Bibelsk Tro nr.4 2010 - Shafan.dk

lyd.i.natten.dk

Bibelsk Tro nr.4 2010 - Shafan.dk

www.bibelsk-tro.no

Hele

Skriften

er

inspirert

av Gud

2 Tim 3,16

BIBELSK

TRO

Fritt,

uavhengig

tidsskrift på

evangeliskluthersk

grunn

Nr. 4 – august 2010 – 19. årgang

4

I dette nummeret:

• ”Et sannhetens øyeblikk”

• Tegn og under

• Hva er sunn åndelighet?


utgir tidsskriftet Bibelsk Tro

Formål og grunnlag:

Stiftelsens formål er å fremme bibeltro

kristendomsforståelse etter Guds Ord på den

evangelisk-lutherske bekjennelsesgrunn.

Stiftelsen skal på det grunnlag som er nevnt

nedenfor ved litterær virksomhet og på

andre tjenlige måter hjelpe til å utbre bibelsk

forkynnelse og lære, slik at evangeliet kan nå ut

til menneskene og nådegavene få sin naturlige

funksjon. Likedan vil en vurdere religiøse og

åndelige strømninger, bevegelser, tidsaktuelle

tanker, ideologier og tiltak i lys av Skriften.

Grunnlaget for stiftelsens virksomhet er den

Hellige Skrift, forstått og brukt i lys av Bibelens

eget Kristus-vitnesbyrd og Jesu og apostlenes

skriftsyn, dvs. Skriftens vitnesbyrd om seg selv.

Bibelen er Guds Hellige Ord, gitt ved den Hellige

Ånds inspirasjon, troverdig og urokkelig, helt

igjennom Guds Ord gitt i menneskelig språk.

Bibelens ord - slik det opprinnelig ble

gitt - er uten feil og selvmotsigelser i alle sine

uttalelser når det forstås i samsvar med dens

egne forutsetninger. Skriftens ord må tolkes ved

Skriften selv. Bibelen er Guds åpenbaringsord,

gitt oss som veiledning til frelse og evig liv. Den

er den eneste, sanne og fullt ut tilstrekkelige ,

klare og absolutte autoritet og norm i alle

spørsmål som angår kristen tro, lære og liv.

Den evangelisk-lutherske lære som er

nedfelt i Den norske kirkes bekjennelsesskrifter

er i samsvar med Skriften og følgelig

bekjennelsesgrunnlag for stiftelsens virksomhet.

Sentralt i denne lære står overbevisningen om

”Skriften alene”, ”rettferdiggjørelsen ved tro på

Kristus alene” og den evangeliske kirkeforståelse

som legger vekt på det alminnelige prestedømme

og nådegavehusholdningen .

Styret:

Lektor/cand. theol. Olav Hermod Kydland

(formann), ingeniør Gordon Landro (nestformann/sekretær),

avd.leder Olav Stokka, baker

Erik Nordbø og adm.leder Finn-Widar Knutzen.

Varamenn: Adjunkt Gunnar Holth, eiendomsmegler

Edvard Jekteberg, tømrer Magne Sunde.

Rådet:

Rådgiver/sosialøkonom Dagfinn J. Hansen,

misjonær Jan Ove Heggdal, bonde/cand. theol.

Arvid Joramo, bonde Samuel Norland, tidligere

maskin- og industrimaler Svein Brattgjerd,

tidligere maskinist Arne Lars Bjerga.

Faste medarbeidere i Bibelsk Tro:

Forkynner Kjell Dahlene, adjunkt Gunnar Holth,

tidl. kretssekretær Erik Høiby, adm.leder Finn-

Widar Knutzen, rektor Reidulf Tværåli, juridisk

rådgiver Jan Endre Aasmundtveit, ekspeditør

Immanuel Fuglsang (Danmark), pastor Henric

Staxäng (Sverige).

BØNNEVAKT FOR NORGE

Ønsker dere bønnesedler

tilsendt, skriv til:

Bønnevakt for Norge,

Postboks 264,

4367 Nærbø


4/2010 Innhold

”Et sannhetens øyeblikk”

Leder. Av Olav Hermod Kydland ................................................ 4

Quo Vadis?

Andakt. Av Eivind Gjerde ........................................................... 6

Fritt, uavhengig

tidsskrift på evangeliskluthersk

grunn

Redaksjon:

Eivind Gjerde

Olav Hermod Kydland

Redaksjons- og

ekspedisjonsadresse:

Postboks 264, 4367 Nærbø

olav.kydland@jump.no

Internett:

www.bibelsk-tro.no

btpost@bibelsk-tro.no

Abonnement og gaver:

Persokkrossen 3

4046 Hafrsfjord

Postgiro: 0530.04.87884

Bankgiro: 3290.07.77786

Dansk postgiro:

1199 250-9350

Svensk postgiro:

106 4551-3

Kasserer: Edvard Jekteberg

Tlf: 51 55 02 48

Utkommer 6 ganger i året.

Årsabonnement:

Norge og Norden kr. 160,-

Til andre land kr. 190,-

Skoleungdom kr. 140,-

Bibelsk Tros kassettjeneste

Tlf: 51 68 90 31

Redaksjonen er ansvarlig for

alt som kommer fram i lederspalten.

Konkrete synspunkter forøvrig

står de respektive forfattere

ansvarlig for.

Red. deler nødvendigvis ikke

alle disse, men er ansvarlig

for at ikke noe bryter

med stiftelsens formål og

grunnlag. Unntak fra dette

kan være ytringer i klipp- og

leserbrev spalten.

Ettertrykk kan skje ved

kildeangivelse.

Layout: Rune Hegle

Trykk: Bryne Stavanger Offset

Tlf: 51 56 91 00

Det blinkar eit lys lenger framme

Sang. Av Trygve Bjerkrheim ....................................................... 7

Tegn og under

Bibelforum. Av Per Bergene-Holm ............................................. 8

Bibelens avsluttende samtale og innbydelse

Guds ord og løfter. Av Henric Staxäng ..................................... 10

Hva er sunn åndelighet?

Fra troens slagmark. Av Hans Erik Nissen .............................. 12

Anfektelser

Bibelsk sjelesorg. Av Frits Larsen ............................................ 14

Skal du vinne din sjel?

Trosblikk. Av Kristoffer Fjelde ................................................... 18

Når friheten for noen blir til tvang for andre

Sang og musikk. Av Immanuel Fuglsang ................................. 19

Carl Fr. Wisløff: - Bibelen må være vår rettesnor

Intervju. Av Vidar Norberg ........................................................ 20

Emissæren

Småstykke. Av Kristoffer Fjelde ............................................... 23

Den norske kirke og Midtøsten

Brennpunkt Midtøsten. Av Per Haakonsen .............................. 24

Hva er svermeri?

Åndssituasjonen. Av Jan Bygstad ............................................ 26

Guds rike

Småstykke. Av Tollak Jakobsen ............................................... 28

Jesus alene

Småstykke. Av Hans Edvard Wisløff ........................................ 28

Jesus, takk at alle steder får jeg være deg så nær,

du har milde ord som gleder, sterke ord som frelser her.

Bort all synd og sorg og savn! Se, jeg er i Jesu favn!

Det er ære her å ligge, det er rikdom her å tigge!

(Nr 477 v. 4 i Sangboken. H. A. Brorson 1735. M. B. Landstad 1861)

Neste nummer av Bibelsk Tro kommer i oktober.

3


Leder

4/2010

”Et sannhetens øyeblikk”

Av Olav Hermod Kydland

Den 11.12.2009 ble det palestinske Kairosdokumentet

”A Moment of Truth” lansert,

i norsk oversettelse kalt ”Et sannhetens

øyeblikk”. ”Kairos” er et gresk ord som

betegner et øyeblikk da noe spesielt skjer eller

kan komme til å skje.

Dokumentet er skrevet av en gruppe teologer,

ledere og engasjerte menighetslemmer

fra de fleste kirkene i Midtøsten. Målet er å

formidle til verdenssamfunnet hvordan livet er

under ”okkupasjonen” av landet og fortelle at

det fortsatt er håp om å oppnå en rettferdig fred

i Midtøsten.

Det mest karakteristiske ved dokumentet

er mangel på saklighet og balanse. Israel og

”Israels okkupasjon” av landet er skyld i all

urettferdighet, vold og brudd på menneskerettigheter

for det palestinske folk (palestinaaraberne).

Men verken Hamas eller PLO blir

kritisert.

Dokumentet et en blanding av teologi, politikk

og juss. Vi finner en tydelig kontekstuell

(situasjons betinget) teologi hvor de kulturelle,

politiske, sosiale og økonomiske forhold i

Midtøsten, her og nå, står i fokus. Dette er

utpreget frigjøringsteologi. Det er en teologisk

retning hvor det legges vekt på rettferdighet,

likeverd og frihet fra fattigdom og undertrykkelse.

(Det teologiske utgangspunkt er

Mat 25,34-41). Denne teologi er kjent fra Sør-

Amerika i 1960 -70 årene og utetter, men også

fra Sør-Afrika under apartheidstyret.

Dokumentet er dessuten gjennomsyret av

erstatningsteologien. Den lærer at løftene til

Israel er åndeliggjort og overført til Kirken som

med andre ord er det nye gudsfolket. Dermed har

ikke Israels folk og land noen spesiell betydning

lenger. Israel okkuperer dermed palestinernes

land. ”Den israelske okkupasjon er synd mot

Gud og mennesker” slår dokumentet fast uten

å definere begrepet. Er for eksempel Erez Israel

og Jerusalem også okkupert land?

Israel og Israels ”okkupasjon” av pale sti nernes

land er hovedgrunnen til palestina-arabernes

tragiske levekår på alle områder, hevdes det.

(Ordet ”okkupasjon” brukes ca. 30 ganger).

Den såkalte muren (gjerdet) mellom Israel og

”de okkuperte” områdene gjør livet vanskelig

for palestina-arabernes daglige liv. Men ikke

noe sies om hvorfor dette gjerdet (muren) er

blitt bygget.

Israel har ikke okkupert vestbredden

(Sama ria og Judea), men befridd området i en

forsvarskrig mot Jordan, som hadde okkupert

området ulovlig i 1949, men som de oppga

etter nederlaget i Seksdagerskrigen i 1967.

Israel pluss Samaria, Judea, Gaza og Øst-

Jerusalem tilsvarer om lag det gamle Ka’anan

som Gud lovet Abraham og hans etterkommere

i sin tid.

Kairos-dolumentet bestrider jødenes

historiske rett til Israel. I punktet 2.2.2 står det

følgende i norsk oversettelse:

”Vår Herre Jesus Kristus kom og forkynte

at Guds rike var nær. Han skapte en revolusjon

i livet og troen for hele menneskeheten. Han

kom med en ny lære (Mark 1,27), som kastet

nytt lys over Det gamle testamente, over

saker som har å gjøre med vår kristne tro og

våre dagligliv, om tema som angår løftene,

utvelgelsen, Guds folk og landet. Vi tror

at Guds ord er et levende ord, som kaster

et spesielt lys over hver enkelt periode av

historien, og viser de kristne troende hva Gud

sier til oss her og nå. Av denne grunn er det

uakseptabelt å gjøre Guds ord til bokstaver

hugget i stein som forvrenger Guds kjærlighet

og hans guddommelige omsorg for livene til

både folkegrupper og enkeltmennesker. Det

er akkurat det som er feilen ved en fundamentalistisk

bibeltolkning som fører til død

og ødeleggelse, når Guds ord blir forsteinet og

gitt videre fra generasjon til generasjon som

døde bokstaver. Disse døde bokstavene brukes

4


4/2010 Leder

som våpen i historien her og nå, for å frata oss

rettighetene til vårt eget land”.

Vi merker med en gang at dokumentet

legger vekt på at det kom noe helt nytt ved

Jesus Kristus. Man bruker et politisk begrep

som ”revolusjon” for å forklare dette. At det

hevdes at Jesus kom med ”en ny lære”, er

forståelig ut fra deres standpunkt. Men for

Jesus og hans apostler var GT deres Bibel.

Han sier jo selv at han ikke var kommet for å

oppheve loven og profetene, men for å oppfylle

dem. (Mat 5,17). Videre sier han (Mat 5,18):

”For sannelig sier jeg dere: Før himmel og

jord forgår, skal ikke den eneste bokstav eller

en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd

alt sammen”.

Jesus kom ikke med noen ”ny lære”, men

han var den profet som Herren ved Moses

hadde lovet å oppreise. Herren sier: ”Jeg vil

legge mine ord i hans munn, og han skal tale

til dem alt det jeg byder ham” (5 M 18,18).

Jesu lære var en videre åpenbaring av Herrens

åpenbaring i GT.

Det hevdes at de tror at Guds ord er levende,

som kaster et spesielt lys over hver enkelt

periode av historien og viser de kristne hva

Gud sier her og nå. Det er sant at Guds ord er

levende. Men Gud åpenbarer ikke noe mer enn

det han har sagt i Den hellige skrift (se 5 M 4,2;

Åp 22,18-19). De kanoniske skriftene (Bibelen)

danner avslutningen på Guds åpenbaring.

Deretter går man i rette med dem som tolker

Bibelen litterært (bokstavelig), og som hevder

at Herren har gitt Israel landet. Med andre

ord: Den tradisjonelle tolkningen av Herrens

utvelgelse av Israel og landløftet betegnes som

”døde bokstaver”. Videre hevdes det at det er

uakseptabelt å gjøre Guds ord til ”bokstaver

av stein” som forvrenger Guds kjærlighet og

hans forsyn. Følgelig anklages alle som leser

Bibelen bokstavelig (kalt fundamentalistisk

tolkning) for å forvrenge Guds kjærlighet

og guddommelig omsorg. Med andre ord:

Israel er ikke lenger Guds utvalgte folk, og

landløftet gjelder ikke lenger. Israel er bare

en okkupasjonsmakt som har stjålet palestinaarabernes

land. Utvelgelsen gjelder nå alle

folk, og landet tilhører palestina-araberne.

