2 Sammendrag av Høyhus i Oslo - vurdering av prinsipper for ... - Plan

2 Sammendrag av Høyhus i Oslo - vurdering av
prinsipper for høyhusstrategi
I kapittel 2 er det gjengitt et sammendrag av høringsdokumentet Høyhus i Oslo - vurdering av
prinsipper for høyhusstrategi. Høringsdokumentet, som ble lagt ut til offentlig ettersyn av Planog
bygningsetaten 11.06.2002, har hatt som mål å belyse ulike problemstillinger høyhusdebatten
reiser. Dokumentet har gitt grunnlag for en faglig og offentlig prosess, og for valg av fremtidig
høyhusstrategi samt retningslinjer for videre planarbeid knyttet til høyhusutbygging.
2.1 sammendrag av høringsdokumentets innledning
Utredningen ble utarbeidet på oppdrag av Byrådsavdeling for næring og byutvikling med
bakgrunn i bystyrets vedtak av 18.10.2000, sak 567 som lyder:
1. Bystyret ber byrådet legge frem en plan over områder der det kan være aktuelt å bygge
høyhus. Planen må inneholde prinsipper for bygging av høyhus som er tilpasset Oslo.
Behovet for lekeareal og miljømessige spørsmål må behandles særskilt i tilknytning til
dette.
2. Byrådet bes belyse spørsmålet om i hvilken grad høyhus, etter gjeldende krav og regler,
representerer en økning i antall leiligheter – eller bare en annen boform.
Med bakgrunn i bystyrevedtaket ble notatet Høyhus i Oslo – eller bare vertikal vekst,
14.12.2000 utarbeidet. Der understrekes det at med en plan menes det ikke en plan etter Plan
og bygningsloven, men et arbeid som drøfter problematikken omkring høyhus. Notatet tar
utgangspunkt i tre hovedproblemstillinger:
1. dersom man tillater høyere bebyggelse – hvor tåler landskapet dette/hvor er det ønskelig
2. høyhus som boform
3. høyhus som virkemiddel for flere boliger
Videre foreslås det i notatet hvordan bystyrets vedtak kan følges opp ved å undersøke
følgende problemstillinger i tilknytning til høyhus: bylandskap, utforming, silhuettvirkning
og landemerker/symbolverdi, lokalklima, boligfunksjon, boligkvalitet, bo-kvalitet og
arealutnyttelse.
Mandatet for utredningen ble å redegjøre for viktige temaer, problemstillinger og konsekvenser
knyttet til høyhus samt danne grunnlag for en bred offentlig debatt og politisk beslutning.
Høyhus blir definert til bygningsvolumer fra og med tolv etasjer som er vesentlig høyere enn
omkringliggende bebyggelse.
Områdeavgrensinger som benyttes i utredningen er:
sentrum – sammenfallende med bydelen Sentrum, avgrenset av området innenfor og langs
sentrumsringen
indre by – området er avgrenset til den delen av Oslo, innenfor bydelene 1 til 6, som har
tett bymessig karakter. Området er stort sett sammenfallende med det som utgjorde Oslo før
sammenslåingen med Aker i 1948.
ytre by – samsvarer med hele byggesonen utenfor det som er definert som indre by.
byggesonen – området innenfor markagrensen.
småhusområder – områder hovedsakelig bygget ut med én til to etasjers bygninger.
Høyhus i Oslo: strategi for videre arbeid Plan- og bygningsetatens anbefaling 4

Det finnes omtrent 100 høyhus i Oslo. Byens høyhusutvikling gjennomgås med hensyn til
etasjeantall, lokalisering, funksjonelt innhold og typologier. I tillegg vises lokalisering for omtrent 20
høyhusprosjekter som er under bygging eller til vurdering/behandling hos Plan- og bygningsetaten.
2.2 sammendrag av høringsdokumentets kapittel
”Hvorfor bygge høyhus i Oslo”
Hvorvidt det bør bygges flere høyhus i Oslo eller ikke er en sammensatt og kompleks
problemstilling. Et samspill av flere argumenter og sammenhengen mellom ambisjoner på kort
og lang sikt må legges til grunn for en høyhusstrategi.
Det er ikke nødvendig å bygge høyhus for å nå målet om 40 000 boliger innen 2015 slik det ble
vedtatt i Kommuneplan 2000. Eventuell høyhusbygging kan ikke begrunnes med mangel på
arealer for boligbygging alene selv om høyhus kan gi et økt antall boliger samlet sett.
