Bibelsk Tro nr.4 2010 - Shafan.dk

www.bibelsk-tro.no 

Hele 

Skriften 

er 

inspirert 

av Gud 

2 Tim 3,16 

BIBELSK 

TRO 

Fritt, 

uavhengig 

tidsskrift på 

evangeliskluthersk 

grunn 

Nr. 4 – august 2010 – 19. årgang 

4 

I dette nummeret: 

• ”Et sannhetens øyeblikk” 

• Tegn og under 

• Hva er sunn åndelighet?

utgir tidsskriftet Bibelsk Tro 

Formål og grunnlag: 

Stiftelsens formål er å fremme bibeltro 

kristendomsforståelse etter Guds Ord på den 

evangelisk-lutherske bekjennelsesgrunn. 

Stiftelsen skal på det grunnlag som er nevnt 

nedenfor ved litterær virksomhet og på 

andre tjenlige måter hjelpe til å utbre bibelsk 

forkynnelse og lære, slik at evangeliet kan nå ut 

til menneskene og nådegavene få sin naturlige 

funksjon. Likedan vil en vurdere religiøse og 

åndelige strømninger, bevegelser, tidsaktuelle 

tanker, ideologier og tiltak i lys av Skriften. 

Grunnlaget for stiftelsens virksomhet er den 

Hellige Skrift, forstått og brukt i lys av Bibelens 

eget Kristus-vitnesbyrd og Jesu og apostlenes 

skriftsyn, dvs. Skriftens vitnesbyrd om seg selv. 

Bibelen er Guds Hellige Ord, gitt ved den Hellige 

Ånds inspirasjon, troverdig og urokkelig, helt 

igjennom Guds Ord gitt i menneskelig språk. 

Bibelens ord - slik det opprinnelig ble 

gitt - er uten feil og selvmotsigelser i alle sine 

uttalelser når det forstås i samsvar med dens 

egne forutsetninger. Skriftens ord må tolkes ved 

Skriften selv. Bibelen er Guds åpenbaringsord, 

gitt oss som veiledning til frelse og evig liv. Den 

er den eneste, sanne og fullt ut tilstrekkelige , 

klare og absolutte autoritet og norm i alle 

spørsmål som angår kristen tro, lære og liv. 

Den evangelisk-lutherske lære som er 

nedfelt i Den norske kirkes bekjennelsesskrifter 

er i samsvar med Skriften og følgelig 

bekjennelsesgrunnlag for stiftelsens virksomhet. 

Sentralt i denne lære står overbevisningen om 

”Skriften alene”, ”rettferdiggjørelsen ved tro på 

Kristus alene” og den evangeliske kirkeforståelse 

som legger vekt på det alminnelige prestedømme 

og nådegavehusholdningen . 

Styret: 

Lektor/cand. theol. Olav Hermod Kydland 

(formann), ingeniør Gordon Landro (nestformann/sekretær), 

avd.leder Olav Stokka, baker 

Erik Nordbø og adm.leder Finn-Widar Knutzen. 

Varamenn: Adjunkt Gunnar Holth, eiendomsmegler 

Edvard Jekteberg, tømrer Magne Sunde. 

Rådet: 

Rådgiver/sosialøkonom Dagfinn J. Hansen, 

misjonær Jan Ove Heggdal, bonde/cand. theol. 

Arvid Joramo, bonde Samuel Norland, tidligere 

maskin- og industrimaler Svein Brattgjerd, 

tidligere maskinist Arne Lars Bjerga. 

Faste medarbeidere i Bibelsk Tro: 

Forkynner Kjell Dahlene, adjunkt Gunnar Holth, 

tidl. kretssekretær Erik Høiby, adm.leder Finn- 

Widar Knutzen, rektor Reidulf Tværåli, juridisk 

rådgiver Jan Endre Aasmundtveit, ekspeditør 

Immanuel Fuglsang (Danmark), pastor Henric 

Staxäng (Sverige). 

BØNNEVAKT FOR NORGE 

Ønsker dere bønnesedler 

tilsendt, skriv til: 

Bønnevakt for Norge, 

Postboks 264, 

4367 Nærbø

4/2010 Innhold 

”Et sannhetens øyeblikk” 

Leder. Av Olav Hermod Kydland ................................................ 4 

Quo Vadis? 

Andakt. Av Eivind Gjerde ........................................................... 6 

Fritt, uavhengig 

tidsskrift på evangeliskluthersk 

grunn 

Redaksjon: 

Eivind Gjerde 

Olav Hermod Kydland 

Redaksjons- og 

ekspedisjonsadresse: 

Postboks 264, 4367 Nærbø 

olav.kydland@jump.no 

Internett: 


btpost@bibelsk-tro.no 

Abonnement og gaver: 

Persokkrossen 3 

4046 Hafrsfjord 

Postgiro: 0530.04.87884 

Bankgiro: 3290.07.77786 

Dansk postgiro: 

1199 250-9350 

Svensk postgiro: 

106 4551-3 

Kasserer: Edvard Jekteberg 

Tlf: 51 55 02 48 

Utkommer 6 ganger i året. 

Årsabonnement: 

Norge og Norden kr. 160,- 

Til andre land kr. 190,- 

Skoleungdom kr. 140,- 

Bibelsk Tros kassettjeneste 

Tlf: 51 68 90 31 

Redaksjonen er ansvarlig for 

alt som kommer fram i lederspalten. 

Konkrete synspunkter forøvrig 

står de respektive forfattere 

ansvarlig for. 

Red. deler nødvendigvis ikke 

alle disse, men er ansvarlig 

for at ikke noe bryter 

med stiftelsens formål og 

grunnlag. Unntak fra dette 

kan være ytringer i klipp- og 

leserbrev spalten. 

Ettertrykk kan skje ved 

kildeangivelse. 

Layout: Rune Hegle 

Trykk: Bryne Stavanger Offset 

Tlf: 51 56 91 00 

Det blinkar eit lys lenger framme 

Sang. Av Trygve Bjerkrheim ....................................................... 7 

Tegn og under 

Bibelforum. Av Per Bergene-Holm ............................................. 8 

Bibelens avsluttende samtale og innbydelse 

Guds ord og løfter. Av Henric Staxäng ..................................... 10 

Hva er sunn åndelighet? 

Fra troens slagmark. Av Hans Erik Nissen .............................. 12 

Anfektelser 

Bibelsk sjelesorg. Av Frits Larsen ............................................ 14 

Skal du vinne din sjel? 

Trosblikk. Av Kristoffer Fjelde ................................................... 18 

Når friheten for noen blir til tvang for andre 

Sang og musikk. Av Immanuel Fuglsang ................................. 19 

Carl Fr. Wisløff: - Bibelen må være vår rettesnor 

Intervju. Av Vidar Norberg ........................................................ 20 

Emissæren 

Småstykke. Av Kristoffer Fjelde ............................................... 23 

Den norske kirke og Midtøsten 

Brennpunkt Midtøsten. Av Per Haakonsen .............................. 24 

Hva er svermeri? 

Åndssituasjonen. Av Jan Bygstad ............................................ 26 

Guds rike 

Småstykke. Av Tollak Jakobsen ............................................... 28 

Jesus alene 

Småstykke. Av Hans Edvard Wisløff ........................................ 28 

Jesus, takk at alle steder får jeg være deg så nær, 

du har milde ord som gleder, sterke ord som frelser her. 

Bort all synd og sorg og savn! Se, jeg er i Jesu favn! 

Det er ære her å ligge, det er rikdom her å tigge! 

(Nr 477 v. 4 i Sangboken. H. A. Brorson 1735. M. B. Landstad 1861) 

Neste nummer av Bibelsk Tro kommer i oktober. 

3

Leder 

4/2010 

”Et sannhetens øyeblikk” 

Av Olav Hermod Kydland 

Den 11.12.2009 ble det palestinske Kairosdokumentet 

”A Moment of Truth” lansert, 

i norsk oversettelse kalt ”Et sannhetens 

øyeblikk”. ”Kairos” er et gresk ord som 

betegner et øyeblikk da noe spesielt skjer eller 

kan komme til å skje. 

Dokumentet er skrevet av en gruppe teologer, 

ledere og engasjerte menighetslemmer 

fra de fleste kirkene i Midtøsten. Målet er å 

formidle til verdenssamfunnet hvordan livet er 

under ”okkupasjonen” av landet og fortelle at 

det fortsatt er håp om å oppnå en rettferdig fred 

i Midtøsten. 

Det mest karakteristiske ved dokumentet 

er mangel på saklighet og balanse. Israel og 

”Israels okkupasjon” av landet er skyld i all 

urettferdighet, vold og brudd på menneskerettigheter 

for det palestinske folk (palestinaaraberne). 

Men verken Hamas eller PLO blir 

kritisert. 

Dokumentet et en blanding av teologi, politikk 

og juss. Vi finner en tydelig kontekstuell 

(situasjons betinget) teologi hvor de kulturelle, 

politiske, sosiale og økonomiske forhold i 

Midtøsten, her og nå, står i fokus. Dette er 

utpreget frigjøringsteologi. Det er en teologisk 

retning hvor det legges vekt på rettferdighet, 

likeverd og frihet fra fattigdom og undertrykkelse. 

(Det teologiske utgangspunkt er 

Mat 25,34-41). Denne teologi er kjent fra Sør- 

Amerika i 1960 -70 årene og utetter, men også 

fra Sør-Afrika under apartheidstyret. 

Dokumentet er dessuten gjennomsyret av 

erstatningsteologien. Den lærer at løftene til 

Israel er åndeliggjort og overført til Kirken som 

med andre ord er det nye gudsfolket. Dermed har 

ikke Israels folk og land noen spesiell betydning 

lenger. Israel okkuperer dermed palestinernes 

land. ”Den israelske okkupasjon er synd mot 

Gud og mennesker” slår dokumentet fast uten 

å definere begrepet. Er for eksempel Erez Israel 

og Jerusalem også okkupert land? 

Israel og Israels ”okkupasjon” av pale sti nernes 

land er hovedgrunnen til palestina-arabernes 

tragiske levekår på alle områder, hevdes det. 

(Ordet ”okkupasjon” brukes ca. 30 ganger). 

Den såkalte muren (gjerdet) mellom Israel og 

”de okkuperte” områdene gjør livet vanskelig 

for palestina-arabernes daglige liv. Men ikke 

noe sies om hvorfor dette gjerdet (muren) er 

blitt bygget. 

Israel har ikke okkupert vestbredden 

(Sama ria og Judea), men befridd området i en 

forsvarskrig mot Jordan, som hadde okkupert 

området ulovlig i 1949, men som de oppga 

etter nederlaget i Seksdagerskrigen i 1967. 

Israel pluss Samaria, Judea, Gaza og Øst- 

Jerusalem tilsvarer om lag det gamle Ka’anan 

som Gud lovet Abraham og hans etterkommere 

i sin tid. 

Kairos-dolumentet bestrider jødenes 

historiske rett til Israel. I punktet 2.2.2 står det 

følgende i norsk oversettelse: 

”Vår Herre Jesus Kristus kom og forkynte 

at Guds rike var nær. Han skapte en revolusjon 

i livet og troen for hele menneskeheten. Han 

kom med en ny lære (Mark 1,27), som kastet 

nytt lys over Det gamle testamente, over 

saker som har å gjøre med vår kristne tro og 

våre dagligliv, om tema som angår løftene, 

utvelgelsen, Guds folk og landet. Vi tror 

at Guds ord er et levende ord, som kaster 

et spesielt lys over hver enkelt periode av 

historien, og viser de kristne troende hva Gud 

sier til oss her og nå. Av denne grunn er det 

uakseptabelt å gjøre Guds ord til bokstaver 

hugget i stein som forvrenger Guds kjærlighet 

og hans guddommelige omsorg for livene til 

både folkegrupper og enkeltmennesker. Det 

er akkurat det som er feilen ved en fundamentalistisk 

bibeltolkning som fører til død 

og ødeleggelse, når Guds ord blir forsteinet og 

gitt videre fra generasjon til generasjon som 

døde bokstaver. Disse døde bokstavene brukes 

4

4/2010 Leder 

som våpen i historien her og nå, for å frata oss 

rettighetene til vårt eget land”. 

Vi merker med en gang at dokumentet 

legger vekt på at det kom noe helt nytt ved 

Jesus Kristus. Man bruker et politisk begrep 

som ”revolusjon” for å forklare dette. At det 

hevdes at Jesus kom med ”en ny lære”, er 

forståelig ut fra deres standpunkt. Men for 

Jesus og hans apostler var GT deres Bibel. 

Han sier jo selv at han ikke var kommet for å 

oppheve loven og profetene, men for å oppfylle 

dem. (Mat 5,17). Videre sier han (Mat 5,18): 

”For sannelig sier jeg dere: Før himmel og 

jord forgår, skal ikke den eneste bokstav eller 

en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd 

alt sammen”. 

Jesus kom ikke med noen ”ny lære”, men 

han var den profet som Herren ved Moses 

hadde lovet å oppreise. Herren sier: ”Jeg vil 

legge mine ord i hans munn, og han skal tale 

til dem alt det jeg byder ham” (5 M 18,18). 

Jesu lære var en videre åpenbaring av Herrens 

åpenbaring i GT. 

Det hevdes at de tror at Guds ord er levende, 

som kaster et spesielt lys over hver enkelt 

periode av historien og viser de kristne hva 

Gud sier her og nå. Det er sant at Guds ord er 

levende. Men Gud åpenbarer ikke noe mer enn 

det han har sagt i Den hellige skrift (se 5 M 4,2; 

Åp 22,18-19). De kanoniske skriftene (Bibelen) 

danner avslutningen på Guds åpenbaring. 

Deretter går man i rette med dem som tolker 

Bibelen litterært (bokstavelig), og som hevder 

at Herren har gitt Israel landet. Med andre 

ord: Den tradisjonelle tolkningen av Herrens 

utvelgelse av Israel og landløftet betegnes som 

”døde bokstaver”. Videre hevdes det at det er 

uakseptabelt å gjøre Guds ord til ”bokstaver 

av stein” som forvrenger Guds kjærlighet og 

hans forsyn. Følgelig anklages alle som leser 

Bibelen bokstavelig (kalt fundamentalistisk 

tolkning) for å forvrenge Guds kjærlighet 

og guddommelig omsorg. Med andre ord: 

Israel er ikke lenger Guds utvalgte folk, og 

landløftet gjelder ikke lenger. Israel er bare 

en okkupasjonsmakt som har stjålet palestinaarabernes 

land. Utvelgelsen gjelder nå alle 

folk, og landet tilhører palestina-araberne. 

