my midnight creeps - Spacemedia

More documents

Recommendations

Info

8 Individets kraft til forandring Filmskaper Margreth Olin er ute med sin første bok, Ingen vet hvem jeg er, i disse dager. Boken er utgitt på forlaget Oktober, og består av tekster som har stått på trykk i hennes lørdagsspalte i Dagbladet. Jeg møter henne på en kaffebar på Grünerløkka klokken ni en mandag morgen. Olin kommer rett fra intervju med frokost-TV og er sminket for direktesending. Vi bestiller kaffe. Telefonen hennes ringer i ett sett. Det er stor interesse for boka, mange vil ha en del av henne. Nestekjærlighet Tekstene gjør inntrykk. Da de ble publisert i avisen fra 2005 til 2007 var leserresponsen enorm. Jeg spør henne hva hun tror grunnen til dette kan være. – Jeg forsøker å gi et annet perspektiv på norsk politikk, forteller hun. – Gjennom portretter av enkeltmennesker viser jeg hvordan politikken kan gi utslag. Norge er kanskje verdens beste land å bo i, men ikke for alle. Asylpolitikken er tidvis menneskefiendtlig. Vi kan ikke akseptere at norsk asylpolitikk bryter med FNs barnekonvensjon. Vi som lever i et fritt land, et demokrati, et paradis for mange, må forplikte oss til å hjelpe mennesker i nød. Det handler om å vise nestekjærlighet. Tekstene i boka viser menneskeskjebner som kunne fått et annet utslag dersom omgivelsene ble lagt til rette på best mulig måte. Spør du en hvilken som helst politiker om alle mennesker er like mye verdt, svarer de klart ja. Men hvis dette var noe alle var enige om ville politikken vært annerledes. Da ville vi sett en anstendig forvaltning av goder både i fengsel, skole og asylpolitikken. Nettstedet nestekjærlighet.no, som Olin står bak, har samlet 20.000 underskrifter for en mer human asylpolitikk, flere av dem tunge profiler i norsk samfunnsliv. – Dette er noe regjeringen kan ta med seg, sier Olin, – Slik at de kan tørre å satse på en mykere linje. De har stor støtte i befolkningen. Nestekjærligheten er tilbake som begrep. Direkte tale Margreth Olin er krassere som skribent enn som filmskaper. Gjennom filmmediet skaper hun mer en opplevelse. Som avisskribent må hun tørre å mene noe, si ting som de er, fange leserne ved å være en annerledes stemme. – Noen må fortelle disse historiene. Temperamentet til den som forteller påvirker språket. Jeg tror på oppriktighet. Innlevelse er vel min metode. Jeg forsøker å komme tett på en virkelighet. Hvordan den erfares. Jeg tenker på det jeg gjør som å åpne dører til nye rom. I meg selv, og den som leser eller ser. Politikk starter ved det enkelte mennesket Jeg spør henne rett ut om hun har tro på mennesket i vår verden i dag. Hun svarer et tydelig ja. Hvis ikke hadde hun nok drevet med noe annet. – Politikk starter alltid ved det enkelte mennesket, sier hun. Alle mennesker blir født med en kraft, en indre styrke som bærer oss livet gjennom. Men den trenger næring for å vokse med oss. Den er lett å drepe. Barn kan bli født inn i familier hvor de aldri blir sett. Da blir det vanskelig senere og selv være sjenerøs. Og å tåle forskjelligheter i et samfunn. Hvordan vi behandler våre barn påvirker generasjoner av folk, og gir ringvirkninger til lover og regler i samfunnet. Vi må alltid tilbake til hvordan vi ser hverandre når vi skal håndtere konflikter. – Verden forandres ikke av ideologier, men av hvordan vi behandler våre barn, pleier kjæresten min å si. Den nye Bjørneboe? Margreth Olin ble sammenlignet med Jens Bjørneboe i Dagbladets anmeldelse av boka. Hun er tydelig smigret. Men sier også lattermildt at det er å dra det litt langt. – Bjørneboe er da en mye bedre skribent enn meg! Hans prosjekt i Norge for blant annet skole og