Argumentene som er lagt til grunn for drøftingen av muligheten for en etablering av høyhus i
Oslo er: form og lesbarhet, symbolisere modernitet, tetthet og arealeffektivisering og variert
boligtilbud. Argumentene berører ulike og til dels overlappende temaer.
• Høyhus har stor innvirkning på bylandskapet og kan forsterke byens form og lesbarhet
gjennom synliggjøring av viktige elementer eller strukturer. Byens form, identitet og struktur
vil kunne endres avhengig av omfanget og prinsippene som legges til grunn.
• Høyhus kan symbolisere modernitet gjennom spennende arkitektur og nye konsepter, og
ved å etablere nye landemerker. Vertikale bygningsvolumer kan symbolisere utvikling og
uttrykke en tidmessig dynamikk som kan øke Oslos attraktivitet og konkurranseevne.
• Høyhus kan bidra til økt tetthet og arealeffektivisering. Muligheten for høyere arealutnyttelse
henger sammen med kvalitetskrav og behov knyttet til ulike funksjoner. Høyhus kan gi høy
utnyttelse på sentrale steder og det kan være økonomi i høyhusutbygging ved at gjentakelseseffekten
utnyttes. Høyhusetablering i tilknytning til knutepunkt vil kunne generere en positiv
og bærekraftig byutvikling.
• Høyhus kan gi et mer variert boligtilbud gjennom nye boformer som tilfredstiller behov
knyttet til endrede livsstiler og boligpreferanser. Bolighøyhusets attraktivitet henger
sammen med beliggenhet: sentralitet i forhold til byens offentlige kommunikasjonstilbud,
samt nærhet til service og byen som sosial arena. Bygging av høyhus kan bidra til å oppnå
flere boliger på kortere tid.
2.3 sammendrag av høringsdokumentets drøfting av viktige temaer
Temaer som ble drøftet i utredningen er: transformasjonskrefter, byens landskapsmessige
forhold, lokalklima, bolighøyhusets potensial for tetthet og arealutnyttelse og boligkvalitet i
tilknytning til høyhus.
transformasjonskrefter
Begrepet transformasjon brukes som samlebetegnelse for byens fysiske forandringer og
funksjonsendringer. Oslo har et betydelig potensial for transformasjon samlet sett. Ulike
områdetyper har svært ulikt potensial, kapasitet og muligheter for endring der høyhus kan
inngå. Størst endringsmuligheter finnes i ulike næringsområder: et bredt belte fra Nydalen til
Bryn på begge sider av Ring 3, industriområdene langs Akerselva og Alna, havne-, transportog
industriarealer langs sjøfronten, de store produksjons-, lager- og distribusjonsarealene i
Groruddalen og i noen grad sentrums randsone.
Høyhus i Oslo: strategi for videre arbeid Plan- og bygningsetatens anbefaling 5

landskapsmessige forhold
Oslos landskapsmessige forhold knyttet til form og lesbarhet, blir drøftet ut fra landskapsgeografiske
analyser og kartlegging av betydningen av landskapsmessige karaktertrekk. Byens
overordnede formuttrykk består av naturlandskapet som kan leses gjennom terrengformasjoner,
naturelementer og grøntområder, og bygde elementer som kan leses gjennom overordnede
strukturer, romlige sammenhenger og bebyggelsesstrukturer.
Oslos overordnede naturlandskap preges av amfiet i vest og nord, dalen i nordøst, fjorden og
platået i sørøst. Det overordnede landskapsrommet avgrenses av åssidene som er karakteristiske
for Oslo. Viktigheten av å ivareta Oslos særtrekk som byen mellom de grønne åsene og fjorden
understrekes.
Bylandskapet består av den bygde byen og naturlandskapet. Høyhus kan påvirke bylandskapets
overordnede formuttrykk. Høyhusbygging bør fremstå som et lesbart og helhetlig grep som
fremmer og ivaretar vesentlige særtrekk ved Oslo som by eller understreker bestemte områder
av byen. Etableringen av høyhus må drøftes i forhold til områdetyper og vil få ulik betydning
og medføre ulike utfordringer i de forskjellige områdetypene. Høyhusetablering i ensartede
og robuste områder antas å ikke ville skape store konsekvenser på lokalt nivå. I et overordnet
perspektiv vil vertikale volumer kunne medføre store visuelle endringer og kontraster.
