Havbeite og kultivering av ville bestander - Havforskningsinstituttet

Drømmen om å kultivere hummer har vært levende i mange år i Norge så vel som i andre land
i verden. G.M. Dannevig klarte i 1885 å klekke egg fra europeisk hummer og å få overlevelse
fram til det første bunnlevende stadiet (ca. fire uker) ved Flødevigens Utklekningsanstalt ved
Arendal. Samme år ble også egg klekket for første gang hos den nær beslektede amerikanske
hummeren i Woods Hole, Massachusetts, USA. Interessen for kultivering hadde blitt vekket i
Canada og USA på midten av 1800-tallet, og tidlig på 1900-tallet var en rekke klekkerier
etablert på østkysten. Som en kuriositet kan det nevnes at klekkemetoden som ble benyttet i
den tidlige fasen, ble patentert av den norske fiskerieksperten Adolf Nielsen i 1893. Mellom
1885 og 1903 ble 880 millioner larver i det første frittlevende stadiet klekket og satt ut. Det
var derimot vanskelig å påvise noen effekt på bestanden siden larvene var umerket, og
utsettingene opphørte i 1917.
I Norge fremkalte den sterke nedgangen i hummerbestanden i 1880-årene spørsmålet om
hvorvidt man kunne hjelpe bestanden, og Stavanger filial av Selskabet for de norske
Fiskeriers Fremme, bevilget i 1891 midler til Dr. Appeløf til å bygge en hummerpark på
Kvitsøy i Rogaland. Et stort antall rognhummer skulle samles for å klekke eggene. Det ble
konstatert store forekomster av yngel i det første frittlevende stadiet, men ikke i andre stadier.
Til tross for at noen ungdyr ble fanget i parken fire-fem år seinere, de hadde etter all
sannsynlighet vokst opp i parken, ble konklusjonen at dette ga få målbare resultater. Mye av
innsatsen ble så lagt ned i å prøve ut ulike klekkemetoder, men først i 1923 lyktes det å
utvikle en metode som kunne brukes til å masseprodusere larver frem til det første
bunnlevende stadiet. I 1932 ble et hummerklekkeri bygd i Flødevigen. I Europa ble flere
hummerklekkerier opprettet i begynnelsen av 1900-tallet, hovedsakelig i England og
Frankrike. På grunn av at den kultiverte hummeren ikke kunne gjenkjennes i naturen, har det
ikke vært mulig å evaluere effekten av noen av utsettingene.
Neste kapittel som ble skrevet tok til i 1970-årene. I Canada ble ideen om kommersielt
oppdrett realisert ved at flere private selskaper ble etablert, men ingen hummer er til nå blitt
produsert for kommersielt salg. I Norge startet S. Grimsen og professor J.G. Balchen opp med
et pilotforsøk i Flødevigen, og målet var å produsere opp mot ett år gammel yngel til
utsettingsformål. Det resulterte i en prøveutsetting i Trondheimsfjorden, som igjen la
grunnlaget for at Tiedemanns Tobakksfabrikk bygget et stort hummerklekkeri på
Kyrksæterøra i Trøndelag med en kapasitet på 120 000 hummerunger hvert år. I perioden fra
1981 til 1986 ble det satt ut flere hundre tusen ett år gammel hummer flere steder langs
norskekysten. Disse kunne etter fem til åtte år gjenkjennes i det kommersielle fisket fordi de
fleste hadde utviklet to sakseklør under kultiveringsprosessen. Identifiseringen er imidlertid
noe usikker fordi forskjellen mellom saks- og knuseklo varierer, særlig hos mindre dyr og hos
hunnene. Etter utsagn av fiskere utgjorde de en vesentlig del av fangstene i enkelte områder.
I England ble det på midten av 1980-tallet utviklet merkemetoder (mikromerker) som var
egnet for hummerunger. Dermed lå forholdene til rette for å kunne vurdere effekter av
utsettinger. I 1989 overtok Havforskningsinstituttet Tiedemanns hummerklekkeri på
Kyrksæterøra, og året etter ble hummer en av de fire artene i PUSH-programmet. Fra 1990 til
1994 ble det satt ut 125 000 merkede hummerunger (ett år gamle) på Kvitsøy i Rogaland.
Hovedmålet var å øke den totale rekrutteringen ved å sette ut hummerunger, samt å kartlegge
potensialet for kommersielt havbeite. Lignende forsøk ble også utprøvd i Storbritannia og
Frankrike.
Det er blitt dokumentert at utsettingene på Kvitsøy virkelig har bidratt i fangstene, og at
hummerbestanden sannsynligvis er styrket. I det kommersielle høstfisket 1998 utgjorde utsatt
hummer 60 % av den totale fangsten. Foreløpige tall for total fangst av hummer per enhet
innsats viser også en kraftig økning høsten 1998, noe som først og fremst skyldes økningen i
fangsten av havbeitehummer. Fangstene av vill hummer per enhet innsats har vært tilnærmet
stabil gjennom hele forsøksperioden, noe som tyder på at den utsatte hummeren ikke