my midnight creeps - Spacemedia

42
musikk
Rest Of My Life
All Pretty People Live In
Airports
Dead Letter / How Is Annie
/ Musikkoperatørene
Flott, på tross >
Med sitt andre album tar Rest of
my Life enda et steg bort fra
old-school emo'n de opprinnelig
startet med. Angivelig fordi
begrepet mistet all mening da
det ble voldtatt av amerikansk
kulturimperialisme. Ikke indie nok
lenger, serru. Men etter 7 år i den
norske indiekredundergrunnscenen
har de tydeligvis fått nok,
og vil ut til folket. Dumme folket,
som jo ikke forstår seg på
musikk. Da må det svelges noen
kameler, som å tydeliggjøre
melodiene, innføre refreng og,
gulp, fjerne skranglingen. Her er
det faktisk brukt penger på
innspilling. Er det noe indie igjen
da? Jada, dette er jo fremdeles
komplekst, kontrastfylt og fullt av
detaljer. Og låttitlene er fremdeles
altfor lange. Herregud, ja.
All Pretty People Live In Airports
er altså albumet som skal inn i
alles ører, uten å gå på bekostning
av å være utilgjengelig indie
som kun kan nytes av "det trente
øret". Det går jo ikke. Men hør da.
Bandet gjør nå feiende flott
svevende monsterpop som kan
minne om ikke fullt så obskure
band som Motorpsycho og for
den del Coheed and Cambria.
Heroes & Zeros
Strange Constellations
Nightliner/Universal
Våryre helter >
Ikke overraskende leverer Zoom
Urørt-vinnerne Heroes & Zeroes
Gulp igjen. Dette er noe av det
mest imponerende som er
kommet ut av Trondheim på lange
tider. Man kan gjerne si at arrangementene
er aggressive,
tekstene er floskelfrie og
produksjonen er kontant. Men
kom igjen, med fare for å irritere
bandets presseskrivansvarlig,
musikk trenger ikke være så
vanskelig: Faen så bra!
Øyvind Gallefoss
Arctic Monkeys
Favourite worst nightmare
Playground
Fra punk til britpop > Tidenes
mest hypa indieband er tilbake
etter bestselgeren Whatever
People Say I Am, Thats What I’m
Not fra 2006. På årets plate blir vi
igjen kastet rett inn i apenes
musikalske jungel hvor det
fremdeles er postpunk som
regjerer. Likevel viser denne platen
at Arctic Monkeys kan både
kjøre punk inn i garagen samt by
på rolig britpop. Midtveis i
albumet serveres det beste
eksemplet på dette med ”Only
en energisk platedebut. Strange
Constellation byr på aggressiv
rock, fengende melodier og
utfordrende tekster. Det som
kommer ut av høyttalerne er et
velsmurt maskineri som freser
av gårde i tre kvarter, og at dette
er et bearbeidet produkt finnes
det ikke tvil om. Det er ingen feil
på Strange Constellations.
Den nærmest ”søte” radiosingelen
”In To The Light” kjører
det hele i gang, men kan alene
langt fra avdekke hva som
befinner seg i denne pakken.
H&Z tar skrittet lengre enn
Ones Who Know”, en ballade (!)
fullstendig blottet for trommer.
Det er flere låter på Favourite
Worst Nightmare hvor tempoet
er skrudd noen hakk ned, og det
er vel også dette som er det nye
ved Arctic Monkeys i 2007 kontra
2006. De slipper ut litt av
tenåringsvillskapen fra førsteplaten,
og lar i stede tekster,
samt Alex Turner (innehaver av
tusenårets mest sexy rockevokal)
bli det mest fremtredende. Dette
er ikke nødvendigvis en dårlig vei
å gå .
Men dessverre føler jeg at Arctic
Monkeys i denne runden mangler
litt av den edgen som var, og
apene skiller seg ikke ut på
samme måte lenger. Likevel er
det ingen tvil; ”marerittet” er et
veldig godt album, og høydepunkt
som ”This House Is A
Circus” og ”505” gjør at Arctic
Monkeys fremdeles er et must i
CD-samlingen.
Margrethe Blomsø
Tom McRae
King Of Cards
indierock, og beveger seg over i
melodiøs hardcore, med klare
vokallinjer som gjør sandnestrioen
hakket mer kommersiell
enn andre band i samme sjanger.
Selv om det er vanskelig å trekke
ut enkeltspor fra en så velpolert
og sammensatt plate, er både
”Oslo Fadeout”, og tittelsporet
”Strange Constallation”, høydepunkter.
Ikke siden JR Ewings
genistrek ”Maelstrom” i 2005
har norsk rock blitt presentert
bedre. Det er herved på tide å
fjerne ”zeroes” fra bandnavnet.
