Vern Om Livet nr. 2-2021

VERN OM LIVET
Nr. 2 2021
Snakker med ungdom
om menneskets verdi … 8
Kjempet for datterens liv … 10
Fem grunner til å
beholde nemndene … 16
– BARN ER EN GLEDE
OG EN VELSIGNELSE
ERNA SOLBERG ER GJEST I NY SESONG AV MENNESKEVERDS PODKAST

VERN OM LIVET
Medlemsblad utgitt av Menneskeverd
Nr. 2 2021
Generalsekretær og ansvarlig redaktør:
Morten Dahle Stærk
morten@menneskeverd.no
Redaktør:
Susanne Ward Ådlandsvik
susanne@menneskeverd.no
Adresse:
Storgaten 10 b, 0155 Oslo
22 34 09 00
post@menneskeverd.no
www.menneskeverd.no
Layout: Miriam Sæter
Forsidefoto: Øyvind Ganesh Eknes
Gaver til Menneskeverd:
3000.15.51228
Menneskeverds styre:
Marit Ecklo Brevik, styreleder
Jens Espeland, nestleder
Ragnhild Helena Aadland Høen
Anne-Grethe Akselsen
Elisabeth Husabø
Anne Marken Gihlemoen
Magnus Killingland
Frida Andersen (1. vara)
Håkon Sigland (2. vara)
Ingebjørg Nandrup (3. vara)
Rådgivende utvalg:
Faglig etisk utvalg og markedsutvalg
Opplag: 9.000
Trykkeri: Østfold Trykkeri
Medlem av
Innsamlingskontrollen
Menneskeverd er en livsvernorganisasjon og
jobber for å fremme livsrett, likeverd og
livshjelp. Vi vil synliggjøre verdien av ethvert
menneskeliv: Fra før vi er født, ved nedsatt
funksjonsevne og ved livets avslutning.
Menneskeverd har tre hovedroller: Vi vil gjennom
aktiv formidling bygge kunnskap og holdninger,
og motivere til innsats for menneskeverdet. Vi
vil være et kompetansesenter for dem som søker
informasjon om våre temaer. Vi vil være en aktør
som skaper politiske resultater.
Menneskeverd bygger sitt arbeid både på
det kristne menneskesynet og på Lejeuneerklæringen,
som begge sier at alle menneskeliv
er like mye verdt.
Synspunkt som kommer til uttrykk i Vern om
livets artikler og reportasjer, står for forfatterens/
intervjuobjektets egen regning. Menneskeverds
meninger kommer til uttrykk gjennom lederen
og kommentarer skrevet av personer i Menneskeverds
stab.
DET STORE PARADOKSET
Argumentasjonen i 70-tallets abortdebatt hadde et viktig
premiss, og det var at fosteret ikke var et menneskelig individ.
Det var ikke uvanlig at fosteret ble omtalt som en «celleklump»,
som om det var en blindtarm som kunne fjernes uten videre.
Med dagens allmenne kunnskap om fosteret er argumentet
forsvunnet. Bør ikke det få betydning for debatten og for utformingen av lovverket?
For fem år siden var jeg og kona mi for første gang på ultralyd. Vi var selvsagt veldig
spente på om alt sto bra til, og gleden var stor da vi satte oss ned for å ta et bilde av
oss selv sammen med ultralydbildet. Det som, i hvert fall for far, hadde vært ganske
abstrakt, rykket straks nærmere: Vi skulle bli foreldre!
Det som også gjorde inntrykk – om enn med et annet fortegn, var at ultralydundersøkelsene
ble gjort vegg i vegg med det stedet hvor det blir foretatt abort. Jeg
har ikke noe ønske om å fordømme noen i en vanskelig livssituasjon. Samtidig trådte
paradokset frem med all tydelighet: Fokuset på barnet er blitt betydelig sterkere,
likevel er rettsvernet fremdeles alvorlig svekket.
I mai i fjor ble ultralydundersøkelse i første trimester gjort til en del av den alminnelige
svangerskapsomsorgen. En av årsakene til dette var at svært mange gravide
betaler for en slik undersøkelse på private klinikker. Mange fikk ikke bare se fosteret
én gang, men flere ganger – gjerne også med tredimensjonale bilder.
Dagens gravide har tilgang til enormt mye informasjon om barnet de bærer på,
og mange er opptatt av fosterets utvikling; de leser om hjertet som begynner å slå
etter 3–5 uker og om hvordan det gryende livet har det i livmoren. Fra neste år vil
unntaket være dem som ikke har vært på tidlig ultralyd, en undersøkelse som lar
en få se sitt kommende barn mange uker før man kan kjenne fosteret sparke og
bevege seg fra omtrent 18 uker.
Selv om Menneskeverd er kritisk til fosterdiagnostikk til alle, er det også håp knyttet
til den delen av undersøkelsen som gjøres ved hjelp av ultralyd. Kanskje vil flere
oppdage tidligere i svangerskapet at det lille fosteret på skjermen er et levende
menneske.
I en tid hvor fosterets menneskelighet trer sterkere frem enn noen gang – også
tidlig i svangerskapet – er det et paradoks at det gjøres forsøk på å svekke, fremfor
å styrke rettsvernet i starten av livet.
Morten Dahle Stærk
Generalsekretær
INNHOLD
8 SNAKKER MED UNGDOM
OM MENNESKETS VERDI
10 KJEMPET FOR DATTERENS LIV
12 HVA VIL VI MED
FOSTERDIAGNOSTIKKEN?
16 FEM GRUNNER TIL Å
BEHOLDE NEMNDENE
18 OM Å BESKYTTE UFØDT LIV
19 AKTUELT
MENNESKEVERDS STAB
Kristin Rudstaden
Informasjonsansvarlig
Maria Victoria K. Aanje
Kommunikasjonsrådgiver
(permisjon)
4STORFINT BESØK I
NY PODKAST-SESONG
Susanne Ward Ådlandsvik
Informasjonskonsulent
Ingrid Vatnar Eikje
Prosjektleder
Vern om livet arbeider etter Vær Varsomplakatens
regler for god presseskikk.