Kommunikasjonssystemer danner strukturerende linjer og grenser. Linjene kan tydeliggjøres
eller svekkes ved høyhusutbygging. Etablering av høyhus langs kommunikasjonslinjene
vil kunne komme i konflikt med byens silhuett, særlig sett fra fjorden. Høyhus i utvalgte
knutepunkt vil kunne gi en god utnyttelse av transportnett og potensielt servicetilbud samt
bidra til bærekraftig byutvikling. I den nærmeste sonen fra kollektivknutepunktet bør det
søkes arealintensive løsninger med nødvendig handel og service i de nederste planene og
arbeidsplasser og boliger over. Arealstrategien i Kommuneplan 2000 har blant annet som mål
å utnytte byens arealer mer konsentrert og effektivt rundt kollektivknutepunktene i tråd med
bærekraftprinsippet.
lokalklima
Byens lokalklimatiske sammenhenger i et overordnet perspektiv har vært viktig å kartlegge
for å kunne vurdere byens ulike muligheter og begrensninger når det gjelder områder der det
kan være aktuelt å etablere høyhus. Følgende forhold er analysert: vind, kaldluftsdrenering,
inversjon, luftforurensing, sol/skyggeforhold og vegetasjonsområder. Det konkluderes med at
det må stilles krav til klimavurderinger for hvert enkelt høyhusforslag for å forebygge fremfor å
reparere miljøskader i etterkant.
tetthet og arealutnyttelse
Bolighøyhusets potensial for høyere arealutnyttelse er en sammensatt problemstilling som
henger sammen med kvalitetskrav i forhold til beboeres behov og til omkringliggende
omgivelser. Det er gjort sammenlikning av ulike bygningstyper for å se i hvilken grad
høyhustypologien representerer en mulighet for høyere arealutnyttelse. Forholdet mellom
ulike bygningstyper og antall kvadratmeter ubebygget areal viser at arealgevinsten er størst fra
de lavere bygningstyper og opp til ca. tyve etasjer. Det finnes en reell arealgevinst for høyere
bygningstypologier sammenliknet med lavere typologier, men arealgevinsten avtar med høyder
over tyve etasjer. Undersøkelsen viser at høyhus sammenliknet med andre typologier har et
høyere potensial for tetthet ved samme antall kvadratmeter uteareal pr. boenhet. Samtidig har
høyhustypologien kvalitativt høyere potensial både for flere boliger og mer uteareal pr. boenhet
sammenlignet med andre bygningstyper. Dersom krav til antall kvadratmeter uteareal pr.
boenhet på bakkeplan tilsvarer undersøkte karrétypologi vil en høyhustypologi kunne oppnå
Høyhus i Oslo: strategi for videre arbeid Plan- og bygningsetatens anbefaling 6

langt flere boenheter enn en karrébebyggelse ved å øke antall etasjer. Ved å ta utgangspunkt
i boliger på 100 kvm med 8,3 kvm uteareal pr. boenhet kan man oppnå en økning på antall
leiligheter tilsvarende 241% ved å legge til grunn grunnflaten for høyhus med tyve etasjer. Det
betyr en økning fra 150 til 512 leiligheter uten å redusere antall kvm uteareal pr. bolig, samtidig
medfører det en økning av antall etasjer fra tyve til sekstiåtte. Alternativt vil det kunne etableres
to høyhus på tjueåtte etasjer som vil gi 422 leiligheter på 100 kvm med tilsvarende uteareal. Det
betyr 2,8 ganger flere boliger enn karrétypologien. Ved å doble kravet til uteareal til 16,6 kvm pr
boenhet og etablere et høyhus på 35 etasjer kan det oppnås en økning i antall boliger fra 150 til
256 som betyr en økning på 70%.
Ved å sammenlikne ulike bygningstypers skyggevirkning ser man at karréens skygge berører
forholdsvis få kvartaler i nabolaget, men over lenger tidsrom enn høyhuset. Høyhus på 90
meters høyde medfører en lang smal skygge som berører langt flere kvartaler over kortere tid.
