertfall litt.
– Grunnen til at vi har fått slik oppmerksomhet kan ha noe
med å gjøre at sydlendinger er litt konservative på sin
indie. Vi spiller jo ikke kontroversiell indiepop, forklarer
Einar.
– Vi spiller bare det vi klarer å spille, ler Håkon.
Men hva hører bandet selv på?
– Mye forskjellig. Det tror jeg er utrolig viktig, mener Tore.
– Husker du Spin Doctors? spør Einar plutselig. - Bassisten
der digget disco. Alt han ville i livet, var å spille disco.
Men jeg tror ikke man kan høre det på Spin Doctors'
musikk.
– Altså, hvis alle hadde hørt på skatepunk, ville vi blitt et
Blink 182 wannabeband, forklarer Are. - Vi vil ikke være et
coverband.
– Vi har prøvd å spille coverlåter da, smiler Håkon.
– Vi klarte det ikke.
Forsiktige ambisjoner
Bandet virker veldig avslappet når det spørres om hvilke
ambisjoner de har for fremtiden.
– Vi har vel snakket om å begynne å spille inn ny plate
i juni, forteller Tore. – Vi har alle sangene klare.
– Også håper vi at vi kan dra ned til Spania en tur og spille,
det hadde vært bra.
– Altså, vi føler ikke for å gå ut å si at vi skal gjøre sånn og
sånn, vi vil bare få navnet ut og gjøre masse konserter. Nå
skal platen ut, så ser vi hva som skjer med konserter og
festivaler og slikt etterpå.
– Vi har folk på saken, smiler Håkon ironisk. – Hele
promotionteamet vårt driver og ringer rundt mens vi
snakker.
– Nei, vi er egentlig fornøyd, nå som vi reiser rundt og
spiller konserter, sier Einar. - Om vi får øl, mat og 500
kroner så...
– Hadde vært greit å ha muligheten til å sette seg på et
fly, da, skyter Tore inn.
– Vi har ambisjoner om hotellfrokost også, sier Johan.
– Ja, med bacon! Håkon har mat i blikket. – Egentlig er
komfort et godt mål på suksess; jo bedre komfort, jo
høyere oppe er vi.
– Nei altså, seriøst, ambisjonene våre er nesten oppfylt,
når vi nå drar rundt til Bergen og Oslo for å spille
konserter, mener Einar.
– Om vi selger fem-ti album i kveld er ambisjonene nådd,
avslutter Håkon. – Og tre t-skjorter.
Hiawata! solgte mer enn tre t-skjorter. Dessuten spilte
de som om de hadde gjort det før.
17