ISSN: 0333-158X
Bjarne Fevang
Administrasjonsleder
Anne Kari Sorknes
Administrasjonssekretær
Ingrid B. Svor
Markedskonsulent
Sara Marie Grimstad
Undervisningsansvarlig
(permisjon)
Fredrik Høst Hansen
Undervisningskonsulent

4 5
–DU VINNER
PÅ Å FÅ BARN
– Å få barn er en glede og en velsignelse, og må ikke regnes som et tapsprosjekt,
sa statsminister Erna Solberg da hun var gjest i podkasten «Hvorfor det» rett etter påske.
TEKST SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
FOTO ØYVIND GANESH EKNES

6 7
– Velferdssamfunnet er bygget opp på
at neste generasjon skal forsørge og
ta vare på generasjonen før dem. Vi
forventer alle en god alderdom og at
samfunnet skal ta vare på oss. Men
da trenger vi økonomi og mennesker
som kan gi den omsorgen vi trenger.
Vi trenger hender i omsorgssektoren,
hoder i næringslivet og inntekter fra
arbeidstakere for å betale for velferden
vår, sier hun.
Livet er mer enn karriere
I podkasten snakker Ivo og statsministeren
videre om at mange kvinner får
Ny innsikt
Podkasten «Hvorfor det» har 11 gjester
denne sesongen, og temaene handler
om ulike sider ved menneskelivet.
– Målet er at historiene skal berøre
oss og gi oss ny innsikt til å møte egne
erfaringer. Vi blir ikke kjent med
hverandre eller oss selv uten å stille
spørsmål. For hvem er vi egentlig?
Hvorfor har vi blitt som vi har blitt?
Hvor er vi på vei? Og hvilket samfunn
ønsker vi å skape? Menneskeverd
jobber for et samfunn hvor det er plass
til alle, og plass til hele mennesket.
Sesongens gjester
Den ferske podkasten «Hvorfor
det» er etterfølgeren til «Alle våre
dager», som ble lansert i fjor vår.
Initiativtaker og programleder er, nå
som sist, Menneskeverds prosjektleder
Ingrid Ivo Vatnar Eikje.
– Denne gangen har jeg stilt «hvorfor»-spørsmål
til gjestene for å få
svar på ting jeg lurer på. Som liten
jente stilte jeg flere hundre spørsmål
om dagen. Men så ble jeg voksen, og
mange av spørsmålene ble plutselig for
dumme å stille. Må det være sånn? Vi er
altfor redde for å tråkke hverandre på
tærne eller stille «forbudte» spørsmål.
HVIS VI SKAL REGNE ALT
I PENGER, SÅ ER VI UTE
Å KJØRE SOM SAMFUNN.
– Statsminister Erna Solberg
MED DENNE PODKASTEN VIL VI SYNLIGGJØRE
MENNESKEVERDETS PLASS I VÅR HVERDAG,
OG UTFORSKE GRUNNLEGGENDE SIDER VED DET Å
VÆRE ET MENNESKE.
dårligere økonomi ved å få barn, og Ivo
spør direkte hvorfor hun som kvinne
taper på å få barn. Der er Erna Solberg
klokkeklar i sin respons:
– Det gjør du ikke. Du vinner på å få
barn. Hvis vi skal regne alt i penger, så
er vi ute å kjøre som samfunn. Det å få
barn er en glede og en velsignelse, og
gir mange flotte opplevelser. Du skal få
barn fordi du har lyst på barn, det gir
deg utrolig mye. Og livet er veldig mye
mer enn karrieren din. På den andre
siden er det ikke umulig å kombinere
karriere med det å ha barn. Vi har en
utstrakt familiepolitikk i landet vårt,
noe som gjør det mulig å være både
foreldre og yrkesaktive på heltid.
Med denne podkasten vil vi synliggjøre
menneskeverdets plass i vår hverdag,
og utforske grunnleggende sider ved det
å være et menneske, avslutter Ingrid Ivo
Vatnar Eikje. ◆
Du finner podkastene på
www.menneskeverd.no og der du ellers
lytter til podkast.
På neste side får du en oversikt over
gjestene i podkasten denne sesongen og
hvilke temaer de snakker om.
Espen Lervaag:
Hvorfor blir vi så lett krenka?
FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
Else Kåss Furuseth:
Hvorfor tar noen livet sitt?
FOTO ØYVIND GANESH EKNES
Sigrid Bonde Tusvik:
Hvorfor tør jeg ikke å si det jeg mener?
FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
Hilde Østby:
Hvorfor slutter voksne å leke?
FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
Geir Lippestad: Hvorfor ville Geir Lippestad
være Breiviks forsvarer?
FOTO ØYVIND GANESH EKNES
Men nysgjerrighet er en bærebjelke
i ethvert samfunn. Ved å utforske,
undersøke og tørre å stille vanskelige
spørsmål, åpner vi opp for refleksjon og
undring, tror Ivo.
Unødvendig å bli irritert
Statsministerens oppfordring til norske
kvinner i nyttårstalen for to år siden
– om å føde flere barn – har fått mange
til å reagere. Og ett av spørsmålene
Ivo stiller, er om Erna Solberg forstår
dem som blir irritert og som sier at de
«nekter å være Ernas fødemaskin».
Til det svarer Solberg at hun mener
det er unødvendig å bli irritert over en
uttalelse om at mennesker har betydning
i samfunnet vårt.
Sønnen fikk aldri en lillebror
Solberg forteller om egne erfaringer fra
tilværelsen som yrkesaktiv tobarnsmor,
om fordeling av husarbeid, organisering
av hverdagen og om hvorfor det
aldri ble noe barn nummer tre.
– Sønnen min ønsket seg en lillebror
da han var liten, men det fikk han ikke.
Jeg var 36 da jeg fikk mitt første barn
og 38 da jeg fikk mitt andre. Så ble jeg
kommunalminister to år etter, og da ble
det aldri et tredje barn.
Hun peker på at en av grunnene til at
norske kvinner får færre barn, er at de
i likhet med henne selv får sitt første
barn i midten av 30-årene, og da får de
naturlig nok færre barn.