Men ifølge Guds ord gjelder utvelgelsen bare 

Abraham og hans ætt, men velsignelsen gjelder 

alle mennesker som tar imot Guds velsignelse. 

Dette er ikke noe annet enn en antropologisk 

kristendom, som en har uttalt. Det er en tro eller 

en politisk holdning som er skapt i menneskets 

eget bilde, ut fra tidsåndens diktatoriske makt. 

Under overskriften ”Motstand” (4.2.5) sies 

det blant annet: ”Vi respekterer og har høy 

aktelse for alle dem som har gitt sitt liv for vår 

nasjon”. Dette kan vel ikke forstås på noen 

annen måte enn at disse kristne respekterer og 

har høy aktelse for selvmordsbomberne også. 

De har følgelig aktelse for dem som dreper seg 

selv og mange uskyldige mennesker. Hva slags 

”kristendom” er dette? 

Kairos-dokumentet er ingen oppbyggelig 

lesning. Selvsagt er palestina-arabernes hverdag 

vanskelig, men hvem har hovedskylden for 

det? Når all skyld blir lagt på Israel, mens de 

palestinske frigjøringsbevegelser blir fritatt 

for skyld, da blir man forskrekket og rystet 

over at dokumentet er blitt kalt ”Et sannhetens 

øyeblikk”. 

Vi vil advare mot Kairos-dokumentet. Det 

alvorligste er at Guds hellige Ord blir borttolket 

og erstattet med menneskelige tanker og ideer 

som fører vill. Det sjokkerer oss at ikke de 

norske biskopene og andre såkalte kristne 

råd ikke advarer mot dette dokumentet. Vi er 

enige med lederskribenten i DM (09.04.2010) 

som stempler det som ”eit israelfiendtleg og 

skandaløst dokument”. • 

“Jeg vil samle dere fra 

folkene og sanke dere fra de 

land som dere er spredt i, og 

jeg vil gi dere Israels land.” 

(Esek 11,17) 

5

Andakt 


Quo Vadis? 

Av Eivind Gjerde 

På den siste prøven i faget religion og etikk for 

en 3. klasse i videregående skole, skrev jeg for 

noen år siden dette spørsmålet på latin nederst 

på prøvearket – Quo Vadis? Det skulle være et 

spørsmål til ettertanke. Quo Vadis betyr – hvor 

går du? 

Hvor går du? Hvor går vi? For mine elever 

ved Kvitsund Gymnas skulle veien gå ut i den 

store verden utenfor skolen. Men hvor kom de 

til å gå åndelig talt? Det har jeg tenkt på mange 

ganger når atter et elevkull har forlatt oss. 

Bibelen, Guds Ord lærer at vårt liv er som 

en vandring. Å leve, ja kort sagt det å være til 

er å gå på en vei. En vei leder til et mål, den 

har en ende. Bibelen sier videre at det dypest 

sett er bare to veier et menneske kan gå på 

gjennom livet. To veier ligger foran deg, på 

en av disse må du gå. Jesus sier i sin berømte 

Bergpreken: ”Gå inn gjennom den trange 

port! For vid er den port, og bred er den vei 

som fører til fortapelsen, og mange er de som 

går inn gjennom den. For trang er den port, og 

smal er den vei som fører til livet, og få er de 

som finner den” (Mat 7,13-14). Det er to veier, 

en bred og en smal. Den brede veien leder til en 

bred port. Veien som leder til den brede porten, 

vil de fleste gå. De som går på den veien vil gå 

evig fortapt. Et rystende alvor. Den andre veien 

er smal og leder til en smal port. Det er få som 

vil gå den veien, men den leder til evig liv og 

frelse. 

Den smale vei er ikke for smal! Den er brei 

nok for alle som vil gå den. Den veien er 

Jesus Kristus selv. Jesus sa en gang til en av 

sine disipler: ”Jeg er veien og sannheten og 

livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg” 

(Joh 14,6). Dette er et budskap til alle. Jesus 

Kristus er veien til Faderen, til Gud! 

Bibelen har en innbydelse til alle mennesker 

om å gå veien som fører til livet. Denne 

innbydelsen har den også til deg som leser disse 

linjene. Det er Guds egen stemme som roper 

stille og mektig til deg ut fra Bibelens blader: 

Her er veien, gå på den! For det er nemlig 

Guds vilje at alle mennesker skal bli frelst og 

komme til sannhetens erkjennelse (1 Tim 2,4). 

Veien er bred nok for dem som vil høre Guds 

innbydelse og som tar imot Jesus Kristus som 

Herre og Frelser i sitt hjerte. 

I den første kristne tid ble den kristne tro 

kalt for nettopp veien. Før Paulus ble stoppet 

av Jesus selv på veien til Damaskus, forfulgte 

han de kristne. Han ville ha tak i dem som 

hørte Guds vei til (Apg 9,2)! 

Veien til det fullkomne Guds rike er åpnet! 

Jesus Kristus åpnet den ved sin soningsdød 

på korset. Det er betalt en ufattelig dyr pris 

for denne veien. Jesus måtte gå Via Dolorosa 

– smertens vei – for å gi deg adgang til Guds 

rike. Men han valgte å gå den av kjærlighet til 

deg. Han innbyr deg nå: Følg meg – på veien til 

Guds rike. Hvor vil du gå? • 

Husk Bibelsamling på Audnastrand, 29. juli – 1. august 2010. 

Talere: Asger Jensen og Dagfinn Natland. 

Sang av: Torvald Kjetilstad. 

Se hele programmet i nr 3/2010 av Bibelsk Tro! 

6

4/2010 Sang 

Det blinkar eit lys 

lenger framme 

Det blinkar eit lys lenger framme. 

Det sterkare skin etter kvart. 

Det lys er vår Frelsars lovnad. 

Det strålar så reint og bjart. 

Det blinkar eit lys lenger framme 

for dei som på Jesus trur: 

ein lovnad om evig sæla 

når me i Guds himmel bur. 

Det blinkar eit lys lenger framme så 

eig me den gode von: 

Me skal ikkje døy, men leva. 

Det lova Guds eigen Son. 

Det lyder ein klangrein tone 

av lovsong i hjartans grunn. 

Det blinkar eit lys der framme 

Det strålar i livsens lund. 

Av Trygve Bjerkrheim 

(Egen melodi av Mons Leidvin Takle) 

7

Bibelforum 


Tegn og under 

Av Per Bergene-Holm 

”Disse tegn skal følge dem som tror” Mark 

16,17-18. 

Vi hører og leser stadig om at vi står foran 

store vekkelser og en veldig åndsutgytelse. 

Etter mange år med mangelfull og fattigslig 

kristendom, skal vi igjen få oppleve ”urkristendommen” 

med tegn og under, helbredelse av 

all sykdom osv. Det siterte skriftstedet er et av 

beleggene som brukes for å godtgjøre at dette 

er bibelsk. I tillegg henvises det til Jesu egen 

gjerning, samt til hendelser i de første kapitlene 

i Apostlenes gjerninger, hvor det står om at alle 

syke ble helbredet (Apg 5,16). Men taler disse 

skriftstedene om at slike tegn og under skal 

høre til dagens orden i den kristne forsamling 

og skal være et særpreg for de siste dagers store 

vekkelser? 

Den gamle og den nye pakt 

For å svare på dette spørsmålet må vi først si litt 

om den gamle og den nye pakts tid. I den gamle 

pakts tid var Guds åpenbaring knyttet til Israel på 

en helt spesiell måte. Israel er utvalgt til å være 

Guds åpenbaringsfolk. Gjennom særlig salvede 

personer/embeter (kongen, presten, profeten) og 

innvidde institusjoner/helligdommer med deres 

gudstjeneste (taber naklet, tempelet) åpenbarte 

Gud seg for folket. Selv om enhver troende 

israelitt hadde Guds Ånd, så var det dog gjennom 

disse institusjoner og embeter at Guds Ånd var 

gitt som særlig utrustning til å åpenbare Guds 

råd for folket. Vi kan si at vi har to slags folk i 

den gamle pakt – den troende som har Guds 

Ånd til sitt personlige gudsliv og så den salvede 

embetsbærer (konge, prest eller profet) som er 

utvalgt til å åpenbare Guds råd for folket, i ord 

og gjerning, gjennom forbilledlige handlinger 

og tjenester. Den salvede prest eller konge var 

utvalgt av Gud til denne åpenbaringstjeneste 

og åpenbarte Guds råd for folket, også om han 

personlig ikke var noen troende (jf ypperstepresten 

Kaifas – Joh 11,49-51). 

Fra og med pinsedag oppfylles imidlertid en 

profeti fra det gamle testamente. Den Hellige 

Ånds gjerning er ikke lenger bare knyttet til 

Israel eller til særlig salvede personer/embeter. 

Fra pinsedag av har enhver troende Den Hellige 

Ånd, ikke bare for sitt personlige gudsliv, men 

også som utrustning til tjeneste. Dette gjelder 

alle, både menn og kvinner, unge og gamle, 

treller og frie, høye og lave (Apg 2,16ff; Joel 

3,1ff). Det åpenbares på pinsedag. Og ut 

gjennom Apostlenes gjerninger stadfestes det at 

dette ikke bare er noe som gjelder apostlene eller 

jøder alene, men både samaritanere (Apg 8,5ff) 

og andre av hedensk herkomst (Apg 10,1ff). 

Den Hellige Ånds gjerning er ikke lenger bare 

knyttet til Israel, men er universal, den følger 

dem som tror. 

Dette var så uhørt og vanskelig å fatte for 

jødene, at Gud lot det åpenbares på den måte 

at apostlene var til stede som vitner, både i 

Samaria og hos Kornelius. Og Peter kan derfor 

på apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15) bevitne 

at det i denne henseende ikke lenger er noen 

forskjell på jøder og hedninger. 

Et alminnelig prestedømme 

Det blir derfor så alldeles galt når noen fortsatt 

taler om en form for ”second blessing”, om 

den nå er forbeholdt særlige embetsbærere 

med særskilt innvielse (en særskilt prestestand) 

eller en egen gruppe viderekomne kristne 

(”åndsdøpte”). Poenget hos profeten Joel og i 

Peters taler på pinsedag og på apostelmøtet er 

jo nettopp at enhver slik forskjell er opphevet 

i den nye pakt. Enhver kristen, uansett stand 

og stilling og herkomst, har fått Den Hellige 

Ånds gave og den utrustning han trenger for 

sin tjeneste som kristen. Enhver kristen er prest 

for Gud, og dermed salvet med Guds Ånd til 

tjeneste, og tilhører ”et kongelig presteskap, 

et hellig folk”, som Peter sier i (1 Pet 2,9). Og 

tjenesten går ut på å ”forkynne hans storhet, 

8

4/2010 Bibelforum 

han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle 

lys” (1 Pet 2,9). 

Den Hellige Ånds gave er ikke gitt for 

å gi den kristne større autoritet eller makt, 

skape sensasjon eller for å skape gode kår i 

denne verden, slik trollmannen Simon tenkte 

(Apg 8) og som mange fortsatt ser ut til å 

tro. Den Hellige Ånd er gitt oss for å gi oss 

den utrustning vi trenger for å forkynne Jesus 

Kristus for våre medmennesker, i gjerning og 

ord. Det er forkynnelsen av Jesus som er det 

viktige, det er sentrum i all kristen tjeneste. Vi 

skal ikke forkynne oss selv, men Jesus! Og til 

denne tjeneste trenger vi Den Hellige Ånd. 

Disse tegn skal følge dem som tror 

Hva så med under og tegn? Hører ikke det 

likevel med? Helbredelse og andre kraftige 

gjerninger, tungetale og andre ”demonstrative” 

nådegaver, taler ikke Guds ord om det som en 

viktig del av de troendes tjeneste? 

La oss først legge merke til hva Jesus sier: 

”Disse tegn skal følge dem som tror. Der 

hvor Guds rike går fram og evangeliet bryter 

nytt land, der lover Jesus at særskilte tegn og 

under skal stadfeste Ordet. Slik var det jo også 

med Jesu under og tegn, de stadfestet hans 

forkynnelse. Tegnene hadde i første rekke en 

forkynnende hensikt, å åpenbare Jesus for 

folket, hvem han var og hva han var kommet 

for å gjøre, nemlig å frelse det som var fortapt. 

Derfor anklager han også folket der de bare er 

opptatt av underet i seg selv, og ikke gjennom 

tegnet har lært ham å kjenne (Joh 6,26ff). 

Og fordi tegnene i første rekke hadde denne 

forkynnende og stadfestende oppgave, så var 

de ikke noe vedvarende i Jesu gjerning, men 

de hørte til dens først fase. Der hvor evangeliet 

ble tatt i mot og trodd, der hadde tegnene utført 

sin gjerning og det var ikke lenger behov for 

tegn. Troen hadde fått feste i Guds ord og løfte 

og hadde ikke lenger bruk for tegn. Det største 

er ikke å tro på grunn av tegn og under – å ha 

behov for ”troens bevis” -, men det største er 

å kunne tro uten tegn, uten å se, bare i kraft av 

Jesu ord. ”Salige er de som ikke ser, og likevel 

tror” (Joh 20,29). 

Der hvor tegnene ikke førte til tro på evangeliet, 

der hadde de også utspilt sin rolle, og Jesus 

nektet å gjøre tegn og under som fariseerne ba 

om. Det hadde ingen hensikt. Hørte ”de ikke 

Moses og profetene, da vil de heller ikke la 

seg overbevise om noen står opp fra de døde” 

(Luk 16,31). 

Og slik også i Apostlenes gjerninger. 

Tegnene følger dem som tror, de stadfester 

forkynnelsen av evangeliet, men etter hvert 

som evangeliet blir kjent og enten tatt i mot 

eller forkastet, så ser vi også at tegn og under 

ikke lenger hører til dagens orden. Når vi leser 

i Paulus’, Johannes’ og Peters brever, så ser vi 

at tegn og under ikke spiller noen stor rolle. 

