BYEN-magasinet 2-15

– KONTAKTEN
MED KUNDENE
ER DET ALLER
KJEKKESTE MED
Å DRIVE BUTIKK
KUNDEKONTAKTEN ER DET BESTE
Balansen mellom politikk og butikk kan være en
utfordring. Men kundene finner veien likevel –
omsetningen er doblet siden Dybdahl overtok. Mange
kunder er gjengangere, som vet hva de vil ha men av og
til prøver noe nytt. Noen er nysgjerrige på produktene,
og hører gjerne om hvor sigarens dekkblader kommer
fra, og om forskjellen på tobakken som kommer fra ulike
land. Det finnes sigarklubber, som kan terminologien og
vet forskjellen på dekkblad, innlegg og omblad, omtrent
som feinschmeckere snakker om brenningsgrad på
kaffe eller drueslag i vin. Dybdahl liker seg aller best
når lageret er fullt og kontorarbeidet er gjort, så han
kan stå i butikken.
- Kontakten med kundene er det aller kjekkeste med å
drive butikk. Far sa alltid at han ikke ville at jeg skulle
overta driften, og jeg hadde ingen planer om det selv
heller. Men jeg var tilfeldigvis mellom to jobber da
han fikk nakkeproblemer i 2005, og jeg kom hjem fra
Bergen hvor jeg da bodde for å drive butikken for ham
et halvår. Etter to måneder tilbake i Bergen fant jeg ut
at jeg ikke hadde noe der å gjøre, og flyttet tilbake til
Stavanger for å være med i driften.
Tore Dybdahl innrømmer gjerne at det var litt «spooky»
å skulle ta over driften av en forretning som hadde vært
i familien i så mange år. Frykten for å kjøre skuta på
grunn var likevel ikke større enn at han som det første
han gjorde, tok ned hele utstillingsvinduet til sin far.
- Han lovet å ikke blande seg inn, men det var ikke
veldig populært da jeg tok ned utstillingen. Men jeg
har hatt god hjelp av ham, og han er fortsatt med i
driften i en liten stilling. Blant annet var han med til
Nederland i fjor da vi skulle finne nye produsenter
etter at en familiebedrift vi kjøpte varer av ble lagt ned.
USIKKER FRAMTID
Framtiden til tobakksforretningen er han usikker på.
- Jeg holder på så lenge det er moro. Blir det for mange
forbud, er det ikke sikkert vi kan fortsette driften.
Det er synd at spesialforretningene rammes, for det
er ikke våre produkter som kjederøykes. Men jeg ser
ikke for meg at mine barn kommer til å overta driften,
sier Dybdahl.
NYTT LYS I NEONSKILTET
Sporene etter generasjonene før er tydelige i lokalene
ved Domkirkeplassen. Noe gjennom produkter og
fotografier i museumsvinduet, noe gjennom ark
med gamle annonser som ligger på kontoret, noe
gjennom arbeidsbordet med graveringsutstyr som
fortsatt er i bruk, blant annet til gravering av lightere
og lommelerker som finnes i sortimentet. Det gamle
neonskiltet over inngangen er pusset opp og lyser
igjen. Kunnskapen om riktig oppbevaring av sigarer
og hvorfor man skal være obs på tobakksbiller har
gått i arv, akkurat som viljen til å være i forkant med
nye produkter: Dybdahls far importerte el-sigaretter
allerede for ti år siden. Da var de nye på markedet, ikke
særlig gode, og dessuten fryktelig dyre. Han importerte
to og solgte én. I dag er det ett av produktene det går
mest av.
1) Tore Dybdahl (39) er fjerde generasjon bak disken i Havana-
Magasinet. Han røyker et par-tre ganger i året, og er sånn sett
representativ for mange av kundene, som er ute etter en sigar
til en spesiell anledning.
2) Spor etter gammel drift, fra tiden før tobakkskadeloven da
annonsering for tobakksvarer fortsatt var tillatt.
3) Vinduet til høyre for inngangen er et museumsvindu, hvor
butikkens historie og en del gamle tobakksprodukter vises fram.
Ellers er det ikke lov å stille ut tobakk. Her er også fotografier
fra/av butikken i gamle dager, den ble stiftet 1. januar 1899 og
har hatt tilhold på flere adresser i Stavanger sentrum siden da.
4) Krukker med løstobakk.
5) Graveringsutstyret er fortsatt i bruk. Faren til dagens
innehaver begynte med import av Zippo-lightere, som mange
vil ha gravert.
6) Tobakkslageret i kjelleren er ryddig og fargerikt. Bygget som
en humidor, med gode lagringsforhold.
18