Men ifølge Guds ord gjelder utvelgelsen bare

Abraham og hans ætt, men velsignelsen gjelder

alle mennesker som tar imot Guds velsignelse.

Dette er ikke noe annet enn en antropologisk

kristendom, som en har uttalt. Det er en tro eller

en politisk holdning som er skapt i menneskets

eget bilde, ut fra tidsåndens diktatoriske makt.

Under overskriften ”Motstand” (4.2.5) sies

det blant annet: ”Vi respekterer og har høy

aktelse for alle dem som har gitt sitt liv for vår

nasjon”. Dette kan vel ikke forstås på noen

annen måte enn at disse kristne respekterer og

har høy aktelse for selvmordsbomberne også.

De har følgelig aktelse for dem som dreper seg

selv og mange uskyldige mennesker. Hva slags

”kristendom” er dette?

Kairos-dokumentet er ingen oppbyggelig

lesning. Selvsagt er palestina-arabernes hverdag

vanskelig, men hvem har hovedskylden for

det? Når all skyld blir lagt på Israel, mens de

palestinske frigjøringsbevegelser blir fritatt

for skyld, da blir man forskrekket og rystet

over at dokumentet er blitt kalt ”Et sannhetens

øyeblikk”.

Vi vil advare mot Kairos-dokumentet. Det

alvorligste er at Guds hellige Ord blir borttolket

og erstattet med menneskelige tanker og ideer

som fører vill. Det sjokkerer oss at ikke de

norske biskopene og andre såkalte kristne

råd ikke advarer mot dette dokumentet. Vi er

enige med lederskribenten i DM (09.04.2010)

som stempler det som ”eit israelfiendtleg og

skandaløst dokument”. •

“Jeg vil samle dere fra

folkene og sanke dere fra de

land som dere er spredt i, og

jeg vil gi dere Israels land.”

(Esek 11,17)

5


Andakt

4/2010

Quo Vadis?

Av Eivind Gjerde

På den siste prøven i faget religion og etikk for

en 3. klasse i videregående skole, skrev jeg for

noen år siden dette spørsmålet på latin nederst

på prøvearket – Quo Vadis? Det skulle være et

spørsmål til ettertanke. Quo Vadis betyr – hvor

går du?

Hvor går du? Hvor går vi? For mine elever

ved Kvitsund Gymnas skulle veien gå ut i den

store verden utenfor skolen. Men hvor kom de

til å gå åndelig talt? Det har jeg tenkt på mange

ganger når atter et elevkull har forlatt oss.

Bibelen, Guds Ord lærer at vårt liv er som

en vandring. Å leve, ja kort sagt det å være til

er å gå på en vei. En vei leder til et mål, den

har en ende. Bibelen sier videre at det dypest

sett er bare to veier et menneske kan gå på

gjennom livet. To veier ligger foran deg, på

en av disse må du gå. Jesus sier i sin berømte

Bergpreken: ”Gå inn gjennom den trange

port! For vid er den port, og bred er den vei

som fører til fortapelsen, og mange er de som

går inn gjennom den. For trang er den port, og

smal er den vei som fører til livet, og få er de

som finner den” (Mat 7,13-14). Det er to veier,

en bred og en smal. Den brede veien leder til en

bred port. Veien som leder til den brede porten,

vil de fleste gå. De som går på den veien vil gå

evig fortapt. Et rystende alvor. Den andre veien

er smal og leder til en smal port. Det er få som

vil gå den veien, men den leder til evig liv og

frelse.

Den smale vei er ikke for smal! Den er brei

nok for alle som vil gå den. Den veien er

Jesus Kristus selv. Jesus sa en gang til en av

sine disipler: ”Jeg er veien og sannheten og

livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg”

(Joh 14,6). Dette er et budskap til alle. Jesus

Kristus er veien til Faderen, til Gud!

Bibelen har en innbydelse til alle mennesker

om å gå veien som fører til livet. Denne

innbydelsen har den også til deg som leser disse

linjene. Det er Guds egen stemme som roper

stille og mektig til deg ut fra Bibelens blader:

Her er veien, gå på den! For det er nemlig

Guds vilje at alle mennesker skal bli frelst og

komme til sannhetens erkjennelse (1 Tim 2,4).

Veien er bred nok for dem som vil høre Guds

innbydelse og som tar imot Jesus Kristus som

Herre og Frelser i sitt hjerte.

I den første kristne tid ble den kristne tro

kalt for nettopp veien. Før Paulus ble stoppet

av Jesus selv på veien til Damaskus, forfulgte

han de kristne. Han ville ha tak i dem som

hørte Guds vei til (Apg 9,2)!

Veien til det fullkomne Guds rike er åpnet!

Jesus Kristus åpnet den ved sin soningsdød

på korset. Det er betalt en ufattelig dyr pris

for denne veien. Jesus måtte gå Via Dolorosa

– smertens vei – for å gi deg adgang til Guds

rike. Men han valgte å gå den av kjærlighet til

deg. Han innbyr deg nå: Følg meg – på veien til

Guds rike. Hvor vil du gå? •

Husk Bibelsamling på Audnastrand, 29. juli – 1. august 2010.

Talere: Asger Jensen og Dagfinn Natland.

Sang av: Torvald Kjetilstad.

Se hele programmet i nr 3/2010 av Bibelsk Tro!

6


4/2010 Sang

Det blinkar eit lys

lenger framme

Det blinkar eit lys lenger framme.

Det sterkare skin etter kvart.

Det lys er vår Frelsars lovnad.

Det strålar så reint og bjart.

Det blinkar eit lys lenger framme

for dei som på Jesus trur:

ein lovnad om evig sæla

når me i Guds himmel bur.

Det blinkar eit lys lenger framme så

eig me den gode von:

Me skal ikkje døy, men leva.

Det lova Guds eigen Son.

Det lyder ein klangrein tone

av lovsong i hjartans grunn.

Det blinkar eit lys der framme

Det strålar i livsens lund.

Av Trygve Bjerkrheim

(Egen melodi av Mons Leidvin Takle)

7


Bibelforum

4/2010

Tegn og under

Av Per Bergene-Holm

”Disse tegn skal følge dem som tror” Mark

16,17-18.

Vi hører og leser stadig om at vi står foran

store vekkelser og en veldig åndsutgytelse.

Etter mange år med mangelfull og fattigslig

kristendom, skal vi igjen få oppleve ”urkristendommen”

med tegn og under, helbredelse av

all sykdom osv. Det siterte skriftstedet er et av

beleggene som brukes for å godtgjøre at dette

er bibelsk. I tillegg henvises det til Jesu egen

gjerning, samt til hendelser i de første kapitlene

i Apostlenes gjerninger, hvor det står om at alle

syke ble helbredet (Apg 5,16). Men taler disse

skriftstedene om at slike tegn og under skal

høre til dagens orden i den kristne forsamling

og skal være et særpreg for de siste dagers store

vekkelser?

Den gamle og den nye pakt

For å svare på dette spørsmålet må vi først si litt

om den gamle og den nye pakts tid. I den gamle

pakts tid var Guds åpenbaring knyttet til Israel på

en helt spesiell måte. Israel er utvalgt til å være

Guds åpenbaringsfolk. Gjennom særlig salvede

personer/embeter (kongen, presten, profeten) og

innvidde institusjoner/helligdommer med deres

gudstjeneste (taber naklet, tempelet) åpenbarte

Gud seg for folket. Selv om enhver troende

israelitt hadde Guds Ånd, så var det dog gjennom

disse institusjoner og embeter at Guds Ånd var

gitt som særlig utrustning til å åpenbare Guds

råd for folket. Vi kan si at vi har to slags folk i

den gamle pakt – den troende som har Guds

Ånd til sitt personlige gudsliv og så den salvede

embetsbærer (konge, prest eller profet) som er

utvalgt til å åpenbare Guds råd for folket, i ord

og gjerning, gjennom forbilledlige handlinger

og tjenester. Den salvede prest eller konge var

utvalgt av Gud til denne åpenbaringstjeneste

og åpenbarte Guds råd for folket, også om han

personlig ikke var noen troende (jf ypperstepresten

Kaifas – Joh 11,49-51).

Fra og med pinsedag oppfylles imidlertid en

profeti fra det gamle testamente. Den Hellige

Ånds gjerning er ikke lenger bare knyttet til

Israel eller til særlig salvede personer/embeter.

Fra pinsedag av har enhver troende Den Hellige

Ånd, ikke bare for sitt personlige gudsliv, men

også som utrustning til tjeneste. Dette gjelder

alle, både menn og kvinner, unge og gamle,

treller og frie, høye og lave (Apg 2,16ff; Joel

3,1ff). Det åpenbares på pinsedag. Og ut

gjennom Apostlenes gjerninger stadfestes det at

dette ikke bare er noe som gjelder apostlene eller

jøder alene, men både samaritanere (Apg 8,5ff)

og andre av hedensk herkomst (Apg 10,1ff).

Den Hellige Ånds gjerning er ikke lenger bare

knyttet til Israel, men er universal, den følger

dem som tror.

Dette var så uhørt og vanskelig å fatte for

jødene, at Gud lot det åpenbares på den måte

at apostlene var til stede som vitner, både i

Samaria og hos Kornelius. Og Peter kan derfor

på apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15) bevitne

at det i denne henseende ikke lenger er noen

forskjell på jøder og hedninger.

Et alminnelig prestedømme

Det blir derfor så alldeles galt når noen fortsatt

taler om en form for ”second blessing”, om

den nå er forbeholdt særlige embetsbærere

med særskilt innvielse (en særskilt prestestand)

eller en egen gruppe viderekomne kristne

(”åndsdøpte”). Poenget hos profeten Joel og i

Peters taler på pinsedag og på apostelmøtet er

jo nettopp at enhver slik forskjell er opphevet

i den nye pakt. Enhver kristen, uansett stand

og stilling og herkomst, har fått Den Hellige

Ånds gave og den utrustning han trenger for

sin tjeneste som kristen. Enhver kristen er prest

for Gud, og dermed salvet med Guds Ånd til

tjeneste, og tilhører ”et kongelig presteskap,

et hellig folk”, som Peter sier i (1 Pet 2,9). Og

tjenesten går ut på å ”forkynne hans storhet,

8


4/2010 Bibelforum

han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle

lys” (1 Pet 2,9).

Den Hellige Ånds gave er ikke gitt for

å gi den kristne større autoritet eller makt,

skape sensasjon eller for å skape gode kår i

denne verden, slik trollmannen Simon tenkte

(Apg 8) og som mange fortsatt ser ut til å

tro. Den Hellige Ånd er gitt oss for å gi oss

den utrustning vi trenger for å forkynne Jesus

Kristus for våre medmennesker, i gjerning og

ord. Det er forkynnelsen av Jesus som er det

viktige, det er sentrum i all kristen tjeneste. Vi

skal ikke forkynne oss selv, men Jesus! Og til

denne tjeneste trenger vi Den Hellige Ånd.

Disse tegn skal følge dem som tror

Hva så med under og tegn? Hører ikke det

likevel med? Helbredelse og andre kraftige

gjerninger, tungetale og andre ”demonstrative”

nådegaver, taler ikke Guds ord om det som en

viktig del av de troendes tjeneste?

La oss først legge merke til hva Jesus sier:

”Disse tegn skal følge dem som tror. Der

hvor Guds rike går fram og evangeliet bryter

nytt land, der lover Jesus at særskilte tegn og

under skal stadfeste Ordet. Slik var det jo også

med Jesu under og tegn, de stadfestet hans

forkynnelse. Tegnene hadde i første rekke en

forkynnende hensikt, å åpenbare Jesus for

folket, hvem han var og hva han var kommet

for å gjøre, nemlig å frelse det som var fortapt.

Derfor anklager han også folket der de bare er

opptatt av underet i seg selv, og ikke gjennom

tegnet har lært ham å kjenne (Joh 6,26ff).

Og fordi tegnene i første rekke hadde denne

forkynnende og stadfestende oppgave, så var

de ikke noe vedvarende i Jesu gjerning, men

de hørte til dens først fase. Der hvor evangeliet

ble tatt i mot og trodd, der hadde tegnene utført

sin gjerning og det var ikke lenger behov for

tegn. Troen hadde fått feste i Guds ord og løfte

og hadde ikke lenger bruk for tegn. Det største

er ikke å tro på grunn av tegn og under – å ha

behov for ”troens bevis” -, men det største er

å kunne tro uten tegn, uten å se, bare i kraft av

Jesu ord. ”Salige er de som ikke ser, og likevel

tror” (Joh 20,29).

Der hvor tegnene ikke førte til tro på evangeliet,

der hadde de også utspilt sin rolle, og Jesus

nektet å gjøre tegn og under som fariseerne ba

om. Det hadde ingen hensikt. Hørte ”de ikke

Moses og profetene, da vil de heller ikke la

seg overbevise om noen står opp fra de døde”

(Luk 16,31).

Og slik også i Apostlenes gjerninger.

Tegnene følger dem som tror, de stadfester

forkynnelsen av evangeliet, men etter hvert

som evangeliet blir kjent og enten tatt i mot

eller forkastet, så ser vi også at tegn og under

ikke lenger hører til dagens orden. Når vi leser

i Paulus’, Johannes’ og Peters brever, så ser vi

at tegn og under ikke spiller noen stor rolle.