Sunniva Gylver: Hvorfor klarte
ikke søsteren til Sunniva å spise?
FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
Olaug Bollestad:
Hvorfor blir jeg aldri fornøyd med kroppen min?
FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
Kaveh Rashidi:
Hvorfor bør menn gråte?
FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
Helene Uri:
Hvorfor bruker kvinner og menn forskjellig språk?
FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
Finn Schjøll: Hvorfor tør jeg
ikke å være meg selv?
FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK

8 9
Snakker med
ungdom om
menneskets verdi
Hvordan kan vi bidra til å skape et samfunn med plass til alle? Det er ett
av spørsmålene Fredrik Høst Hansen stiller når han møter unge mennesker
over hele landet.
TEKST OG FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
Det siste året har undervisningskonsulent
Fredrik Høst Hansen
(26) i Menneskeverd reist rundt
til folkehøgskoler, konfirmantgrupper,
ungdomsskoler og videregående skoler
for å snakke om når et menneske får
verdi og hvorvidt alle mennesker har
rett til å leve. Temaer som abort, sortering
og dødshjelp skaper engasjement
og diskusjon.
Til tross for nedstengninger av skoler
og lokalsamfunn flere steder i landet,
har Fredrik gjennomført nesten alle
undervisningsoppdragene han hadde
på planen. Kun tre ganger har han vært
nødt til å undervise digitalt i stedet
for fysisk.
VI MÅ HELE TIDEN TØRRE Å TA STILLING TIL
DE HOLDNINGENE VI HAR, SÅ VI IKKE HAVNER
I ET SPOR HVOR VI MENER DET VI MENER
KUN AV GAMMEL VANE.
– Det er soleklart bedre å være fysisk til
stede og kunne møte ungdommen. Man
får en helt annen kontakt, og det er mye
lavere terskel for samtaler og diskusjon
når man møtes
ansikt til ansikt,
sier Fredrik.
– Hvilke temaer opplever
du engasjerer ungdommene
aller mest?
– Abort og spørsmålet om når menneskelivet
får verdi, er temaer som de fleste
har en del tanker rundt og som engasjerer.
Det blir ofte mange spennende
samtaler rundt disse spørsmålene.
Et samfunn med plass til alle
– Hvorfor er det viktig å undervise
ungdom om disse temaene?
– Når jeg spør ungdommene: «Når
begynner livet», får jeg hundre forskjellige
svar. Hvordan kan det komme
så mange ulike svar på noe så grunnleggende,
som besvares så tydelig
innenfor biologien? Det blir stadig viktigere
at meningene vi har, er basert i
kunnskap og fakta, og ikke i hva vi selv
synes er riktig.
– Hvordan ble du selv engasjert i disse
temaene?
– Jeg har alltid vært engasjert i at
mennesker skal føle seg akseptert og
at det skal være plass til alle i samfunnet.
Det er lite som slår den tryggheten
man kjenner på når man er ønsket
og velkommen et sted. Det er vondt å
kjenne på det motsatte. Jeg tror de fleste
har kjent på den sistnevnte følelsen. Vi
gjør mye riktig i Norge, men vi må ikke
glemme at vi som land fortsatt har et
stort forbedringspotensial. Temaer som
sortering, abort og dødshjelp skaper
ofte sinne og steile fronter, men jeg
ønsker å nærme meg tematikken uten
at jeg eller de som lytter kommer i forsvarsmodus.
Vi må kunne snakke om
tematikk som dette på en sivilisert måte,
uansett hvilke tanker vi har pakket med
oss i bagasjen.
Meningsfullt
– Hvorfor skal Menneskeverd fortsette
å drive med undervisning og holdningsskapende
arbeid?
– Vi har alle holdninger som vi trenger
å utfordre, og vi må hele tiden tørre å
ta stilling til de holdningene vi har, så vi
ikke havner i et spor hvor vi mener det vi
mener kun av gammel vane. Lovene vi
har i Norge påvirker hvilket menneskesyn
vi har, og det er viktig at de unge
blir bevisste på dette. I årene fremover
vil det komme mange nye debatter, ikke
minst knyttet til bioteknologi og aktiv
dødshjelp, og da bør man ha gjort seg
opp noen tanker.
– Hva er mest utfordrende i denne
jobben?
– Det kan være ganske skummelt å stå
foran mange mennesker som jeg ikke
aner hvem er. Jeg vet ikke hvilke historier
de bærer med seg eller hva de har
gått gjennom før vi møtes. Og der, helt
ut av intet, kommer det en ung herremann
som skal snakke om temaer som
mange helst vil unngå å prate om, og
det skal jeg gjøre på en god måte uten
for mye snikksnakk, på ganske kort tid.
– Hvordan er følelsen etterpå?
– Den er god. Jeg er ofte lettet. Særlig
når jeg merker at responsen har vært
bra. Da synker det inn hvor meningsfullt
det er å snakke om disse temaene.
Nye refleksjoner
– Hva gir mest «kick»?
– Jeg synes det er veldig gøy å få
spørsmål som blir starten på gode
samtaler. Da opplever jeg at jeg
har nådd målet. Målet er ikke å tre
meninger over hodet på de som er der,
men å åpne opp for nye refleksjoner og
skape gode samtaler.
– Hva har det gjort med deg personlig
å jobbe såpass mye med disse temaene?
– Det kan ofte være tungt å dykke
inn i en del av tematikken vi jobber
med, derfor er det godt å ha kolleger
man kan stille spørsmål og snakke
med. Jeg tror jeg har vokst mye
på det å tørre å stille «dumme»
spørsmål. Det er viktig å spørre!
Jeg har også fått en tydeligere forståelse
av at hvis man ikke viser medfølelse
og omsorg for mennesker uansett
hvor uenige man måtte være i
sak, er det svært vanskelig å finne
«common ground», avslutter
Fredrik Høst Hansen. ◆
– Målet er ikke å tre meninger over
hodet på unge mennesker, men å åpne
opp for nye refleksjoner og skape gode
samtaler, sier undervisningskonsulent
Fredrik Høst Hansen i Menneskeverd.

