Havbeite og kultivering av ville bestander - Havforskningsinstituttet

tilgjengelig for fangst. Dersom målet er å bygge opp en bestand, som hos hummer, må en
også vurdere fremtidige bidrag til gytebestanden.
Det må være tilgjengelig bæreevne i utsettingsområdet, slik at de utsatte individene ikke
reduserer produksjonen av naturlige artsfrender. Ledig habitat og føderessurser kan finnes
dersom det er «flaskehalser» i rekrut-teringsprosessen. Forhold eller faktorer som spiller inn,
kan være lav temperatur kombinert med lav fekunditet og lav gytebestand, som hos norsk
hummer, lav saltholdighet som hos torsk i Østersjøen, begrensede gyte- og oppvekst-områder
som hos laks, eller høy tetthet av predatorer i oppvekstområdene for ungfisk. Dersom en
bestand er kontrollert av predatorer på tidlige livsstadier, kan det være en mulighet med
oppdrett i kontrollerte omgivelser for utsetting i naturen ved en størrelse hvor individene ikke
er så sårbare for å bli spist. Her må ekstrakostnadene ved å holde sette-organismene i kultur
vurderes mot gevinst i økt overlevelse i naturen.
Et alternativ kan også være å kontrollere predatorene. Slike tiltak vil imidlertid ofte være
kostbare og lite praktiske. Ved utsetting av kannibalistiske arter som torsk, må en også
vurdere konsekvensene av å bygge opp en predator bestand som kan øke dødeligheten på
mindre fisk, inklusiv torsk. Ved utsetting av kanni-balistiske arter, bør en velge bestander som
har adskilte gyte- og fødeområder. Tilgjengelig føde og habitat kan også bare være
flaskehalser i deler av livssyklusen. Laksebestander kan for eksempel være fødebegrenset og
tetthetsbe-grenset under oppveksten i elvene, men vil deretter ha en betydelig rikere
fødetilgang, og et nærmest ubegrenset
habitat under oppvekst i Norskehavet.
Et sterkt fiskepress og rekrutteringssvikt
over flere år kan resultere i at bestanden
kollapser. Her kan utsetting fremskynde
bestandsoppbygging, men utsettingene må
følges opp med forvaltningstiltak. At dette
virker har en et klart eksempel på fra
hummerutsettingene på Kvitsøy.
Det er viktig å poengtere at den
kunnskapen som nå er etablert i Norge på
laks, røye, torsk og hummer har stor vitenskapelig verdi, ikke bare som grunnlag for å vurdere
kommersielt havbeite, men også som ny økologisk kunnskap som er med og danner grunnlag
for å bedre forvaltningen av de ville bestandene og gjøre oss bedre i stand til å løse
oppdrettsrelaterte problem-stillinger. Forskningen som ble gjennomført under PUSHprogrammet
har for eksempel nå medvirket til at matfiskoppdrett av torsk er nær
kommersialisering. Dersom de økonomiske rammebetingelsene endrer seg i fremtiden, kan
havbeite på enkelte arter igjen bli aktuelt, og da vil det «biologiske grunnlaget» være
essensielt.
Internasjonalt pågår det årlig tusenvis av utsettingsoperasjoner, som involverer milliarder av
fisk og skalldyr av en rekke arter, og utvikling av effektive metoder for masseproduksjon av
yngel har ført til økende interesse for kultivering. Dr. Devin Bartley fra FAO (Food and
Agriculture Organisation of the United Nations) foretok en global oversikt over
kultiveringsprogrammer og prosjekter. Mellom 1984 og 1995 rapporterte hele 68 land
utsettinger av arter som tilbrakte deler av sin livssyklus i sjøen eller kystnære farevann. En
betydelig del av innsatsen i utsettingsprogrammene er imidlertid lagt på klekkeridrift,
oppfølging etter utsetting er ofte mangelfull eller helt fraværende.