Det advares heller mot å være for opptatt av 

slike ting. Det er forkynnelsen av Jesus Kristus 

og ham korsfestet alt dreier seg om. 

Tegn og under følger pionermisjonæren 

Leser vi kirkehistorien og misjonshistorien, 

så vil vi stadig lese om hendelser som minner 

oss om det vi kan lese i Apostlenes gjerninger. 

Om vi tenker på hva pionermisjonærene i Kina 

(for eksempel Marie Monsen) eller i Etiopia 

fikk oppleve, så er det som å være tilbake i 

Apostlenes gjerninger. De opplevde virkelig 

at Jesu ord om at ”disse tegn skal følge dem 

som tror” var sanne og virkelig ment. Galt blir 

det imidlertid hvis man taler og tenker som 

om dette skulle være noe som hørte til dagens 

orden i den kristne forsamling, også der hvor 

evangeliet er kjent og til og med for det meste 

er forkastet. Det er ikke i samsvar med Guds 

Det er enkelt å bestille 

litteratur og musikk 

fra våre hjemmesider: 


9

Guds ord og løfter 


Bibelens avsluttende samtale og innbydelse 

Av Henric Staxäng 

Åp 22,16-17. Bibelens avsluttende samtale 

mellom Jesus og menigheten 

I avslutningen av Åpenbaringsboken 

(22,7‐12) sier Jesus: ”Se, jeg kommer snart!” 

En hilsen ifra Jesus i himmelen til menigheten 

på jorden. Denne avsluttende hilsenen: ”Se, jeg 

kommer snart!” er Jesu kjærlighetserklæring 

til sin brud, menigheten på jorden. Menigheten 

svarer: ”Kom!” (v. 17) ”Amen, ja kom, Herre 

Jesus!” (v. 20). En kjærlighetens samtale 

mellom himmel og jord, mellom Jesus og 

menigheten. Et uttrykk for deres gjensidige 

kjærlighet til hverandre og lengsel etter 

hverandre. 

Hvem kan svare Jesus slik: ”Amen, ja kom, 

Herre Jesus!”? Jo bruden, altså menigheten – 

de som har den Hellige Ånd. De som har den 

Hellige Ånd, har for sine synders skyld begynt 

å spørre etter nåde og fred med Gud, og de har 

gjennom troen fått Guds ”Sønns Ånd … som 

roper: Abba, Far!” (Gal 4,6). De som har Guds 

Sønns Ånd, har fått sine synder forlatt, ikke for 

sin egen forbedrings skyld, men alene av nåde, 

for Guds Sønns dyrt utgytte blods skyld. 

Tenk at Jesus vil ha med deg å gjøre, til tross 

for at ditt liv har vært en lang kjede av synder. 

At du også i dag, til tross for gårsdagens 

nederlag i kampen mot synden, får ny nåde hos 

Jesus – det er stort. Det er nettopp dette nådens 

evangelium – med det rensende og frelsende 

Guds Sønns blod som kraftkilde – som gjør noe 

med ditt hjerte. Syndefordervet er der fortsatt, 

men evangeliet gir deg kjærlighet til Jesus og 

lengsel etter Ham. Aldri vil du bli fornøyd med 

din kjærlighet og lengsel. Men allikevel er det 

ikke noe du elsker mer enn Jesus, og det er 

ingen du lengter mer etter enn Ham, din sjels 

Brudgom. 

En del av deg er allerede i himmelen, for 

Jesus og du er ett ved troen, du som alene hos 

Herren søker ro for din sjel. Du har en plass ved 

Faderens høyre side i himmelen, for apostelen 

Paulus sier om Guds menighet på jorden: ”Han 

oppvakte oss med ham og satte oss med ham 

i himmelen, i Kristus Jesus” (Ef 2,6). Der 

i himmelen har du din rettferdighet og din 

trygghet – ikke i deg selv. Jesus lengter etter 

å få dele evighetens glede med deg, du kjøpte 

ord. For slik var det ikke engang for Jesus, og 

det skulle ikke være slik heller! Gjør vi tegn 

og under til et formål i seg selv eller til et 

kjennetegn på sann kristendom i seg selv, så er 

vi langt borte fra bibelsk kristendom. 

Tegn og under følger falske profeter i de 

siste dagers forførelse 

Når det gjelder de siste tider, så sier ikke 

Skriften at særpreget skal være store vekkelser 

fulgt av tegn og under. Skriften sier tvert imot 

at kjærligheten skal bli kald hos de fleste, at 

frafallet skal bli stort og Jesus spør om han 

overhodet vil finne troen på jorden. Tegn og 

under skal det imidlertid være mer enn nok av, 

men det skal være noe som følger de falske 

profeter. Det ser ut til at de falske profeter nettopp 

vil bruke tegn og under som bevitnelse 

for sin gjernings guddommelighet. Det skal de 

lykkes med, sier Skriften, slik at mange skal bli 

ført vill. Så ”vekkelser” med tegn og under skal 

det bli, men de er ikke fra Gud, de er derimot 

et endetidstegn, et frafallstegn, for ”en ond 

og utro slekt krever tegn”. Det er imidlertid 

bare ett ”tegn” som en slik slekt får fra Gud, 

det eneste tegn det kan bli frelst ved, og det er 

Jonas-tegnet, Jesu Kristi død og oppstandelse 

(Matt 16,4). Og det er vår oppgave, og det 

trenger vi Den Hellige Ånds kraft og utrustning 

til: å forkynne evangeliet om frelsen i Jesus, 

helt til Han kommer! • 

10

4/2010 Guds ord og løfter 

brud, som ikke forakter Hans soningsblod. 

Ikke underlig at Jesus i Bibelens avslutning 

sier: ”Se, jeg kommer snart!” Ikke underlig 

at menigheten svarer: ”Amen, ja kom, Herre 

Jesus!” 

Bibelens avsluttende innbydelse 

Etter menighetens svar til Jesus kommer 

Bibelens avsluttende innbydelse: ”… den som 

tørster, han får komme! Og den som vil, han får 

ta livets vann uforskyldt!” (v. 17). Til hvem får 

du komme, du som tørster? Jo, til Jesus. Han er 

kilden med det levende vannet. 

Men det kan være så vanskelig å ta imot 

denne innbydelsen. Djevelen vil ikke at du 

skal komme til Jesus og ta imot Ham, Hans 

Ånd og Hans nåde, og smake livets vann. 

Djevelen kan f.eks. si: ”Du har for store synder 

på din samvittighet”. Eller: ”Du sliter med 

den og den synden som du ikke får bukt med. 

I en slik tilstand kan du ikke komme”. Eller: 

”Din anger over synden er ikke dyp nok”. På 

denne måten holder djevelen sjelene bundet, 

slik at de ikke våger frimodig å komme til 

Jesus og drikke av nådens kilde. Men det er 

Herrens ord som gjelder, og i Hans innbydelse 

står det: ”Uforskyldt”. Altså av nåde. Denne 

innbydelsen ”uforskyldt” gjelder så lenge 

nådetiden varer. Dine syndeminner må være 

så vanskelige og kompliserte som de bare vil 

– før eller etter din omvendelse – innbydelsen 

står enda ved lag: ”Den som tørster, han får 

komme! Og den som vil, han får ta livets vann 

uforskyldt”. 

Din anger er ikke så dyp som du ønsker, 

men innbydelsen står ved lag: ”Uforskyldt”. 

Har Guds Ånd fått vekke en tørst i deg etter 

Jesus og Hans nåde, og ingen ting annet her i 

verden kan gi deg fred og ro, ja da har du den 

anger, omvendelse og tro som Bibelen taler om. 

Og selv om tørsten etter Jesus er svak og din 

tro er som er rykende veke, så er den svakeste 

påkallelse – ”Herre Jesus, Guds Sønn, forbarm 

deg over meg” – et verk av Guds Hellige Ånd. 

Din synd er forlatt, helt forlatt. Frimodig får 

du komme til Jesus. Ja, frimodig får du nå ha 

din plass sammen med Ypperstepresten Jesus, 

inne i det aller helligste, inne i selve himmelen. 

Hvorfor? For din anger, omvendelse og 

tros skyld? Nei! Hvorfor? ”Brødre, vi har 

altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i 

helligdommen” (Heb 10,19). Ja, kom i hu at 

Gud ser sin Sønns soningsblod, prisen som det 

kostet å kjøpe oss fri fra syndens uhørte skyld. 

Dette blodet roper om en evig nåde. Derfor kan 

du frimodig komme, og nå i ånden være hos 

Jesus i den himmelske verden, i tilbedelse, i 

bønn og påkallelse av hans navn. 

Denne betraktning er rettet spesielt på deg, 

trøtte evighetsvandrer, som er redd for å gå i 

forening med synden og verden, men som 

kjenner hvor tørr og elendig du er. Væpne deg 

med evangeliet – i ettertanke over hva Jesus har 

gjort for deg – under påkallelse av Herren Jesu 

navn, med bønn og takksigelse. I evangeliet 

om Jesu navn og dyrt utgytte blod, ligger en 

frelsende, helliggjørende og bevarende kraft. 

Glem ikke stillheten med Bibelen og 

møtet med HERREN gjennom møte og 

gudstjeneste (om du har helse og tilgang på 

”ikke-villfarende” forkynnelse). Glem ikke 

bønnesamtalen med din himmelske Brudgom. 

Dette er ingen oppmuntring til prestasjoner. 

Men om du drives av Guds Hellige Ånd, så 

vet du at det er livsviktig at kontakten mellom 

himmel og jord opprettholdes hver dag, også på 

hviledagen, som er HERRENS DAG. Amen. 

(Overs: J. E.Aasmundtveit) • 

Kom til din Frelser, oppsett det ei! 

Her i sitt ord han viser deg vei. 

Kjærlig og nådig innbyr han deg, 

kaller og sier: Kom! 

Kor: Salig, salig skal vårt møte bli 

når fra synden vi er frelst og fri! 

Frelserens pris så glad synger vi 

hjemme i himlens kor. 

(Sangboken nr 201, v. 1 + kor) 

11

Fra troens slagmark 


Hva er sunn åndelighet? 

Av Hans Erik Nissen 

Herlighetsforkynnelsen er som et virus 

som ikke kjenner noen riksgrenser. Som en 

influensaepidemi har denne smitten spredt seg i 

den evangeliske kristenheten. 

Noen kirker, organisasjoner og bevegelser er 

hardere angrepet enn andre, men symptomene 

finnes over alt. Sykdommen setter sine spor i 

form av en åndelighet som umiddelbart virker 

tiltrekkende. Først etter en tid viser det seg at 

den bygger på sand og ikke på den grunnen som 

er lagt. 

Herlighetsforkynnelsen oppleves ikke 

umiddelbart som vranglære, for den hevder 

mye riktig. Den lever av Guds gode gaver: 

Glede, fellesskap, lovsang, tjeneste, nådegaver 

og evangelisering, og har syn for sider av det 

bibelske budskap som er blitt fortrengt. 

Herlighetsteologien stiller også relevante 

spørsmål til tilstivnet lutherdom og rosenianisme, 

der dogmatikken mer eller mindre er 

blitt en intellektuell regneoperasjon, og der den 

åndelige pulsen stadig svekkes. 

Det tragiske er imidlertid at det liv 

herlighetsteologien spør etter, ikke er spennings 

feltet mellom lov og evangelium, men er 

stort sett en oppblomstring av den religiøsitet 

alle mennesker er født med. 

En dyptgående forskjell 

Luthers livshistorie viser oss tydelig forskjellen 

mellom religiøsitet og kristendom. Så lenge 

Luther var den fromme, alvorlige og ydmyke 

munken som plikttro tjente Gud, var han aktet 

og æret av den katolske kirke. Men da han 

ble født på ny ved Guds levende og evige 

Ord i evangeliet, så den katolske kirke i ham 

en fiende til den kristendom som var kirkens 

overbevisning. Derfor prøvde den med alle 

midler å bringe ham til taushet. 

Det som skjedde var at Luther ble frelst fra 

herlighetsteologien til korsteologien. Han gikk 

fra åndelig liv der det dypest sett var hans egen 

religiøsitet og åndelighet som var i sentrum, 

til et åndelig liv der korset og dets virkelighet 

gjennomsyret alt. Det kom noe helt nytt inn i 

hans hjerte som ble helt avgjørende for alt han 

talte og skrev. Hans innsikt i forsoningen ble 

både sentrum og en sentrifugalkraft i så vel 

lære som liv. Han ble den Paulus som ikke ville 

vite av noe annet enn Jesus Kristus og ham 

korsfestet. 

Jesu eksempel 

I lignelsen om fariseeren og tolleren gir Jesus 

en skarp beskrivelse av sann åndelighet, kors 

og herlighet. 

Begge er med i forsamlingen og lever et 

åndelig liv i bønn. Begge vet at Herren er i sitt 

tempel, og der han er vil de også være. 

Men bare en av dem møter Gud. Det blir et 

alvorlig møte. Slik blir det alltid når en synder 

skal frem for den helliges ansikt. 

Men det er bare på denne måten det kan bli 

et frelsende møte. Gud gir de to mennene hva 

de hver for seg ber om. Den ene fikk nåde, den 

andre fikk ingenting. Han hadde ikke behov 

for noe og bad derfor ikke om noe. Han var 

en av de rike laodikea-kristne som har takk og 

lovprisning som grunntone i livet med Gud. 

Sannheten om ham var at han var ynkelig, blind 

og naken, uten å vite det. Han kom ikke for å 

få noe, men for ennå en gang bekrefte for seg 

selv hvor godt det var å være en kristen! Det gir 

mening, glede og harmoni og hjelper mot lavt 

selvbilde. 

Hos tolleren finner vi den frelsende kraften. 

Hans kristendom handler om noe helt annet enn 

fariseerens. Han er en nådekristen. For ham er 

nåden ikke teori, men gir som frukt et hellig liv 

hvor det ikke bare handler om ytre ting. 

I et sant kristenliv åpnes øynene for hvor 

elendig jeg er, og troen øves gjennom hele 

livet å be frelsesbønnen: Gud, vær meg synder 

nådig! 

12

4/2010 Fra troens slagmark 

I templet får fariseeren ikke noe møte med Gud. 