10 11
Ap vil avvikle nemndsystemet og
utvide retten til selvbestemt abort
til uke 18. – Uforståelig og trist, sier
Kristin Rudstaden i Menneskeverd.
FOTO MOSTPHOTOS
Kjempet for Lise Maries liv
Mona Pedersen Unnerud ble rådet til å ta abort da legen oppdaget en risiko
for hjerneskade hos barnet hun ventet. I dag er datteren en livsglad 18-åring.
Mona forteller selv hva som skjedde.
Jeg skulle ha mitt tredje barn og møtte opp til ultralyd i uke
19. «Oi, her er det litt for mye væske i hjernen,» sa jordmoren.
Jeg ble henvist til en spesialist som fortalte meg at det var ti
prosent sjanse for en kraftig hjerneskade, og at barnet mest
sannsynlig ville dø ved fødsel.
«Men det er ikke noe problem å få innvilget senabort altså.
Bare skriv under her du, så får du det gjennom i nemnda. Vi
må jo tenke på at du har to barn fra før,» sa han.
Han var en sånn ovenfra og ned lege. Han ga meg ingen alternativer
eller informasjon. Hvordan hadde jeg reagert hvis jeg
hadde vært 19 år og usikker?
Livet vil alltid være et risikabelt prosjekt, men det at hun
hele tiden har følt seg ønsket, akseptert og verdifull akkurat
som hun er, ruster henne til dette prosjektet. «Jeg er så
fornøyd med meg selv. Og du var jammen heldig som fikk
meg, mamma,» sier hun.
Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. ◆
AP VEDTAR FRI ABORT TIL UKE 18
Arbeiderpartiet utvider retten til selvbestemt abort til uke 18. Det er konsekvensen av partiets vedtak på
vårens landsmøte om å avvikle abortnemndene.
Heldigvis hadde jeg bein i nesa, og lot ikke ham ta valget for
meg. Så jeg dro hjem og ringte ham dagen etterpå.
Siden det ikke var fare for eget liv, sa jeg at jeg ville beholde
barnet. Jeg var ikke i tvil. Han ble sur og svarte: «Jeg tror ikke
du har forstått hva jeg mener.»
For andre gang måtte jeg stå opp for meg selv. Jeg stod midt i
en krise, og jeg skulle ikke trenge å forsvare valget mitt overfor
en lege. «Hvis du ikke godtar dette, så finner jeg en annen
lege,» svarte jeg bestemt.
Han aksepterte valget mitt og ble snill som et lam. «Det finnes
mange som kan hjelpe dere,» sa han og ga meg informasjon
om hvilke rettigheter jeg har.
Istedenfor å gi meg denne informasjonen når jeg trengte den
som mest, ble det forventet at jeg skulle ta abort for å spare
barnet, meg selv, familien min og samfunnet. En leges ord
kan bety vanvittig mye, og alle vi kvinner har rett på å få vite
alternativene. Hvordan skal vi ellers kunne ta et valg?
Det ble et flott svangerskap! Det var sorg og glede om hverandre,
omsluttet av en underlig ro og fred. Jeg fødte ei vakker
jente som i dag er 18 år gammel. Hun har innlagt shunt på
grunn av vannhode og en epilepsi som er under kontroll. Lise
Marie elsker livet og er en kjemperessurs!
«Jeg er så fornøyd med meg selv. Og du var jammen heldig som fikk meg,»
sier Lise Marie til mamma Mona Pedersen Unnerud.
FOTO PRIVAT
Landsmøtet til Arbeiderpartiet kom til
enighet. «Arbeiderpartiet vil avvikle
nemndsystemet i abortloven mellom
uke 12 og uke 18 og utrede et alternativt
og frivillig tilbud til kvinner mellom uke
12 og 18. Kvinnenes selvbestemmelse
skal sikres».
Utvider grensen
Vedtaket om abort, der partiet samlet
seg om å avvikle abortnemndene
og utrede et alternativt og
frivillig tilbud til kvinner mellom
12. og 18. uke, blir oppfattet som
å utvide grensen for selvbestemt
abort til 18 uke.
– Det har vært tradisjon for Arbeiderpartiet
å stille seg på kvinnens
side, men vi gjør det grundig.
Derfor er en utredning som belyser
dette godt veien å gå, sa Støre til NRK
under landsmøtet i april.
Uforståelig og trist
– Det er helt uforståelig og veldig trist
at i en tid hvor barnets rettsstilling er
sterkere enn noen gang, så velger Ap
å gå motsatt vei og dramatisk svekke
barnets rettigheter nesten halvveis inn
i svangerskapet, sier Kristin Rudstaden,
fungerende informasjonsansvarlig i
Menneskeverd.
Hun peker på at funksjonen til nemndene
er å ivareta rettsvernet til fosteret.
– En nemnd handler ikke om kvinnens
EN NEMND HANDLER IKKE OM
KVINNENS SELVBESTEMMELSE,
MEN OM FOSTERETS RETTSVERN.
– Kristin Rudstaden, Menneskeverd
selvbestemmelse, men om fosterets
rettsvern. I abortloven har man definert
at fosteret har et økt rettsvern fra uke
12, sier Rudstaden.
Hun tror ikke at det å avskaffe nemnd-
ene og å utvide grensen for selvbestemmelse
vil få konsekvenser for antall
aborter i Norge eller når i svangerskapet
kvinner tar abort.
– Dette er mer en prinsipiell enn en
praktisk debatt. Konsekvensen av å
gjøre et foster rettsløst helt frem til uke
18 er veldig alvorlig for samfunnet. Det
utfordrer viktige etiske spørsmål, som
når blir vi et menneske med identitet
og egenverd, sier Rudstaden.
Radikal endring
Senterpartiet gir signaler om at
det vil være vanskelig å sitte i
regjering med et parti som ønsker
å utvide abortgrensen.
– Det å skrote nemndordningen
er en veldig radikal endring av
dagens abortlov, sier Sps helsepolitiske
talsperson Kjersti Toppe til NTB. Hun
gjør det klart at Sp vil forsvare dagens
abortlov i eventuelle regjeringsforhandlinger
med Ap dersom de rødgrønne
vinner valget til høsten. ◆

12 13
FOTO MOSTPHOTOS
Det viktigste spørsmålet er ikke «ja eller nei
til fosterdiagnostikk», men hvordan vi skal
bruke NIPT til beste for individer og samfunn,
skriver Eivor Oftestad, Bjørn Hofmann og
Morten Magelssen i denne kronikken.