Det advares heller mot å være for opptatt av

slike ting. Det er forkynnelsen av Jesus Kristus

og ham korsfestet alt dreier seg om.

Tegn og under følger pionermisjonæren

Leser vi kirkehistorien og misjonshistorien,

så vil vi stadig lese om hendelser som minner

oss om det vi kan lese i Apostlenes gjerninger.

Om vi tenker på hva pionermisjonærene i Kina

(for eksempel Marie Monsen) eller i Etiopia

fikk oppleve, så er det som å være tilbake i

Apostlenes gjerninger. De opplevde virkelig

at Jesu ord om at ”disse tegn skal følge dem

som tror” var sanne og virkelig ment. Galt blir

det imidlertid hvis man taler og tenker som

om dette skulle være noe som hørte til dagens

orden i den kristne forsamling, også der hvor

evangeliet er kjent og til og med for det meste

er forkastet. Det er ikke i samsvar med Guds

Det er enkelt å bestille

litteratur og musikk

fra våre hjemmesider:

www.bibelsk-tro.no

9


Guds ord og løfter

4/2010

Bibelens avsluttende samtale og innbydelse

Av Henric Staxäng

Åp 22,16-17. Bibelens avsluttende samtale

mellom Jesus og menigheten

I avslutningen av Åpenbaringsboken

(22,7‐12) sier Jesus: ”Se, jeg kommer snart!”

En hilsen ifra Jesus i himmelen til menigheten

på jorden. Denne avsluttende hilsenen: ”Se, jeg

kommer snart!” er Jesu kjærlighetserklæring

til sin brud, menigheten på jorden. Menigheten

svarer: ”Kom!” (v. 17) ”Amen, ja kom, Herre

Jesus!” (v. 20). En kjærlighetens samtale

mellom himmel og jord, mellom Jesus og

menigheten. Et uttrykk for deres gjensidige

kjærlighet til hverandre og lengsel etter

hverandre.

Hvem kan svare Jesus slik: ”Amen, ja kom,

Herre Jesus!”? Jo bruden, altså menigheten –

de som har den Hellige Ånd. De som har den

Hellige Ånd, har for sine synders skyld begynt

å spørre etter nåde og fred med Gud, og de har

gjennom troen fått Guds ”Sønns Ånd … som

roper: Abba, Far!” (Gal 4,6). De som har Guds

Sønns Ånd, har fått sine synder forlatt, ikke for

sin egen forbedrings skyld, men alene av nåde,

for Guds Sønns dyrt utgytte blods skyld.

Tenk at Jesus vil ha med deg å gjøre, til tross

for at ditt liv har vært en lang kjede av synder.

At du også i dag, til tross for gårsdagens

nederlag i kampen mot synden, får ny nåde hos

Jesus – det er stort. Det er nettopp dette nådens

evangelium – med det rensende og frelsende

Guds Sønns blod som kraftkilde – som gjør noe

med ditt hjerte. Syndefordervet er der fortsatt,

men evangeliet gir deg kjærlighet til Jesus og

lengsel etter Ham. Aldri vil du bli fornøyd med

din kjærlighet og lengsel. Men allikevel er det

ikke noe du elsker mer enn Jesus, og det er

ingen du lengter mer etter enn Ham, din sjels

Brudgom.

En del av deg er allerede i himmelen, for

Jesus og du er ett ved troen, du som alene hos

Herren søker ro for din sjel. Du har en plass ved

Faderens høyre side i himmelen, for apostelen

Paulus sier om Guds menighet på jorden: ”Han

oppvakte oss med ham og satte oss med ham

i himmelen, i Kristus Jesus” (Ef 2,6). Der

i himmelen har du din rettferdighet og din

trygghet – ikke i deg selv. Jesus lengter etter

å få dele evighetens glede med deg, du kjøpte

ord. For slik var det ikke engang for Jesus, og

det skulle ikke være slik heller! Gjør vi tegn

og under til et formål i seg selv eller til et

kjennetegn på sann kristendom i seg selv, så er

vi langt borte fra bibelsk kristendom.

Tegn og under følger falske profeter i de

siste dagers forførelse

Når det gjelder de siste tider, så sier ikke

Skriften at særpreget skal være store vekkelser

fulgt av tegn og under. Skriften sier tvert imot

at kjærligheten skal bli kald hos de fleste, at

frafallet skal bli stort og Jesus spør om han

overhodet vil finne troen på jorden. Tegn og

under skal det imidlertid være mer enn nok av,

men det skal være noe som følger de falske

profeter. Det ser ut til at de falske profeter nettopp

vil bruke tegn og under som bevitnelse

for sin gjernings guddommelighet. Det skal de

lykkes med, sier Skriften, slik at mange skal bli

ført vill. Så ”vekkelser” med tegn og under skal

det bli, men de er ikke fra Gud, de er derimot

et endetidstegn, et frafallstegn, for ”en ond

og utro slekt krever tegn”. Det er imidlertid

bare ett ”tegn” som en slik slekt får fra Gud,

det eneste tegn det kan bli frelst ved, og det er

Jonas-tegnet, Jesu Kristi død og oppstandelse

(Matt 16,4). Og det er vår oppgave, og det

trenger vi Den Hellige Ånds kraft og utrustning

til: å forkynne evangeliet om frelsen i Jesus,

helt til Han kommer! •

10


4/2010 Guds ord og løfter

brud, som ikke forakter Hans soningsblod.

Ikke underlig at Jesus i Bibelens avslutning

sier: ”Se, jeg kommer snart!” Ikke underlig

at menigheten svarer: ”Amen, ja kom, Herre

Jesus!”

Bibelens avsluttende innbydelse

Etter menighetens svar til Jesus kommer

Bibelens avsluttende innbydelse: ”… den som

tørster, han får komme! Og den som vil, han får

ta livets vann uforskyldt!” (v. 17). Til hvem får

du komme, du som tørster? Jo, til Jesus. Han er

kilden med det levende vannet.

Men det kan være så vanskelig å ta imot

denne innbydelsen. Djevelen vil ikke at du

skal komme til Jesus og ta imot Ham, Hans

Ånd og Hans nåde, og smake livets vann.

Djevelen kan f.eks. si: ”Du har for store synder

på din samvittighet”. Eller: ”Du sliter med

den og den synden som du ikke får bukt med.

I en slik tilstand kan du ikke komme”. Eller:

”Din anger over synden er ikke dyp nok”. På

denne måten holder djevelen sjelene bundet,

slik at de ikke våger frimodig å komme til

Jesus og drikke av nådens kilde. Men det er

Herrens ord som gjelder, og i Hans innbydelse

står det: ”Uforskyldt”. Altså av nåde. Denne

innbydelsen ”uforskyldt” gjelder så lenge

nådetiden varer. Dine syndeminner må være

så vanskelige og kompliserte som de bare vil

– før eller etter din omvendelse – innbydelsen

står enda ved lag: ”Den som tørster, han får

komme! Og den som vil, han får ta livets vann

uforskyldt”.

Din anger er ikke så dyp som du ønsker,

men innbydelsen står ved lag: ”Uforskyldt”.

Har Guds Ånd fått vekke en tørst i deg etter

Jesus og Hans nåde, og ingen ting annet her i

verden kan gi deg fred og ro, ja da har du den

anger, omvendelse og tro som Bibelen taler om.

Og selv om tørsten etter Jesus er svak og din

tro er som er rykende veke, så er den svakeste

påkallelse – ”Herre Jesus, Guds Sønn, forbarm

deg over meg” – et verk av Guds Hellige Ånd.

Din synd er forlatt, helt forlatt. Frimodig får

du komme til Jesus. Ja, frimodig får du nå ha

din plass sammen med Ypperstepresten Jesus,

inne i det aller helligste, inne i selve himmelen.

Hvorfor? For din anger, omvendelse og

tros skyld? Nei! Hvorfor? ”Brødre, vi har

altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i

helligdommen” (Heb 10,19). Ja, kom i hu at

Gud ser sin Sønns soningsblod, prisen som det

kostet å kjøpe oss fri fra syndens uhørte skyld.

Dette blodet roper om en evig nåde. Derfor kan

du frimodig komme, og nå i ånden være hos

Jesus i den himmelske verden, i tilbedelse, i

bønn og påkallelse av hans navn.

Denne betraktning er rettet spesielt på deg,

trøtte evighetsvandrer, som er redd for å gå i

forening med synden og verden, men som

kjenner hvor tørr og elendig du er. Væpne deg

med evangeliet – i ettertanke over hva Jesus har

gjort for deg – under påkallelse av Herren Jesu

navn, med bønn og takksigelse. I evangeliet

om Jesu navn og dyrt utgytte blod, ligger en

frelsende, helliggjørende og bevarende kraft.

Glem ikke stillheten med Bibelen og

møtet med HERREN gjennom møte og

gudstjeneste (om du har helse og tilgang på

”ikke-villfarende” forkynnelse). Glem ikke

bønnesamtalen med din himmelske Brudgom.

Dette er ingen oppmuntring til prestasjoner.

Men om du drives av Guds Hellige Ånd, så

vet du at det er livsviktig at kontakten mellom

himmel og jord opprettholdes hver dag, også på

hviledagen, som er HERRENS DAG. Amen.

(Overs: J. E.Aasmundtveit) •

Kom til din Frelser, oppsett det ei!

Her i sitt ord han viser deg vei.

Kjærlig og nådig innbyr han deg,

kaller og sier: Kom!

Kor: Salig, salig skal vårt møte bli

når fra synden vi er frelst og fri!

Frelserens pris så glad synger vi

hjemme i himlens kor.

(Sangboken nr 201, v. 1 + kor)

11


Fra troens slagmark

4/2010

Hva er sunn åndelighet?

Av Hans Erik Nissen

Herlighetsforkynnelsen er som et virus

som ikke kjenner noen riksgrenser. Som en

influensaepidemi har denne smitten spredt seg i

den evangeliske kristenheten.

Noen kirker, organisasjoner og bevegelser er

hardere angrepet enn andre, men symptomene

finnes over alt. Sykdommen setter sine spor i

form av en åndelighet som umiddelbart virker

tiltrekkende. Først etter en tid viser det seg at

den bygger på sand og ikke på den grunnen som

er lagt.

Herlighetsforkynnelsen oppleves ikke

umiddelbart som vranglære, for den hevder

mye riktig. Den lever av Guds gode gaver:

Glede, fellesskap, lovsang, tjeneste, nådegaver

og evangelisering, og har syn for sider av det

bibelske budskap som er blitt fortrengt.

Herlighetsteologien stiller også relevante

spørsmål til tilstivnet lutherdom og rosenianisme,

der dogmatikken mer eller mindre er

blitt en intellektuell regneoperasjon, og der den

åndelige pulsen stadig svekkes.

Det tragiske er imidlertid at det liv

herlighetsteologien spør etter, ikke er spennings

feltet mellom lov og evangelium, men er

stort sett en oppblomstring av den religiøsitet

alle mennesker er født med.

En dyptgående forskjell

Luthers livshistorie viser oss tydelig forskjellen

mellom religiøsitet og kristendom. Så lenge

Luther var den fromme, alvorlige og ydmyke

munken som plikttro tjente Gud, var han aktet

og æret av den katolske kirke. Men da han

ble født på ny ved Guds levende og evige

Ord i evangeliet, så den katolske kirke i ham

en fiende til den kristendom som var kirkens

overbevisning. Derfor prøvde den med alle

midler å bringe ham til taushet.

Det som skjedde var at Luther ble frelst fra

herlighetsteologien til korsteologien. Han gikk

fra åndelig liv der det dypest sett var hans egen

religiøsitet og åndelighet som var i sentrum,

til et åndelig liv der korset og dets virkelighet

gjennomsyret alt. Det kom noe helt nytt inn i

hans hjerte som ble helt avgjørende for alt han

talte og skrev. Hans innsikt i forsoningen ble

både sentrum og en sentrifugalkraft i så vel

lære som liv. Han ble den Paulus som ikke ville

vite av noe annet enn Jesus Kristus og ham

korsfestet.

Jesu eksempel

I lignelsen om fariseeren og tolleren gir Jesus

en skarp beskrivelse av sann åndelighet, kors

og herlighet.

Begge er med i forsamlingen og lever et

åndelig liv i bønn. Begge vet at Herren er i sitt

tempel, og der han er vil de også være.

Men bare en av dem møter Gud. Det blir et

alvorlig møte. Slik blir det alltid når en synder

skal frem for den helliges ansikt.

Men det er bare på denne måten det kan bli

et frelsende møte. Gud gir de to mennene hva

de hver for seg ber om. Den ene fikk nåde, den

andre fikk ingenting. Han hadde ikke behov

for noe og bad derfor ikke om noe. Han var

en av de rike laodikea-kristne som har takk og

lovprisning som grunntone i livet med Gud.

Sannheten om ham var at han var ynkelig, blind

og naken, uten å vite det. Han kom ikke for å

få noe, men for ennå en gang bekrefte for seg

selv hvor godt det var å være en kristen! Det gir

mening, glede og harmoni og hjelper mot lavt

selvbilde.

Hos tolleren finner vi den frelsende kraften.

Hans kristendom handler om noe helt annet enn

fariseerens. Han er en nådekristen. For ham er

nåden ikke teori, men gir som frukt et hellig liv

hvor det ikke bare handler om ytre ting.

I et sant kristenliv åpnes øynene for hvor

elendig jeg er, og troen øves gjennom hele

livet å be frelsesbønnen: Gud, vær meg synder

nådig!

12


4/2010 Fra troens slagmark

I templet får fariseeren ikke noe møte med Gud.

