Vern Om Livet nr. 2-2021

Leserinnlegg
18 19
OM Å BESKYTTE UFØDT LIV
– OG SNU TILBAKE TIL EN BÆREKRAFTIG UTVIKLING
Vi som deltok i abortkampen på 70-tallet, er forskjellige. Noen kjempet
– og kjemper fortsatt – på det ufødte livets side, skriver lektor Anne
Gunn Pettersen.
Det lille livet, som ikke aner noe om
under hvilke omstendigheter det har
blitt til, trenger rettsbeskyttelse. Det
kan ikke være riktig at én av to foreldre
skal kunne avskjære et gryende
livs mulighet til å bli født.
Uønskede svangerskap starter alltid
med to personer. To med like stor
kunnskap om at denne handlingen
kan resultere i et nytt, levende foster.
Dersom begge to på forhånd hadde blitt
opplært til at hvis det blir liv, er vi nødt
til å ta oss av det – måtte de før handlingen
spørre seg selv om de var villige til å
ta den risikoen. Mann og kvinne burde
på lik linje ha i bakhodet at dette kan
føre til mye arbeid og store utgifter.
Får ikke lov til å ta
ansvar
Nå er det imidlertid
ikke slik. De vet
at om det oppstår
nytt liv, kan kvinnen
bestemme at det skal
fjernes. Men når
en graviditet er
et faktum,
ILLUSTRASJON ISTOCK
selv om den ikke er ønsket, veller
følelsene fram. Kvinnen som kjenner
at et nytt liv er unnfanget, blir fylt av
undring, fortvilelse, glede, frykt, håp
– det er mye å ta stilling til. Fra naturens
side ligger det et ønske om å bære fram
dette barnet og la det få muligheten til
å vokse opp. Samtidig kan hun rystes
av tanken på alt som forandres med
dette. Men det var to personer i utgangs-
punktet. Hvorfor skal samfunnet legge
avgjørelsen om eventuell abort på kvinnen
alene? Mannen har i dag ingen ting
han skulle sagt, selv om han er villig til
å bli alene-pappa og satse alt han kan
for å gi sitt barn et liv. Kan dette være
rettferdig? Han får ikke lov til å ta
ansvar for sin handling.
Samfunnet må strekke
seg langt
Det er riktignok
kvinnen som må
bære omkostningene
med å bære
barnet fram i ni
måneder og så
eventuelt ta belastningen
med å gi det
fra seg. Men er ikke
belastningen med
å vite at man har hindret et liv i å vokse
fram, like stor? Dette blir det snakket
for lite om.
I litteraturen har problemene rundt
uønskede svangerskap vært skrevet
om i mange år, og vi må stadig tenke
gjennom dette på nytt, det skylder vi de
aborterte fostrene. De fikk ikke sjansen
til å uttale seg selv.
DET KAN IKKE VÆRE RIKTIG AT ÉN AV TO FORELDRE
SKAL KUNNE AVSKJÆRE ET GRYENDE LIVS MULIGHET
TIL Å BLI FØDT.
Torborg Nedreaas sin roman fra 1947
«Av måneskinn gror det ingenting» er et
slikt tankevekkende litterært verk. Den
holder fram at kvinner må ha rett og
mulighet til å få de barna de har unnfanget
og ønsker. Jeg mener samfunnet må
strekke seg langt med å gi kvinnen all
mulig økonomisk hjelp så hun slipper å
velge døden for det spirende livet. Når
unnfangelsen har skjedd, finnes intet
valg. Da må planer endres, men det
må være mulig. Og mannen må ta sin
del av ansvaret. Om dette blir nedfelt i
guttenes og jentenes bevissthet fra de er
skolebarn, vil kanskje antallet uønskede
svangerskap gå ned.
Aborttallet i Norge er synkende, likevel
var det i 2019 ifølge Folkehelseinstituttet
11 726. Med endret holdning og økonomisk
satsing kan disse barna reddes. ◆
Mannen har i dag ingen ting han skulle sagt, selv om han er villig til
å bli alene-pappa og satse alt han kan for å gi sitt barn et liv, skriver
Anne Gunn Pettersen i dette leserinnlegget.