Hvordan begrunner vi fosterdiagnostikken,
og dermed også
måten vi avgrenser den på,
spør Eivor A. Oftestad, Bjørn
Hofmann og Morten Magelssen.
VEIVALGET
ER GJORT,
MEN HVOR
GÅR VEIEN?
Da debatten om bioteknologi og
abort raste som verst i nittiårene,
uttrykte trioen Kristin Clemet (H),
Kristin Halvorsen (SV) og Kristin Aase
(KrF) uro over å gå utviklingen i møte
uten grundig etisk refleksjon (Abort – en
debatt for 90-årene (1996)). De pekte på
at vi innen få år ville få flere nye fosterdiagnostiske
metoder. Spørsmålet var
om disse ville bli innført «etter ultralydmetoden»,
det vil si for alle – slik at de
fleste kvinner vil oppfatte dem som
obligatoriske. Dette spørsmålet, mente
de, ville bli et veivalg.
Hva vil vi med fosterdiagnostikken?
Dette veivalget ble gjort da bioteknologiloven
ble revidert i mai 2020. Stortingets
vedtak innebar en ny fase i historien om
fosterdiagnostikk i Norge. For første gang
skulle alle gravide få rett til fosterdiagnostikk,
i form av tidlig ultralyd. I tillegg ble
blodprøven NIPT (ikke-invasiv prenatal test)
tillatt slik at alle som ville og kunne betale,
kunne kjøpe den. Veivalget ble tatt, men vi
vet fortsatt ikke hvor veien fører oss.
SOM SAMFUNN HAR VI UNNLATT Å TA STILLING
TIL DE SPØRSMÅLENE SOM ER BÅDE VIKTIGST OG
VANSKELIGST: HVA VIL VI MED FOSTERDIAGNOSTIKKEN
– HVA ER DENS FORMÅL?

14 15
SOSIALE MEDIER FØRTE OSS INN I OVERVÅKINGS-
SAMFUNNET UTEN AT VI FORSTO HVA SOM SKJEDDE,
DELVIS FORDI VI VAR NAIVE OG IKKE STYRTE
TEKNOLOGIEN MOT VÅRE FORMÅL. SLIK KAN DET
OGSÅ BLI MED FOSTERDIAGNOSTIKKEN.
For til tross for mange spaltemeter med
diskusjon i årenes løp, er det noe viktig
som har manglet. Som samfunn har vi
unnlatt å ta stilling til de spørsmålene
som er både viktigst og vanskeligst: Hva
vil vi med fosterdiagnostikken – hva er
dens formål? Hvordan begrunner vi
fosterdiagnostikken, og dermed også
måten vi avgrenser den på? Dette er
grunnleggende spørsmål som handler
om hvilke verdier vi styrer ut fra og mot.
Disse spørsmålene staker ut veien for
fremtidens fosterdiagnostikk. Hva
formålet er, handler om hvilken retning
veien tar. Svarene vi gir i dag vil skape
presedens og være førende når vi møter
morgendagens mange muligheter i form
av nye fosterdiagnostiske teknologier.
Kartlegging av alle gener
Her er noen eksempler. Det systemet for
fosterdiagnostikk som velges og brukes
i dag, vil være det selvsagte utgangspunktet
for diskusjoner om hvordan
nye teknologier skal innpasses. Når for
eksempel NIPT brukes for å undersøke
spesifikke kromosomavvik, vil det
fremstå naturlig å tilby NIPT også for
kartlegging av alle fosterets gener,
når dette blir tilgjengelig. Blodprøven
tas allerede, og det er bare snakk om
en annen laboratorieanalyse av den
samme blodprøven. «Bevisbyrden» vil
bli liggende hos dem som mener den
nye analysen ikke skal tilbys.
Et annet eksempel kan være å kombinere
diagnostikk med genredigering. Vi
kan allerede i dag kartlegge befruktede
eggs gener og velge det befruktede egget
med den gunstigste genkombinasjonen.
Da velger vi blant det som naturen gir.
Vi kan også gå et steg videre, og endre
det befruktede eggets gensammensetning
ved hjelp av genredigering, som
for eksempel CRISPR. Da får vi mulighet
til «tilvalg» av ønskede egenskaper mer
direkte. Skrittet fra utstrakt fravalg (ved
å destruere) og tilvalg (ved å velge ut),
og til å skape egenskaper er ikke så
stort, logisk sett. Dessuten er det langt
mer effektivt.
Et tredje eksempel handler om måten
vi tenker på. Dersom vi er vant til å
tenke at selvbestemmelse er det viktigste
prinsippet for fosterdiagnostikk,
blir det vanskelig å argumentere mot
at kvinner skal kunne velge kjønn eller
andre egenskaper for sine fremtidige
barn. Autonomi-prinsippet og retten
til informasjon om fosterets gener gir i
seg selv ingen begrunnelser for prinsipielle
grenser for selvbestemmelsen og
informasjonen.
Vanskelig vei tilbake
Poenget er at veien tilbake er vanskelig
eller virker umulig. Når teknologien
er innført, må vi avfinne oss med den.
Derfor er det starten på, og innføringen
av, fosterdiagnostiske teknologier som
teller. Det er nå vi må diskutere fordi
dagens beslutninger legger føringer for
morgendagens valg.
Vår påstand er altså at hvis vi hadde
utstyrt oss selv med gjennomtenkt
og mest mulig omforent klargjøring
av fosterdiagnostikkens formål,
begrunnelse og avgrensning, ville vi
stått langt bedre rustet til å møte de
utfordrende spørsmålene fra morgendagens
fosterdiagnostikk.
Er formålet å sikre og bedre helsen
til kvinner eller fremtidige barn? Er
det å gi kvinner og par bredest mulige
reproduktive valg? Er det å vite mest
mulig om fremtidens samfunnsborgere?