Samlet sett vil smale punkthøyhus være å foretrekke fremfor lamellhøyhus. Uteroms krav til
sol og lys må vurderes i forhold til årstidene. I tillegg må prosjektets faktiske beliggenhet og
nabolag vurderes konkret i forhold til sol- og skyggeforhold.
boligkvalitet
Ulike beboergrupper har ulike boligpreferanser og oppfatninger av bomiljøets og omgivelsenes
betydning. Preferanser for bokvaliteter er subjektive størrelser som påvirkes av trender, livsstil,
familiemønster, livssyklus med mer, og som endres over tid. De senere år har det skjedd
endringer i prioritering av bomiljø tilpasset urbane livsstiler. Kombinasjonen høyhus og sentral
beliggenhet er interessant for mange bymennesker og for noen befolkningsgrupper representerer
høyhus andre kvaliteter enn tradisjonelle boformer.
Høyhus som boform har størst motstand i tilknytning til barns behov for gode og trygge
oppholdsarealer utenfor egen bolig.
Boligens betydning endres og det blir større variasjoner som følge av nye livsstilspreferanser
og husholdningsmønstre. Dette er forhold som åpner for et mer variert boligmarked der også
høyhus kan bli en attraktiv boform. Når det gjelder krav til bolighøyhus som type er det behov
for å undersøke faktorer som bygningstypologi, uteområder, fellesarealer og leilighetsutforming
samt forhold mellom høyhustypologi og lokalisering/tomteutnyttelse. I tillegg må det undersøkes
på hvilke måte høyhus som type legger betingelser for uteområdenes utforming og
kvalitet.
Bolighøyhusets suksessfaktorer er sammensatte og avhengig av en rekke ulike faktorer. Det er
utpekt noen vurderingskriterier for høyhus som boform:
• Et høyhusprosjekt må inngå i en overordnet byutviklingsstrategi, det være seg helhetlig områdeutvikling,
utvikling av transportknutepunkter eller en utvikling av restarealer/ mellomsoner.
• Et høyhusprosjekt må underlegges en overordnet bred områdeanalyse med fokus på faktorer som
kommunikasjonsforhold, offentlige servicetilbud og urbane rekreasjons- og forlystelsestilbud.
• Et høyhusprosjekt må underlegges en detaljert byarkitektonisk områdeanalyse, for å sikre
innpasning i eksisterende by- og bebyggelsesstruktur som begrenser negative miljøvirkninger
for nabolaget.
• Et høyhus må bidra til å skape attraktive byrom og funksjoner på bakkeplan.
• Bolighøyhuset bør ved valg av lokaliseringssted, planløsninger og utforming av fellesområder
ta hensyn til beboergruppers endrede livsmønstre og boligpreferanser.
• Bolighøyhuset bør være fleksibelt og tilby variasjon i leilighetstyper, -størrelser og servicetilbud.
• Høyhusets fellesområder må vies særskilt oppmerksomhet og ses i sammenheng både med
bygningsform og beboeres preferanser.
Høyhus i Oslo: strategi for videre arbeid Plan- og bygningsetatens anbefaling 7

2.4 sammendrag av høringsdokumentets ulike utviklingsalternativer
og byplangrep
Ulike bygningstypologier og romlige organiseringer vil påvirke landskapet og lokalklimatiske
forhold i ulik grad. Høyhus kan ha ulik bygningsform: punkthus som frittstående
bygningsvolum, punkthus med base i kvartalstruktur og lamellbebyggelse som frittstående
bygningsvolum eller med base i kvartalstruktur. Lokalisering, innbyrdes sammenstilling samt
orientering og utforming vil gi ulike klimatiske konsekvenser. I tillegg vil bygningsvolumenes
materialer og detaljering ha innvirkning på klimatiske forhold i et område.
Det er tatt utgangspunkt i tre romlige organiseringer: punkt – enkeltstående høyhus, rekke
– flere høyhus plassert i lineært mønster, gruppe – flere høyhus plassert i sammenheng. Høyhus
som frittstående punkt vil ofte fremstå som et landemerke avhengig av lokalisering i forhold til
topografi og strukturell sammenheng. Tas det nok hensyn til viktige utsiktspunkt og landemerker
kan enkeltstående høyhus lokaliseres spredt uten at dette gir store negative konsekvenser for
byens form og lesbarhet på et overordnet nivå. Enkeltstående høyhus vil være det prinsipp for
organisering som lettest vil kunne tilpasses norske sol- og skyggeforhold.
