lokalhistorisk-magasin-2014-01

Ringspill og ballspill
32 33
Lokalhistorisk magasin 1/14
Tema: Idrett og lokalhistorie
i østre Bærum på 1960- og 70-tallet
• Av Marianne Wiig
Er ringspill idrett? I så fall er mitt aller første minne et idrettsminne.
Jeg er riktignok ikke i sving med å kaste ringene, men
sitter i singelen og leker med det lysegule trestativet med røde
pinner. Singelen hører til et rekkehus på Blommenholm i
Bærum, og året kan ha vært 1965. Lite visste jeg om at jeg satt
på terskelen til en idrettsrevolusjon, og at leken snart skulle
møte konkurranse.
Grunnleggende ferdigheter
Det var særlig to idretter vi ikke kunne klare oss uten kurs i på
mine kanter, og det var ski og svømming. Jeg må ha gått på
skiskole før jeg begynte på vanlig skole. Det eneste jeg husker
derfra er at jeg ligger på ryggen og sakser med skiene. Enten vi
kunne det fra før eller ikke, måtte vi lære å samle skiene, så vi
kunne komme oss opp ved egen hjelp. En bok fylt med smilende
barn som lagde fiskebein og andre fine spor i nysnø, kom
på plass i hyllen, og moren min lot meg prøve ut nylærte kunster
på vei til barnehagen på Hauger. Med årene ble jeg nesten like
opptatt av mil som av stil, og for hver helg vokste distansesøylen
bakerst i klasserommet. Det var om å gjøre å fargelegge
flest ruter, med stemplene fra distansekortet som bevis. For
mange av oss ble langrenn en viktig del av vår vinteridentitet,
selv om få gikk aktivt.
Det var ingen svømmehaller i Bærum da broren min skulle
lære å svømme, men selv slapp jeg heldigvis unna blå lepper og
klaprende tenner i gardeleirens svømmeskole på Huseby. Nadderudhallen
sto nemlig ferdig det året jeg fylte sju, og jeg minnes
vagt et barnebasseng fylt til, og over, randen med ukjente
barn i mange størrelser og med lyseblå og knallgule flyteredskaper
som det gjaldt å sikre seg. Vi hadde nå flyttet til Haslum
og hadde kort vei til hallen både hjemmefra og fra skolen. Før
vi ble store nok til å komme inn på egen hånd, tok faren min oss
av og til med dit i helgene, og ganske tidlig begynte vi også med
svømmeundervisning på skolen. Jeg var ikke av dem som lekte
meg til svømmeknappen, så klubbsvømming fristet ikke, men
jeg kjente både en gutt og en jente som konkurrerte for Bærumssvømmerne,
som kom i drift samme år som hallen, i 1969.
Høyre: Rumenske Nadia Comaneci fikk sitt internasjonale gjennombrudd
under EM i Skien i 1975. Under OL i Montreal året etter (bildet)
leverte hun fjellstøe saltoer på bom og prikkfrie hopp i skranke. Som
den første i turnhistorien oppnådde hun poengsummen 10 blank, noe
den digitale tavlen ikke klarte å gjengi på annen måte enn som 1.00.
Foto: AFP / NTB Scanpix. Mange turnjenter har nok blitt inspirert
av Nadia. Under: Fra en tilstelning i turnhallen i regi av Polaris AS.
Ukjent fotograf, Jærmuseet. Kilde: Digitalt museum.
Kystkommunen
Bærum
Av enkelte ble visst
også seiling regnet som en del
av allmenndannelsen. I hvert fall gikk
alle guttene i klassen en sommer på
a-jolle kurs ved Høvik. Bærum Seilforening,
stiftet i 1921, arrangerer fremdeles
kurs av denne typen. Jeg tror ingen av
guttene fortsatte med seiling i organiserte
former. Derimot var det et par av
jentene i klassen som begynte med roing,
og som etter hvert gjorde det bra i konkurranser
på høyt nivå. De representerte
Oslo kvinnelige roklubb (i dag Bestumkilen
Roklubb). Dette var fra 1929 den
første roklubben for kvinner i Norge.