Er det å gi folk det de etterspør?
Er det å gi fagfolk spennende
arbeidsoppgaver? Eller er det å sanke
stemmer? Vi har aldri gitt klare svar på
disse spørsmålene.
Et samfunn vi ikke ønsker oss
Uten slike svar vil veien videre snarere
styres av den teknologiske utviklingen:
vi gjør det teknologien har gjort mulig,
fordi det er mulig. Dersom vi ikke er
bevisst formålet med fosterdiagnostikk,
kan vi ende opp i situasjoner og med
praksiser som vi ikke har forutsett, og
som vi som samfunn kanskje ikke vil ha.
Noe lignende har vi sett på andre felt.
Sosiale medier førte oss inn i overvåkingssamfunnet
uten at vi forsto
hva som skjedde, delvis fordi vi var
naive og ikke styrte teknologien mot
våre formål. Slik kan det også bli med
fosterdiagnostikken. NIPT og andre
former for fosterdiagnostikk kan ha
skjellsettende konsekvenser – både
for «befolkningshygiene» og verdier
– helt uten at det er ønsket eller villet.
SUMMEN AV FORSTÅELIGE INDIVIDUELLE
HANDLINGER, SOM Å VILLE HA ET FRISKT BARN
MED GODE MULIGHETER FOR ET GODT LIV, KAN BLI
ET SAMFUNN VI IKKE ØNSKER OSS.
Summen av forståelige individuelle
handlinger, som å ville ha et friskt barn
med gode muligheter for et godt liv, kan
bli et samfunn vi ikke ønsker oss. Derfor
er det viktig at vi styrer teknologien (så
mye som vi kan) ut fra våre mål. Det
viktigste spørsmålet er ikke «ja eller nei
til NIPT» eller andre former for fosterdiagnostikk,
men hvordan vi kan bruke
bioteknologien til beste for individer og
samfunn. ◆
Kronikken ble først publisert i Morgenbladet
5. mars 2021
FERSK BOK OM FOSTERDIAGNOSTIKK
Kronikkforfatterne Eivor A. Oftestad, Bjørn Hofmann og Morten Magelssen har
skrevet boken «Hva vil vi med fosterdiagnostikken?» som kom ut tidligere i år
på Cappelen Damm akademisk.
Fosterdiagnostikk er den bioteknologien som har vært
mest debattert i Norge: Hvor mye skal vi kunne vite om og
bestemme over egenskapene til fremtidige barn? Hvilken
verdi har et liv med funksjonshemming? Når får et menneskeliv
rett til beskyttelse? Ultralydbildet er for mange «det
første møtet» med et fremtidig barn. Men det kan også gi oss
vanskelige valg om fremtidig liv og død. Denne boken drøfter
de etiske aspektene ved fosterdiagnostikk. Boken presenterer
Boken «Hva vil vi med fosterdiagnostikken» handler om hvem som skal bli
fremtidige borgere og hva vi skal vite om dem.
ulike former for fosterdiagnostikk og drøfter disse i lys av
fire sentrale prinsipper i bioetikken: velgjørenhet, ikke skade,
rettferdighet og autonomi. I tillegg drøfter den utfordringer
for fremtidens fosterdiagnostikk. Boken klargjør etiske aspekter
og argumenter som er viktige for helsepersonell, og for alle
som er opptatt av utviklingen av helsetjenester, helsepolitikk
og samfunn. Den handler nemlig om hvem som skal bli fremtidige
borgere og hva vi skal vite om dem.
Øverst: Bjørn M. Hofmann, Eivor A. Oftestad og Morten
Magelssen.
FOTO ANBJØRG KOLAAS (UIO)
FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK

516 17
1. Fosterets juridiske rett til vern
Barn, også ufødte, har en selvstendig rettsstilling uavhengig av mors rettsstilling. Retten til abort er et
unntak fra dette, og i Norge har vi fri abort frem til uke 12. Norsk lov sikrer et visst rettsvern for fosteret
mellom uke 12 og uke 18 i svangerskapet ved at det er satt noen kriterier for abort som må behandles i
nemnd. En forskyvning av denne grensen er en innskrenkning av fosterets rettigheter, og det vil være
rettsløst nesten halvveis inn i svangerskapet. Så lenge barnet er sikret et økt rettsvern fra uke 12, er det
umulig for mor å ta den avgjørelsen alene, da må nemnden erstattes av en annen juridisk behandlingsform
som ivaretar barnets rettsvern. Abort blir ofte omtalt i lys av kampen for kvinners likestilling. Abort er
mer enn en mulighet for å avbryte et uønsket svangerskap, det er to friheter som kolliderer. To hensyn
må vektes, og det vil være alvorlig å overkjøre den ene parten uten en juridisk rettskjennelse for begge
parter. Et moderne syn på kvinnen må ikke automatisk
inkludere et gammeldags og avleggs syn på fosteret: At
det ikke er eget menneske og at det er redusert til å være NEMNDEN ER IKKE TIL FOR
et organ man kan klare seg uten. Et moderne samfunn
tar begge på alvor.
Å UNDERGRAVE KVINNENS
2. Sene aborter kan oppleves SELVBESTEMMELSE, MEN
traumatiske
FOR Å GI MYNDIGHET TIL
Jo senere i svangerskapet aborten foretas, jo mer ligner
det på en vanlig fødsel. Aborten må settes i gang som en
BARNETS STEMME.
fødsel. Fra denne tiden vil det også forekomme at barnet
fremdeles viser livstegn når det kommer ut. Å abortere et barn så langt ut i svangerskapet, kan føre
til større traumer. Det vil da være mindre sårbart for mange å slippe å stå som eneansvarlig i beslutningen.
Jordmødre som er med på senaborter, opplever stadig at kvinner blir overrasket over hvor
velutviklet barna ser ut og hvor store de er. Jordmødre opplever at kvinnene i varierende grad har fått
den informasjonen.