Han møter bare seg selv. Tolleren, derimot,

møter den hellige. Et slikt møte gjør synden

levende og føder bønn i hjertets innerste. Han

opplever seg selv så langt nede at alt handler

om en eneste ting: Nåde. Men han gikk hjem

rettferdig. Slik er Gud!

Så langt jeg kan se tegner denne lignelsen

et avslørende bilde av dagens kristenhet. Ser

vi tilbake noen titalls år, har vi hatt kontakt

med mange unge. Vi så dem på gudstjenester,

møter og leirer. De kom noen år, men i dag

setter flertallet av dem aldri sin fot der Guds

folk samles. Mange mener grunnen ligger

i tilstivnede ytre former, og jobber derfor

intensivt med å forandre møteformene. Det

hjelper en stund, flere kommer med, men etter

noen år viser hverdagen seg igjen. I København,

for eksempel, var det først én kirke som var

«kirken». Siden ble det en annen. Nå er det en

tredje. Folk kommer og går.

Det er ikke formene som er det avgjørende

problemet, men derimot at de fleste aldri er

blitt ført inn i en kristendom hvor det handler

om liv og død, og om å alltid på nytt få høre en

forkynnelse som tar alt mitt eget fra meg og gir

meg alt i Kristus.

Herlighetsforkynnelsen mister sin kraft.

Etter noen år gir den oss ikke lenger noe, og

en følelse av å være utenfor smyger seg inn

når man gang på gang synger de samme enkle

sanger og kor med tilhørende melodier. I hver

ny kristen generasjon er det bare de som ble ført

gjennom omvendelsens trange port som blir

bevart i Guds forsamling. De fleste forstår ikke

dette.

To slags herlighet

Både fariseeren og tolleren opplevde det kristne

livets herlighet. Fariseeren gjør det i kraft av

Guds inngrep i sitt liv. Hans givertjeneste,

faste, bønn og levemåte skal vi ikke for snart

bli ferdige med. I dette er han et forbilde, og

den som ikke går i hans spor går glipp av mye

velsignelse.

Likevel er det noe som er helt galt; for i selve

verket står hans kristendom i veien mellom ham

og Jesus. Uten at han selv er klar over det, står

den der som en ugjennomtrengelig mur. Han

når aldri fram til Gud. Hans kristendom er en

religiøsitet der han forholder seg til seg selv –

ikke til Gud. Derfor blir han aldri så fortapt som

han bare kan bli ansikt til ansikt med den Gud

der ordene blir få. Derfor har han intet behov

for ham som bor i det høye og hellige og hos

den som er sønderknust og nedbøyet i ånden.

Når den evangeliske kristenhet har mistet

så mye av sann kraft, henger det sammen

med herlighetsteologiens fremgang. Bevisst

eller ubevisst bøyer man unna det verden

umiddelbart reagerer på som dårskap og

forargelse. Det blir sett på som et hinder for

å vinne mennesker. Derfor toner man ned

det bibelske budskapet om loven, synden,

omvendelsen, gjenfødelsen, åndens fattigdom,

nødvendigheten av å innrette sitt liv etter Guds

ord og holde Guds bud, å leve hellig og si nei

til verden. Samtidig fremhever man de sider av

kristendommen som ikkekristne umiddelbart

kan forstå, og som ligger på linje med hva de

mener kristendommen skal være hvis den skal

tiltale dem. Den skal hjelpe inn i et liv som er

preget av harmoni, overflod, frihet og glede.

Den nye begynnelsen

Veien til et sant og sunt åndelig liv er at korset

gjenvinner sin kraft mellom oss. Skal det skje,

må – i mye større grad enn hva som skjer i dag

– Kristus bli malt for våre øyne som korsfestet.

Denne fremstillingen av den korsfestede må gå

hånd i hånd med forkynnelsen av det budskap

som skaper behov for Kristus som korsfestet.

Det nytter ikke bare med tale om Guds

kjærlighet til forherdede mennesker. Vi må tale

som Jesus taler.

Han kjenner sin Far som er ett med sitt Ord

både i lov og evangelium.

Jesus åpner himmelens port for de fortapte,

men hvem har talt sterkere enn han om Guds

vrede og dom, helvetets ild, mørket der de

gråter og skjærer tenner, og om den dør som er

stengt?

Vendte menneskene seg bort i sinne? Ja.

Fant synderne Veien, Sannheten og Livet? Ja.

13


Bibelsk sjelesorg

4/2010

Anfektelser

Av Frits Larsen

Ikke alle tider i våre liv er like. Der er lyse tider

hvor solen skinner, og hvor det er lett å tro.

Det er andre tider hvor solen skjuler seg, hvor

Gud dekker til sitt ansikt og liksom trekker seg

tilbake fra oss. Kanskje de lyse solskinnsdager

mer hører de første dager til, og de med mer

skyer er tegn på at oppdragelsen setter mer inn,

i hvert fall er det mye å lære når Gud skjuler

seg.

De tider hvor det er vanskelig å se Himmelen

åpen, kaller vi ofte for anfektelsestider. Det

er tider når troslivet angripes, hvor Kristus

synes borte, uten at han virkelig er borte. For

de gamle troende var det ofte en prøve på

deres kristentros ekthet, om de kom gjennom

prøvelser og anfektelser. Det syn på anfektelse

er nok riktig. Det er i hvert fall mye sunnere

enn det syn at en er så sterk i troen at en aldri

mer kan plages av tvil.

Det er vanskelig å være i anfektelsens ovn

Det er vanskelig å ha kjent Jesus og så synes at

han er blitt borte. Det er vanskelig å være som

glemt av Gud, og liksom ane at han ikke mer tar

seg av meg eller hører meg. Mange lesere har

nok erfart slike tider, kanskje noen er midt inne

i dem. Anfektelsen føles som den verste plage,

verre enn sykdom, fattigdom og forfølgelse.

Den angst at en er falt fra Gud og er under Guds

vrede, er en tung sjelebyrde. Salmisten sier:

”For vannene er kommet inn til sjelen. Jeg er

sunket ned i bunnløs gjørme, hvor det ikke er

fotfeste. Jeg er kommet i dypt vann, og strømmen

slår over meg. Jeg har ropt meg trett. Min strupe

brenner, og mine øyne tæres bort mens jeg

venter på min Gud” (Sal 69, 2-4). Eller: ”Jeg

visner bort. Helbred meg, Herre, for mine ben er

forferdet. Min sjel er grepet av stor forferdelse.

Og du, Herre – hvor lenge?” (Sal 6,3-4).

Nå opplever ikke alle troende dette likt. Vi er

ikke alle like i temperament og karakter, alder

spiller en stor rolle, livsforhold, kall, ansvar

og oppgaver kan kreve forskjellig oppdragelse

av oss, og selv om de fleste kjenner noe til

anfektelser, kommer vi ikke alle like dypt inn i

dem. Det kan for enkelte være som en lett sky

som skygger for solen en kort tid, for andre

som å bli hyllet inn i en nattmørk sky så sjelen

klager i angst: ”Jeg er støtt bort fra dine øyne!”

(Sal 31,23).

Anfektelser kommer ikke tilfeldig eller

planløst. Det er en dyp, alvorlig mening med

dem, og selv om de kommer av mange årsaker,

skal de alle passere Guds kontroll.

Mange anfektelser kommer av våre nederlag.

Vi fristes, en på et, en annen på et annet område.

Ofte faller vi, selv om det ikke er i grove synder.

For en er det uredelighet, for en annen usannhet,

for en tredje slurveskap og forsømmelse, for en

fjerde urenhet, for en femte hat. Det direkte

fall skaper sorg, mismot, ja, anfektelse. David

førtes inn i dyp smerte, selvanklage og i et svakt

håp om hjelp (2 Sam 16,10-12). Eller kampen

reiser seg av at en i årevis har kjempet med Gud

Tenk på hvilke resultater denne forkynnelsen

hadde, og tenk over i hvilken grad den

forkynnelsen du har lyttet til de siste årene

motsvarer denne. Jeg frykter at mange må

si: Selv hos oss har herlighetsteologien i

stor utstrekning satt oss og våre behov i

sentrum, på bekostning av den forkynnelsen

som skaper åndelig hunger og tørst, samt

gjør korset til vår eneste hvileplass vi ikke

kan forlate.

Men det finnes fremdeles håp: Vi har en Gud

som er Begynnelsen, som skapte i begynnelsen

og som begynner på nytt.

(Oversettelse fra bladet «Trosblick» (S) ved

Narve Holmen) •

14


4/2010 Bibelsk sjelesorg

om befrielse fra en bestemt fristelse, men der

er ingen bønnhørelse, så kommer til slutt det

utrøstelige håpløse, det tunge. Så kan en ikke

holde fast, og så tror en at alt er tapt. Det er ikke

lett å tro at det ikke er skjedd det minste skår

i Guds kjærlighet, trofasthet og omsorg. For

enkelte består nederlaget i at en har latt seg lede

inn i noe falskt, noe oppblåst som skuffer. Det

kan nok skape anfektelse og sorg. Eller en er så

innblandet i verdslige forhold at det langsomt

stjeler frimodigheten, og i ensomme timer

kommer angsten over at alt kanskje er tapt.

Det er ikke bare Peter som går ut og gråter.

Andre alvorlige anfektelser kommer av

motgang

Når fattigdom og sykdom rammer en familie,

kan nok hjertet skrike i angst: ”Har Gud glemt

oss?” Når onde tunger gjør den tilværelse som

i forveien var vanskelig nok, enda tyngre, og

når mennesker, som før var så vennlige, nå er så

kalde, kan det nok trykke en kjempende ned så

han mister tro og håp. Før var alle så vennlige

mot meg, nå kritiserer de stadig. Før lykkes alt

så godt for meg, nå er det ingenting som vil gå,

jeg kan ikke engang be til Gud. Andre har gode

barn, mine gir meg sorg selv om jeg har bedt

for dem fra før de ble født. Hva er det som er

i veien? Har Gud glemt å være nådig? Ja slik

klager sjelen mot Gud og sier: ”En mann har

intet gagn av at han holder vennskap med Gud”

(Job 34,9). Da kan nøden bli så stor at det er

umulig å gå inn i helligdommen.

Større er likevel de anfektelser som Gud

direkte fører en inn i når han legger sin hånd på

en. Jeremia klager: ”Han har ledet meg, og han

lot meg vandre i mørke og ikke i lys. Sannelig,

han har vendt seg mot meg, han vender sin

hånd mot meg hele dagen. Han lot mitt kjøtt og

min hud tæres bort, og han knuste mine ben.

Han bygde en mur mot meg og omringet meg

med bitterhet og møye. På mørke steder lot han

meg bo, lik dem som døde for lenge siden. Han

murte igjen for meg, så jeg ikke kan komme ut.

Han gjorde mine lenker tunge. Om jeg så ropte

og skrek, slipper han ikke min bønn inn på seg”

(Klages 3,2-8).

Det synes underlig at Gud kan tillate at slikt

skjer, og at han også vil det. Men mange Jesu

venner har opplevd at Gud har muret dem inne.

Tenk bare på Job og hans lidelser. Selv om det

da var Satan som fikk tillatelse til å handle, ble

Jobs lidelser store (Job 2,13), og han ble stengt

inne (3,23). Job gikk gjennom dype anfektelser,

men han kom seirende ut av kampen. Satan kan

da heller ikke nå lenger med oss enn Gud vil,

selv om Satan skyter de kvasseste piler inn i det

følsomme hjerte.

Det kan gi svære anfektelser når Gud blotter

vårt urene vesen, og vi ser det som rører seg i

oss. Da kommer angsten for at det ikke holder

for en å nå målet.

Troen vil svikte, og håper vil vakle,

solen er borte, i sjelen er natt.

De onde tanker, misunnelse, hat, hovmod,

egenkjærlighet og selvopptatthet sliter på

erfaringer, følelser og opplevelser, så alt

blir så kaldt og dødt og tungt. Ja, til tider

er det som helvete åpner seg under en. En

gammel kristen har sagt: ”Den Gud vil gjøre

gudfryktig, gjør han fortapt, den han vil gjøre

vis, gjør han til en dåre, den han vil gjøre

sterk, gjør han avmektig, og den han vil gjøre

levende, slipper han inn i helvetes gap. Den

han vil føre til Himmelen sender han ned i

helvetes avgrunn.”

Der er noe alvorlig sant i det. Anfektelser

kan være fryktelige lidelser. Chr. Scriver sier:

”Det er et tungt kors og den største trengsel

som den rettferdige og hellige, vise og gode

Gud sender et kristent menneske. Det er åndelig

lidelse og mørke som griper sjelen.”

Stundom må Gud la slike vanskelige

timer komme over meg fordi jeg har sviktet

evangeliet så mye at jeg har følt meg bedre enn

andre, mer villig, mer åndelig og mer brukbar.

Og det er vanskelig å klage under anfektelsen.

Da gjennomlever en på ny den alvorlige

sannhet at en er fortapt. Når du som en gammel

kristen mister fotfeste, at du ikke lenger våger å

tro at du er Guds barn, da lider du nød, og den

nød bærer du helst alene. Når du må klage for

Gud at Satan har makt over deg og kaster deg i

ovnen, da er du i anfektelsens ovn.

15


Bibelsk sjelesorg

4/2010

Men hva kan Gud mene med å føre sine

venner inn i anfektelse, kval og nød?