Oppfattelsen av en rekke høyhus er avhengig av bygningsvolumenes innbyrdes avstand og
sammenheng. Avhengig av bygningsform og plassering kan en rekke høyhus understreke
viktige romlige sammenhenger, retninger eller strukturelle linjer. Høyhus organisert i rekker
vil ha ulik påvirkning på lokalklima avhengig av innbyrdes avstand og bygingstypologi. Denne
type organisering må planlegges nøye for å begrense negative lokalklimatiske forhold og sol-
/skyggeforhold.
Opplevelsen av høyhus som gruppe kan fremstå i ulike organiseringsprinsipper, både
strukturerte og ustrukturerte. Grupper med høyhus kan synliggjøre sammenhenger og fremheve
områder. Avhengig av lokalisering vil en gruppe høyhus kunne endre byens form og silhuetter.
Denne type organisering vil avhengig av lokalisering, innbyrdes plassering og bygningsform
påvirke soltilgang og vindforhold i omkringliggende områder og må derfor planlegges nøye.
Det finnes mange måter å organisere høyhus på, både i forhold til innbyrdes organisering
og til dets omgivelser. Høyhusets organisering vil påvirke landskap og lokalklima i ulik
grad. Romlige sammenhenger og terrengmessige elementer kan danne utgangspunkt for
ulike byplangrep og legges til grunn i høyhusstrategier. Disse kan være byform, høydedrag,
dalsøkk, elvedrag, sentralitet, knutepunkt, akser, kommunikasjonslinjer, geografiske områder,
transformasjonsområder, silhuetter, symbolverdier, landemerker osv.
Mulige byplangrep relatert til landskapstrekk/topografi, utpekte områder, infrastrukturelle
årer og knutepunkter drøftes. Høyhus kan inngå i byplangrep der man ønsker å synliggjøre og
markere landskapstrekk og terrengforhold. Lineære landskapsformasjoner som høydedrag eller
elveløp kan forsterkes ved å markere begynnelse og slutt eller etablere en rekke høyhus langs
elementet.
Synliggjøring av felt eller områder gjennom etablering av høyhus kan være et annet byplangrep.
Dette kan oppnås ved å endre områdenes synlighet gjennom understrekning av vertikalitet,
synliggjøring av strukturer eller ved å markere avgrensinger og overganger.
Grupper med høyhus kan forsterke og understreke bystrukturelle sammenhenger. Høyhusutvikling
langs infrastrukturelle årer som beskriver linjer i landskapet kan danne grunnlag for
byplangrep. Linjene kan være ulike kommunikasjonsårer som ringveier, radielle transportårer,
jernbanelinjer, T-banelinjer med mer. Det må stilles høye krav til overordnet formgivning i
Høyhus i Oslo: strategi for videre arbeid Plan- og bygningsetatens anbefaling 8

denne type byplangrep. Utvikling av høyhus i tilknytning til utvalgte knutepunkter vil kunne
ha svært forskjellig eksponeringseffekt i et overordnet bybilde. Oslos knutepunkter ligger
i hovedsak i områder med ulik topografi og sammensatt bebyggelsesstruktur. Høyhus vil
kunne bidra til å styrke knytepunktenes synlighet, rolle og identitet avhengig av omfang og
organiseringsprinsipp.
2.5 sammendrag av høringsdokumentets vurdering og anbefaling
Høyhusstrategien som er foreslått er valgt ut fra et klart byplangrep og har som overordnet
mål å begrense og styre en høyhusutvikling samt forsterke byens karakter og bærekraft. Etaten
vurderer en begrenset bruk av høyhus på visse klimatiske, funksjonelle og estetiske vilkår til å
kunne være et positivt bidrag til byutviklingen, særlig boligutviklingen i Oslo.
Viktige momenter som er lagt til grunn for anbefalingen er bærekraftig byutvikling i forhold
til sentralitet og kommunikasjon, klart byplangrep, etterspørsel og variert boligtilbud.
Anbefalingen er også vurdert i forhold til Oslo kommunes overordnede arealbrukspolitikk.