Bærum roklubb ble etablert i 1917, men
åpnet ikke for kvinner før det nye klubbhuset
på Kadettangen kom på plass i
1972. To år etter fikk kvinner ro i VM for
første gang og fra 1976 også i OL.
Ut på turning
Det første organiserte jeg selv drev med
var turning, antagelig i regi av Bekkestua
Gymnastikk- og Turnlag, som ble
stiftet i 1961. Det kan ha vært i første
Første NM i basket i 1968 ble spilt uten damer, men
året etter var begge kjønn representert. Bærum
basketballklubb vant de første ni NM’ene, før
Sandvikas damer brøt barrieren og vant tre NM på
rad i årene 1978 (bildet) til 1980. De neste tretten
årene var Høybråten uslåelige. Foto: Karl Branaas/
Budstikka. Høyre: Plakat fra slutten av 1930-tallet brukt i
kampen mot tuberkulose. Kilde: Library of Congress Prints and
Photographs Division Washington, D.C. Venstre: Basketball.
Foto MrX, Wikimedia Commons, cc-by-sa.
eller andre klasse, og jeg stilte i marineblå,
kortermet gymdrakt og turnsokker
med svarte, blanke plastsåler. I det fjerne
kan jeg skimte et minne der jeg enten får
skjenn eller ros av instruktøren foran en
kasse. Jeg var dristig – av og til dumdristig
– i apparatgym, og det kunne slå
begge veier. For de som hadde lov, eller
penger, var det obligatorisk med brus
etter trening, fra den eksotiske automaten
i skolegården til Nadderud gymnas,
der vi trente.
Da de andre jentene i klassen ville
slutte på turningen etter ett år, ville jeg
det også, selv om jeg egentlig ikke ville.
Siden turnet jeg hver gang jeg hadde muligheten,
både på skolen og ellers. Jeg
lærte noen triks av et par jenter som begynte
i Njård, og på tv fulgte jeg Bærumsjenta
Hanne Kraft Johanssen som
turnet for Ramstad og var jevngammel
med meg. Men aller mest beundret jeg
rumenske Nadia Comaneci, som gjorde
rent bord under EM i Skien i 1975. Hun
var da 13 år, og jeg var 12.
Basket i øst og vest
På slutten av barneskolen begynte
jentene i klassen å spille kurvball
etter skoletid. En av mødrene var primus
motor og trente oss kanskje et par ganger
i uken. Jeg kan ikke huske at laget hadde
noe navn, og vi spilte ikke kamper, men
på ungdomsskolen begynte flere av oss i
Eikeli. Skolen vår, Hosletoppen, var ny
og flott og hadde gymsal på ett mål. Den
ble Eikelis hjemmebane, og vi fikk utdelt
blå, kortermede bomullsdrakter med
klubbnavn og nummer på ryggen. Nå het
det plutselig basket, og vi ble nødt til å
plukke av oss noen unoter fra
kurvballen.
Den første basketklubben i Norge,
Ullern Basketballklubb, ble stiftet i 1956,
og i Oslo og Akershus var idretten et par
tiår senere populær både i øst og vest. I
serien spilte vi mot Ullern, Persbråten,
Sandvika og Asker fra vest og Ammerud,
Høybråten og Oppsal fra øst. Vi
hadde nok godt av å utvide horisonten i
fremmede haller og treffe spillere med
annen kultur og dialekt. Så vidt jeg husker
var Ammerud kjent som det råeste
laget. De spilte mann mot mann, og vi
mente de spekulerte i å få fire feil, så de
slapp utvisning. Jeg hatet å få feil, og tok
meg fryktelig nær av det hver gang jeg
følte at jeg ødela for laget. Vi tapte nesten
alle kampene, men det var ikke derfor jeg
sluttet. Det var fordi jeg ikke var dedikert
Tema: Idrett og lokalhistorie
Lokalhistorisk magasin 1/14