Om målet med anfektelser sier Luther i en

preken i kirkepostillen: ”Hvorfor lar Gud slikt

vederfares sine kjæreste barn? Det skjer ikke av

vrede eller unåde, men av stor nåde og godhet

for å vise oss hvordan han i alle ting mener

oss det vennlig og faderlig, og hvor trofast han

sørger for sine og fører dem, at deres tro stadig

må mer og mer øves og bli sterkere, men særlig

gjør han det:

1. For å bevare sine mot formastelighet og

mot å forlate seg på seg selv. Om de alltid skal

være sterke i Ånden og føle ekte glede, faller de

til sist i hovmod og stoler på seg selv. Det må bli

saltet og blandet for dem at de ikke alltid føler

ekte åndsstyrke, men at troen skjelver og hjertet

bever, så de må se at de intet kan når ikke Gud

holder dem oppe med sin nåde. Slik bevarer

han dem i ydmykhet og selverkjennelse, at det

ikke skal gå dem som Peter. Slik har salmisten

sagt det: ”Men jeg sa i min trygghet: Aldri i

evighet skal jeg rokkes! Herre, i din nåde hadde

du grunnfestet mitt fjell. Du skjulte ditt ansikt,

da ble jeg forferdet. Til deg, Herre, ropte jeg, og

ydmykt bad jeg til Herren” (Sal 30.7-9). Derfor

er anfektelsen nødvendig, ja, mer nødvendig

enn mat og drikke.

2. Gud anfekter de hellige, andre til

eksempel til å forskrekke de sikre og trøste de

som er forskrekket.

3. Gud vil gjennom anfektelsen lære sine

hellige at de må søke all trøst i Kristus alene.”

Det er nå, tross Guds vise mål med anfektelsen,

meget hardt å være anfektet, og det er

ofte hardest med de beste hellige. Paulus hadde

det så hardt at han bentfrem tvilte på selve

livet. ”For vi vil ikke, brødre, at dere skal være

uvitende om den trengsel vi måtte gjennomgå i

Asia. Den var over all måte tung, tyngre enn vi

var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på

at livet stod til å redde. Vi regner oss alt som

dødsdømte, for at vi ikke skulle stole på oss

selv, men på Gud, han som oppvekker de døde”

(2 Kor 1,8-9).

Jo, den som har så sterk en tro og er lenger

fremme i Guds skole enn de mange nådesøsken,

kan komme fryktelig i klemme. Det er alltid

godt å tenke over at en gir seg ydmykt og stille

i sin Faderens hånd og lar ham råde for en helt

og holdent.

Men hvordan er det nå?

Er det virkelig utgang av anfektelser?

Hvordan kommer en i frihet igjen?

Den anfektede forstår ikke seg selv. Når hjertet

sitter dypt beklemt, og det ikke synes noe

håp, skriker sjelen enda fra det dype. Det er

en hemmelighet at det hjerte som ved en ny

fødsel er forenet med Jesus, bærer på denne

forbindelse, og når nøden vokser, vokser også

lengselen frem av smerten. Jesus var borte for

Thomas. Han regner ikke mer med gjensyn,

men lengtet i hjertet. Hans sukk var der. ”Sion

rekker ut sine hender” (Klag 1,17). ”Min hånd

er utrakt om natten” (Sal 77,3). Ja, det er godt

det er sant, som Luther sier, at Gud ser deg

lenger inn i hjertet enn du selv. Han ser hver

lengsel i sjelens dyp. Han våker over våre

sjeler. Mens jeg var overlegen og avvisende

mot Herren, da han søkte meg opp i verden,

så har jeg nå som anfektet, en dyp, en lønnlig

lengsel etter Jesus så snart han blir borte. Det

er det Gud har tegnet for oss i Høysangen hvor

bruden har mistet sin venn og klager: ”Jeg

lukket opp for min elskede, men min elskede

hadde vendt om og gått bort. Min sjel var ute

av seg selv over hans ord. Jeg lette etter ham,

men jeg fant ham ikke. Jeg ropte på ham, men

han svarte meg ikke” (Høys 5,6). Den lengsel i

hjertet forteller om at det er håp.

Men bedre er det at Herren vår Gud aldri

opphører med å være nådig. Han skal nok

komme i rette tid med sin miskunnhet. Det er

da også Jeremia som forsetter sin klage over at

Herren har muret ham inne med å si: ”Herrens

miskunn er det at det ikke er forbi med oss.

Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt”

(Klages 3,22). Ja, ”men om han bedrøver, så

forbarmer han seg igjen etter sin rike miskunn”

(Klages 3,32). Ja, der er utgangen. Gud som

lukker til, lukker også opp. Han har aldri

sviktet. Han svikter heller ikke deg, kjære bror

og søster som sitter beklemt i hjertet. Har han

16


4/2010 Bibelsk sjelesorg

forlatt deg et lite øyeblikk, så tar han deg til seg

i stor barmhjertighet (Es 54, gammel overs). Du

blir ikke og er ikke glemt. Herren sier selv til

sin engstelige venn: ”For han henger fast ved

meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil sette ham trygt

på et høyt sted, for han kjenner mitt navn. Han

skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er

med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham

til ære. Med et langt liv vil jeg mette ham og

la ham skue min frelse.” (Sal 91,14‐16). Nei,

Herren vil ikke slokke den rykende veke, og det

knekkede rør skal han ikke knuse. Han vil føre

sin rett frem.

Også i livets mørkeste stund gjelder der oppe

nådens forbund

For den som er anfektet vil det være godt å

samle næring av de gamle sangene som er

blitt til hos Herrens venner, som selv har vært

anfektet. Slik har Gud velsignet oss med sanger

fra H.A.Brorson, fra Lina Sandell og C.O.

Rosenius, som nok kan hjelpe den engstede

sjel. Hva Ahnfelts sanger har betydd for Gud

når han vil løse sine venner fra nød, skal først

evigheten oppklare.

Men anfektelser får alltid et godt resultat.

Det gir hjelp. Da Job var kommet gjennom

den lange prøvetid, kunne han se Herren med

nye øyne. ”Bare det ryktet meldte, hadde jeg

hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg”

(Job 42,5). Det er hemmeligheten. En lærer sin

Gud å kjenne personlig. En får se litt av innsiden

av ham. Ja, det går en som det gikk Paulus at

en i stedet for å være stolt av sin utdannelse og

erfaring, roser en seg av sin maktesløshet, fordi

en nettopp ved den er sterk. Da ser en Herrens

kraft fullkommen i vår avmakt.

Det kan for den saks skyld godt sies at

Gud rykker de venner som har stått igjennom

anfektelser, en klasse opp. Job ble forbeder –

ham vil jeg høre, sa Gud. Paulus ble sjelevinner.

Og du og jeg. Hva skal Gud nå med oss?

Kan vi tåle å gå gjennom porten? Kan vi dannes

til å bli forbedere og sjelevinnere?

Sitter du i vanskelighet i Guds skole, så

husk at det er en god utgang fra den ærefulle

undervisning.

Engste hjerte, opp av din smerte!

Glemmer du aldeles bort hva du har:

Frelserens vennskap, nåde og kjennskap!

Ennå han lever og er som han var.

(Sangboken nr. 429, v.1)

(Oversatt fra dansk) •


Vi ønsker å gi deg

åndelig veiledning

- Oppbyggelige stykker

- Bibelstudieserier

- Sjelesorg

- Kristen etikk

- Trosforsvar

- Aktuelle spørsmål

- Sang og musikk

- Med mer

Sendes til:

Bibelsk Tro

Postboks 264

4367 Nærbø

Betales med giroblankett som

følger med første tilsendte blad.

Navn:

Adr:

Seks nummer i året for kr. 160,- (studenter: 140,-)

Tegn 2010-abonnement nå, og du får GRATIS nr. 5 og 6 for 2009,

samt andaktsboka “I lys av Ordet”.

17


Småstykke

4/2010

Skal du vinne din sjel?

Av Kristoffer Fjelde

”For hva gagner det et menneske om han

vinner den hele verden, men tar skade på sin

sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag

for sin sjel?” Mat 16,26

Mange store kamper foregår i verden i dag.

Den største er dog kampen om sjelen. Hvert

menneske må inn på kampplassen. Og kampen

slutter aldri uavgjort. Sjelen skal vinnes eller

tapes.

Det er altså intet lotterispill, ingen vilkårsløs

kamp. Det beror på deg om du skal vinne din

sjel. Du har ansvaret. Du har utfordringen.

Hva består den i? Å fornekte seg selv og ta

sitt kors opp og følge Jesus!

Synes du det ser umulig ut? – Ja, for

mennesker er det umulig. Men i Jesu følge er

dette mulig! Ja, det er ikke bare mulig – det er

livet!

Det virkelige liv er livet sammen med Jesus!

Men det koster. Hva er sluttresultatet? Har du

tenkt på det?

Hva gagner det om du vinner den hele verden?

Ved evighetens port spørres det bare etter

sjelen! Ved evighetens port faller korset bort!

Og sjelen er vunnet!

Hva er ditt svar til denne utfordring? •

Det stod i mitt hjerte så hård en strid,

akk, verden blendet mitt øye!

Men Jesus kalte på samme tid

og vinket min sjel mot det høye.

Da følte jeg midt i den strid jeg stred:

De evige armer når helt her ned.

Mitt hjerte fikk fred ved hans hellige

blod, ble frelst i hans nådige hender.

Nu følger jeg Mesteren fot for fot,

og går hvor min Herre meg sender.

Å lær meg når dagen er tung og het:

De evige armer når helt her ned!

(Sangboken nr 419, v. 1-2)

Støttefond for

evangelisk arbeid

og misjon

Stiftelsen På Bibelens Grunn

v/Svein Brattgjerd,

Kollerudv. 26

3031 Drammen

Konto: 6138.06.35339

18


4/2010 Sang og musikk

Når friheten for noen blir til tvang for andre

Av Immanuel Fuglsang

Det er en kjent sak at det gjennom mange år

har vært forskjellige oppfatninger av hvordan

fremføring av sang og musikk skal ivaretas i de

kristne forsamlinger.

Jeg vil ikke gjennom disse linjer gå inn i

en debatt om de forskjellige syn, men før jeg

legger mitt syn frem, vil jeg slå fast at der fins

i hvert fall to forskjellige oppfatninger som

gjensidig utelukker hverandre.

1. Noen mener at selve musikken er

fullstendig nøytral i forhold til muligheten for

å bringe evangeliet videre til tilhørerne. Og at

det utelukkende dreier seg om teksten når en

skal konkludere om sangen og musikken skal

brukes.

2. Andre mener derimot at musikken er

et åndsprodukt, og at den dermed ikke kan

være nøytral i forhold til den forkynnelse som

ønskes gitt gjennom sang og musikk.

Felles for de to syn er – så vidt jeg oppfatter

de forklaringer jeg har fått – at fremføring

av sang (og tilhørende musikk) er en del av

forkynnelsen i et møte og/eller en gudstjeneste.

Med dette som bakgrunn vil jeg så legge

mitt syn frem. Tilhengerne av det første

musikksyn mener at det er tale om en såkalt

”mellomting” (et adiaforon). Det har den

konsekvens at det gis frihet til at den enkelte

kan følge sin samvittighet uten å få problemer

av den grunn. Andre må på tilsvarende måte

gjøre hva de finner riktig med tanke på at den

gode samvittighet kan bli bevart. Som en slags

”parallellsituasjon” blir det ofte nevnt at noen

kristne kan drikke vin/øl uten problem, mens

andre må velge å praktisere avhold. Og her må

en ikke gjensidig felle dom over hverandre.

For eksempel kan to kristne brødre i troen på

Jesus være på den samme fest hvor den ene tar

et glass vin til maten, mens avholdsmannen

naturligvis velger en alkoholfri drikk.

Den bibelske begrunnelse for å velge en

riktig løsning står klart i Rom 14 og i 1 Kor 8.

Her kan vi blant annet se at Paulus – i sitt

Gudsforhold – hadde frihet til å spise visse

matvarer uten å få dårlig samvittighet. Samtidig

legger han stor vekt på at han vil ta hensyn til

en kristen bror som ikke har samvittighet til

å spise den samme mat. Helt klart uttrykker

Paulus seg slik i sin konklusjon: ”Derfor, om

mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i

evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til

anstøt for min bror” (1 Kor 8,13).

Når det gjelder bruk av musikk, er det

imidlertid den forskjell i forhold til legemlig

mat at her skal vi jo ikke bruke et glass eller

en tallerken til å innta ”åndelig mat og drikke”

av. Vi skal bruke ørene, og her er det altså ikke

noe valg. Vi må alle – som tilhørere ved møtet

– lytte til den samme sang og musikk. Og her

er sakens kjerne: Der er kristne som i frihetens

navn vil utøve musikksyn 1, og dermed tvinge

andre (med musikksyn 2) til – så å si – spise en

åndelig mat som disse ikke har samvittighet til!

Hva skal vi så gjøre i en slik situasjon?

Svaret er enkelt, idet broderhensynet må veie

tyngst. Hvis en har kjennskap til at det er noen

til stede ved et kristent møte som får problemer

med den såkalte moderne rytmiske musikk,

må det tas hensyn til dette. Det skal brukes en

musikk som ikke gir samvittighetsproblemer

for slike tilhørere. Ellers er der risiko for at

noen kristne brødre og søstre blir nødt til å

velge å bli borte fra møter og arrangement hvor

de ”i frihetens navn” skal tvinges til å ta imot

en musikkforkynnelse som strider mot deres

samvittighet.

(Oversatt fra dansk) •

19


Intervju

4/2010

Dr. theol. Carl Fr. Wisløff:

- Bibelen må være vår rettesnor

Av Vidar Norberg

Tar man avstand fra pietismen, tar man dypest

sett avstand fra Bibelen. Kanskje flytter Gud

vekkelsen til andre verdensdeler, men ved Guds

nåde håper jeg at det ennå skal bli vekkelse, sier

Carl Fr. Wisløff.

