Nr. 7 2013 - Soroptimist

DIVERSECamilla Collett 1813 – 2013Hun gjorde kvinner synlige og gavdem en stemmeDen mest berømte av våre formødre, Camilla Collett født Wergeland, har to hundre års jubileum i 2013.Markeringen av en enkelt kvinne faller sammen med den største felles begivenhet i norske kvinners historie,hundre år siden stemmeretten var et faktum. Kan vi spore noen innflytelse fra Camilla Collett påkampen for stemmerett? AV ELISABETH AASENVi har vært så heldig åfå følgende artikkel fraforfatter ElisabethAasen til å avrunde vårmarkering av stemmerettsjubileet:Camilla Collett (1813 –2013) - hun gjordekvinner synlige oggav dem en stemme.Elisabeth Aasen (født1935) er norsk lektor,sakprosaforfatter, kvinnehistoriker,oversetter og statsstipendiat.Elisabeth Aasen er bosatt i Bergen og har gjennom snart30 år skrevet biografier om historiske kvinner, særligkvinnelige pionerer innen litteratur, kunst og vitenskap.Hun var også lektor i norsk og fransk ved Tanks gymnas,hvor jeg hadde gleden av å ha henne som lærer i beggefagene gjennom tre år.Elisabeth har vært engasjert i Bergen kvinnesaksforeningog Det nyttige selskap i Bergen.For ytterligere lesing kan følgende bøker anbefales:«Opplysningstidens kvinner lad dem studer», «Barokkedamer», «1800 tallet kvinner – på vei til stemmerett» og«Driftige damer».Britt Nordgreen, nettansvarlig og Bergen SoroptimistklubbCamilla Collett var ingen barrikadestormer, heller ikke noe organisasjonsmenneske.Men i rekken av ”De fire store”, ikonet med portrettav fire kvinner som fulgte den offisielle informasjonen, er hunden første. Skal man forklare denne posisjonen, er Camilla Collettslitterære produksjon nøkkelen. Forfatterskapet startet for alvormed romanen Amtmandens Døttre, utgitt anonymt i 1854/1855.Den betraktes som vår første realistiske roman.Overfladisk sett, handler Amtmandens Døttre om den unge Sofie,som ikke fikk den hun ville ha, men giftet seg med en enkemannmed flere barn. Sofie hadde sett søstrenes skjebne, bortgiftet motsin vilje. Middelklassens kvinner hadde ikke frihet til å velge ektefelle.For Sofie og unge kvinner i samme situasjon var det ikke noealternativ til ekteskapet. Det var ikke ”passende” å arbeide forpenger, de språkmektige kunne bli oversettere, i all diskresjon, detbehøvde ingen å vite, de få med fortellertalent kunne bli forfatterinner.Å bli guvernante var også akseptert, men det forutsattekunnskaper, og det hadde ikke alle – ikke en gang i over- ellermiddelklassen.Amtmandens Døttre representerer et oppgjør med tiden, et generasjonsopprør.Moren, ”Amtmandinden” går inn for fornuftsekteskap,det vil si arrangert av foreldrene. Sofie havner også i densituasjonen fordi misforståelser ødelegger mulighetene for å få denhun ønsket, og morens ideologi seiret. Boken ble lest og diskutert.For mange unge kvinner var den en åpenbaring. Romanen ”indvarsledeen ny Tid i Literaturen /.../ neppe har noget Digterverkhavet en saadan Fornyelsens Magt over Sindene,” skrev en ungkvinne, som senere skulle bli forfatterinnen Elise Aubert. Hun ogandre kvinner ble inspirert til å skrive selv, men mange i foreldregenerasjonenmislikte ”tendensen”.Sofie ble sett, hun ble en virkelig person med sin egen stemme, oggjennom en eldre kvinne i romanen (Margrethe, over de tretti) blirtendensen klar og kvinners undertrykte situasjon understreket.Med sine senere skrifter, artikler og essays, bekreftet Camilla Collettsin plass blant kvinnesakens forkjempere, nå under fullt navn.”Bestemmelsen” og StandsbevissthetDa Camilla Wergeland var 24 år, skrev hun et brev til venninnenEmilie Diriks, der hun bebreidet foreldre som avgjør kvinners ”Bestemmelse”:”Allerede i Vuggen blive deres [kvinners] Skiebne bestemt;der gives kun en, da vi ingen Klostere have, den hedder”Forsørgelse og Giftermaal”. I Amtmandens Døttre lar hun hovedpersonenSofie si: ”Vår Bestemmelse er at giftes, ikke at blive lykkelige”.”Bestemmelsen”, arrangerte ekteskap, kunne værekatastrofal.Andre ganger kan Camilla komme med utbrudd som ”Ulyksalig erden Klasse i Samfundet, den Stand vi hører til”, og ønske hun varhøkerdatter, da kunne hun ”idetmindste blevet Stuepige i Leipzig”,skriver hun til Emilie i april 1838. Hun kunne være indignert i brev,men hun var samtidig konvensjonell og bundet til sitt miljø. Det ervanskelig å tenke seg den standsbevisste Camilla som stuepike.Standen var den selvfølgelige basis i hennes liv, selv om faren, NicolaiWergeland, ikke hadde bakgrunn i embetsstanden, menhadde arbeidet seg inn i den.Fra ulykkelig kjærlighet til ekteskap og enkestandDen unge Camilla Wergelands romantisk-tragiske privatliv medulykkelig kjærlighet til Johan Sebastian Welhaven, som var brorenHenrik Wergelands ideologiske fiende, ble et yndet tema for kom-8 SOROPTIMA 7/13