Den verdifulle kystkulturen i Nordland - med ... - Regjeringen.no

Storbrygga i Nusfjord før restaurering. Foto: Hanne JakhellnMeløygården. Foto: Bjarne J. EriksenUtvidelse av programmetDa fylkesrådet vedtok utvidelse av programsatsingeni 2009 var det begrunnet i et ønske om åteste både erfaringer og metoder fra Lofoten ogVega i andre Nordlandssamfunn. Spredningsstrategienhadde et klart mål om å se hvordanopparbeidede erfaringer kunne videreføres tilandre områder. Utvidelsen som spredningsstrategihar gitt et bredere erfaringsgrunnlagog samtidig muligheter for å teste metodikkenmer systematisk.Flaskehalser og særlige utfordringerI 2006 ble flaskehalsene definert som:• Idéhaverne mangler kompetanse innenforretningsutvikling og markedstenking:Vi må derfor inn i en tidligere fase ogbidra til en del forprosjekter for å sikre enkvalitativ gjennomføring av prosjekter• Innovasjon Norge, kommunen og fylkeskommunenmangler tilpassa regelsettog dette forsinker en del prosesser: Vier inne i en dialog med lokalkontoretfor Innovasjon Norge for å finne endabedre måter å kommunisere på om fellesprosjekteropp to næringsbygg. Etter at stedutviklingsprosjektetog reguleringsplanen ble vedtatter det planlagt etablering av tre nye overnattingsbedrifter,samt gjestehavn. Alt dette erprivate initiativ. Stedet hadde før prosessenstartet holdninger som gikk på at kommunehadde ansvar for all utvikling av stedet. Restaureringenav det gamle samvirkelaget er etgodt eksempel på hvordan kulturarven blirtatt i bruk. Befolkningen på Nes er svært stolteav det nyrestaurerte huset, som historisk setthar vært en samlingsplass og arena for bygdefolket.Dette har gitt god symboleffekt ogflere griper nå muligheten til å ta i bruk ogCasene ble valgt ut for å teste hvordan ulike eierekunne involveres i verdiskapingsprosessen.I Nyksund er kommunen prosjekteier og tilretteleggermen private eiere er likevel en aktivdel av prosessen. I Rognanfjæra er kommunenbåde prosjekteier, prosessdriver og eier av defleste kulturminnene. De fleste bygningene iMeløygården eies av en stiftelse.• De ulike aktørene trenger tettere oppfølgingfor å se mulighetene det liggeri å samarbeide med andre om utviklingav egne prosjekter : Prosjektkoordinatori Lofoten og på Vega vil ha dette somviktigste oppgave• Aktørene er ikke nok trent i å se hvilkemuligheter som ligger i det totale virkemiddelapparatet:Vi trenger derfor en sterkerefokusering på hva som ligger av muligheteri skjæringspunktet mellom kulturarv ogverdiskaping. Våren 2007 vil det bli lagtsærlig vekt på dette gjennom seminarerrevitalisere gammel bebyggelse. Totalt setthar stedsutviklingsprosessen på Nes bidratttil mer samordning, tydeligere rollefordelingog initiativ til prosesser både fra kommunenog lokalbefolkningen.På Kjeøy er aktørene private og har alleredeskapt et driftsgrunnlag som de ønsker å forsterkegjennom å bevare kulturarven. Mederfaringen fra Lofoten og Vega har det værtenklere å gi tydelige råd til disse casene bådeved oppstart og underveis. De fikk tidlig enslags ”fadder” i lignende case fra Lofoten ogVega og dette ga en god start for utviklingen.Dette viser at det tidlig i fasen ble avdekkettydelige flaskehalser for å ta i bruk kulturvensom ressurs. Spørsmålet om det var etutviklingsprogram eller en tilskuddsordningskapte en del diskusjoner i starten. Styringsgruppenhadde til dels ulike interesser og ulikmotivasjon. Det er likevel ingen tvil om atstyringsgruppen var en viktig mobiliseringsaktøri starten og arena for diskusjoner somførte satsingen fremover og i riktig retning.Samhandling mellom virkemiddelaktørene varet sentralt tema i møtene. Flaskehalsen syneså ha blitt noe mindre i perioden på grunn avøkt kunnskap om ulike virkemiddelordninger .Ressursene hos Kulturminner i Nordlandhar periodevis vært en flaskehals med bare enstilling innenfor bygningsvern. Internt i fylkeskommunenburde en tidligere sett at de varknappe. Da kunne antall