Margrethe Blomsø
V2/ Bonnier
For snill, rett og slett > La oss si
det finnes to stykk Tom McRae:
Én er en intellektuell, litt stille og
fremfor alt snill gutt, den andre
en nær-psykotisk råtass som
syder av raseri over verdens
forfatning. På sitt beste balanserer
McRae mellom disse to
ytterpunktene. Denne balansegangen
fikk kritikerne til å sprette
opp fra stolene sine og veive
med armene mens de ropte
"Dylan", "Drake" og "Buckley" da
den selvtitulerte debuten ble
sluppet i 2001. På King Of Cards
klarer ikke McRae helt å holde
balansen.
Allerede fra åpningsnummeret
"Set The Story Straight" legges
grunnstemningen for resten av
plata: Behagelig og litt innadvendt
akustisk pop. Problemet er at
denne typen plater er trettenpå-dusinet,
og King Of Cards
mangler det lille ekstra. McRae
har funnet en indre ro som nok er
bra for ham personlig, men som
lar musikken forbli tannløs.
Innimellom glimter plata til. Å
levere en linje som "The strongest
will survive / but it's the scum
that always rises" (Keep Your
Picture Clear) blottet for ironi, er i
seg selv et kunststykke. Når han
lykkes med sånt er det det som
skiller McRae fra røkla. Det skulle
bare vært litt mer av denne siden
av ham. Men også Dylan ga ut
plater av vekslende kvalitet, så
det er ingen grunn til å avskrive
Tom McRae helt enda.
Morten Kristensen
The Pigeon Detectives
Wait For Me
Bonnier Amigo
Kvalitetsdebut fra Britannia >
Etter ti år med vennskap, rocking
i garasjen og fullpakkede
konserter, har endelig The Pigeon
Detectives kommet med album.
Det knyttes stor spenning til
detektivene fra Leeds som er
spådd opp i skyene av britisk
presse. Musikken kan minne om
Kaiser Chiefs eller The Cure,
albumet er variert, og vil sikkert
spre glede hos mange her til
lands.
Mange vil allerede bli forelsket
etter første låt, ”Romantic Type”,
som virkelig svinger som ekte
britisk rock skal, og det stopper
ikke her, tvert imot. Her øker de
tempoet og senker det på akkurat
rett tidspunkt slik at karusellturen
din blir behagelig.
The Pigeon Detectives er først og
fremst kjent for livemusikken sin,
men når de nå kommer med en
etterlengtet cd, skuffer de ikke.
Etter at de først slapp singelen,
”I’m not sorry”, tok det av,
samtlige singler ble nemlig revet
bort første dagen i hjemlandet.
Det knyttes selvfølgelig spørsmål
til hvorvidt britene vil slå an her i
vårt land også. Men med det
gode humøret, som musikken til
The Pigeon Detectives sprer
gjennom øregangene, er dette
dømt til å bli en suksess.
Kent Einar Myreng
Blokk 5
Scandals And Animals
dbut records
Kvalitetsdebut fra Britannia >
Blokk 5 definerer musikken sin
som rock/indie/melodramatisk
populærmusikk. Den nyeste skiva
deres, Scandals And Animals, er
en EP med ni totalt ulike spor.
Bandet, med base i Oslo, består
av fem musikere som kjennetegnes
ved at de rett og slett ikke
klarer å ikke gi alt de har på
scenen.
Scandals And Animals er en
musikkreise. Den skifter fra å
være rolig melankoli, melankolsk
gladmusikk og over til rock.
Instrumentene er mange og
varierer, men vokal bruker de
ikke. Det hele er så variende at
det er vanskelig sette ord på,
Scandals And Animals må rett og
slett oppleves for å forstås.
Bandmedlemmene befinner seg
på forskjellige musikkstadier.
Noen har valgt å studere musikk,
mens andre har holdt det til
bakkenivå. Sammen har de levert
en skive som forteller at noen
kommer til å få det til. De er pur
unge og det betyr jo bare at de
har mange strenger å spille på.
Godt å oppdage noen som gjør
musikk til kunst.
Astrid Ledang
Fra skoleslutt
til
sommerstart
Vekk fra eksamenspress og lesesaler.
Finn frem den deilige feriefølelsen og reis med
NOR-WAY Bussekspress! Vi kjører deg helt frem,
og garanterer at du får plass uten reservasjon.
Til høsten tar vi deg tilbake til lesesalen.
Gå inn på nor-way.no for studentrabatt
eller ring 815 44 444.
Vi skal samme veien
Foto: Glenn Røkeberg
43