Veivalgsdiskusjoner Full fart i ungdomsløp 5. og 6. plass i NM junior ...

Simen Olafsen
1. etappe Tiomila 2012
- Min revansje
Jeg fikk i år som i fjor oppgaven med å løpe 1. etappe for laget vårt på Tiomila. Dette var noe
jeg selv hadde bedt om, men det var likevel med blandede følelser jeg begynte de mentale
forberedelsene mot dette løpet. Fjorårets stafettetappe satt fortsatt friskt i minne, der jeg på vei
inn i et detaljrikt område mistet kontrollen og bommet 22 min på en post. Tapte ca 200 plasser
og sto igjen alene i skogen når jeg til slutt fant min egen post.
I år skulle dette revansjeres, og planen for dette var å ha en helt annen løpstaktikk enn året før.
Jeg snakket med flere av våre veteraner og det samme gikk igjen, ”ha kontroll selv”, ”se
hvilken kø som går i din gafling”, ”orienter selvstendig” osv osv. Dette snakket jeg nå har
hørt i snart 10 år, men nå bestemte jeg meg for at jeg for en gangs skyld skulle gå inn for
denne taktikken. Det kunne jo faktisk være noe i det.
Når det er igjen 50 min til start begynner jeg og gjøre meg klar, lykta sjekkes, skoene snøres
og….. jeg har som vanlig glemt noe! Selen til batteriet. Løsningen blir da å putte batteriet i
baklomma på tightsen, og feste denne til trøya med et par tre sikkerhetsnåler, (mot slutten av
løpet gikk disse selvfølgelig opp, og jeg løp de siste to kilometerne, mens jeg holdt opp buksa
med den ene hånda).
Som oppvarming jogger jeg bortom militærteltet der resten av laget sover og før jeg går ut
derfra griper Johan tak i meg, han må ha sett hvor nervøs jeg var, og han kommer med noen
siste råd og oppmuntrende ord. Det hjelper!
Idet startskuddet går gjør jeg som Tomas har sagt, bruker de første sekundene til å komme
meg fremover i feltet siden jeg likevel bare kan glemme å lese kart med 500 andre løpere som
springer for livet rundt meg. Til 1. post klarer jeg likevel å falle inn i gamle synder og går på
en parallellfeil, havner i feil gaflingspost og taper ca. 1 minutt. Dette fikk meg til å våkne å
spørre meg selv hva F*** det var jeg holdt på med, dette var akkurat det jeg på forhånd hadde
sagt jeg ikke skulle gjøre. De neste strekkene var enkle, de gikk over store åpne jorder og jeg
brukte disse til å komme meg litt fremover i feltet.
Etter ca 4-5 km kom det første ordentlig lange strekket. Her valgte min klynge en høyrevariant
på sti, jeg så også dette som det beste og la meg på hjul. Etter dette fulgte noen korte
strekk før det var et langstrekk tilbake som til min forferdelse endte i et meget kupert og
detaljrikt område. På kartet så jeg at noen hundre meter før denne posten var det et skogstjern
og jeg bestemte meg for at jeg måtte innom det. Ca halvveis på strekket tok vi av fra en vei og
det bar ut i terrenget i retning skogstjernet. Etter hvert kom en ekkel følelse snikende som jeg
har kjent så mange ganger før. Jeg hadde ikke lenger kontroll…. Alt så likt ut og jeg kunne
ikke finne noen detalj som skilte seg ut. Jeg så rundt meg og så at alle de andre løperne
fortsatte og kursen stemte bra så jeg bestemte meg for å følge på. Et par minutter senere
kunne jeg med lettelse se lyktene våre lyse utover et skogsvann, og herifra var posten enkel.
Dette var løypas ytterpunkt og nå startet tilbaketuren hvor løypa fulgte en lang detaljrik rygg
med mange små korte strekk og flere gaflingsvarianter. Her begynte alarmklokkene i hodet å
ringe og jeg begynte å orientere mer selvstendig enn noen gang. Det gikk over all forventning.
Jeg plukket gaflingspost etter gaflingspost, mens jeg så løpere stoppe og lure, banne, eller snu
og løpe tilbake. Etter en 3-4 poster var jeg på vei inn mot den 12. posten på løypa og 200
meter før posten kunne jeg høre hvor den var. Når jeg kom fram var det litt av et syn som