RAPPORT FRA STUDIEPERMISJON - Den norske kyrkja

Slik kan også en ytre ramme som Kristuskransen fungere. Hver av oss kommer for eksempeltil Nattensperle med vårt eget liv og kan møte Guds omsorg når noe er som mørkest. Hverenkelt kan søke til et eget sted for glede; for å styrke gleden i seg? - takke for gleden?, - søketil gledeskilden?Trenger vi kirkerom som hjelper oss til å kjenne hvor jeg har min retning? Hva bærer jeg medmeg til dette møtet med Gud? Hva trenger du? Hvordan har du det akkurat nå?Trenger vi kirkerom med mulighet til bevegelse, en bevegelser som er motivert ut fra enspesiell søken: jeg søker til Gud med det jeg bærer på/er fylt av i mitt liv nå.Et annet aktuelt spørsmål: Trenger vi kirkerom som gir oss anledning til ”å være i fred”?Jeg har selv ved flere anledninger kjent sterkt på behovet for å søke mitt ”sted” i et kirkerom,for eksempel når en gudstjeneste eller annen samling var slutt og jeg ikke var klar til vanligsosial prat. Å søke til alterringen har vært et slikt ”tilfluktssted” Ingen kunne komme åforstyrre meg der, knelende ved alterringen. Mange vil nok føle seg for synlige ved kirkensalter og ikke kjenne det som et alternativ om behovet skulle være der. Jeg tror på det å gianledning til en frimodig bruk av kirkerommet og tilrettelegge for å søke seg til bønnesteder,”være-i-fred-med-sin-Gud-steder”, søke dit hvor du har en spesiell retning ut fra egensituasjon.Å komme til kirken er å komme med hele sitt liv til et møte med Gud og med hverandre.Noen kommer med sorg, noen kommer i stor glede. Et kirkerom med synlige uttrykk for helespekteret i troen og menneskelivet vil kanskje enda tydeligere si: ”Du kan komme til Gud medalt! Menigheten er et sted å søke til i alle livssituasjoner. Det er skremmende å erfare atmenge i perioder holder seg vekke fra gudstjenesten fordi de vil skjerme seg fra detalminnelig sosiale samværet som følger med. Kanskje kan økt frimodighet i åndelig søkenogså gjøre det lettere å søke hverandre? Når noen får mulighet til å se min søken kan de ogsåmotta impulser til omsorg og tilnærming i den ”alminnelige” praten.Jeg har også tro på at Kristuskransen som tydelig ramme og ”steder” i kirkerommet kan hjelpemenigheten å dele med hverandre. Et eksempel på det: stedet for ”Nattensperle” kan få en imenigheten til å tenke: Da jeg hadde det veldig vondt var det spesielt noe som hjalp meg,kanskje det også kan hjelpe andre. Det kan tenkes å oppstå en frimodighet til å dele detteinnholdet på en gudstjeneste, kanskje så enkelt som å si at noe er lagt frem til utdeling som enhilsen til en som kanskje trenger det spesielt.Jeg ser Kristuskransen som en ramme for kommunikasjon og som en rik mulighet forsammenheng mellom form og innhold. Menigheten deler et innhold og hver av oss møterinnholdet med vårt eget liv.Jeg ser spesielt for meg at barn kan få hjelp til kommunikasjon ved at en ytre ramme girretning til et innhold. Det kan være at barnet går og tenker på noe som det er vanskelig å fåsatt ord på. Kanskje er det lettere å bare ta med den voksne til et etablert sted hvor barnetoppfatter at det det bærer på har en plass; - barnet som sier: ”Kom mamma, for det er noe jegtenke på…….” Ved ”stedet” kan noe ta form eller være første steg til å fortelle det vanskelige.LITURGI FOR BARN:Inngangsliturgi:Jeg har utarbeidet forslag til en enkel inngangsliturgi for barn knyttet til Kristuskransen og tilsangen ”Du er evig. Du er nær meg. Du er lys og jeg er din”En mer systematisk utprøving av liturgiene vil evt. finne sted når Kristuskransen er permanentmontert i kirkerommet og etter at kolleger og frivillige medarbeidere har vært sammen om åuttale seg og evaluere.7