Han møter bare seg selv. Tolleren, derimot, 

møter den hellige. Et slikt møte gjør synden 

levende og føder bønn i hjertets innerste. Han 

opplever seg selv så langt nede at alt handler 

om en eneste ting: Nåde. Men han gikk hjem 

rettferdig. Slik er Gud! 

Så langt jeg kan se tegner denne lignelsen 

et avslørende bilde av dagens kristenhet. Ser 

vi tilbake noen titalls år, har vi hatt kontakt 

med mange unge. Vi så dem på gudstjenester, 

møter og leirer. De kom noen år, men i dag 

setter flertallet av dem aldri sin fot der Guds 

folk samles. Mange mener grunnen ligger 

i tilstivnede ytre former, og jobber derfor 

intensivt med å forandre møteformene. Det 

hjelper en stund, flere kommer med, men etter 

noen år viser hverdagen seg igjen. I København, 

for eksempel, var det først én kirke som var 

«kirken». Siden ble det en annen. Nå er det en 

tredje. Folk kommer og går. 

Det er ikke formene som er det avgjørende 

problemet, men derimot at de fleste aldri er 

blitt ført inn i en kristendom hvor det handler 

om liv og død, og om å alltid på nytt få høre en 

forkynnelse som tar alt mitt eget fra meg og gir 

meg alt i Kristus. 

Herlighetsforkynnelsen mister sin kraft. 

Etter noen år gir den oss ikke lenger noe, og 

en følelse av å være utenfor smyger seg inn 

når man gang på gang synger de samme enkle 

sanger og kor med tilhørende melodier. I hver 

ny kristen generasjon er det bare de som ble ført 

gjennom omvendelsens trange port som blir 

bevart i Guds forsamling. De fleste forstår ikke 

dette. 

To slags herlighet 

Både fariseeren og tolleren opplevde det kristne 

livets herlighet. Fariseeren gjør det i kraft av 

Guds inngrep i sitt liv. Hans givertjeneste, 

faste, bønn og levemåte skal vi ikke for snart 

bli ferdige med. I dette er han et forbilde, og 

den som ikke går i hans spor går glipp av mye 

velsignelse. 

Likevel er det noe som er helt galt; for i selve 

verket står hans kristendom i veien mellom ham 

og Jesus. Uten at han selv er klar over det, står 

den der som en ugjennomtrengelig mur. Han 

når aldri fram til Gud. Hans kristendom er en 

religiøsitet der han forholder seg til seg selv – 

ikke til Gud. Derfor blir han aldri så fortapt som 

han bare kan bli ansikt til ansikt med den Gud 

der ordene blir få. Derfor har han intet behov 

for ham som bor i det høye og hellige og hos 

den som er sønderknust og nedbøyet i ånden. 

Når den evangeliske kristenhet har mistet 

så mye av sann kraft, henger det sammen 

med herlighetsteologiens fremgang. Bevisst 

eller ubevisst bøyer man unna det verden 

umiddelbart reagerer på som dårskap og 

forargelse. Det blir sett på som et hinder for 

å vinne mennesker. Derfor toner man ned 

det bibelske budskapet om loven, synden, 

omvendelsen, gjenfødelsen, åndens fattigdom, 

nødvendigheten av å innrette sitt liv etter Guds 

ord og holde Guds bud, å leve hellig og si nei 

til verden. Samtidig fremhever man de sider av 

kristendommen som ikkekristne umiddelbart 

kan forstå, og som ligger på linje med hva de 

mener kristendommen skal være hvis den skal 

tiltale dem. Den skal hjelpe inn i et liv som er 

preget av harmoni, overflod, frihet og glede. 

Den nye begynnelsen 

Veien til et sant og sunt åndelig liv er at korset 

gjenvinner sin kraft mellom oss. Skal det skje, 

må – i mye større grad enn hva som skjer i dag 

– Kristus bli malt for våre øyne som korsfestet. 

Denne fremstillingen av den korsfestede må gå 

hånd i hånd med forkynnelsen av det budskap 

som skaper behov for Kristus som korsfestet. 

Det nytter ikke bare med tale om Guds 

kjærlighet til forherdede mennesker. Vi må tale 

som Jesus taler. 

Han kjenner sin Far som er ett med sitt Ord 

både i lov og evangelium. 

Jesus åpner himmelens port for de fortapte, 

men hvem har talt sterkere enn han om Guds 

vrede og dom, helvetets ild, mørket der de 

gråter og skjærer tenner, og om den dør som er 

stengt? 

Vendte menneskene seg bort i sinne? Ja. 

Fant synderne Veien, Sannheten og Livet? Ja. 

13

Bibelsk sjelesorg 


Anfektelser 

Av Frits Larsen 

Ikke alle tider i våre liv er like. Der er lyse tider 

hvor solen skinner, og hvor det er lett å tro. 

Det er andre tider hvor solen skjuler seg, hvor 

Gud dekker til sitt ansikt og liksom trekker seg 

tilbake fra oss. Kanskje de lyse solskinnsdager 

mer hører de første dager til, og de med mer 

skyer er tegn på at oppdragelsen setter mer inn, 

i hvert fall er det mye å lære når Gud skjuler 

seg. 

De tider hvor det er vanskelig å se Himmelen 

åpen, kaller vi ofte for anfektelsestider. Det 

er tider når troslivet angripes, hvor Kristus 

synes borte, uten at han virkelig er borte. For 

de gamle troende var det ofte en prøve på 

deres kristentros ekthet, om de kom gjennom 

prøvelser og anfektelser. Det syn på anfektelse 

er nok riktig. Det er i hvert fall mye sunnere 

enn det syn at en er så sterk i troen at en aldri 

mer kan plages av tvil. 

Det er vanskelig å være i anfektelsens ovn 

Det er vanskelig å ha kjent Jesus og så synes at 

han er blitt borte. Det er vanskelig å være som 

glemt av Gud, og liksom ane at han ikke mer tar 

seg av meg eller hører meg. Mange lesere har 

nok erfart slike tider, kanskje noen er midt inne 

i dem. Anfektelsen føles som den verste plage, 

verre enn sykdom, fattigdom og forfølgelse. 

Den angst at en er falt fra Gud og er under Guds 

vrede, er en tung sjelebyrde. Salmisten sier: 

”For vannene er kommet inn til sjelen. Jeg er 

sunket ned i bunnløs gjørme, hvor det ikke er 

fotfeste. Jeg er kommet i dypt vann, og strømmen 

slår over meg. Jeg har ropt meg trett. Min strupe 

brenner, og mine øyne tæres bort mens jeg 

venter på min Gud” (Sal 69, 2-4). Eller: ”Jeg 

visner bort. Helbred meg, Herre, for mine ben er 

forferdet. Min sjel er grepet av stor forferdelse. 

Og du, Herre – hvor lenge?” (Sal 6,3-4). 

Nå opplever ikke alle troende dette likt. Vi er 

ikke alle like i temperament og karakter, alder 

spiller en stor rolle, livsforhold, kall, ansvar 

og oppgaver kan kreve forskjellig oppdragelse 

av oss, og selv om de fleste kjenner noe til 

anfektelser, kommer vi ikke alle like dypt inn i 

dem. Det kan for enkelte være som en lett sky 

som skygger for solen en kort tid, for andre 

som å bli hyllet inn i en nattmørk sky så sjelen 

klager i angst: ”Jeg er støtt bort fra dine øyne!” 

(Sal 31,23). 

Anfektelser kommer ikke tilfeldig eller 

planløst. Det er en dyp, alvorlig mening med 

dem, og selv om de kommer av mange årsaker, 

skal de alle passere Guds kontroll. 

Mange anfektelser kommer av våre nederlag. 

Vi fristes, en på et, en annen på et annet område. 

Ofte faller vi, selv om det ikke er i grove synder. 

For en er det uredelighet, for en annen usannhet, 

for en tredje slurveskap og forsømmelse, for en 

fjerde urenhet, for en femte hat. Det direkte 

fall skaper sorg, mismot, ja, anfektelse. David 

førtes inn i dyp smerte, selvanklage og i et svakt 

håp om hjelp (2 Sam 16,10-12). Eller kampen 

reiser seg av at en i årevis har kjempet med Gud 

Tenk på hvilke resultater denne forkynnelsen 

hadde, og tenk over i hvilken grad den 

forkynnelsen du har lyttet til de siste årene 

motsvarer denne. Jeg frykter at mange må 

si: Selv hos oss har herlighetsteologien i 

stor utstrekning satt oss og våre behov i 

sentrum, på bekostning av den forkynnelsen 

som skaper åndelig hunger og tørst, samt 

gjør korset til vår eneste hvileplass vi ikke 

kan forlate. 

Men det finnes fremdeles håp: Vi har en Gud 

som er Begynnelsen, som skapte i begynnelsen 

og som begynner på nytt. 

(Oversettelse fra bladet «Trosblick» (S) ved 

Narve Holmen) • 

14

4/2010 Bibelsk sjelesorg 

om befrielse fra en bestemt fristelse, men der 

er ingen bønnhørelse, så kommer til slutt det 

utrøstelige håpløse, det tunge. Så kan en ikke 

holde fast, og så tror en at alt er tapt. Det er ikke 

lett å tro at det ikke er skjedd det minste skår 

i Guds kjærlighet, trofasthet og omsorg. For 

enkelte består nederlaget i at en har latt seg lede 

inn i noe falskt, noe oppblåst som skuffer. Det 

kan nok skape anfektelse og sorg. Eller en er så 

innblandet i verdslige forhold at det langsomt 

stjeler frimodigheten, og i ensomme timer 

kommer angsten over at alt kanskje er tapt. 

Det er ikke bare Peter som går ut og gråter. 

Andre alvorlige anfektelser kommer av 

motgang 

Når fattigdom og sykdom rammer en familie, 

kan nok hjertet skrike i angst: ”Har Gud glemt 

oss?” Når onde tunger gjør den tilværelse som 

i forveien var vanskelig nok, enda tyngre, og 

når mennesker, som før var så vennlige, nå er så 

kalde, kan det nok trykke en kjempende ned så 

han mister tro og håp. Før var alle så vennlige 

mot meg, nå kritiserer de stadig. Før lykkes alt 

så godt for meg, nå er det ingenting som vil gå, 

jeg kan ikke engang be til Gud. Andre har gode 

barn, mine gir meg sorg selv om jeg har bedt 

for dem fra før de ble født. Hva er det som er 

i veien? Har Gud glemt å være nådig? Ja slik 

klager sjelen mot Gud og sier: ”En mann har 

intet gagn av at han holder vennskap med Gud” 

(Job 34,9). Da kan nøden bli så stor at det er 

umulig å gå inn i helligdommen. 

Større er likevel de anfektelser som Gud 

direkte fører en inn i når han legger sin hånd på 

en. Jeremia klager: ”Han har ledet meg, og han 

lot meg vandre i mørke og ikke i lys. Sannelig, 

han har vendt seg mot meg, han vender sin 

hånd mot meg hele dagen. Han lot mitt kjøtt og 

min hud tæres bort, og han knuste mine ben. 

Han bygde en mur mot meg og omringet meg 

med bitterhet og møye. På mørke steder lot han 

meg bo, lik dem som døde for lenge siden. Han 

murte igjen for meg, så jeg ikke kan komme ut. 

Han gjorde mine lenker tunge. Om jeg så ropte 

og skrek, slipper han ikke min bønn inn på seg” 

(Klages 3,2-8). 

Det synes underlig at Gud kan tillate at slikt 

skjer, og at han også vil det. Men mange Jesu 

venner har opplevd at Gud har muret dem inne. 

Tenk bare på Job og hans lidelser. Selv om det 

da var Satan som fikk tillatelse til å handle, ble 

Jobs lidelser store (Job 2,13), og han ble stengt 

inne (3,23). Job gikk gjennom dype anfektelser, 

men han kom seirende ut av kampen. Satan kan 

da heller ikke nå lenger med oss enn Gud vil, 

selv om Satan skyter de kvasseste piler inn i det 

følsomme hjerte. 

Det kan gi svære anfektelser når Gud blotter 

vårt urene vesen, og vi ser det som rører seg i 

oss. Da kommer angsten for at det ikke holder 

for en å nå målet. 

Troen vil svikte, og håper vil vakle, 

solen er borte, i sjelen er natt. 

De onde tanker, misunnelse, hat, hovmod, 

egenkjærlighet og selvopptatthet sliter på 

erfaringer, følelser og opplevelser, så alt 

blir så kaldt og dødt og tungt. Ja, til tider 

er det som helvete åpner seg under en. En 

gammel kristen har sagt: ”Den Gud vil gjøre 

gudfryktig, gjør han fortapt, den han vil gjøre 

vis, gjør han til en dåre, den han vil gjøre 

sterk, gjør han avmektig, og den han vil gjøre 

levende, slipper han inn i helvetes gap. Den 

han vil føre til Himmelen sender han ned i 

helvetes avgrunn.” 

Der er noe alvorlig sant i det. Anfektelser 

kan være fryktelige lidelser. Chr. Scriver sier: 

”Det er et tungt kors og den største trengsel 

som den rettferdige og hellige, vise og gode 

Gud sender et kristent menneske. Det er åndelig 

lidelse og mørke som griper sjelen.” 

Stundom må Gud la slike vanskelige 

timer komme over meg fordi jeg har sviktet 

evangeliet så mye at jeg har følt meg bedre enn 

andre, mer villig, mer åndelig og mer brukbar. 

Og det er vanskelig å klage under anfektelsen. 

Da gjennomlever en på ny den alvorlige 

sannhet at en er fortapt. Når du som en gammel 

kristen mister fotfeste, at du ikke lenger våger å 

tro at du er Guds barn, da lider du nød, og den 

nød bærer du helst alene. Når du må klage for 

Gud at Satan har makt over deg og kaster deg i 

ovnen, da er du i anfektelsens ovn. 

15

Bibelsk sjelesorg 


Men hva kan Gud mene med å føre sine 

venner inn i anfektelse, kval og nød? 