3. Hvor skal vi sette grensen?
Ingen ønsker fri abort frem til fødsel. Det må derfor settes en grense hvor barnet har fullt rettsvern og
kvinners selvbestemmelse ikke kan få gehør. Argumentet om at fjerning av nemndene betyr full selvbestemmelse,
er derfor inkonsekvent. Selvbestemmelsen vil begrenses på et tidspunkt uansett, og etter
dette må man ha en nemndavgjørelse i spesielle tilfeller. Spørsmålet bør derfor være: Hvilke gode grunner
har vi for å svekke fosterets rettsvern så sent i svangerskapet?
GRUNNER TIL
Å BEHOLDE
ABORT-
NEMNDENE
FOTO ISTOCK
FOTO ISTOCK
Det skal ikke være opp til enkeltmennesker å definere verdien til et annet
menneske. Det er en privatisering av dypt etiske spørsmål som dreier seg
om liv og død. Ved å fjerne nemnden, bagatelliserer vi menneskeverdet og
beveger oss bort fra den grunnleggende tanken om at hvert menneske har
et iboende egenverd. Nemnden er ikke til for å undergrave kvinnens selvbestemmelse,
men for å gi myndighet til barnets stemme. Kvinners erfaringer
og den umiddelbare opplevelsen av barnets menneskeverd både før og etter
en abort, forsvinner ikke, uansett hvem som har det siste ordet. Det må vi
ta på alvor.
Her er fem grunner til å beholde abortnemndene.
TEKST KRISTIN RUDSTADEN
4. Nemnden er også en støtte for kvinnen
Vi vet at mange kvinner presses til å ta abort. Flere kvinner kan fortelle at 12-ukersgrensen er en støtte
mot et slikt press. Etter dette tidspunktet kan hun enklere si at det er for sent å ta abort. Mange forteller
at nemnden opplevdes som en støtte og hjelp i det vanskelige valget. Det er også mange som opplever det
vondt og traumatisk å møte i nemnd. Det bør stilles spørsmål ved om det er god kvinnehelse å overlate
kvinnen med valget og ansvaret alene i en slik sårbar situasjon. Nemndavgjørelsen kan være viktig å
støtte seg til fordi andre har deltatt i beslutningen. Nemnden tar kun beslutningen om man oppfyller
kriteriene, det vil fremdeles være opp til den enkelte om man ønsker å ta abort. Å flytte en eventuell
behandling ut av nemndinstituttet, åpner også for en mer vilkårlig behandling for kvinnen, da det de
siste årene har blitt satt fokus på en mest mulig lik behandling av den abortsøkende kvinnen. Her har
dagens nemnder erfaring og kompetanse.
5. Åpner opp for en seleksjon
Innføring av fosterdiagnostikk for alle samtidig med en utvidelse av selvbestemt abort til uke 18, kan få
konsekvenser for hva vi tar med i vurderingen om man står i en slik avgjørelse. Kunnskapen om ulike
utviklingsavvik og diagnoser er mer tilgjengelig, og mange vil naturlig nok vente med å ta en avgjørelse
til svaret fra første tidlige ultralydundersøkelse og et eventuelt svar på en NIPT-test foreligger. På sikt
kan fri abort frem til uke 18 fremme muligheten til å ta abort basert på kjønn og andre mindre alvorlige
tilstander. På et generelt grunnlag trenger vi systemer som er rigget for å begrense seleksjon i alle typer
sammenhenger, også her.
Barnet i mors liv er i det minste sikret et økt rettsvern fra uke 12, og mor kan ikke ta en avgjørelse om abort alene etter dette
tidspunktet. Hvis ikke en abortnemnd skal behandle søknaden, må en annen juridisk instans kobles inn.
→

Leserinnlegg
18 19
OM Å BESKYTTE UFØDT LIV
– OG SNU TILBAKE TIL EN BÆREKRAFTIG UTVIKLING
Vi som deltok i abortkampen på 70-tallet, er forskjellige. Noen kjempet
– og kjemper fortsatt – på det ufødte livets side, skriver lektor Anne
Gunn Pettersen.
Det lille livet, som ikke aner noe om
under hvilke omstendigheter det har
blitt til, trenger rettsbeskyttelse. Det
kan ikke være riktig at én av to foreldre
skal kunne avskjære et gryende
livs mulighet til å bli født.
Uønskede svangerskap starter alltid
med to personer. To med like stor
kunnskap om at denne handlingen
kan resultere i et nytt, levende foster.
Dersom begge to på forhånd hadde blitt
opplært til at hvis det blir liv, er vi nødt
til å ta oss av det – måtte de før handlingen
spørre seg selv om de var villige til å
ta den risikoen. Mann og kvinne burde
på lik linje ha i bakhodet at dette kan
føre til mye arbeid og store utgifter.
Får ikke lov til å ta
ansvar
Nå er det imidlertid
ikke slik. De vet
at om det oppstår
nytt liv, kan kvinnen
bestemme at det skal
fjernes. Men når
en graviditet er
et faktum,
ILLUSTRASJON ISTOCK
selv om den ikke er ønsket, veller
følelsene fram. Kvinnen som kjenner
at et nytt liv er unnfanget, blir fylt av
undring, fortvilelse, glede, frykt, håp
– det er mye å ta stilling til. Fra naturens
side ligger det et ønske om å bære fram
dette barnet og la det få muligheten til
å vokse opp. Samtidig kan hun rystes
av tanken på alt som forandres med
dette. Men det var to personer i utgangs-
punktet. Hvorfor skal samfunnet legge
avgjørelsen om eventuell abort på kvinnen
alene? Mannen har i dag ingen ting
han skulle sagt, selv om han er villig til
å bli alene-pappa og satse alt han kan
for å gi sitt barn et liv. Kan dette være
rettferdig? Han får ikke lov til å ta
ansvar for sin handling.
Samfunnet må strekke
seg langt
Det er riktignok
kvinnen som må
bære omkostningene
med å bære
barnet fram i ni
måneder og så
eventuelt ta belastningen
med å gi det
fra seg. Men er ikke
belastningen med
å vite at man har hindret et liv i å vokse
fram, like stor? Dette blir det snakket
for lite om.
I litteraturen har problemene rundt
uønskede svangerskap vært skrevet
om i mange år, og vi må stadig tenke
gjennom dette på nytt, det skylder vi de
aborterte fostrene. De fikk ikke sjansen
til å uttale seg selv.