fengselsvesen er helt enestående. Han var en som turte å protestere, som hadde stort vidd, en som så enkeltmennesket. Han var også en stor poet. Hans engasjement mangler i dag. Fortsatt spør vi etter Bjørneboe. Hva ville Bjørneboe sagt? er en frase som dukker opp stadig vekk. Det er tydelig at vi trenger den stemmen han førte. Selv har jeg hatt sitater av Bjørneboe hengende over skrivebordet mitt i alle år. Hva ville Bjørneboe sagt om Margreth Olin, lurer jeg? Han ville nok strøket seg over barten og nikket stolt. Engelen Titlene på tekstene i boka er lånt fra låter, bøker og filmer som Olin liker. Teksten Engelen er lånt fra DumDum Boys. Olin røper at personen Lea i Engelen blir hovedkarakteren i det som blir hennes spillefilmdebut! – Så vakkert kan et menneske være at det blir sykt av det. Det er dette mjuke barnet som tar inn hele verden. Som ikke kan lukke seg for noe. Denne følsomheten som noen ikke vokser av seg. Lea er det barnet som aldri blir sett. Første gang hun ser moren bli voldtatt er hun så liten at hun ikke kan åpne ytterdøren alene. – Historien om Lea er historien om hvordan jordsmonnet dreper spiren, forteller Olin. - Lea blir narkoman. Hun blir jaget rundt i byen, hun blir kalt svak av samfunnet, men ikke syk nok til å få medisiner for det. Hvordan det går med Lea vil ikke Olin røpe. Vi må vente på filmen. Så haster hun videre ut i det som nå har blitt formiddag på Grünerløkka. Mange vil ha tak i henne. Mange vil spørre henne hvorfor vi ikke vet hva et menneske er. 9 litteratur Tekst > Siv Wyller Foto > Speranza Film / Agnete Brun
musikk Tekst > Rita Trondsgård Foto > Alasan N. Paulsen 10 Bryter alle Manes er bandet alle plateanmeldere sliter med å kategorisere, og som gir blanke i hva alle andre mener om deres stadig mer outrerte eksperimentering med ulike sjangere. På begynnelsen av nitti-tallet handlet Manes utelukkende om rå og primitiv black metal, men det er mange år siden. Siden den tid har bandet utviklet seg i helt andre retninger. De to siste skivene inneholder en blanding av alt fra metal og progrock, til elektronika, pop og rap. – Vårt forrige plateselskap (Code666, red.anm) kategoriserte musikkstilen vår for neo-avant-metal eller noe sånn, forteller bassisten Torstein. – Altså, hva betyr det egentlig!? utbryter bandets grunnlegger Cern som foruten å programmere også trakterer synth og gitar. – Helt latterlig. Sier litt. Veldig rart å henge seg opp i en slik intetsigende betegnelse. Torstein er tydelig oppgitt. Dystert utgangspunkt For Manes handler musikk om stemningen den skaper sammen med tankene og følelsene som oppstår hos den enkelte lytter. Men følelsene som vekkes har null og niks med livets solsider å gjøre. Det nye albumet, How The World Came To An End, er i så måte en enda dystrere opplevelse enn den eksperimentelle forgjengeren Vilosophe. – Vårt utgangspunkt for denne skiva var at vi ikke skulle lage noe positivt. Vi fokuserte på at det hele skulle stikke litt dypere. Dette er ikke ei plate som hensetter deg i en "happy-stemning". Det lyse forsøkte vi å unngå, forklarer gitaristen Eivind. – Der har du kanskje den sterkeste linken mellom Manes og metal. Negativiteten, skyter Cern inn. Negativt, ja. Det skal være sikkert og visst. Platas siste spor inneholder en monolog om selvmordtanker. – Den kommer fra en dokumentarfilm som handler om selvmordstanker generelt. Vi syntes den var så gripende, og at den virkelig ga oss en bitter ettersmak i munnen. Opptaket er helt ekte. Vi har samplet mye fra dokumentarfilmer tidligere også, forteller Cern. – Sett at en lignende tekst var konstruert for oss og ble lest opp på plata. Man ville med en gang oppdaget at sjelen