Om målet med anfektelser sier Luther i en 

preken i kirkepostillen: ”Hvorfor lar Gud slikt 

vederfares sine kjæreste barn? Det skjer ikke av 

vrede eller unåde, men av stor nåde og godhet 

for å vise oss hvordan han i alle ting mener 

oss det vennlig og faderlig, og hvor trofast han 

sørger for sine og fører dem, at deres tro stadig 

må mer og mer øves og bli sterkere, men særlig 

gjør han det: 

1. For å bevare sine mot formastelighet og 

mot å forlate seg på seg selv. Om de alltid skal 

være sterke i Ånden og føle ekte glede, faller de 

til sist i hovmod og stoler på seg selv. Det må bli 

saltet og blandet for dem at de ikke alltid føler 

ekte åndsstyrke, men at troen skjelver og hjertet 

bever, så de må se at de intet kan når ikke Gud 

holder dem oppe med sin nåde. Slik bevarer 

han dem i ydmykhet og selverkjennelse, at det 

ikke skal gå dem som Peter. Slik har salmisten 

sagt det: ”Men jeg sa i min trygghet: Aldri i 

evighet skal jeg rokkes! Herre, i din nåde hadde 

du grunnfestet mitt fjell. Du skjulte ditt ansikt, 

da ble jeg forferdet. Til deg, Herre, ropte jeg, og 

ydmykt bad jeg til Herren” (Sal 30.7-9). Derfor 

er anfektelsen nødvendig, ja, mer nødvendig 

enn mat og drikke. 

2. Gud anfekter de hellige, andre til 

eksempel til å forskrekke de sikre og trøste de 

som er forskrekket. 

3. Gud vil gjennom anfektelsen lære sine 

hellige at de må søke all trøst i Kristus alene.” 

Det er nå, tross Guds vise mål med anfektelsen, 

meget hardt å være anfektet, og det er 

ofte hardest med de beste hellige. Paulus hadde 

det så hardt at han bentfrem tvilte på selve 

livet. ”For vi vil ikke, brødre, at dere skal være 

uvitende om den trengsel vi måtte gjennomgå i 

Asia. Den var over all måte tung, tyngre enn vi 

var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på 

at livet stod til å redde. Vi regner oss alt som 

dødsdømte, for at vi ikke skulle stole på oss 

selv, men på Gud, han som oppvekker de døde” 

(2 Kor 1,8-9). 

Jo, den som har så sterk en tro og er lenger 

fremme i Guds skole enn de mange nådesøsken, 

kan komme fryktelig i klemme. Det er alltid 

godt å tenke over at en gir seg ydmykt og stille 

i sin Faderens hånd og lar ham råde for en helt 

og holdent. 

Men hvordan er det nå? 

Er det virkelig utgang av anfektelser? 

Hvordan kommer en i frihet igjen? 

Den anfektede forstår ikke seg selv. Når hjertet 

sitter dypt beklemt, og det ikke synes noe 

håp, skriker sjelen enda fra det dype. Det er 

en hemmelighet at det hjerte som ved en ny 

fødsel er forenet med Jesus, bærer på denne 

forbindelse, og når nøden vokser, vokser også 

lengselen frem av smerten. Jesus var borte for 

Thomas. Han regner ikke mer med gjensyn, 

men lengtet i hjertet. Hans sukk var der. ”Sion 

rekker ut sine hender” (Klag 1,17). ”Min hånd 

er utrakt om natten” (Sal 77,3). Ja, det er godt 

det er sant, som Luther sier, at Gud ser deg 

lenger inn i hjertet enn du selv. Han ser hver 

lengsel i sjelens dyp. Han våker over våre 

sjeler. Mens jeg var overlegen og avvisende 

mot Herren, da han søkte meg opp i verden, 

så har jeg nå som anfektet, en dyp, en lønnlig 

lengsel etter Jesus så snart han blir borte. Det 

er det Gud har tegnet for oss i Høysangen hvor 

bruden har mistet sin venn og klager: ”Jeg 

lukket opp for min elskede, men min elskede 

hadde vendt om og gått bort. Min sjel var ute 

av seg selv over hans ord. Jeg lette etter ham, 

men jeg fant ham ikke. Jeg ropte på ham, men 

han svarte meg ikke” (Høys 5,6). Den lengsel i 

hjertet forteller om at det er håp. 

Men bedre er det at Herren vår Gud aldri 

opphører med å være nådig. Han skal nok 

komme i rette tid med sin miskunnhet. Det er 

da også Jeremia som forsetter sin klage over at 

Herren har muret ham inne med å si: ”Herrens 

miskunn er det at det ikke er forbi med oss. 

Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt” 

(Klages 3,22). Ja, ”men om han bedrøver, så 

forbarmer han seg igjen etter sin rike miskunn” 

(Klages 3,32). Ja, der er utgangen. Gud som 

lukker til, lukker også opp. Han har aldri 

sviktet. Han svikter heller ikke deg, kjære bror 

og søster som sitter beklemt i hjertet. Har han 

16

4/2010 Bibelsk sjelesorg 

forlatt deg et lite øyeblikk, så tar han deg til seg 

i stor barmhjertighet (Es 54, gammel overs). Du 

blir ikke og er ikke glemt. Herren sier selv til 

sin engstelige venn: ”For han henger fast ved 

meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil sette ham trygt 

på et høyt sted, for han kjenner mitt navn. Han 

skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er 

med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham 

til ære. Med et langt liv vil jeg mette ham og 

la ham skue min frelse.” (Sal 91,14‐16). Nei, 

Herren vil ikke slokke den rykende veke, og det 

knekkede rør skal han ikke knuse. Han vil føre 

sin rett frem. 

Også i livets mørkeste stund gjelder der oppe 

nådens forbund 

For den som er anfektet vil det være godt å 

samle næring av de gamle sangene som er 

blitt til hos Herrens venner, som selv har vært 

anfektet. Slik har Gud velsignet oss med sanger 

fra H.A.Brorson, fra Lina Sandell og C.O. 

Rosenius, som nok kan hjelpe den engstede 

sjel. Hva Ahnfelts sanger har betydd for Gud 

når han vil løse sine venner fra nød, skal først 

evigheten oppklare. 

Men anfektelser får alltid et godt resultat. 

Det gir hjelp. Da Job var kommet gjennom 

den lange prøvetid, kunne han se Herren med 

nye øyne. ”Bare det ryktet meldte, hadde jeg 

hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg” 

(Job 42,5). Det er hemmeligheten. En lærer sin 

Gud å kjenne personlig. En får se litt av innsiden 

av ham. Ja, det går en som det gikk Paulus at 

en i stedet for å være stolt av sin utdannelse og 

erfaring, roser en seg av sin maktesløshet, fordi 

en nettopp ved den er sterk. Da ser en Herrens 

kraft fullkommen i vår avmakt. 

Det kan for den saks skyld godt sies at 

Gud rykker de venner som har stått igjennom 

anfektelser, en klasse opp. Job ble forbeder – 

ham vil jeg høre, sa Gud. Paulus ble sjelevinner. 

Og du og jeg. Hva skal Gud nå med oss? 

Kan vi tåle å gå gjennom porten? Kan vi dannes 

til å bli forbedere og sjelevinnere? 

Sitter du i vanskelighet i Guds skole, så 

husk at det er en god utgang fra den ærefulle 

undervisning. 

Engste hjerte, opp av din smerte! 

Glemmer du aldeles bort hva du har: 

Frelserens vennskap, nåde og kjennskap! 

Ennå han lever og er som han var. 

(Sangboken nr. 429, v.1) 

(Oversatt fra dansk) • 

 

Vi ønsker å gi deg 

åndelig veiledning 

- Oppbyggelige stykker 

- Bibelstudieserier 

- Sjelesorg 

- Kristen etikk 

- Trosforsvar 

- Aktuelle spørsmål 

- Sang og musikk 

- Med mer 

Sendes til: 

Bibelsk Tro 

Postboks 264 

4367 Nærbø 

Betales med giroblankett som 

følger med første tilsendte blad. 

Navn: 

Adr: 

Seks nummer i året for kr. 160,- (studenter: 140,-) 

Tegn 2010-abonnement nå, og du får GRATIS nr. 5 og 6 for 2009, 

samt andaktsboka “I lys av Ordet”. 

17

Småstykke 


Skal du vinne din sjel? 

Av Kristoffer Fjelde 

”For hva gagner det et menneske om han 

vinner den hele verden, men tar skade på sin 

sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag 

for sin sjel?” Mat 16,26 

Mange store kamper foregår i verden i dag. 

Den største er dog kampen om sjelen. Hvert 

menneske må inn på kampplassen. Og kampen 

slutter aldri uavgjort. Sjelen skal vinnes eller 

tapes. 

Det er altså intet lotterispill, ingen vilkårsløs 

kamp. Det beror på deg om du skal vinne din 

sjel. Du har ansvaret. Du har utfordringen. 

Hva består den i? Å fornekte seg selv og ta 

sitt kors opp og følge Jesus! 

Synes du det ser umulig ut? – Ja, for 

mennesker er det umulig. Men i Jesu følge er 

dette mulig! Ja, det er ikke bare mulig – det er 

livet! 

Det virkelige liv er livet sammen med Jesus! 

Men det koster. Hva er sluttresultatet? Har du 

tenkt på det? 

Hva gagner det om du vinner den hele verden? 

Ved evighetens port spørres det bare etter 

sjelen! Ved evighetens port faller korset bort! 

Og sjelen er vunnet! 

Hva er ditt svar til denne utfordring? • 

Det stod i mitt hjerte så hård en strid, 

akk, verden blendet mitt øye! 

Men Jesus kalte på samme tid 

og vinket min sjel mot det høye. 

Da følte jeg midt i den strid jeg stred: 

De evige armer når helt her ned. 

Mitt hjerte fikk fred ved hans hellige 

blod, ble frelst i hans nådige hender. 

Nu følger jeg Mesteren fot for fot, 

og går hvor min Herre meg sender. 

Å lær meg når dagen er tung og het: 

De evige armer når helt her ned! 

(Sangboken nr 419, v. 1-2) 

Støttefond for 

evangelisk arbeid 

og misjon 

Stiftelsen På Bibelens Grunn 

v/Svein Brattgjerd, 

Kollerudv. 26 

3031 Drammen 

Konto: 6138.06.35339 

18

4/2010 Sang og musikk 

Når friheten for noen blir til tvang for andre 

Av Immanuel Fuglsang 

Det er en kjent sak at det gjennom mange år 

har vært forskjellige oppfatninger av hvordan 

fremføring av sang og musikk skal ivaretas i de 

kristne forsamlinger. 

Jeg vil ikke gjennom disse linjer gå inn i 

en debatt om de forskjellige syn, men før jeg 

legger mitt syn frem, vil jeg slå fast at der fins 

i hvert fall to forskjellige oppfatninger som 

gjensidig utelukker hverandre. 

1. Noen mener at selve musikken er 

fullstendig nøytral i forhold til muligheten for 

å bringe evangeliet videre til tilhørerne. Og at 

det utelukkende dreier seg om teksten når en 

skal konkludere om sangen og musikken skal 

brukes. 

2. Andre mener derimot at musikken er 

et åndsprodukt, og at den dermed ikke kan 

være nøytral i forhold til den forkynnelse som 

ønskes gitt gjennom sang og musikk. 

Felles for de to syn er – så vidt jeg oppfatter 

de forklaringer jeg har fått – at fremføring 

av sang (og tilhørende musikk) er en del av 

forkynnelsen i et møte og/eller en gudstjeneste. 

Med dette som bakgrunn vil jeg så legge 

mitt syn frem. Tilhengerne av det første 

musikksyn mener at det er tale om en såkalt 

”mellomting” (et adiaforon). Det har den 

konsekvens at det gis frihet til at den enkelte 

kan følge sin samvittighet uten å få problemer 

av den grunn. Andre må på tilsvarende måte 

gjøre hva de finner riktig med tanke på at den 

gode samvittighet kan bli bevart. Som en slags 

”parallellsituasjon” blir det ofte nevnt at noen 

kristne kan drikke vin/øl uten problem, mens 

andre må velge å praktisere avhold. Og her må 

en ikke gjensidig felle dom over hverandre. 

For eksempel kan to kristne brødre i troen på 

Jesus være på den samme fest hvor den ene tar 

et glass vin til maten, mens avholdsmannen 

naturligvis velger en alkoholfri drikk. 

Den bibelske begrunnelse for å velge en 

riktig løsning står klart i Rom 14 og i 1 Kor 8. 

Her kan vi blant annet se at Paulus – i sitt 

Gudsforhold – hadde frihet til å spise visse 

matvarer uten å få dårlig samvittighet. Samtidig 

legger han stor vekt på at han vil ta hensyn til 

en kristen bror som ikke har samvittighet til 

å spise den samme mat. Helt klart uttrykker 

Paulus seg slik i sin konklusjon: ”Derfor, om 

mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i 

evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til 

anstøt for min bror” (1 Kor 8,13). 

Når det gjelder bruk av musikk, er det 

imidlertid den forskjell i forhold til legemlig 

mat at her skal vi jo ikke bruke et glass eller 

en tallerken til å innta ”åndelig mat og drikke” 

av. Vi skal bruke ørene, og her er det altså ikke 

noe valg. Vi må alle – som tilhørere ved møtet 

– lytte til den samme sang og musikk. Og her 

er sakens kjerne: Der er kristne som i frihetens 

navn vil utøve musikksyn 1, og dermed tvinge 

andre (med musikksyn 2) til – så å si – spise en 

åndelig mat som disse ikke har samvittighet til! 

Hva skal vi så gjøre i en slik situasjon? 

Svaret er enkelt, idet broderhensynet må veie 

tyngst. Hvis en har kjennskap til at det er noen 

til stede ved et kristent møte som får problemer 

med den såkalte moderne rytmiske musikk, 

må det tas hensyn til dette. Det skal brukes en 

musikk som ikke gir samvittighetsproblemer 

for slike tilhørere. Ellers er der risiko for at 

noen kristne brødre og søstre blir nødt til å 

velge å bli borte fra møter og arrangement hvor 

de ”i frihetens navn” skal tvinges til å ta imot 

en musikkforkynnelse som strider mot deres 

samvittighet. 

(Oversatt fra dansk) • 

19

Intervju 


Dr. theol. Carl Fr. Wisløff: 

- Bibelen må være vår rettesnor 

Av Vidar Norberg 

Tar man avstand fra pietismen, tar man dypest 

sett avstand fra Bibelen. Kanskje flytter Gud 

vekkelsen til andre verdensdeler, men ved Guds 

nåde håper jeg at det ennå skal bli vekkelse, sier 

Carl Fr. Wisløff. 