Det har lenge vært moderne å ta avstand fra

pietistisk kristendom. En biskop har visst slått

fast at pietismen ikke passer i vår tid. Men man

bør ikke snakke så mye om pietismen. Det er

bare en bevegelse i kirkehistorien. Det blir lett

til en debatt om hva en kirkehistorisk person

har sagt og gjort på 1700-tallet. Når man tar

avstand fra pietismen, viser deg seg ofte at det

er Bibelen man tar avstand fra. Vi må drøfte hva

Bibelen sier. Det er en rettesnor og målestokk

som alle må bøye seg for dersom man vil være

kristne.

- Nå er det en voldsom debatt om seksuelle

forhold. Fra ulike hold hører vi at de pietistiske

begreper om disse forhold bør vi bli ferdige

med, for ungdommen vil ikke høre om det. Da

fremmer man en fri holdning hvor det ikke er så

nøye om man lever i lovlige ekteskap. Men hva

sier Bibelen om dette?

”For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse:

Hold dere borte fra hor.”

- Hva menes med dette?

”Hver av dere må vite å vinne sin egen

ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig

begjær slik som hedningene, de som ikke

kjenner Gud.” (1 Tess 4,3-5).

- Det kan ikke sies tydeligere. Guds Ord

anerkjenner kun ekteskapet som ramme for det

seksuelle forhold mellom kvinne og mann, sier

dr. theol. Carl Fr. Wisløff i Oslo.

Homofilt samliv

I vår tid er det mye tale om homofile forhold,

det vil si et aktivt seksuelt forhold mellom to

personer av samme kjønn. Det sies at man må

godta det, for noen mennesker er skapt med et

slikt anlegg. Men Bibelen sier noe annet:

”Eller vet dere ikke at de som gjør urett,

ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill!

Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller

ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke

til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt

med menn, eller tyver eller pengegriske eller

drankere eller baktalere eller røvere skal arve

Guds rike.” (1 Kor 6,9-10)

- Her er et aktivt homofilt forhold nevnt

som en av de ting som Gud ikke anerkjenner.

Da arver man ikke Guds rike. Noen sier at det

er grusomt å nekte folk å leve ut sitt anlegg.

Dette er, mildest talt, ett lettsindig resonnement.

Saken er at anlegg kan være av så mange

slag. Det er jo også en del mennesker med

normalt heteroseksuelt anlegg mot det annet

kjønn, men det er så voldsomt at de har ekstra

vanskeligheter med å leve et normalt liv. Men

ingen har hittil trukket den konklusjon at de har

lov til å leve dette ut i promiskuitet, i vilkårlige

forhold til ulike partnere. Det godtas ikke om

man anlegger Bibelens målestokk.

- Det er i vår tid en uhyre overfladisk

betraktning av det man kaller vårt anlegg. I

Bibelen tales det om arvesynd. Vi er alle født

med hjerter som ikke elsker Gud, men har lyst

til synden. I dag tror man at det anlegg man er

født med, og ikke kan gjøre noe med, må være

riktig, men slik er det ikke. Bibelen er så klar at

det ikke bør være noen tvil, sier Wisløff.

Adiafora

- Hva med spørsmål om kortspill, dans og

drikk. Tidligere sa man at det var synd?

- Disse adiafora er en gammel debatt. Jeg ser

og hører til min sorg at dans vinner innpass i

kristne kretser. De som vil følge Bibelens ord

om å vandre varlig bør holde seg borte fra dans.

20


4/2010 Intervju

Det er et miljø hvor Guds Ånd ikke trives. Jeg

er dypt bedrøvet over at de rydder golvet og har

dans både her og der. Det hører ikke hjemme i

kristen sammenheng.

- ”Elsk ikke verden for verden forgår og dens

lyst. Men den som gjør Guds vilje blir til evig

tid”, sier apostelen Johannes i sitt første brev.

Det finnes ting som er så belastet med fristelser

at den som vil følge Guds Ord og vandre

forsiktig gjennom livet holder seg borte. Dans

handler også om miljø. Dansemusikk skaper et

miljø som er en fruktbar grobunn for slikt som

Guds Ånd ikke kan kjennes ved.

- Når man ber om vekkelse må man ikke

innføre saker fra verden. Et eksempel er

rockemusikk. Denne hissende musikken er ikke

noe tjenlig redskap for Guds Ånd. Ber man om

vekkelse skulle man være varsom med hva man

bruker på møtene. Det blir sagt at musikk er en

nøytral sak, men det finnes ond musikk som

har sitt opphav i mørke krefter i avgrunnen og

appellerer til det dårligste i vår natur. Det har

ikke noe å gjøre i Guds forsamling. Men det

er også musikk som stiller seg til tjeneste for

Guds Ord. Jeg tenker for eksempel på Johan

Sebastian Bach.

- Hva synes du om drama?

- Det er en ren avvei. I Guds forsamling skal

man forkynne, forklare og vitne fra Guds Ord.

Det kan kun skje ut fra hjerter som er overbevist

av Ordet og har fått Guds Ånd. Et skuespill er

noe man agerer. Det viser seg at jo nærmere

man kommer det sentrale i kristendommen

dess umuligere blir det å formidle det i drama.

Da blir det tale om sannhetens ord om frelsen

i Kristus og Jesu blod som renser fra all synd.

Drama innstiller mennesket på at det skal ytes

noe som er interessant, spennende og nytt som

man må applaudere. Men i Guds forsamling

kommer man for å høre det gamle budskapet

og kanskje med Guds nåde få et nytt lys over

det. Jeg kan nok tenke meg man kan arrangere

et slags spill for barn for å lære dem en historie

som de skal huske. Men drama vil jeg advare

mot.

- Jeg har sterke forbehold overfor den

tendensen at man applauderer i våre forsamlinger.

Nå klapper de i kirker og på

bedehuset når noen synger. Nei, vi skal ikke

klappe der. Der skal vi høre Guds Ord som

skaper erkjennelse av synd, viser at vi kommer

til kort og er fortapt i oss selv, samt at det er

frelse i Jesus som også kan bruke en fattig

synder som meg. Det tenker jeg på med dypt

alvor. Jeg applauderer det ikke. Går jeg på en

god konsert kan jeg applaudere, for da har jeg

vært vitne til en så god prestasjon at jeg blir

begeistret. Men den innstilling vil jeg ikke ha i

Guds forsamling, sier Carl Fr. Wisløff.

Forkynnelsen

- Har møteformen forandret seg meget siden du

var ung?

- Jeg tenker med vemod tilbake til den første

tid da jeg var aktivt med i kristent arbeid. Det

kom gjerne vitnesbyrd fra folk som hadde

opplevd å bli et Guds barn. Vi sluttet ofte

møtene med bønn på våre knær. Nå vet jeg ikke

når vi sist gjorde det. Dette er en tid som er

fattig på vekkelse og vi burde inderlig be om at

Gud vil forbarme seg og sende oss en vekkende

ånd.

- Er det noe som mangler i forkynnelsen?

- Det er ikke lett å uttale seg generelt om

forkynnelsen, for det er jo begrenset hva en

enkelt mann har hørt. Mitt inntrykk, også ut i

fra oppbyggelsesblader, er at vekkelsestonen er

ikke så sterk som den burde være. Det handler

om å bli frelst fra fortapelsens mørke. Det

er ikke bare slik at man kan komme til å gå

fortapt, men du er fortapt i deg selv om du ikke

er frelst. Den tonen tror jeg ikke er så sterk som

den kunne være.

- Det er videre viktig å få frem Ordet om

Jesu død og blod, budskapet om den fullbrakte

frelse og den uendelige nåde det er å være et

Guds barn. Den som er Guds barn blir behandlet

som et barn og mister ikke barnekåret straks

han gjør noe galt. Så lenge man lever i troen og

syndenes forlatelse er man et barn hos Gud.

Økumenikk og lære

- Hvordan ser du på den såkalte herlighetsteologien?

21


Intervju

4/2010

- Jeg må innrømme at jeg er skeptisk til det jeg

har sett. Det er en forskyvning av tyngdepunktet.

Det er tale om de store gjerninger vi skal få lov

til å gjøre ved Guds Ånd. Dette ene med troen

på Jesus, frelsen i Hans navn synes å vike i

bakgrunnen. Det er også visse trekk i bildet

som på meg virker påfallende og som man

kan stå tvilende overfor. Et eksempel er når de

forteller om titusener på titusener som blir frelst

på en møteaksjon i Pakistan, mens de som er

kjent der kan ikke finne dem. Det er mange ting

jeg står spørrende overfor, sier Wisløff.

- Hva synes du om det økumeniske arbeidet

som tar form?

- Det skjer på feilaktig basis. Det finnes ikke

mer enn én kristen kirke. Når Jesus ser utover

jorden ser han kun én. Den består av alle de

mennesker som har troen og Den Hellige Ånd

i sine hjerter. De bor i alle land og samfunn.

Hvor mange det er vet bare Herren.

- Den moderne økumenikk fabler om

den kommende enhetskirke. Det blir bare

menneskeverk for de har ikke Bibelen til eneste

rettesnor. Et eksempel på det er den greskkatolske

kristenhet som regner Guds Ord og

kirkens tradisjon som autoritet. Den katolske

kirke er ikke med i Verdenskirkerådet for den

regner jo med at den selv er den ene Jesus Kristi

kirke. Den katolske kirke har ikke rett lære.

De anroper jomfru Maria og ber om hennes

forbønn og helgenenes bistand. Men jeg er ikke

i tvil om at Jesus har sine troende blant enkle

katolikker, sier Wisløff som har skrevet en

doktoravhandling om Luthers oppgjør med den

katolske messelæren.

Endetiden og Israel

- Hva mener du om Israel?

- Jeg holder meg til Romerne 11. Der står

det at ”Forherdelse er for en del kommet over

Israel, inntil hedningenes fylde er kommet

inn. Og slik skal hele Israel bli frelst”. Det

må bety at Herren ikke har glemt sitt gamle

folk. Den tid skal komme da Israel skal vende

seg til Herren, ikke slik at alle jøder skal bli

omvendt. Men akkurat som vi i dag kan si

at jødene som folk ikke tror på Jesus, så skal

det en gang bli slik at folket vender seg til

ham. Det synes å være den klare meningen i

Romerne 11.

- Lever vi i Tusenårsriket nå, eller kommer

det et Tusenårsrike?

- Det kommer et Tusenårsrike. Slik må vi

lese det som står om Tusenårsriket i Bibelen.

- Lever vi i de siste dager?

- Ja det gjør vi. Bibelen sier at de siste dager

og tider er kommet. Helt fra Jesu himmelfart

og til han kommer igjen er de siste dager.

Jeg både tror og håper at Jesus kommer snart

tilbake. Bibelen slutter med en bønn om det:

”Han som vitner om dette, sier: Ja, jeg

kommer snart! Amen, ja kom, Herre Jesus!”

Så er spørsmålet om hvor mange klokken er

på Guds store ur, og det vet vi ikke. Vi får

holde oss unna slike forutsigelser som det har

vært en del av. For meg er hovedsaken at jeg

er rede når Jesus kommer. Han skal komme

ned fra Himmelen med en overengels røst

og Guds basun. De døde i Kristus skal først

oppstå. Siden skal vi som lever og som blir

tilbake når Herren kommer sammen med dem

rykkes opp i skyer og møte Herren og så skal

vi alltid være hos Herren. Det holder jeg meg

til (l Tess.4), sier Wisløff.

Vekkelse

- Luther sier at Guds Ord (vekkelsen) kommer

som et plaskregn. Det begynte i Midt-Østen,

Lilleasia, men nå er halvmånen der. Så gikk

det videre til Italia og nå har de paven. På

1500-tallet har vi vekkelsen over Tyskland og

det gjelder å gripe anledningen når den er der.

Så går det videre til andre land.

- Vest-Europa og kanskje Amerika har vært

et tyngdepunkt i kristenheten i noen hundre år.

Verdensmisjonen har vært drevet herfra. Men

nå vender Vest-Europas folk ryggen til Gud.

Vi har en lovgivning som ofte er imot Guds

Ord. Så ser vi til vår undring hvordan det

vokser i Afrika og Asia. Man kan undres på

om Gud flytter tyngdepunktet for den kristne

tro. Det er vekkelser i Etiopia, andre steder i

Afrika og i Kina. Det skjer noe som skaper

undring.

22


4/2010

Småstykke

Emissæren

Av Kristoffer Fjelde

”Se, en såmann gikk ut for å så” Mat 13,3.

Vi er alle såmenn. I Guds store sammenheng

har vi alle vår plass i Guds rikssak.

Her vil vi stanse litt ved emissæren. Noen

av oss kjente best den eldre garde. Mange av

dem er hjemme hos Herren, noen er ennå i

livskvelden.

En dag sto han der nyfrelst. Emissærkallet

kom. Gud kom med såkorga og viste

åkerteigen. Emissæren gikk.

Emissær-kapitlet i norsk kristenliv – det

er et veldig kapittel som inneholder mange,

veldige avsnitt. Kanskje er det bare Norge

som har et slikt kapittel. Emissæren ble Guds

medarbeider på en særs måte.

Såmannsgjerningen i Guds rike, er en

trosgjerning og vandring. En gjerning og

vandring som stadig ligger i ransakelsens og

fornyelsens ildovn. Kamp, gråt og glede følges

ad.

Gråten særpreger gjerningen, rett forstått. De

sår med gråt. ”De går gråtende og bærer den

sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop

og bærer sine kornbånd.” Salme 126,6.

Så mang en såmann ble kalt hjem. Gjerningen

var gjort. Såkorga sto igjen. Det ble så

tomt da emissæren var borte! Men samtidig

rikt: Far og mor ble frelst ved emissæren!