• klart byplangrep
Et enkelt og tydelig byplangrep er en viktig forutsetning for å formidle, styre og oppnå
en ønsket høyhusutvikling. Høyhus kan understreke bestemte elementer, områder eller
strukturer som kan fremheve Oslos særpreg på en positiv måte. Det er ulike meninger
om hvorvidt høyhus vil forringe Oslos særpreg og identitet eller fungere som markører i
byveven og gi gjenkjennelighet og orienterbarhet. Plan- og bygningsetaten mener at klare
målsetninger og et tydelig byplangrep må legges til grunn for en høyhusstrategi dersom
høyhus skal kunne bidra positivt til Oslos byutvikling.
• sentralitet
Etaten mener at et av de viktigste kriterier for vellykket høyhusetablering er sentralitet,
både for bolig- og næringshøyhus. Med sentralitet menes begrepet i videste forstand.
Mange mennesker skal kunne nå høyhuset i løpet av kort tid fra sin bolig eller arbeidsplass.
Områdene må ha et godt offentlig transporttilbud. Høyhus som boform kan dra nytte av
nærhet til byen som sosial arena og rekreasjonsarealer. Nærhet innebærer gangavstand
til offentlig kommunikasjon, underholdning, handels- og servicetilbud, grønt- og
rekreasjonsområder. Plan- og bygningsetaten mener at et krav om sentralitet understøtter
kommunens overordende arealpolitikk for å oppnå bærekraftig byutvikling. Samtlige
foreslåtte områder tilfredstiller kriteriet om sentralitet og høyhus i disse områdene vil kunne
bidra til bærekraftig byutvikling, særlig i forhold til funksjonsblanding og transportbehov.
• variert tilbud og etterspørsel
Etaten mener at et annet viktig kriterium for vellykket høyhusetablering er multifunksjonalitet.
Blanding av handels- og servicefunksjoner i de nederste etasjene, kontorer
og arbeidsplasser på mellomnivåene og boliger øverst gir fleksible bygningsvolumer
med variert tilbud og høy grad av intensitet gjennom hele døgnet. Det er også viktig at
bygningsvolumene kan være fleksible i forhold til endrede funksjoner over tid. Det er
stor etterspørsel etter boliger i sentrale områder i Oslo og en av Plan- og bygningsetatens
målsetninger er at bolighøyhus skal bidra til å variere byens boligtilbud og tilfredstille behov
knyttet til endrede livvstiler og boligpreferanser. Kreative løsninger kan gi gode boliger i
høyhus, også for barnefamilier, i kombinasjon med andre funksjoner. Samtlige foreslåtte
områder er også vurdert ut fra utbyggingspress og etterspørsel.
Høyhus i Oslo: strategi for videre arbeid Plan- og bygningsetatens anbefaling 9

Kart fra høringsdokumentet som viser hvilke områder som anbefales vurdert for
etablering av høyhus. Kilde: Høyhus i Oslo - vurdering av prinsipper for
høyhusstrategi.
Det er viktig å opprettholde Oslos grønne preg og det frarådes å etablere høyhus på høydedrag,
langs fjorden, i elvedragene eller i den mest sentrale delen av den historiske kjernen. Anbefalte
strategi forutsetter at det konsekvent sies nei til høyhus i områdene utenfor anbefalingen. Planog
bygningsetaten anbefaler en moderat og geografisk begrenset høyhusstrategi der følgende
områder anbefales vurdert for etablering av høyhus:
• Bjørvika som bydel – i tilknytning til Norges viktigste kollektivknutepunkt
• videreutvikling av eksisterende vertikal struktur langs Ring 1
• utvalgte knutepunkter langs Ring 3: Lysaker, Skøyen, Forskningsparken/Blindern/
Gaustad, Nydalen, Storo, Økern og Bryn
Følgende tilleggsområder kan vurderes: en rekke høyhus som punkter langs Ring 3 mellom
knutepunktene, Majorstuen i områdene i tilknytning til sporområdet og knutepunktet Ensjø med
markering av det mest sentrale området rundt T-banestasjonen. Etaten har bedt om innspill og
synspunkter på disse områdene som er holdt utenfor anbefalte strategi.
Det må gjøres byromsanalyser og lokalklimavurderinger for de enkelte områder for å definere
overordnede føringer for avgrensing, maksimumshøyder, omfang og volumoppbygging. Videre
må det utarbeides kriterier og verktøy med retningslinjer som sikrer kvalitet på samtlige nivåer
gjennom hele prosessen.
Høyhus i Oslo: strategi for videre arbeid Plan- og bygningsetatens anbefaling 10