i det som ble sagt manglet, fastslår han. Berømte gjesteartister viktigere enn resultatet? Før plata ble til, opprettet Manes et nettsted hvor artistene de kunne tenke seg å jobbe med fikk tilgang til preproduksjonslåter som ble lagt ut med jevne mellomrom. Det var deretter fritt fram for den enkelte å barrierer >> Det er høyt under taket når Manes setter seg ned for å komponere låter. På deres ferskeste skive deltar hele 16 gjesteartister fra vidt forskjellige musikkmiljøer. legge til og laste opp egne kreasjoner. Deretter startet den møysommelige klippe/lime-prosessen for å sette sammen ideene til et helhetlig produkt. – Vi tok blant annet kontakt med Rachmiel, en russisk akademiker som nå bor i USA, sier Torstein og tar en kort pause før han fortsetter: – Han er en musikkteoretiker som skriver for prestisjetunge blader og har mange teorier rundt det å fjerne skylapper i forhold til det musikktekniske. Han bidrar på låta "Transmigrant", og er veldig opptatt av start/slutt-aspeket samt det med gitte takter. – Han mener blant annet at stillheten mellom tonene er viktigere enn selve tonene, utdyper Cern. – Jeg glefser i meg det han har skrevet hver gang jeg kommer over noe. Det er så givende. – Det har blitt en greie at at når band skal samarbeide med folk utenfra, så er det viktigere å ha med store navn enn bare dyktige musikere. Virker som om det er viktigere hvordan man spiller på at Fenriz spiller triangel på førstelåta enn at han faktisk gjør noe kult. Vi prøvde derfor å se litt bort ifra hvilke artister som hadde et navn, og heller fokusere på hva som hadde vært interessant å prøve. Men selvfølgelig, det finnes mange som er kjente som gjør mye bra, det er ikke det, forsikrer Torstein. Blåser i forventningene utenfra Bandet gikk for lenge siden ut med platas arbeidstittel, Invention – Or How The World Came To An End And Why We Did It. Ifølge Torstein fungerte denne som en paraply for hele prosjektet, i likhet med deres visjon om å mane frem en trykkende og mørk atmosfære. – Vi offentliggjorde tittelen blant annet for å bli bundet av den. Den var ikke noen konkret tittel, men det med "Invention" handler om det at vi ville at plata skulle være en frittstående opplevelse. Den skulle by på noe nytt, upåvirket av hva folk utenfor ville ha og hva de ventet av oss. Du har jo enkelte i metalmiljøet som mener at vi begynner å bli mer kommersielle fordi den siste skiva inneholder rap. Hvis vi for eksempel perfeksjonerer Vilosophe, kan det jo hende at vi får flere fans. Men det ville gitt oss en bitter ettersmak, og vi har aldri forsøkt å eskalere som popartister, understreker Torstein. Med tydelig forakt fortsetter Cern: – Merkevarebygging og slikt gjør meg kvalm. Jeg er sterkt imot hele tankegangen. Hele greia med kommersialisering... Nei, man må få den grå massen til å tenke selv istedenfor at man ligger der passiv og bare tar imot, avslutter han bestemt. 11
Page 1 and 2: skum 3/07 årgang 12 gratis >> my m
Page 3 and 4: ��
Page 5: Davids øl I disse dager hvor forbr
Page 9 and 10: I filmen Iskas reise skildres Øst-
Page 11 and 12: musikk Tekst > Astrid Ledang Foto >
Page 13 and 14: Tekst > Rita Trondsgård Foto > Øy
Page 15 and 16: 26 RUSTELEFONEN HAR NY ÅPNINGSTID
Page 17 and 18: Foto > Alasan N. Paulsen og Anne-Ka
Page 19 and 20: 34 Mari : Skjorte/Body - Vero Moda
Page 21 and 22: eise 38I Darwins Tekst og foto > Ol
Page 23 and 24: 42 musikk Rest Of My Life All Prett
Page 25 and 26: Black Sheep Regi: Jonathan King Med
Page 27 and 28: Ingen vet hvem jeg er Margreth Olin
Page 29: Vi betaler deg for å gå ut hver l

my midnight creeps - Spacemedia

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?