Alvorlig: Tenk om emissæren hadde sagt nei til

kallet!

Må vi alle se ansvaret og storheten over

”såkorn-perspektivet” og be høstens Herre om

å drive arbeidere ut i sin høst! •

- Tror du at vekkelsens tider er forbi hos oss?

- Det er noen som sier det, men det vil

ikke jeg si. Vekkelse er et Guds under. Gud er

fremdeles underets Gud. Det blir vekkelse når

Gud vil. Jeg har ikke frimodighet til å si at det

ikke kan skje hos oss. Visst kan det skje og jeg

tror og ber om at det må skje. Ved Guds nåde tror

jeg at det skal enda skje, understreker Wisløff.

Tvil og tro

- Hvordan kom du til troen?

- Jeg har vokst opp i et kristent hjem. Dagen

startet med Guds Ord, bønn og sang hver

eneste dag. Jeg levde opp i barnetroen, men

dessverre var det nok noen få år som jeg ikke

levde bevisst med Gud. På et internasjonalt

sommerstevne for K.F.U.M i Helsingfors i 1926

kom alvoret over meg. Der fikk jeg fornye mitt

standpunkt. Siden har det undret meg at det

skjedde på stevnet. Jeg har senere lest det som

ble sagt der og det var meget tynt. Det var nok

fars og mors bønner og det som lå fra Gud som

virket på meg.

- Har du noen gang tvilt på kristendommens

sannhet?

- Tvil har jeg ikke hatt mye av. Jeg har

funnet hvile i at Guds sanne Ord står i Bibelen.

Vanskeligheter har jeg nok hatt, for det er

ting som er vanskelig å finne svar på, men

kristendommens sannhet har jeg ikke tvilt på

siden jeg ble et Guds barn.

- Derimot har det nok vært stunder hvor det

har vært et alvorlig spørsmål for meg om jeg er

et sant Guds barn. Det er bare Guds Ord, bønn

og betraktning av Bibelen som kan gi et svar på

det. Man får hvile i løftene som tilhører dem

som tror på Jesus.

- Hvordan pleier du ditt personlige trosliv?

- Jeg har min andaktsstund om morgenen.

Leser i Bibelen og ber til Gud. Slik slutter jeg

også dagen. Jeg forsøker å leve i Guds Ord.

Jeg har ikke noe spesiell oppskrift eller noe å

anbefale utover det, forteller Wisløff.

(Intervju i ”Dagen” 6. September 1997. Gjengitt

etter tillatelse fra Vidar Norberg.) •

23


Brennpunkt Midtøsten

4/2010

Den norske kirke og Midtøsten

Av Per Haakonsen

Hvor står Den norske kirke i Midtøstenkonflikten?

Ja, det får vi svar på om vi leser de siste

uttalelser og vedtak som er gjort av kirkelige

organer. Vi tenker da på Mellomkirkelig råds

”styringsdokument” fra 2008, på kirkemøtets

vedtak samme år og på bispeuttalelse i mars

2010.

Disse dokumentene er rystende lesning.

Politisk er de et ensidig partsinnlegg for

palestineraraberne og deres sak. Teologisk

inneholder de ikke et eneste moment, bortsett

fra allmenetiske betraktninger.

Uttalelsene trekker alle i samme retning.

De tar palestineraraberne varmt i forsvar. Det

er en innlevelse i palestinernes hverdag som

er imponerende og som sikkert langt på vei

også er riktig. Men hvor er den tilsvarende

innlevelse i jødenes hverdag? Er det slik at

de ikke har problemer som kan sammenliknes

med palestinernes?

I uttalelsene leser vi om palestinere som blir

”trakassert”, om ”muren som stenger for fred”

og om muslimer som blir utestengt fra sine

hellige steder. Men hvorfor blir palestinerne

”trakassert” og ”utestengt” og hvorfor har vi

en mur? Nei, se det hører vi ikke et ord om.

Situasjonsforståelsen er totalt fraværende.

Og hva med jødene og deres traurige

hverdag? Hva med den daglige terror mot

jødiske bilister og enkeltpersoner og hva med

den fortsatte rakettbeskytningen fra Gaza? Nei,

se det hører vi heller ikke ett ord om.

Og hva med Israels isolerte stilling som

nasjon? Araberne har venner overalt. De har

full støtte av både FN og EU. Men Israel er

fullstendig isolert. Israelerne trygler og ber

om støtte og forståelse. Hadde det ikke vært

rimelig at et kristent trossamfunn da rakte ut en

hjelpende hånd?

Men jødene i Israel må nok se langt etter

støtte fra Den norske kirke.

Kirkens erklærte målsetting er å arbeide for

”rettferd, fred og forsoning”. Den skal ”bygge

bro” mellom de stridende parter. Men en

kirke som er så enøyd, og som er så opphengt

i den ene parts lidelser og ikke den andre, har

vel neppe de rette forutsetninger for å drive

fredsarbeid.

Uttalelsene har ingen problemer med å

plassere ansvaret for konflikten. Det hviler

helt og holdent på Israel. Det er Israels

okkupasjonspolitikk som er årsak til konflikten.

Det skjer ved at Israel etablerer bosetninger

i ”palestinske områder”, og når ”israelske

myndigheter river hus og gjør palestinerne

hjemløse”.

Vi hører ikke et ord om at Israel ved flere

anledninger har prøvd å gi Vestbredden tilbake

til palestinerne. Såvel Ehud Barak som Ehud

Olmert tilbød seg å levere 95 % av Vestbredden

tilbake. De resterende 5 % skulle bli kompensert

for. Men de palestinske myndigheter har hele

tiden avslått. For dem overskygger kampen

mot Israel alt. At deres egne landsmenn må

lide på grunn av deres intransignente holdning,

affiserer dem ikke. Hvem har da skylden for

palestinernes lidelser? Israel??

En søsterkirke

Kirken har oppdaget at den har en ”luthersk

søsterkirke” i Midtøsten. Det er en nyhet. For

10-15 år siden var det få, om noen, som visste

det. Men hva slags kirke er dette?

Det er en minikirke bestående av palestinerarabere

i Jordan, Vestbredden og Øst-Jerusalem.

Den står under ledelse av biskop Munib

Younan, som talte på kirkemøtet i Øyer i

2008, og som var vertskap for biskopenes

besøk i Midtøsten på foråret 2010. Munib

Younan er kjent for sin anti-Israelske holdning.

Han nekter konsekvent for at jødene har

noen bibelsk eller historisk rett på sitt land.

Den kirken han leder, har sluttet seg til det

24


4/2010 Brennpunkt Midtøsten

palestinske Kairo-dokumentet fra desember

2009. Dokumentet gjenspeiler den arabiske

forståelse av Midtøsten-konflikten og er et

frontalangrep på staten Israel.

Interessent nok har bispemøtet rosende

omtale av dette dokumentet – til tross for

at det i klare vendinger taler i mot Bibelens

landløfter, ja betegner disse som en trussel

mot palestinernes eksistensberettigelse.

Dokumentet sier i klartekst at ”Den israelske

okkupasjon er synd mot Gud”. Og ingen

behøver å være i tvil om at det med ”israelsk

okkupasjon” menes hele det landområdet som

staten Israel ligger på.

Med sin posisjonering og valg av samarbeids

partnere velger kirken å se bort fra at

de palestinske kristne har samme politiske

opp fatning som sine muslimske brødre. Når

det gjelder synet på Israel er det ingen forskjell.

For palestinske kristne er troen underordnet

politikken.

Kirkens skjulte agenda

Det mest oppsiktsvekkende i kirkens engasjement

er allikevel det totale fravær av teologisk

tenkning. Vi finner ikke en eneste henvisning til

Bibelen. Et kirkelig engasjement uten en eneste

bibelord! Det er godt gjort!

Det skulle jo ha vært enkelt for kirken å

tale om sine jødiske røtter, om Det gamle

testamentets landløfter og om den glede alle

kristne burde føle over at jødene er kommet

tilbake til fedrenes land. Bibelen blir jo levende

ved at løftene oppfylles. Gud viser seg som den

han er – trofasthets Gud. Det er en stor trøst og

oppmuntring for alle kristne. Men Nei! Slike

toner vi hører ikke.

Kirkens Midtøsten-engasjement er i bunn

og grunn uforståelig, hva enten vi vurderer det

moralsk, politisk eller teologisk. Det holder

ikke mål i noen henseender. Dette får oss til å

undre. Vi må spørre: ligger det noe under? Har

kirken en skjult agenda?

Ja, det har den. Kirken kjemper ikke for

palestinerne, men for seg selv. Nærmere

bestemt sin teologi. For kirken gjelder det

å bevare innarbeidede arbeidsinstrumenter

som erstatningsteologi og den historiskkritiske

forskningsmetode. Begge disse

”instrumentene” er dypt rotfestet ved våre

teologiske fakulteter. Erstatningsteologien

lærer at løftene til Israel er åndeliggjort og

overført på kirken. Kirken er det nye gudsfolket.

Den historisk-kritiske metode hevder at vi med

Det nye testamentet er kommet opp på et nytt

og høyere åpenbaringstrinn som gjør at løftene

i den gamle pakt bare blir skygger og bilder på

det tilkomne. I begge tilfellene blir Det gamle

testamentet desavuert og den konkrete siden

ved løftene til Israel forsvinner ut.

Det er bare et problem ved denne forståelsen

– staten Israel. I motsetning til det kirken har

lært og trodd i alle de år, er staten Israel blitt en

historisk realitet. Staten Israel utfordrer ved sin

blotte eksistens kirkens lære. Så lenge denne

staten består, kommer ikke kirken til rette med

sin teologi.

Nei, det er ikke sympatien og medfølelsen

med palestinerne som beveger kirken, men

nøden for sin egen teologiske virkelighetsforståelse.

Derfor er det naturlig for kirken å

gjøre felles sak med araberne. For de har begge

felles mål. Araberne kjemper for sitt hjemland

og kirken kjemper for sin teologi. Skal de

lykkes, må staten Israel bort. •

Sions vekter hever røsten:

Våkn opp! Det blinker lyn i østen,

Våkn opp, Guds stad, Jerusalem!

Midnatts mulm deg ruger over,

men Herrens time slår - hvem sover?

Kom, kloke jomfruer, kom frem!

Se, Herren kommer ned,

stå opp, ta lampen med,

la den brenne!

På Jesu bud stå opp, å brud!

Han fører deg hjem til din Gud.

(Sangboken nr 889, v. 1)

25


Åndssituasjonen

4/2010

Hva er svermeri?

Av Jan Bygstad

Begrepet ”svermeri” ble i sin tid formet av

Martin Luther i hans kamp mot ulike bevegelser

på reformasjonens ”venstrefløy”. Som så

ofte er kamptider i Guds rikes historie en

tofrontskrig: På den ene side stod reformatorens

kamp mot paven og den katolske kirkes

gjerningsrettferdighet og senmiddelalderens

mange avsporinger. På den annen side fikk han

striden mot svermerne. Disse var kjennetegnet

av at de i startfasen av reformasjonen mente seg

å stå på Luthers side. I Wittenberg tar Luthers

venn Karlstadt over når han i 1521 sitter i

skjul på Wartburg. Karlstadt drar i gang den

såkalte ”den radikale reformasjon”. Dette førte

til tumultuariske tilstander i byen, og gjorde

at Luther følte seg tvunget til å vende tilbake

vinteren 1522 for å gjenopprette ro og orden, og

gi nødvendig veiledning i forvirringen som var

oppstått. Under inspirasjon fra døperbevegelsen

fra Sveits utvikler den radikale reformasjon seg

videre, og slår bl.a. ut i bondeopprøret i 1525.

Kjennetegn på svermeriet

Hva kjennetegner så svermeriet slik Luther

beskriver det? Først og fremst det at en skaper et

skille mellom Ordet og Ånden, slik at en mener

seg å oppleve Åndens direkte tiltale i eget

hjerte: Uavhengig av det ytre Guds ord hører

en ”Guds røst” i sitt indre. Denne åpenbarer

Guds vilje og er samtidig er vitnesbyrd om

at en står i fortrolig samfunn med Gud. De

som slik roser seg av direkte tilgang til Gud,

opptrer ofte med stor selvsikkerhet, og mener

seg å kunne bedømme alle ting og alle lærer

i kraft av sin særlige åpenbaringskunnskap.

Reformatorene avviste konsekvent alle slike

krav på å ha direkte tilgang til Gud. For Ånden

er i følge Skriften bundet til det ytre Skriftens

ord (Joh 6,63; Gal 3,1ff), og gis aldri uten

eller uavhengig av dette ytre ord – lest eller

forkynt. Det er ikke tilstrekkelig å kreve at

slike ”åpenbaringer” ikke må være i strid med

Skriften. Nei, enhver åpenbaring, røst eller

visjon som kommer fra den troendes eget

hjerte, må prinsipielt forkastes.

I de Schmalkaldiske artikler (1537), som

er bekjennelsesskrift for de fleste lutherske

kirker i verden, formulerer Luther seg slik:

”Vi fastholder da, at Gud ikke gir noen sin

Ånd eller nåde unntatt gjennom eller med det

forutgående, ytre ord. Dermed kan vi holde

stand overfor svermerne, som skryter av at

de har fått Ånden uten ordet og forut for det.

Deretter setter de seg til doms over Skriften og

det ytre ord, tolker og vrir det som de vil … Det

er alt sammen den gamle Djevel og slange, som

også gjorde Adam og Eva til svermere og førte

dem fra Guds ytre ord over i åndelighet og egne

meninger.” (Schm.Art. III, III, 7). Et typisk

uttrykk for svermeri i denne betydning av ordet,

finner vi f.eks. i kvekerbevegelsen.