DET KAN IKKE VÆRE RIKTIG AT ÉN AV TO FORELDRE
SKAL KUNNE AVSKJÆRE ET GRYENDE LIVS MULIGHET
TIL Å BLI FØDT.
Torborg Nedreaas sin roman fra 1947
«Av måneskinn gror det ingenting» er et
slikt tankevekkende litterært verk. Den
holder fram at kvinner må ha rett og
mulighet til å få de barna de har unnfanget
og ønsker. Jeg mener samfunnet må
strekke seg langt med å gi kvinnen all
mulig økonomisk hjelp så hun slipper å
velge døden for det spirende livet. Når
unnfangelsen har skjedd, finnes intet
valg. Da må planer endres, men det
må være mulig. Og mannen må ta sin
del av ansvaret. Om dette blir nedfelt i
guttenes og jentenes bevissthet fra de er
skolebarn, vil kanskje antallet uønskede
svangerskap gå ned.
Aborttallet i Norge er synkende, likevel
var det i 2019 ifølge Folkehelseinstituttet
11 726. Med endret holdning og økonomisk
satsing kan disse barna reddes. ◆
Mannen har i dag ingen ting han skulle sagt, selv om han er villig til
å bli alene-pappa og satse alt han kan for å gi sitt barn et liv, skriver
Anne Gunn Pettersen i dette leserinnlegget.
STOR OPPSLUTNING
OM ROCKESOKK
Også i år var det mange som tok på seg
ulike sokker på verdensdagen for Downs
syndrom den 21. mars. Menneskeverd har i
flere år markert dagen gjennom kampanjen
«Rockesokk». I år som i fjor var Stiftelsen VI
med på kampanjen og sørget for at «Rockesokk»
ble markert på reklameskjermer i hele landet.
Stian «Staysman» Thorbjørnsen var med som
ambassadør, og Menneskeverd sendte en
personlig film til alle sine medlemmer. Om lag
12 000 deltok på Facebook.
LIVSVERNPRISEN 2021
I skrivende stund planlegger Menneskeverd å dele ut Livsvernprisen 2021 til Kjersti
Toppe torsdag 10. juni kl. 12–14 på Hotel Continental i Oslo. Vi vet imidlertid ikke
hvordan smittesituasjonen blir i hovedstaden på den tiden, så derfor er det en viss
mulighet for at vi må utsette prisutdelingen nok en gang. Vi holder medlemmene
våre løpende orientert via nyhetsbrev på e-post.
BOK OM DOWNS SYNDROM
Erfarne fagfolk og om lag 200 foreldre fra hele Skandinavia har bidratt i den ferske
boken Downs syndrom – De første årene. Boken er til alle som har fått et barn med
Downs syndrom og til dem som har fått beskjed om at barnet de venter har et ekstra
kromosom 21. Den er til familien, venner og alle hjelperne rundt dem.
Forfatterne har begge tilknytning til barn med Downs syndrom. Christina Haulrich
Klausen er mor til Esther og Bjørg. Hun ville lage den boken hun selv savnet da Bjørg
ble født. Liv Berit Karlsen er tante til Marion med Downs syndrom.
I boken forteller foreldre om hverdagen
med barn med Downs syndrom. I tillegg er
boken spekket med metoder og praktiske
råd basert på forskning og utvikling innen
medisin, psykologi, pedagogikk, logopedi,
fysioterapi og andre fagområder.
De som står bak boken, har hatt som
utgangspunkt at personer med Downs
syndrom utvikler seg og lærer hele livet,
akkurat som alle andre. De trenger bare en
del støtte underveis. Og det er kunnskap
om denne støtten de ønsker å dele. De
peker på at det har skjedd en revolusjon
i kunnskapen om Downs syndrom de siste
tiårene, og de generasjonene som vokser
opp nå, mestrer ting man før trodde var
umulig. Det betyr selvstendighet, venner,
arbeid, trivsel og deltagelse i samfunnet.
Boken er utgitt på Skauge Forlag.
Jeg har tvilt meg frem til mitt
standpunkt, og det er at jeg ikke
er for aktiv dødshjelp i Norge.
Jeg ønsker ikke Oregon- eller
Sveits-modellen. Jeg ønsker meg
et helsevesen med god palliativ
omsorg. Der døden blir snakket
om, og at god palliasjon er det
som er i fokus for alle. Ikke
retten til noen få som ønsker
å avslutte livet.
Kathrine Hald, lege, Fædrelandsvennen,
15. januar 2021
Hovedargumentet til dem som
vil utvide abortloven, er at det er
ingen andre enn kvinnen selv som
skal ta valget. Men de færreste vil
nok mene det i ytterste konsekvens.
Et sted må det settes en
grense. Spørsmålet er da hvorfor
ved uke 18? (…) Man kan se på
det som en selvsagt styrking av
kvinnens selvbestemmelse.
Men man kan også se på abortnemndene
som en nødventil i
dagens lov, og at å flytte grensen
på sikt vil endre vårt syn på livet
og fosterets egenverdi.
Tone Sofie Aglen, kommentator, VG,
8. april 2021
Vi trenger en oppgradering av
foreldrerollen (reproduktivt
arbeid). En omlegging av abortnemnden
med mer vekt på
rådgivning og praktisk tilrettelegging
vil være bra. Trekk gjerne
inn sosionom og psykolog. Men
ta ikke bort rettsvernet til det
ufødte barnet.
Torleiv Ole Rognum, rettsmedisiner
professor emeritus, Vårt Land,
13. mars 2021

Returadresse: Menneskeverd, Storgaten 10b, 0155 Oslo
Menneskeverds nye podkast tør å stille alle slags spørsmål: Hvorfor blir jeg aldri fornøyd med kroppen
min? Hvorfor slutter voksne å leke? Hvorfor blir vi så lett krenket og hvorfor tør jeg ikke å være meg selv?
Vårens gjester er blant andre Erna Solberg, Else Kåss Furuseth, Geir Lippestad, Helene Uri og Finn Schjøll.
Du finner den på www.menneskeverd.no eller der du vanligvis lytter til podkast.