istandsettingssakervært tilpasset ressursene eller eksterne ressurserkunne vært koblet på. Arbeidet med søknadertil Norsk kulturminnefond har vært med på åøke presset. Spesielt gjelder dette i forhold tilvurdering av hvordan antikvariske prinsipperblir fulgt ved istandsetting, siden prosjektledelsenikke hadde denne kompetansen selv.Kulturminner i Nordland melder likevel tilbakeat deres arbeide med kulturminner har blittenklere i prosjektområdene til pilotprosjektet,fordi kunnskap og holdninger lokalt er endret.Fra prosjekteier søkte om midler fra programmettil de kunne forvente oppstart,kunne det ta lang tid. Det var et krav om at allfinansiering skulle være på plass før tiltakeneble iverksatt. Ved samfinansiering med flerevirkemidler medførte det ofte utsettelse hvisen virkemiddelordning ikke innvilget støttetil tiltaket. Norsk kulturminnefond praktiserersøknadsfrist to ganger i året, med inntil 4måneders behandlingstid. Dette har vært enflaskehals for gjennomføringskraften i flereprosjekter i Nordland.Felles for de fleste casene var manglende erfaringmed å skrive søknader, forretningsplaner ogdrive prosjekter. Derfor ble det også lagt vekt påveiledning knyttet til dette. På Vega gikk enkelteaktører på etablereropplæring gjennom TorgarNæringshage, noe som har bidratt til økt gjennomføringsevneog bedre kvalitet i casene.Tilgjengelighet til og kunnskap om snekkeresom innehar tilstrekkelig kompetanse innenbygningsvern har også vært en utfordring.Helgeland Museum har veiledet spesielt iforhold til case på Vega, men kapasiteten harvært begrenset. Helgeland Museum har nyligansatt 2 innen bygningsvern som skal bistå irestaureringsprosjekter. Den ene personen skalha kontorsted på Vega. Dette er et samarbeidmed Kulturminner i Nordland. I Lofoten harproblemet vært enda tydeligere. På grunn avstor generell byggeaktivitet var det lite kapasitetledig og mange prosjekter har lidd under dette.Den håndverksmessige kvaliteten har ettertidvist seg å være til dels mangelfull i enkelte prosjekter.Regionen har ingen egen bygningsvernansvarligog det er derfor vanskelig å få til engod faglig oppfølging lokalt.Det har tatt tid å opparbeide en felles forståelsefor hvilke prosjekter det var viktige åsatse på og hva kunne falle inn under programmetsformål. Ulike interesser i styringsgruppenskapte i starten diskusjoner om mange av aspektenerundt aktivisering av kulturarven. Det ernaturlig at en pilot bruker tid på å prøve og feile,og finne måter å skaffe seg felles forståelse på,som en viktig del av læringsprosessen underveis.Det er nærmere 100 prosjekter som har fåttfinansiering gjennom pilotprosjektet. Omfangetgjør det vanskelig å ha den tette dialogen isluttfasen. Likevel ser en at omfanget er medpå å gi et godt grunnlag for oppsummering averfaring og læring. I Lofoten er det mange enkeltprosjektersom ikke inngår i større satsinger.Det har vært lettere å kjøre prosesser, tilføye kompetanseog koble aktører i større kulturmiljøersom Henningsvær, Rognanfjæra, Nyksund ogVega. Enkeltprosjekter kan søke støtte hos Norskkulturminnefond og oppnå lokal verdi, men someksempler for utviklingsprosesser har de mindreeffekt. I læringsprosessen har det likevel værtviktig med bredde og spredning av prosjektene.Konkrete flaskehalser:• Manglende felles forståelse for begrepenekommersialiserbart og utviklingsretta• Virkemidlenes betingelser• Stønadsstørrelse - bedriftenes egenkapitalligger i stor grad i kunnskap om kulturarven,ikke i økonomiske verdier• EØS-regler (støtte til bedrifter eller tilbevaring av kulturarven?)• Muligheter for samfinansiering (regelverketi Innovasjon Norge)• Ulike søknadsprosedyrer og frister (NFK,IN, Kulturminnefondet)• Fagkompetanse innefor rådgiving omistandsetting og antikvariske prinsipper• Håndverkskompetanse lokalt• Samfinansiering krever mye tid• Virkemiddelapparatets evne til å gi rådom veivalg for finansiering, gjennomføringog kvalitet i arbeidet24 | RAPPORT RAPPORT | 25