Dagens åndssituasjon og svermeriet

Går vi fra dette til dagens åndssituasjon, finner

vi i store deler av den karismatiske bevegelse

igjen meget av det Luther møtte blant samtidens

svermere. Noen eksempler:

1. I kretser som står OASE nær, holdes ”kurs

i profetisk tale”. Dette kan foregå som følger:

En setter seg i ring med lukkete øyne, ”åpner

seg for Gud” og lytter til hans røst i det indre

menneske. Det har så blitt sagt at ”det første som

faller ned i hodet på deg, er fra Gud; enten du ser

en gul sykkel for ditt indre øye, eller hører ordet

”potetstappe” for ditt indre øre, er dette et Guds

budskap til deg” (sitat fra kursholder). Denne

slags sludder våger en å kalle ”profetisk”!

2. En kan hyppig lese innlegg fra mennesker

som deltar under karismatiske møter, der en

vitner om et sterkt ”gudsnærvær”. En har en

følelsesmessig opplevelse av at Gud er til stede.

Det er en ”ånd” i forsamlingen (som gjerne er

skapt gjennom ”lovsang”, dvs. gjennom utstrakt

bruk av suggestive musikalske virkemidler)

26


4/2010 Åndssituasjonen

som gjør at vurderingsevnen overfor det som

forkynnes eller foregår i møtet, er satt på

sidelinjen. ”Gudsnærværet” garanterer for at alt

er fra Gud. Det å stille spørsmålstegn, er å ha en

”kritisk ånd” og å ”stå Gud imot”. Til dette er å

si at ingen følelsesmessig opplevelse – uansett

hvor sterk den måtte være – borger for at noe er

av Gud. Vi har et objektivt kriterium, læren etter

Guds ord. Dette må enhver predikant og ethvert

fenomen prøves på, 1 Joh 4,1.

3. I forlengelsen av dette hører vi i dag om

”soaking”, ”gjennomvæting”. Ideen er å bli

”gjennomtrukket” av Ånden, noe som skjer

ved at en skal legge seg på gulvet og ”være

stille for Gud”. Så skal Ånden komme dalende

gjennom løse luften, fordi møtet er så mettet av

”gudsnærvær” som en kan hensynke i. Dette er

også svermeri: Å ”være stille for Gud” betyr i

bibelsk kristendom å være stille for Guds ord,

dvs. med åpent øre og hjerte lyttet til og grunne

på Ordet.

Subjektivisme

Et par andre viktige trekk ved svermeriet må

her også nevnes: Subjektivismen – dvs. at

øyne og ører er rettet mot det som foregår i

eget hjerte – skaper ”opplevelseskristendom”

og opplevelsestrelldom. En av Norges fremste

kjennere av karismatikken beskriver den slik:

”Det er først og fremst opplevelsesfellesskapet

som forener i forhold til dem som står utenfor.

I så måte er det nærliggende å identifisere

”bevegelsen” med en grasrotstrømning hvor

opplevelseskristendom av spesifikt varemerke

fungerer som identitetsmarkør.” (Geir Lie,

REFLEKS nr. 7-1 2008, s. 63).

I og med at opplevelsen spiller en så sentral

rolle, blir jakten på følelsesmessige erfaringer

regelmessig en viktig del av spiritualiteten.

Dynamikken er da ofte slik at en søker stadig

sterkere opplevelser som drar i retning av det

ekstatiske. Det er her den såkalte ”Torontovelsignelsen”

kommer inn, hvor en blir

”slått av Ånden” og hensettes i ukontrollerte

sinnstilstander for kortere eller lengre tid. Den

store plassen suggestiv musikk inntar, trekker

også i samme retning – mot det ekstatiske.

Åndelig edruelighet

Til dette er det å bemerke at bibelsk tro og

gudsdyrkelse ikke er ekstatisk. Dette er i

stedet noe som kjennetegner store deler av

hedenskapet (jfr. f.eks. Ba’als-profetene på

Karmel, 1 Kong 18). Når Herrens apostler

formaner til edruelighet (se 1 Tess 5,6ff;

2 Tim 4,5; 1 Pet 1,13. 4,7), taler de ikke bare

for å advare mot drukkenskap, men formaner

til åndelig nøkternhet. Åndelig edruelighet

er avgjørende for å bli bevart mot all slags

forførelse.

Der åndelig edruelighet blir borte, skapes

det likegyldighet for læren, noe som dessverre

må sies å være et fellestrekk ved meget av det

en i dag ser innen karismatikken. Det er all

grunn til å minne om de første kristnes forbilde:

”De holdt trolig fast ved apostlenes lære...”

(Apg 2,42). Lærevernet har nemlig samme

betydning for Kristi legeme som immunforsvaret

har for kroppen vår. •

Bibelsamling

på Solgry leirsted 29.-31. oktober 2010.

Talere: Gunnar Soppeland og Erling Yrkje.

Program i neste nummer av Bibelsk Tro!

27


Småstykke

4/2010

Guds rike

Av Tollak Jakobsen

Alt me ser med vårt lekamlege augo er forgjengeleg,

men det usynlege er evig, seier

Bibelen.

Det usynlege er såleis det verkelege Livet.

Guds rike kan ein ikkje sjå utan å verta fødd på

ny, seier Jesus, men når alle verdens riker går

under vil det koma til syne i all sin herlegdom.

På grunn av synd er me mennesker utanfor,

men ved Jesu kome til verda kom Guds rike til

oss, for Han er kongen i det. Ved det han var

og gjorde for oss då han fullenda soninga med

Gud, åpna Han ei dør for alle mennesker til å

koma inn. Vilkåret er å bli fødd på ny.

Korleis går det til? spør Nikodemus. Han

var ein mykje lærd mann i Israels soge, men

dette visste han ikkje. Det burde han visst ut frå

det Jesus tok fram frå israelsfolket si vandring

i øydemarka, den gongen dei synda ved å lasta

Gud og Moses for den veike maten.

Då sende Herren giftige seraf-ormar og

mange døde. Så bad Moses til Herren for dei

om å fria dei frå ormane. Herren høyrde bøna,

men svara annleis. Dei vart ikkje fri ormane,

men Herren sa til Moses at han skulle gjera

ein seraf-orm og setja på ei stong. Kvar gong

ormane hadde hogge nokon og han såg burt på

koparormen, fekk han leva.

På same måten er det i dag for kvar den som

vender om og ser den krossfeste Jesus, som

tok straffa i staden for oss, då er ein fri domen

og får av nåde det evige Livet. Dette vil Jesus

skal kunngjerast for alle folk i heile verda. Den

svenske songforfattar Sven Lidmann skriv i ein

song, omsett av Trygve Bjerkrheim:

Å underfulle salighet! Å Kristi tornekrone

:/: som mer enn verdens visdom vet og hver en

synd kan sone.:/:

Jeg treder nu til korset fram, fra syndens land

meg vender,

:/: og gir min sjel liksom et lam i Jesu

frelserhender.:/:

Nå all min synd du tilgitt har. Av fryd må hjertet

gråte.

:/: Jeg er ditt barn, du er min Far. Å salighetens

gåte.:/: •

28


4/2010 Småstykke

Jesus alene

Av Hans Edvard Wisløff

”Da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.”

Mat 17,8.

Det hadde vært herlig på Tabor; store

syner, herlige åpenbaringer, sterke følelser.

Himmelen hadde vært åpen, Guds røst hadde

lydt og lysglansen fra den evige verden hadde

omgitt dem.

Disiplene hadde nytt denne timen. Her var

godt å være. Slik ville de ha det bestandig. Her

ville de bo. Men slik ville ikke Gud at de skulle

ha det bestandig. En gang skulle de få det slik,

men veien dit var en troens vei, ikke følelsenes,

Derfor forsvant de himmelske vesener. Røsten

talte ikke mer, himmelen lukket seg og lysglansen

sloknet. Alt ble som før.

Da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.

Synene svant, men Jesus ble. Han forsvant ikke.

Han sto der igjen. Men det var nok.

Slik opplever vi også at følelsene blir borte.

Du ser ikke at det er skjedd noen forandring

med deg. Alt synes å være som før. Men da

du så opp, så du ingen uten Jesus alene. Det er

ham du har. Han er grunnen til din frelse. Det

er av nåde du er frelst. Når alt ditt eget brenner

opp, da se opp. Du har jo Jesus! Og han er deg

nok.

Fra andaktsboka ”Stille stunder på veien hjem”,

9. juni. •

Kr 170,-

NY CD

med Elisabeth og Helge

Lindhjem.

Kan bestilles via våre nettsider:

www.bibelsk-tro.no

Eller ved å skrive til:

Bibelsk Tros kassettjeneste

Postboks 116

4311 Hommersåk

29


Medarbeidere og skribenter i dette nummeret:

Per Bergene Holm

Født 1964 i Larvik. Fjelltun Bibelskole 1983/84.

Mellomfag hebraisk 1987. Teologisk embetseksamen

1988. Feltprest 1988-90. Grunnfag nordisk og historie

1989. Ped.sem. 1990. Lektor ved Kvitsund gymnas

1990-92. Rektor ved Bibelskolen på Fossnes fra 1992.

Henric Staxäng

Født i Lund i Sverige i 1958. Prest i Den svenske

kirke 1984-95. Fra 1996 pastor i Evangelisk Luthersk

Samling (tidligere Lutherska Bibelstudiestiftelsen).

Hans Erik Nissen

Født 1938 i København. Cand. theol. ved København

Universitet 1965. Sogneprest i København fra 1966.

Forstander ved Luthersk Missionsforenings Højskole,

Hillerød, fra 1970 til 2003. Har skrevet flere bøker og

artikler. Nå frivillig forkynner.

Immanuel Fuglsang

Født 1947 i Danmark. Bankprokurist. Forkynner i

Luthersk Missionsforening.

Per Haakonsen

Født 1942 i Bergen. Magister i statsvitenskap med

mellomfag i kristendom. Har skrevet boken “En ny

tid for Israel”. Har arbeidet i Forsvarsdepartementet,

som helse- og sosialsjef, og som kontorsjef ved gamle

NLH. Nå er han skribent og foredragsholder på heltid.

Jan Bygstad

Født 1952 i Oslo. Utdannet ved Menighetsfakultetet.

Ordinert i 1980. 10 år kapellan i Bergen domkirke.

1990-2002 kapellan i Landås kirke, Bergen. Har vært

formann i Foreningen for Bibel og Bekjennelse (FBB).

Fra 2002 pastor i Bergen menighet av DELK.

Tollak Jakobsen

Født 1925 i Time. Handelsskole og Indremisjonsselskapets

Bibelskole. Har arbeidet i handelsnæringen,

Trøndelag Indremisjon, Ryfylke og Jæren Indremisjon.

Kretssekretær i Agder og Stavanger krets av Den

norske Muhammedanermisjon 1965-1993. Ulike

formannsverv. Nå pensjonist og frivillig forkynner.

M

ØTER

Bibelsk Tro – Skjæveland

Dag Dato Kl. Taler/møte

Søndag 08. aug. 11:00 Hallvard Hetland

Søndag 15. aug. 11:00 Odd Eivind Høyvik

Søndag 29. aug. 11:00 Gunnar Soppeland

Lørdag 11. sept. 19:30 Axel Saxe: “Skapelse eller makroevolusjon”

Søndag 26. sept. 11:00 Otto Jakobsen

Søndag 03. okt. 11:00 Tollak Jakobsen

Lørdag 16. okt. 19:30

Støtt arbeidet i Ukraina!

Vil du være med å støtte fattige familier i

Ukraina med mat, klær m. m., så kan du gi din

gave til Stiftelsen KPK-Ukraina, postboks 211,

4358 Kleppe, kontonr. 3212.20.34037. Ønsker

du å fjernadoptere en liten gutt eller jente, kan

du gjerne skrive til den samme adressen og be

om opplysninger.

Legg merke til Herrens ord: ”Den som

for barmer seg over den fattige, låner til

Herren, og Herren skal gjengjelde ham hans

velgjerninger” (Ordsp 19,17).

La også vår bønn være at de må få ta imot

Jesus Kristus, verdens eneste håp!


Et lite utvalg fra vårt utsalg:

Mot kveld

Undertittel: ”Guds plan skal bli fullført”

Bok av Kristian Fagerli.

Kr 150,-

Min frelses klippe

CD med sang av Kjetil Fredriksen fra Lyngdal.

Utgitt på Basunen forlag.

Kr 180,-

Himmelen er vårt hjem

CD med sang av Namdal Mannskor. Utgitt på

Basunen forlag.

Kr 180,-

Bibelsk Tros kassettjeneste

Postboks 116, 4311 Hommersåk

E-post: olstokka@frisurf.no

Det er enkelt å bestille via våre nettsider:

www.bibelsk-tro.no

Artikler, taler, litteratur og musikk


ISSN 0804-0532

Returadresse:

Postboks 264

4367 Nærbø

Gamle tiders vekkelse

1. Si meg, minnes du de skjønne tider

da Guds flamme i ditt hjerte brant?

Det var kamp og mange hete strider,

men i troens kamp vi seier vant.

Kor: Gamle tiders vekkelse vi venter.

Store under, Herre, la det skje!

Gud, la nådens klokke herlig klemte,

så din frelse alle må få se.

2. Enn i dag kan store under hende,

skjønt vi lever nå i midnattstid

Herren vil sin kraft til oss nå sende,

ruste oss til hellig kamp og strid.

3. Hurtig det med nådens dag nå lider,

Jesus kommer snart i himlens sky.

Da for evig slutter kamp og strider.

Lengter du at dagen snart skal gry?

More magazines by this user
Similar magazines