Det har lenge vært moderne å ta avstand fra 

pietistisk kristendom. En biskop har visst slått 

fast at pietismen ikke passer i vår tid. Men man 

bør ikke snakke så mye om pietismen. Det er 

bare en bevegelse i kirkehistorien. Det blir lett 

til en debatt om hva en kirkehistorisk person 

har sagt og gjort på 1700-tallet. Når man tar 

avstand fra pietismen, viser deg seg ofte at det 

er Bibelen man tar avstand fra. Vi må drøfte hva 

Bibelen sier. Det er en rettesnor og målestokk 

som alle må bøye seg for dersom man vil være 

kristne. 

- Nå er det en voldsom debatt om seksuelle 

forhold. Fra ulike hold hører vi at de pietistiske 

begreper om disse forhold bør vi bli ferdige 

med, for ungdommen vil ikke høre om det. Da 

fremmer man en fri holdning hvor det ikke er så 

nøye om man lever i lovlige ekteskap. Men hva 

sier Bibelen om dette? 

”For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: 

Hold dere borte fra hor.” 

- Hva menes med dette? 

”Hver av dere må vite å vinne sin egen 

ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig 

begjær slik som hedningene, de som ikke 

kjenner Gud.” (1 Tess 4,3-5). 

- Det kan ikke sies tydeligere. Guds Ord 

anerkjenner kun ekteskapet som ramme for det 

seksuelle forhold mellom kvinne og mann, sier 

dr. theol. Carl Fr. Wisløff i Oslo. 

Homofilt samliv 

I vår tid er det mye tale om homofile forhold, 

det vil si et aktivt seksuelt forhold mellom to 

personer av samme kjønn. Det sies at man må 

godta det, for noen mennesker er skapt med et 

slikt anlegg. Men Bibelen sier noe annet: 

”Eller vet dere ikke at de som gjør urett, 

ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! 

Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller 

ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke 

til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt 

med menn, eller tyver eller pengegriske eller 

drankere eller baktalere eller røvere skal arve 

Guds rike.” (1 Kor 6,9-10) 

- Her er et aktivt homofilt forhold nevnt 

som en av de ting som Gud ikke anerkjenner. 

Da arver man ikke Guds rike. Noen sier at det 

er grusomt å nekte folk å leve ut sitt anlegg. 

Dette er, mildest talt, ett lettsindig resonnement. 

Saken er at anlegg kan være av så mange 

slag. Det er jo også en del mennesker med 

normalt heteroseksuelt anlegg mot det annet 

kjønn, men det er så voldsomt at de har ekstra 

vanskeligheter med å leve et normalt liv. Men 

ingen har hittil trukket den konklusjon at de har 

lov til å leve dette ut i promiskuitet, i vilkårlige 

forhold til ulike partnere. Det godtas ikke om 

man anlegger Bibelens målestokk. 

- Det er i vår tid en uhyre overfladisk 

betraktning av det man kaller vårt anlegg. I 

Bibelen tales det om arvesynd. Vi er alle født 

med hjerter som ikke elsker Gud, men har lyst 

til synden. I dag tror man at det anlegg man er 

født med, og ikke kan gjøre noe med, må være 

riktig, men slik er det ikke. Bibelen er så klar at 

det ikke bør være noen tvil, sier Wisløff. 

Adiafora 

- Hva med spørsmål om kortspill, dans og 

drikk. Tidligere sa man at det var synd? 

- Disse adiafora er en gammel debatt. Jeg ser 

og hører til min sorg at dans vinner innpass i 

kristne kretser. De som vil følge Bibelens ord 

om å vandre varlig bør holde seg borte fra dans. 

20

4/2010 Intervju 

Det er et miljø hvor Guds Ånd ikke trives. Jeg 

er dypt bedrøvet over at de rydder golvet og har 

dans både her og der. Det hører ikke hjemme i 

kristen sammenheng. 

- ”Elsk ikke verden for verden forgår og dens 

lyst. Men den som gjør Guds vilje blir til evig 

tid”, sier apostelen Johannes i sitt første brev. 

Det finnes ting som er så belastet med fristelser 

at den som vil følge Guds Ord og vandre 

forsiktig gjennom livet holder seg borte. Dans 

handler også om miljø. Dansemusikk skaper et 

miljø som er en fruktbar grobunn for slikt som 

Guds Ånd ikke kan kjennes ved. 

- Når man ber om vekkelse må man ikke 

innføre saker fra verden. Et eksempel er 

rockemusikk. Denne hissende musikken er ikke 

noe tjenlig redskap for Guds Ånd. Ber man om 

vekkelse skulle man være varsom med hva man 

bruker på møtene. Det blir sagt at musikk er en 

nøytral sak, men det finnes ond musikk som 

har sitt opphav i mørke krefter i avgrunnen og 

appellerer til det dårligste i vår natur. Det har 

ikke noe å gjøre i Guds forsamling. Men det 

er også musikk som stiller seg til tjeneste for 

Guds Ord. Jeg tenker for eksempel på Johan 

Sebastian Bach. 

- Hva synes du om drama? 

- Det er en ren avvei. I Guds forsamling skal 

man forkynne, forklare og vitne fra Guds Ord. 

Det kan kun skje ut fra hjerter som er overbevist 

av Ordet og har fått Guds Ånd. Et skuespill er 

noe man agerer. Det viser seg at jo nærmere 

man kommer det sentrale i kristendommen 

dess umuligere blir det å formidle det i drama. 

Da blir det tale om sannhetens ord om frelsen 

i Kristus og Jesu blod som renser fra all synd. 

Drama innstiller mennesket på at det skal ytes 

noe som er interessant, spennende og nytt som 

man må applaudere. Men i Guds forsamling 

kommer man for å høre det gamle budskapet 

og kanskje med Guds nåde få et nytt lys over 

det. Jeg kan nok tenke meg man kan arrangere 

et slags spill for barn for å lære dem en historie 

som de skal huske. Men drama vil jeg advare 

mot. 

- Jeg har sterke forbehold overfor den 

tendensen at man applauderer i våre forsamlinger. 

Nå klapper de i kirker og på 

bedehuset når noen synger. Nei, vi skal ikke 

klappe der. Der skal vi høre Guds Ord som 

skaper erkjennelse av synd, viser at vi kommer 

til kort og er fortapt i oss selv, samt at det er 

frelse i Jesus som også kan bruke en fattig 

synder som meg. Det tenker jeg på med dypt 

alvor. Jeg applauderer det ikke. Går jeg på en 

god konsert kan jeg applaudere, for da har jeg 

vært vitne til en så god prestasjon at jeg blir 

begeistret. Men den innstilling vil jeg ikke ha i 

Guds forsamling, sier Carl Fr. Wisløff. 

Forkynnelsen 

- Har møteformen forandret seg meget siden du 

var ung? 

- Jeg tenker med vemod tilbake til den første 

tid da jeg var aktivt med i kristent arbeid. Det 

kom gjerne vitnesbyrd fra folk som hadde 

opplevd å bli et Guds barn. Vi sluttet ofte 

møtene med bønn på våre knær. Nå vet jeg ikke 

når vi sist gjorde det. Dette er en tid som er 

fattig på vekkelse og vi burde inderlig be om at 

Gud vil forbarme seg og sende oss en vekkende 

ånd. 

- Er det noe som mangler i forkynnelsen? 

- Det er ikke lett å uttale seg generelt om 

forkynnelsen, for det er jo begrenset hva en 

enkelt mann har hørt. Mitt inntrykk, også ut i 

fra oppbyggelsesblader, er at vekkelsestonen er 

ikke så sterk som den burde være. Det handler 

om å bli frelst fra fortapelsens mørke. Det 

er ikke bare slik at man kan komme til å gå 

fortapt, men du er fortapt i deg selv om du ikke 

er frelst. Den tonen tror jeg ikke er så sterk som 

den kunne være. 

- Det er videre viktig å få frem Ordet om 

Jesu død og blod, budskapet om den fullbrakte 

frelse og den uendelige nåde det er å være et 

Guds barn. Den som er Guds barn blir behandlet 

som et barn og mister ikke barnekåret straks 

han gjør noe galt. Så lenge man lever i troen og 

syndenes forlatelse er man et barn hos Gud. 

Økumenikk og lære 

- Hvordan ser du på den såkalte herlighetsteologien? 

21

Intervju 


- Jeg må innrømme at jeg er skeptisk til det jeg 

har sett. Det er en forskyvning av tyngdepunktet. 

Det er tale om de store gjerninger vi skal få lov 

til å gjøre ved Guds Ånd. Dette ene med troen 

på Jesus, frelsen i Hans navn synes å vike i 

bakgrunnen. Det er også visse trekk i bildet 

som på meg virker påfallende og som man 

kan stå tvilende overfor. Et eksempel er når de 

forteller om titusener på titusener som blir frelst 

på en møteaksjon i Pakistan, mens de som er 

kjent der kan ikke finne dem. Det er mange ting 

jeg står spørrende overfor, sier Wisløff. 

- Hva synes du om det økumeniske arbeidet 

som tar form? 

- Det skjer på feilaktig basis. Det finnes ikke 

mer enn én kristen kirke. Når Jesus ser utover 

jorden ser han kun én. Den består av alle de 

mennesker som har troen og Den Hellige Ånd 

i sine hjerter. De bor i alle land og samfunn. 

Hvor mange det er vet bare Herren. 

- Den moderne økumenikk fabler om 

den kommende enhetskirke. Det blir bare 

menneskeverk for de har ikke Bibelen til eneste 

rettesnor. Et eksempel på det er den greskkatolske 

kristenhet som regner Guds Ord og 

kirkens tradisjon som autoritet. Den katolske 

kirke er ikke med i Verdenskirkerådet for den 

regner jo med at den selv er den ene Jesus Kristi 

kirke. Den katolske kirke har ikke rett lære. 

De anroper jomfru Maria og ber om hennes 

forbønn og helgenenes bistand. Men jeg er ikke 

i tvil om at Jesus har sine troende blant enkle 

katolikker, sier Wisløff som har skrevet en 

doktoravhandling om Luthers oppgjør med den 

katolske messelæren. 

Endetiden og Israel 

- Hva mener du om Israel? 

- Jeg holder meg til Romerne 11. Der står 

det at ”Forherdelse er for en del kommet over 

Israel, inntil hedningenes fylde er kommet 

inn. Og slik skal hele Israel bli frelst”. Det 

må bety at Herren ikke har glemt sitt gamle 

folk. Den tid skal komme da Israel skal vende 

seg til Herren, ikke slik at alle jøder skal bli 

omvendt. Men akkurat som vi i dag kan si 

at jødene som folk ikke tror på Jesus, så skal 

det en gang bli slik at folket vender seg til 

ham. Det synes å være den klare meningen i 

Romerne 11. 

- Lever vi i Tusenårsriket nå, eller kommer 

det et Tusenårsrike? 

- Det kommer et Tusenårsrike. Slik må vi 

lese det som står om Tusenårsriket i Bibelen. 

- Lever vi i de siste dager? 

- Ja det gjør vi. Bibelen sier at de siste dager 

og tider er kommet. Helt fra Jesu himmelfart 

og til han kommer igjen er de siste dager. 

Jeg både tror og håper at Jesus kommer snart 

tilbake. Bibelen slutter med en bønn om det: 

”Han som vitner om dette, sier: Ja, jeg 

kommer snart! Amen, ja kom, Herre Jesus!” 

Så er spørsmålet om hvor mange klokken er 

på Guds store ur, og det vet vi ikke. Vi får 

holde oss unna slike forutsigelser som det har 

vært en del av. For meg er hovedsaken at jeg 

er rede når Jesus kommer. Han skal komme 

ned fra Himmelen med en overengels røst 

og Guds basun. De døde i Kristus skal først 

oppstå. Siden skal vi som lever og som blir 

tilbake når Herren kommer sammen med dem 

rykkes opp i skyer og møte Herren og så skal 

vi alltid være hos Herren. Det holder jeg meg 

til (l Tess.4), sier Wisløff. 

Vekkelse 

- Luther sier at Guds Ord (vekkelsen) kommer 

som et plaskregn. Det begynte i Midt-Østen, 

Lilleasia, men nå er halvmånen der. Så gikk 

det videre til Italia og nå har de paven. På 

1500-tallet har vi vekkelsen over Tyskland og 

det gjelder å gripe anledningen når den er der. 

Så går det videre til andre land. 

- Vest-Europa og kanskje Amerika har vært 

et tyngdepunkt i kristenheten i noen hundre år. 

Verdensmisjonen har vært drevet herfra. Men 

nå vender Vest-Europas folk ryggen til Gud. 

Vi har en lovgivning som ofte er imot Guds 

Ord. Så ser vi til vår undring hvordan det 

vokser i Afrika og Asia. Man kan undres på 

om Gud flytter tyngdepunktet for den kristne 

tro. Det er vekkelser i Etiopia, andre steder i 

Afrika og i Kina. Det skjer noe som skaper 

undring. 

22


Småstykke 

Emissæren 

Av Kristoffer Fjelde 

”Se, en såmann gikk ut for å så” Mat 13,3. 

Vi er alle såmenn. I Guds store sammenheng 

har vi alle vår plass i Guds rikssak. 

Her vil vi stanse litt ved emissæren. Noen 

av oss kjente best den eldre garde. Mange av 

dem er hjemme hos Herren, noen er ennå i 

livskvelden. 

En dag sto han der nyfrelst. Emissærkallet 

kom. Gud kom med såkorga og viste 

åkerteigen. Emissæren gikk. 

Emissær-kapitlet i norsk kristenliv – det 

er et veldig kapittel som inneholder mange, 

veldige avsnitt. Kanskje er det bare Norge 

som har et slikt kapittel. Emissæren ble Guds 

medarbeider på en særs måte. 

Såmannsgjerningen i Guds rike, er en 

trosgjerning og vandring. En gjerning og 

vandring som stadig ligger i ransakelsens og 

fornyelsens ildovn. Kamp, gråt og glede følges 

ad. 

Gråten særpreger gjerningen, rett forstått. De 

sår med gråt. ”De går gråtende og bærer den 

sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop 

og bærer sine kornbånd.” Salme 126,6. 

Så mang en såmann ble kalt hjem. Gjerningen 

var gjort. Såkorga sto igjen. Det ble så 

tomt da emissæren var borte! Men samtidig 

rikt: Far og mor ble frelst ved emissæren! 

