VerdiStrek 2016

14
15
”There is a crack, a crack in everything.
That´s how the light gets in.”Leonard Cohen
Kanskje er det noen ganger i sprekkene i profesjonaliteten
at barn og unge finner veier inn til oss? Og mennesker
finner veier til andre mennesker, uavhengig av alder og
roller? Gjensidigheten er en del av veien til nærhet. Vi
søker mot hverandre, men vi stopper fort og rygger om
den andre ikke gir noe av seg selv tilbake. Det er kanskje
ingen nærhet uten sårbarhet. Nærhet koster. Men vi må
vise hverandre at det er verdt prisen. Det koster mer å
bli sittende med en følelse av å være forlatt.
En mor fortalte meg om sønnen
sin som hadde kommet tilbake fra
en psykologtime med ordene: ”Jeg
sa ikke en dritt om hvordan jeg hadde
det til den personen. Hun var som en vegg. ” Jeg har i
ulike prosjekt snakket med mange ungdommer som ble
betegnet som avvisende og vanskelige, men som forklarer
at grunnen til dette, var at de ikke opplevde tillit fra
voksenpersonene som skulle vise omsorg eller hjelpe
dem. Avstanden og sinnet hadde for dem, vært nødvendig
selvbeskyttelse. Men også unge trenger å lære forskjellen.
Vi voksne må gå foran som gode eksempler ved å
vise sårbarhet.
En ung gutt fortalte at han ikke bare var fjern, avvisende
og sint slik det stod i journalene om han. Han fortalte at
han hadde en kjæreste som han følte seg vel sammen
med. ” De skulle sett åssen jeg var sammen med henne.
De hadde ikke kjent meg igjen. Der slappet jeg av. Jeg tror
hun ville si jeg var følsom og snill.”
Mange leter etter relasjoner der de kan la murene falle.
Der selvbeskyttelsesdraktene kan legges til vask. Der vi
kan finne inn til hverandre i relasjoner som rommer både
feilbarlighet og storhet. Som hjelper eller omsorgsperson
er det kanskje lurt å hele tiden stille seg spørsmålene:
Viser jeg sårbarhet som slipper den andres verden til på
godt og vondt? Har jeg beskyttet meg for godt til at det blir
trygt å åpne seg for meg?
Barn og unge skal kunne speile seg i vår åpenhet, det er
ikke vi som skal speile deres avvisning. Vi må beskytte
oss, men vi kommer ingen vei om det ikke finnes sprekker
som lyset og nærheten kan komme inn igjennom.
Når murene faller og nærværet slipper til gjennom
sprekkene
Når vi har mange dårlige erfaringer med å stille oss nakne
og åpne, kan det skje at vi tar på oss selvbeskyttelsesdrakten
også i møte med dem som kunne gjort oss godt.
Vi må visst trene på å tro på at det venter noe godt. At det
finnes mennesker som vil oss vel.
For ingenting er mer helende enn når murene faller,
nærværet slipper til gjennom sprekkene, når isen smelter
og ansiktene lyser opp fordi det er tillit nok. Når vi kjenner
at vi hører til.
Det finnes handlinger som kan føre oss nærmere hverandre
og det finnes ord som kan hjelpe oss på veien mot
nærhetens sårbarhet. Som Synne Lea skriver i dette diktet
fra boken Nattevakt, dikt til barn:
Si fra
om du trenger en venn.
Hvis jeg var deg,
ville jeg ropt
på meg.
Vi må tørre sårbarheten i å gi hverandre hint om at vi
trenger hverandre og vil hverandre vel. Det kan være
de første skrittene på vei bort fra den livshemmende
selvbeskyttelsen. Vi kan ikke beskytte oss mot livet. Det
finnes ikke et risikofritt liv. Det er visst vesenet til livet at
det innebærer å bli såret og finne veier til helhet. Igjen og
igjen. Vi må våge å ta ordene “Kom nærmere!” i munnen.
Eva Dønnestad, Formidlings- og
kommunikasjonsleder ved RVTS Sør