Forbundet mener - Utdanningsforbundet

8 • YRKE - mars 2007
Lærlinger er en ressurs
Av Sylvi Berg Isaksen
J
eg har nettopp vært i Bergen og kjøpt bil. En lang
kjøretur på 190 mil er tilbakelagt på snøkledde
veier. Når man kjører gjennom Norges land får
man med seg ulike lokale sendinger på radioen. Hvorfor
trekker jeg så dette frem?
I min reise gjennom Oppland
var ett av nyhetsinn slagene på
lokalsendingen at 1/3 av de som
hadde søkt læreplass ikke fi kk
dette i bedrift, men måtte ta
til takke med yrkesopplæring i
skole. Dette er en erstatning for
de som ikke får læreplass, men er
den fullgod? I mine øyne er den
ikke det. Gjennom læring i bedrift
lærer ungdommen å forholde
seg til det praktiske arbeidsliv på
en helt annen måte.
I en avis leser jeg overskriften:
”Får ikke læreplass – avbryter utdanningen”.
Artikkelen fremhever
at næringslivet ikke har lærlingplasser
å tilby de som ønsker å ta
fagbrev. I Norge som helhet søker
40 prosent forgjeves om lærlingplass.
Det store frafallet man ser i
videregående opp læring kan blant
annet for klares i at elever ikke får
læreplass, og dermed velger å avslutte det de startet på.
Mange fylkeskommuner velger å tilby studiespesialiserende
gjennom 3. påbygning som et alternativ til de som
ikke får læreplass i be drift. Dette er stikk i strid med
de ønskene elevene har om å få en yrkesrettet utdanning.
Mange av disse har tatt et aktivt valg innenfor
hvilket yrke de ønsker å satse videre på. Da er ikke et
tilbud innenfor 3. påbygning tilfredsstillende for disse
elevene.
Jeg har selv i mange år arbeidet som faglig leder og
veileder for lærlinger innenfor barne- og ungdomsarbeiderfaget.
Parallelt med dette har jeg undervist i
G j e s t e s k r i b e n t e n
Sylvi Berg Isaksen er seksjonsleder i videregående
opplæring i Utdanningsforbundet Troms.
faget psykologi på barne- og ungdomsarbeidelinjen i
videre gående opplæring. Denne koblingen har vært
helt unik for meg. Gjennom min undervisning på
barne- og ungdom hadde jeg til enhver tid oversikt over
hvilke fagområder elevene arbeidet
med, hva jeg kunne forvente
av dem faglig og hvilke mål
læreplanen omhandlet. Denne
kunnskapen kunne jeg bruke i
min veiledning av lærlingene
innenfor samme fag. Her kunne
mine krav til dem være i samsvar
med den kunnskapen jeg visste at
jeg kunne forvente av dem etter
2 år på videregående. På denne
måten har man hele tiden den
røde tråden i opplæringsløpet. I
tillegg brukte jeg de erfaringene
jeg gjorde i min veiledning av
lærlingene, aktivt i undervisningen
av elevene som fortsatt var i
skole. Innenfor noen fagområder
kan det være fornuftig å tenke at
skolen har en aktiv rolle også i de
to årene ungdommen er lærlinger.
Denne koblingen mellom liv og
lære kan være fruktbar.
Mener jeg så at skolen bør ha
det fulle og hele ansvaret for
yrkesopplæringen? Tja, kanskje det. Hvis skolen hadde
ansvaret og en koordinerende rolle tror jeg dette ville
være positivt for de bedriftene som valgte å ta imot lærlingene.
Dette kunne medføre kompetanseheving for
de ansatte som valgte å være veiledere til lærlingene
gjennom aktivt bruk av skolen, og de lærerressurser
som fi nnes her. I tillegg kunne man legge opp til en mer
fl eksibel opplæring og se de fi re årene under ett som en
helhet. Dette medførte at ønsket om å legge inn fl eksibel
praksis i blant annet læreplanen for helsefagarbeideren
ikke ble mulig. En aktiv evaluering i etterkant
av kunnskapsløftet er absolutt nødvendig, og i disse
dager legges føringene i ulike forskningsmiljø for å få
gjennom ført dette.