Alvorlig: Tenk om emissæren hadde sagt nei til 

kallet! 

Må vi alle se ansvaret og storheten over 

”såkorn-perspektivet” og be høstens Herre om 

å drive arbeidere ut i sin høst! • 

- Tror du at vekkelsens tider er forbi hos oss? 

- Det er noen som sier det, men det vil 

ikke jeg si. Vekkelse er et Guds under. Gud er 

fremdeles underets Gud. Det blir vekkelse når 

Gud vil. Jeg har ikke frimodighet til å si at det 

ikke kan skje hos oss. Visst kan det skje og jeg 

tror og ber om at det må skje. Ved Guds nåde tror 

jeg at det skal enda skje, understreker Wisløff. 

Tvil og tro 

- Hvordan kom du til troen? 

- Jeg har vokst opp i et kristent hjem. Dagen 

startet med Guds Ord, bønn og sang hver 

eneste dag. Jeg levde opp i barnetroen, men 

dessverre var det nok noen få år som jeg ikke 

levde bevisst med Gud. På et internasjonalt 

sommerstevne for K.F.U.M i Helsingfors i 1926 

kom alvoret over meg. Der fikk jeg fornye mitt 

standpunkt. Siden har det undret meg at det 

skjedde på stevnet. Jeg har senere lest det som 

ble sagt der og det var meget tynt. Det var nok 

fars og mors bønner og det som lå fra Gud som 

virket på meg. 

- Har du noen gang tvilt på kristendommens 

sannhet? 

- Tvil har jeg ikke hatt mye av. Jeg har 

funnet hvile i at Guds sanne Ord står i Bibelen. 

Vanskeligheter har jeg nok hatt, for det er 

ting som er vanskelig å finne svar på, men 

kristendommens sannhet har jeg ikke tvilt på 

siden jeg ble et Guds barn. 

- Derimot har det nok vært stunder hvor det 

har vært et alvorlig spørsmål for meg om jeg er 

et sant Guds barn. Det er bare Guds Ord, bønn 

og betraktning av Bibelen som kan gi et svar på 

det. Man får hvile i løftene som tilhører dem 

som tror på Jesus. 

- Hvordan pleier du ditt personlige trosliv? 

- Jeg har min andaktsstund om morgenen. 

Leser i Bibelen og ber til Gud. Slik slutter jeg 

også dagen. Jeg forsøker å leve i Guds Ord. 

Jeg har ikke noe spesiell oppskrift eller noe å 

anbefale utover det, forteller Wisløff. 

(Intervju i ”Dagen” 6. September 1997. Gjengitt 

etter tillatelse fra Vidar Norberg.) • 

23

Brennpunkt Midtøsten 


Den norske kirke og Midtøsten 

Av Per Haakonsen 

Hvor står Den norske kirke i Midtøstenkonflikten? 

Ja, det får vi svar på om vi leser de siste 

uttalelser og vedtak som er gjort av kirkelige 

organer. Vi tenker da på Mellomkirkelig råds 

”styringsdokument” fra 2008, på kirkemøtets 

vedtak samme år og på bispeuttalelse i mars 

2010. 

Disse dokumentene er rystende lesning. 

Politisk er de et ensidig partsinnlegg for 

palestineraraberne og deres sak. Teologisk 

inneholder de ikke et eneste moment, bortsett 

fra allmenetiske betraktninger. 

Uttalelsene trekker alle i samme retning. 

De tar palestineraraberne varmt i forsvar. Det 

er en innlevelse i palestinernes hverdag som 

er imponerende og som sikkert langt på vei 

også er riktig. Men hvor er den tilsvarende 

innlevelse i jødenes hverdag? Er det slik at 

de ikke har problemer som kan sammenliknes 

med palestinernes? 

I uttalelsene leser vi om palestinere som blir 

”trakassert”, om ”muren som stenger for fred” 

og om muslimer som blir utestengt fra sine 

hellige steder. Men hvorfor blir palestinerne 

”trakassert” og ”utestengt” og hvorfor har vi 

en mur? Nei, se det hører vi ikke et ord om. 

Situasjonsforståelsen er totalt fraværende. 

Og hva med jødene og deres traurige 

hverdag? Hva med den daglige terror mot 

jødiske bilister og enkeltpersoner og hva med 

den fortsatte rakettbeskytningen fra Gaza? Nei, 

se det hører vi heller ikke ett ord om. 

Og hva med Israels isolerte stilling som 

nasjon? Araberne har venner overalt. De har 

full støtte av både FN og EU. Men Israel er 

fullstendig isolert. Israelerne trygler og ber 

om støtte og forståelse. Hadde det ikke vært 

rimelig at et kristent trossamfunn da rakte ut en 

hjelpende hånd? 

Men jødene i Israel må nok se langt etter 

støtte fra Den norske kirke. 

Kirkens erklærte målsetting er å arbeide for 

”rettferd, fred og forsoning”. Den skal ”bygge 

bro” mellom de stridende parter. Men en 

kirke som er så enøyd, og som er så opphengt 

i den ene parts lidelser og ikke den andre, har 

vel neppe de rette forutsetninger for å drive 

fredsarbeid. 

Uttalelsene har ingen problemer med å 

plassere ansvaret for konflikten. Det hviler 

helt og holdent på Israel. Det er Israels 

okkupasjonspolitikk som er årsak til konflikten. 

Det skjer ved at Israel etablerer bosetninger 

i ”palestinske områder”, og når ”israelske 

myndigheter river hus og gjør palestinerne 

hjemløse”. 

Vi hører ikke et ord om at Israel ved flere 

anledninger har prøvd å gi Vestbredden tilbake 

til palestinerne. Såvel Ehud Barak som Ehud 

Olmert tilbød seg å levere 95 % av Vestbredden 

tilbake. De resterende 5 % skulle bli kompensert 

for. Men de palestinske myndigheter har hele 

tiden avslått. For dem overskygger kampen 

mot Israel alt. At deres egne landsmenn må 

lide på grunn av deres intransignente holdning, 

affiserer dem ikke. Hvem har da skylden for 

palestinernes lidelser? Israel?? 

En søsterkirke 

Kirken har oppdaget at den har en ”luthersk 

søsterkirke” i Midtøsten. Det er en nyhet. For 

10-15 år siden var det få, om noen, som visste 

det. Men hva slags kirke er dette? 

Det er en minikirke bestående av palestinerarabere 

i Jordan, Vestbredden og Øst-Jerusalem. 

Den står under ledelse av biskop Munib 

Younan, som talte på kirkemøtet i Øyer i 

2008, og som var vertskap for biskopenes 

besøk i Midtøsten på foråret 2010. Munib 

Younan er kjent for sin anti-Israelske holdning. 

Han nekter konsekvent for at jødene har 

noen bibelsk eller historisk rett på sitt land. 

Den kirken han leder, har sluttet seg til det 

24

4/2010 Brennpunkt Midtøsten 

palestinske Kairo-dokumentet fra desember 

2009. Dokumentet gjenspeiler den arabiske 

forståelse av Midtøsten-konflikten og er et 

frontalangrep på staten Israel. 

Interessent nok har bispemøtet rosende 

omtale av dette dokumentet – til tross for 

at det i klare vendinger taler i mot Bibelens 

landløfter, ja betegner disse som en trussel 

mot palestinernes eksistensberettigelse. 

Dokumentet sier i klartekst at ”Den israelske 

okkupasjon er synd mot Gud”. Og ingen 

behøver å være i tvil om at det med ”israelsk 

okkupasjon” menes hele det landområdet som 

staten Israel ligger på. 

Med sin posisjonering og valg av samarbeids 

partnere velger kirken å se bort fra at 

de palestinske kristne har samme politiske 

opp fatning som sine muslimske brødre. Når 

det gjelder synet på Israel er det ingen forskjell. 

For palestinske kristne er troen underordnet 

politikken. 

Kirkens skjulte agenda 

Det mest oppsiktsvekkende i kirkens engasjement 

er allikevel det totale fravær av teologisk 

tenkning. Vi finner ikke en eneste henvisning til 

Bibelen. Et kirkelig engasjement uten en eneste 

bibelord! Det er godt gjort! 

Det skulle jo ha vært enkelt for kirken å 

tale om sine jødiske røtter, om Det gamle 

testamentets landløfter og om den glede alle 

kristne burde føle over at jødene er kommet 

tilbake til fedrenes land. Bibelen blir jo levende 

ved at løftene oppfylles. Gud viser seg som den 

han er – trofasthets Gud. Det er en stor trøst og 

oppmuntring for alle kristne. Men Nei! Slike 

toner vi hører ikke. 

Kirkens Midtøsten-engasjement er i bunn 

og grunn uforståelig, hva enten vi vurderer det 

moralsk, politisk eller teologisk. Det holder 

ikke mål i noen henseender. Dette får oss til å 

undre. Vi må spørre: ligger det noe under? Har 

kirken en skjult agenda? 

Ja, det har den. Kirken kjemper ikke for 

palestinerne, men for seg selv. Nærmere 

bestemt sin teologi. For kirken gjelder det 

å bevare innarbeidede arbeidsinstrumenter 

som erstatningsteologi og den historiskkritiske 

forskningsmetode. Begge disse 

”instrumentene” er dypt rotfestet ved våre 

teologiske fakulteter. Erstatningsteologien 

lærer at løftene til Israel er åndeliggjort og 

overført på kirken. Kirken er det nye gudsfolket. 

Den historisk-kritiske metode hevder at vi med 

Det nye testamentet er kommet opp på et nytt 

og høyere åpenbaringstrinn som gjør at løftene 

i den gamle pakt bare blir skygger og bilder på 

det tilkomne. I begge tilfellene blir Det gamle 

testamentet desavuert og den konkrete siden 

ved løftene til Israel forsvinner ut. 

Det er bare et problem ved denne forståelsen 

– staten Israel. I motsetning til det kirken har 

lært og trodd i alle de år, er staten Israel blitt en 

historisk realitet. Staten Israel utfordrer ved sin 

blotte eksistens kirkens lære. Så lenge denne 

staten består, kommer ikke kirken til rette med 

sin teologi. 

Nei, det er ikke sympatien og medfølelsen 

med palestinerne som beveger kirken, men 

nøden for sin egen teologiske virkelighetsforståelse. 

Derfor er det naturlig for kirken å 

gjøre felles sak med araberne. For de har begge 

felles mål. Araberne kjemper for sitt hjemland 

og kirken kjemper for sin teologi. Skal de 

lykkes, må staten Israel bort. • 

Sions vekter hever røsten: 

Våkn opp! Det blinker lyn i østen, 

Våkn opp, Guds stad, Jerusalem! 

Midnatts mulm deg ruger over, 

men Herrens time slår - hvem sover? 

Kom, kloke jomfruer, kom frem! 

Se, Herren kommer ned, 

stå opp, ta lampen med, 

la den brenne! 

På Jesu bud stå opp, å brud! 

Han fører deg hjem til din Gud. 

(Sangboken nr 889, v. 1) 

25

Åndssituasjonen 


Hva er svermeri? 

Av Jan Bygstad 

Begrepet ”svermeri” ble i sin tid formet av 

Martin Luther i hans kamp mot ulike bevegelser 

på reformasjonens ”venstrefløy”. Som så 

ofte er kamptider i Guds rikes historie en 

tofrontskrig: På den ene side stod reformatorens 

kamp mot paven og den katolske kirkes 

gjerningsrettferdighet og senmiddelalderens 

mange avsporinger. På den annen side fikk han 

striden mot svermerne. Disse var kjennetegnet 

av at de i startfasen av reformasjonen mente seg 

å stå på Luthers side. I Wittenberg tar Luthers 

venn Karlstadt over når han i 1521 sitter i 

skjul på Wartburg. Karlstadt drar i gang den 

såkalte ”den radikale reformasjon”. Dette førte 

til tumultuariske tilstander i byen, og gjorde 

at Luther følte seg tvunget til å vende tilbake 

vinteren 1522 for å gjenopprette ro og orden, og 

gi nødvendig veiledning i forvirringen som var 

oppstått. Under inspirasjon fra døperbevegelsen 

fra Sveits utvikler den radikale reformasjon seg 

videre, og slår bl.a. ut i bondeopprøret i 1525. 

Kjennetegn på svermeriet 

Hva kjennetegner så svermeriet slik Luther 

beskriver det? Først og fremst det at en skaper et 

skille mellom Ordet og Ånden, slik at en mener 

seg å oppleve Åndens direkte tiltale i eget 

hjerte: Uavhengig av det ytre Guds ord hører 

en ”Guds røst” i sitt indre. Denne åpenbarer 

Guds vilje og er samtidig er vitnesbyrd om 

at en står i fortrolig samfunn med Gud. De 

som slik roser seg av direkte tilgang til Gud, 

opptrer ofte med stor selvsikkerhet, og mener 

seg å kunne bedømme alle ting og alle lærer 

i kraft av sin særlige åpenbaringskunnskap. 

Reformatorene avviste konsekvent alle slike 

krav på å ha direkte tilgang til Gud. For Ånden 

er i følge Skriften bundet til det ytre Skriftens 

ord (Joh 6,63; Gal 3,1ff), og gis aldri uten 

eller uavhengig av dette ytre ord – lest eller 

forkynt. Det er ikke tilstrekkelig å kreve at 

slike ”åpenbaringer” ikke må være i strid med 

Skriften. Nei, enhver åpenbaring, røst eller 

visjon som kommer fra den troendes eget 

hjerte, må prinsipielt forkastes. 

I de Schmalkaldiske artikler (1537), som 

er bekjennelsesskrift for de fleste lutherske 

kirker i verden, formulerer Luther seg slik: 

”Vi fastholder da, at Gud ikke gir noen sin 

Ånd eller nåde unntatt gjennom eller med det 

forutgående, ytre ord. Dermed kan vi holde 

stand overfor svermerne, som skryter av at 

de har fått Ånden uten ordet og forut for det. 

Deretter setter de seg til doms over Skriften og 

det ytre ord, tolker og vrir det som de vil … Det 

er alt sammen den gamle Djevel og slange, som 

også gjorde Adam og Eva til svermere og førte 

dem fra Guds ytre ord over i åndelighet og egne 

meninger.” (Schm.Art. III, III, 7). Et typisk 

uttrykk for svermeri i denne betydning av ordet, 

finner vi f.eks. i kvekerbevegelsen. 

