2009:2 - Universitetet i Oslo

Observator |2009|-02TORE ERIKSENi utformingen av den økonomiskepolitikken. Eriksen var for eksempel sterktinvolvert i arbeidet med handlingsregeleni 2001. Dette var utvilsomt noe avbakgrunnen for at han i 2006 ble kåret tilNorges fjerde mektigste person av VG.- Min innflytelse ligger vel i at jeg eren nær rådgiver for finansministeren,som alltid er en av de aller viktigste i enregjering. Men først og fremst vil nokinnflytelsen ligge i at jeg er rådgiver overlang tid for flere finansministre. Jeg villikevel si at om man tar et øyeblikksbilde,slik VG gjør, og plasserer noen av ossbyråkrater høyt oppe på lista, blir detfeil både ut i fra formelle og reellebetraktninger.Eriksen er krystallklar på hvem somfaktisk tar beslutningene om denøkonomiske politikken.- Det er finansministeren som tarbeslutningene, det er det ingen tvil om.Byråkratiets innflytelse ligger altså iden kontinuiteten vi representerer, atvi får anledning til å gi råd til mangefinansministre over lang tid.De ti siste årene har Eriksen gitt rådtil fire forskjellige finansministre frafire forskjellige partier. Men selv omstatsrådene har hatt svært ulike syn på denøkonomiske politikken, forteller Eriksenat man blir profesjonell og evner å opptrepartipolitisk nøytralt.- Hvis vi går tilbake til høsten 2005, er jegmed på å takke av en finansminister fraHøyre det ene øyeblikket, og fem minutteretterpå så skal jeg sette meg ned i detførste møtet med en finansminister fraSV. Hvis jeg oppfattes å ha en partipolitiskagenda, så tror jeg ikke tilliten til meg vilvære den beste.- Når det er sagt, så er de skjematiskeskillene mellom fag og politikk ikkealltid så klare. Det vil alltid være ensvær gråsone. Når jeg gir råd, så girdet ikke mening hele tiden å si tilstatsråden at dette rådet gir jeg deg pårent faglig grunnlag. Jeg må, og vi iFinansdepartementet må også sørge for atde rådene vi gir oppleves som relevante.Vi følger godt med på partiprogrammer.Vi må forstå hva en finansministersviktigste politiske saker er. Så en del sånnerammebetingelser må vi selvfølgeligforholde oss til, forklarer han.Embetet som livskallFør Eriksen begynte sin karriere iFinansdepartementet, jobbet han somvitenskapelig assistent i tre år vedØkonomisk institutt. Han vurderte enliten stund om han skulle satse på enakademisk karriere, men valgte å droppedet. Det angrer han ikke på i dag.- For det første vet jeg ikke om jeg haddedet store forskertalentet. Dessuten er jegikke så tålmodig av natur at jeg greierå sitte og jobbe veldig lenge med ett littsmalt tema. Eriksen smiler og fortsetter.- Jeg fikk lyst til å drive med økonomiskpolitikk. Så da jeg søkte jobber, vardet nokså nærliggende for meg å lete iFinansdepartementet.I dette departementet har Eriksenvært siden, med unntak av tre år påstatsministerens kontor og et halvt årsstudiepersmisjon.- Jeg kom inn i byråkratiet og har værtmed på så mye spennende at det aldri harvært aktuelt å søke seg tilbake til Blindern,ler han.Hva som gjør jobben så interessant, harEriksen ingen problemer med å forklare.- Det aller mest spennende er å ha 300dedikerte medarbeidere rundt seg. Deter jo et fantastisk fagmiljø her med veldigmange flinke folk. Finansdepartementetsbygning, spesielt sett utenfra, ser kanskjelitt utilgjengelig ut. Man tror vel at dette eret nokså kjedelig sted hvor folk sitter sombyråkrater på hver sine kontorer. Men deter et pulserende faglig liv her, og det er etspennende sted å være.Han trekker særlig frem spenningsfeltetmellom fag og politikk som noe helt unikt.- En får hele tiden bekreftet at det enarbeider med er viktig. Det angår alle ogjeg tror ikke det er noe departement somfår sine saker beskrevet med så mangespaltemetre eller så mange etermediesiderhver dag som Finansdepartementet.Jøss, er dette samfunnsøkonomi?At han skulle drive med økonomiskpolitikk i nesten hele sitt yrkesliv, varnoe Eriksen langt ifra planla. Egentligvar det nokså tilfeldig at han i det heletatt begynte å studere økonomi. Eriksenhadde et bredt interessefelt, og gikk førstløs på realfag på Blindern.- Men jeg fant ut i løpet av et års tid atdet ikke var dette jeg ville bruke livet mittpå. Det måtte være noe samfunnsfaglig,så gikk jeg over på sosialøkonomi. Så detvar ikke sånn at jeg tidlig i ungdommentenkte at ”ja, sosialøkonom, det skal jegbli”. Tvert i mot, vil jeg si.Selv beskriver finansråden seg som enganske ordinær student. Relativt flittig,men ikke blant de flittigste.- Det jeg husker best fra studenttida er detintense livet på Blindern. Den gangen varvi på Blindern hele tiden. Det var et stedvi studerte, drev idrett, og hadde mye avvårt sosiale liv. Det var et oppholdssted foross studenter hvor vi var mye sammen.Det tror jeg er en stor forskjell fra i dag,sier Eriksen nostalgisk.Selv om han ble engasjert isamfunnsøkonomi utover studieperioden,tok det litt tid før interessen ble vekket.- Jeg husker det første jeg møtte da jegbegynte på sosialøkonomi, var denveldig tekniske produksjonsteorien. Såjeg tenkte ”jøss, er det dette som er livettil en sosialøkonomistudent”. Det var etlite sjokk. Vi brukte veldig mye tid påteknisk-analytiske bøker med relativtkrevende matematikk, så det tok litt tidfør vi skjønte at vi drev med samfunnsfag.Men en del av disse analytiskeferdighetene som man fikk gjennom bådeproduksjonsteori og makrofag og ikkeminst statistikk, tror jeg var veldig viktige.Det kreves tålmodighet for å skjønne atman vil få stor nytte av dette senere. Jegså lyset etter et par år, men jeg så det ikkemed en gang.Mozart-effekt?At Eriksen etter hvert så lyset istudieårene, er åpenbart. Sammen medsentralbanksjef Svein Gjedrem, er Eriksenen av de viktigste aktørene i utformingenav norsk økonomisk politikk.Selv om de kjenner hverandre godt, er detikke slik at de to setter seg ned og forsøkerå løse store spørsmål uformelt over etkaffebord, forteller Eriksen.- Det er viktig at relasjonene mellomNorges Bank og Finansdepartementet erkorrekte, så de diskusjonene vi har foregåri de fora der de skal.Begge tok embetseksamen isosialøkonomi i 1975, men det var først iFinansdepartementet at de ble godt kjentmed hverandre.- Vi studerte samtidig, men jeg tror Sveinvar mindre på Blindern siden han spiltefotball på høyt nivå. Han hadde nokderfor en mye mer programmert hverdagenn det jeg hadde, forklarer Eriksen.I fritiden spilte Eriksen også myefotball, men for snart ti år siden ødelahan akillessenen. Nå hører han mest påklassisk musikk når han skal slappe av.Om hans favorittkomponist, Mozart, ikkebare bidrar til nattesøvnen, men ogsågir faglig inspirasjon, får bli emne for etoppfølgende intervju.17