STOR OPPSLUTNING
OM ROCKESOKK
Også i år var det mange som tok på seg
ulike sokker på verdensdagen for Downs
syndrom den 21. mars. Menneskeverd har i
flere år markert dagen gjennom kampanjen
«Rockesokk». I år som i fjor var Stiftelsen VI
med på kampanjen og sørget for at «Rockesokk»
ble markert på reklameskjermer i hele landet.
Stian «Staysman» Thorbjørnsen var med som
ambassadør, og Menneskeverd sendte en
personlig film til alle sine medlemmer. Om lag
12 000 deltok på Facebook.
LIVSVERNPRISEN 2021
I skrivende stund planlegger Menneskeverd å dele ut Livsvernprisen 2021 til Kjersti
Toppe torsdag 10. juni kl. 12–14 på Hotel Continental i Oslo. Vi vet imidlertid ikke
hvordan smittesituasjonen blir i hovedstaden på den tiden, så derfor er det en viss
mulighet for at vi må utsette prisutdelingen nok en gang. Vi holder medlemmene
våre løpende orientert via nyhetsbrev på e-post.
BOK OM DOWNS SYNDROM
Erfarne fagfolk og om lag 200 foreldre fra hele Skandinavia har bidratt i den ferske
boken Downs syndrom – De første årene. Boken er til alle som har fått et barn med
Downs syndrom og til dem som har fått beskjed om at barnet de venter har et ekstra
kromosom 21. Den er til familien, venner og alle hjelperne rundt dem.
Forfatterne har begge tilknytning til barn med Downs syndrom. Christina Haulrich
Klausen er mor til Esther og Bjørg. Hun ville lage den boken hun selv savnet da Bjørg
ble født. Liv Berit Karlsen er tante til Marion med Downs syndrom.
I boken forteller foreldre om hverdagen
med barn med Downs syndrom. I tillegg er
boken spekket med metoder og praktiske
råd basert på forskning og utvikling innen
medisin, psykologi, pedagogikk, logopedi,
fysioterapi og andre fagområder.
De som står bak boken, har hatt som
utgangspunkt at personer med Downs
syndrom utvikler seg og lærer hele livet,
akkurat som alle andre. De trenger bare en
del støtte underveis. Og det er kunnskap
om denne støtten de ønsker å dele. De
peker på at det har skjedd en revolusjon
i kunnskapen om Downs syndrom de siste
tiårene, og de generasjonene som vokser
opp nå, mestrer ting man før trodde var
umulig. Det betyr selvstendighet, venner,
arbeid, trivsel og deltagelse i samfunnet.
Boken er utgitt på Skauge Forlag.
Jeg har tvilt meg frem til mitt
standpunkt, og det er at jeg ikke
er for aktiv dødshjelp i Norge.
Jeg ønsker ikke Oregon- eller
Sveits-modellen. Jeg ønsker meg
et helsevesen med god palliativ
omsorg. Der døden blir snakket
om, og at god palliasjon er det
som er i fokus for alle. Ikke
retten til noen få som ønsker
å avslutte livet.
Kathrine Hald, lege, Fædrelandsvennen,
15. januar 2021
Hovedargumentet til dem som
vil utvide abortloven, er at det er
ingen andre enn kvinnen selv som
skal ta valget. Men de færreste vil
nok mene det i ytterste konsekvens.
Et sted må det settes en
grense. Spørsmålet er da hvorfor
ved uke 18? (…) Man kan se på
det som en selvsagt styrking av
kvinnens selvbestemmelse.
Men man kan også se på abortnemndene
som en nødventil i
dagens lov, og at å flytte grensen
på sikt vil endre vårt syn på livet
og fosterets egenverdi.
Tone Sofie Aglen, kommentator, VG,
8. april 2021
Vi trenger en oppgradering av
foreldrerollen (reproduktivt
arbeid). En omlegging av abortnemnden
med mer vekt på
rådgivning og praktisk tilrettelegging
vil være bra. Trekk gjerne
inn sosionom og psykolog. Men
ta ikke bort rettsvernet til det
ufødte barnet.
Torleiv Ole Rognum, rettsmedisiner
professor emeritus, Vårt Land,
13. mars 2021