Dagens åndssituasjon og svermeriet 

Går vi fra dette til dagens åndssituasjon, finner 

vi i store deler av den karismatiske bevegelse 

igjen meget av det Luther møtte blant samtidens 

svermere. Noen eksempler: 

1. I kretser som står OASE nær, holdes ”kurs 

i profetisk tale”. Dette kan foregå som følger: 

En setter seg i ring med lukkete øyne, ”åpner 

seg for Gud” og lytter til hans røst i det indre 

menneske. Det har så blitt sagt at ”det første som 

faller ned i hodet på deg, er fra Gud; enten du ser 

en gul sykkel for ditt indre øye, eller hører ordet 

”potetstappe” for ditt indre øre, er dette et Guds 

budskap til deg” (sitat fra kursholder). Denne 

slags sludder våger en å kalle ”profetisk”! 

2. En kan hyppig lese innlegg fra mennesker 

som deltar under karismatiske møter, der en 

vitner om et sterkt ”gudsnærvær”. En har en 

følelsesmessig opplevelse av at Gud er til stede. 

Det er en ”ånd” i forsamlingen (som gjerne er 

skapt gjennom ”lovsang”, dvs. gjennom utstrakt 

bruk av suggestive musikalske virkemidler) 

26

4/2010 Åndssituasjonen 

som gjør at vurderingsevnen overfor det som 

forkynnes eller foregår i møtet, er satt på 

sidelinjen. ”Gudsnærværet” garanterer for at alt 

er fra Gud. Det å stille spørsmålstegn, er å ha en 

”kritisk ånd” og å ”stå Gud imot”. Til dette er å 

si at ingen følelsesmessig opplevelse – uansett 

hvor sterk den måtte være – borger for at noe er 

av Gud. Vi har et objektivt kriterium, læren etter 

Guds ord. Dette må enhver predikant og ethvert 

fenomen prøves på, 1 Joh 4,1. 

3. I forlengelsen av dette hører vi i dag om 

”soaking”, ”gjennomvæting”. Ideen er å bli 

”gjennomtrukket” av Ånden, noe som skjer 

ved at en skal legge seg på gulvet og ”være 

stille for Gud”. Så skal Ånden komme dalende 

gjennom løse luften, fordi møtet er så mettet av 

”gudsnærvær” som en kan hensynke i. Dette er 

også svermeri: Å ”være stille for Gud” betyr i 

bibelsk kristendom å være stille for Guds ord, 

dvs. med åpent øre og hjerte lyttet til og grunne 

på Ordet. 

Subjektivisme 

Et par andre viktige trekk ved svermeriet må 

her også nevnes: Subjektivismen – dvs. at 

øyne og ører er rettet mot det som foregår i 

eget hjerte – skaper ”opplevelseskristendom” 

og opplevelsestrelldom. En av Norges fremste 

kjennere av karismatikken beskriver den slik: 

”Det er først og fremst opplevelsesfellesskapet 

som forener i forhold til dem som står utenfor. 

I så måte er det nærliggende å identifisere 

”bevegelsen” med en grasrotstrømning hvor 

opplevelseskristendom av spesifikt varemerke 

fungerer som identitetsmarkør.” (Geir Lie, 

REFLEKS nr. 7-1 2008, s. 63). 

I og med at opplevelsen spiller en så sentral 

rolle, blir jakten på følelsesmessige erfaringer 

regelmessig en viktig del av spiritualiteten. 

Dynamikken er da ofte slik at en søker stadig 

sterkere opplevelser som drar i retning av det 

ekstatiske. Det er her den såkalte ”Torontovelsignelsen” 

kommer inn, hvor en blir 

”slått av Ånden” og hensettes i ukontrollerte 

sinnstilstander for kortere eller lengre tid. Den 

store plassen suggestiv musikk inntar, trekker 

også i samme retning – mot det ekstatiske. 

Åndelig edruelighet 

Til dette er det å bemerke at bibelsk tro og 

gudsdyrkelse ikke er ekstatisk. Dette er i 

stedet noe som kjennetegner store deler av 

hedenskapet (jfr. f.eks. Ba’als-profetene på 

Karmel, 1 Kong 18). Når Herrens apostler 

formaner til edruelighet (se 1 Tess 5,6ff; 

2 Tim 4,5; 1 Pet 1,13. 4,7), taler de ikke bare 

for å advare mot drukkenskap, men formaner 

til åndelig nøkternhet. Åndelig edruelighet 

er avgjørende for å bli bevart mot all slags 

forførelse. 

Der åndelig edruelighet blir borte, skapes 

det likegyldighet for læren, noe som dessverre 

må sies å være et fellestrekk ved meget av det 

en i dag ser innen karismatikken. Det er all 

grunn til å minne om de første kristnes forbilde: 

”De holdt trolig fast ved apostlenes lære...” 

(Apg 2,42). Lærevernet har nemlig samme 

betydning for Kristi legeme som immunforsvaret 

har for kroppen vår. • 

Bibelsamling 

på Solgry leirsted 29.-31. oktober 2010. 

Talere: Gunnar Soppeland og Erling Yrkje. 

Program i neste nummer av Bibelsk Tro! 

27

Småstykke 


Guds rike 

Av Tollak Jakobsen 

Alt me ser med vårt lekamlege augo er forgjengeleg, 

men det usynlege er evig, seier 

Bibelen. 

Det usynlege er såleis det verkelege Livet. 

Guds rike kan ein ikkje sjå utan å verta fødd på 

ny, seier Jesus, men når alle verdens riker går 

under vil det koma til syne i all sin herlegdom. 

På grunn av synd er me mennesker utanfor, 

men ved Jesu kome til verda kom Guds rike til 

oss, for Han er kongen i det. Ved det han var 

og gjorde for oss då han fullenda soninga med 

Gud, åpna Han ei dør for alle mennesker til å 

koma inn. Vilkåret er å bli fødd på ny. 

Korleis går det til? spør Nikodemus. Han 

var ein mykje lærd mann i Israels soge, men 

dette visste han ikkje. Det burde han visst ut frå 

det Jesus tok fram frå israelsfolket si vandring 

i øydemarka, den gongen dei synda ved å lasta 

Gud og Moses for den veike maten. 

Då sende Herren giftige seraf-ormar og 

mange døde. Så bad Moses til Herren for dei 

om å fria dei frå ormane. Herren høyrde bøna, 

men svara annleis. Dei vart ikkje fri ormane, 

men Herren sa til Moses at han skulle gjera 

ein seraf-orm og setja på ei stong. Kvar gong 

ormane hadde hogge nokon og han såg burt på 

koparormen, fekk han leva. 

På same måten er det i dag for kvar den som 

vender om og ser den krossfeste Jesus, som 

tok straffa i staden for oss, då er ein fri domen 

og får av nåde det evige Livet. Dette vil Jesus 

skal kunngjerast for alle folk i heile verda. Den 

svenske songforfattar Sven Lidmann skriv i ein 

song, omsett av Trygve Bjerkrheim: 

Å underfulle salighet! Å Kristi tornekrone 

:/: som mer enn verdens visdom vet og hver en 

synd kan sone.:/: 

Jeg treder nu til korset fram, fra syndens land 

meg vender, 

:/: og gir min sjel liksom et lam i Jesu 

frelserhender.:/: 

Nå all min synd du tilgitt har. Av fryd må hjertet 

gråte. 

:/: Jeg er ditt barn, du er min Far. Å salighetens 

gåte.:/: • 

28

4/2010 Småstykke 

Jesus alene 

Av Hans Edvard Wisløff 

”Da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.” 

Mat 17,8. 

Det hadde vært herlig på Tabor; store 

syner, herlige åpenbaringer, sterke følelser. 

Himmelen hadde vært åpen, Guds røst hadde 

lydt og lysglansen fra den evige verden hadde 

omgitt dem. 

Disiplene hadde nytt denne timen. Her var 

godt å være. Slik ville de ha det bestandig. Her 

ville de bo. Men slik ville ikke Gud at de skulle 

ha det bestandig. En gang skulle de få det slik, 

men veien dit var en troens vei, ikke følelsenes, 

Derfor forsvant de himmelske vesener. Røsten 

talte ikke mer, himmelen lukket seg og lysglansen 

sloknet. Alt ble som før. 

Da de så opp, så de ingen uten Jesus alene. 

Synene svant, men Jesus ble. Han forsvant ikke. 

Han sto der igjen. Men det var nok. 

Slik opplever vi også at følelsene blir borte. 

Du ser ikke at det er skjedd noen forandring 

med deg. Alt synes å være som før. Men da 

du så opp, så du ingen uten Jesus alene. Det er 

ham du har. Han er grunnen til din frelse. Det 

er av nåde du er frelst. Når alt ditt eget brenner 

opp, da se opp. Du har jo Jesus! Og han er deg 

nok. 

Fra andaktsboka ”Stille stunder på veien hjem”, 

9. juni. • 

Kr 170,- 

NY CD 

med Elisabeth og Helge 

Lindhjem. 

Kan bestilles via våre nettsider: 


Eller ved å skrive til: 


Postboks 116 

4311 Hommersåk 

29

Medarbeidere og skribenter i dette nummeret: 

Per Bergene Holm 

Født 1964 i Larvik. Fjelltun Bibelskole 1983/84. 

Mellomfag hebraisk 1987. Teologisk embetseksamen 

1988. Feltprest 1988-90. Grunnfag nordisk og historie 

1989. Ped.sem. 1990. Lektor ved Kvitsund gymnas 

1990-92. Rektor ved Bibelskolen på Fossnes fra 1992. 

Henric Staxäng 

Født i Lund i Sverige i 1958. Prest i Den svenske 

kirke 1984-95. Fra 1996 pastor i Evangelisk Luthersk 

Samling (tidligere Lutherska Bibelstudiestiftelsen). 

Hans Erik Nissen 

Født 1938 i København. Cand. theol. ved København 

Universitet 1965. Sogneprest i København fra 1966. 

Forstander ved Luthersk Missionsforenings Højskole, 

Hillerød, fra 1970 til 2003. Har skrevet flere bøker og 

artikler. Nå frivillig forkynner. 

Immanuel Fuglsang 

Født 1947 i Danmark. Bankprokurist. Forkynner i 

Luthersk Missionsforening. 

Per Haakonsen 

Født 1942 i Bergen. Magister i statsvitenskap med 

mellomfag i kristendom. Har skrevet boken “En ny 

tid for Israel”. Har arbeidet i Forsvarsdepartementet, 

som helse- og sosialsjef, og som kontorsjef ved gamle 

NLH. Nå er han skribent og foredragsholder på heltid. 

Jan Bygstad 

Født 1952 i Oslo. Utdannet ved Menighetsfakultetet. 

Ordinert i 1980. 10 år kapellan i Bergen domkirke. 

1990-2002 kapellan i Landås kirke, Bergen. Har vært 

formann i Foreningen for Bibel og Bekjennelse (FBB). 

Fra 2002 pastor i Bergen menighet av DELK. 

Tollak Jakobsen 

Født 1925 i Time. Handelsskole og Indremisjonsselskapets 

Bibelskole. Har arbeidet i handelsnæringen, 

Trøndelag Indremisjon, Ryfylke og Jæren Indremisjon. 

Kretssekretær i Agder og Stavanger krets av Den 

norske Muhammedanermisjon 1965-1993. Ulike 

formannsverv. Nå pensjonist og frivillig forkynner. 

M 

ØTER 

Bibelsk Tro – Skjæveland 

Dag Dato Kl. Taler/møte 

Søndag 08. aug. 11:00 Hallvard Hetland 

Søndag 15. aug. 11:00 Odd Eivind Høyvik 

Søndag 29. aug. 11:00 Gunnar Soppeland 

Lørdag 11. sept. 19:30 Axel Saxe: “Skapelse eller makroevolusjon” 

Søndag 26. sept. 11:00 Otto Jakobsen 

Søndag 03. okt. 11:00 Tollak Jakobsen 

Lørdag 16. okt. 19:30 

Støtt arbeidet i Ukraina! 

Vil du være med å støtte fattige familier i 

Ukraina med mat, klær m. m., så kan du gi din 

gave til Stiftelsen KPK-Ukraina, postboks 211, 

4358 Kleppe, kontonr. 3212.20.34037. Ønsker 

du å fjernadoptere en liten gutt eller jente, kan 

du gjerne skrive til den samme adressen og be 

om opplysninger. 

Legg merke til Herrens ord: ”Den som 

for barmer seg over den fattige, låner til 

Herren, og Herren skal gjengjelde ham hans 

velgjerninger” (Ordsp 19,17). 

La også vår bønn være at de må få ta imot 

Jesus Kristus, verdens eneste håp!

Et lite utvalg fra vårt utsalg: 

Mot kveld 

Undertittel: ”Guds plan skal bli fullført” 

Bok av Kristian Fagerli. 

Kr 150,- 

Min frelses klippe 

CD med sang av Kjetil Fredriksen fra Lyngdal. 

Utgitt på Basunen forlag. 

Kr 180,- 

Himmelen er vårt hjem 

CD med sang av Namdal Mannskor. Utgitt på 

Basunen forlag. 

Kr 180,- 


Postboks 116, 4311 Hommersåk 

E-post: olstokka@frisurf.no 

Det er enkelt å bestille via våre nettsider: 


Artikler, taler, litteratur og musikk

ISSN 0804-0532 

Returadresse: 

Postboks 264 

4367 Nærbø 

Gamle tiders vekkelse 

1. Si meg, minnes du de skjønne tider 

da Guds flamme i ditt hjerte brant? 

Det var kamp og mange hete strider, 

men i troens kamp vi seier vant. 

Kor: Gamle tiders vekkelse vi venter. 

Store under, Herre, la det skje! 

Gud, la nådens klokke herlig klemte, 

så din frelse alle må få se. 

2. Enn i dag kan store under hende, 

skjønt vi lever nå i midnattstid 

Herren vil sin kraft til oss nå sende, 

ruste oss til hellig kamp og strid. 

3. Hurtig det med nådens dag nå lider, 

Jesus kommer snart i himlens sky. 

Da for evig slutter kamp og strider. 

Lengter du at dagen snart skal gry?

Bibelsk Tro nr.4 2010 - Shafan.dk

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?