Vern Om Livet nr. 2-2021

516 17
1. Fosterets juridiske rett til vern
Barn, også ufødte, har en selvstendig rettsstilling uavhengig av mors rettsstilling. Retten til abort er et
unntak fra dette, og i Norge har vi fri abort frem til uke 12. Norsk lov sikrer et visst rettsvern for fosteret
mellom uke 12 og uke 18 i svangerskapet ved at det er satt noen kriterier for abort som må behandles i
nemnd. En forskyvning av denne grensen er en innskrenkning av fosterets rettigheter, og det vil være
rettsløst nesten halvveis inn i svangerskapet. Så lenge barnet er sikret et økt rettsvern fra uke 12, er det
umulig for mor å ta den avgjørelsen alene, da må nemnden erstattes av en annen juridisk behandlingsform
som ivaretar barnets rettsvern. Abort blir ofte omtalt i lys av kampen for kvinners likestilling. Abort er
mer enn en mulighet for å avbryte et uønsket svangerskap, det er to friheter som kolliderer. To hensyn
må vektes, og det vil være alvorlig å overkjøre den ene parten uten en juridisk rettskjennelse for begge
parter. Et moderne syn på kvinnen må ikke automatisk
inkludere et gammeldags og avleggs syn på fosteret: At
det ikke er eget menneske og at det er redusert til å være NEMNDEN ER IKKE TIL FOR
et organ man kan klare seg uten. Et moderne samfunn
tar begge på alvor.
Å UNDERGRAVE KVINNENS
2. Sene aborter kan oppleves SELVBESTEMMELSE, MEN
traumatiske
FOR Å GI MYNDIGHET TIL
Jo senere i svangerskapet aborten foretas, jo mer ligner
det på en vanlig fødsel. Aborten må settes i gang som en
BARNETS STEMME.
fødsel. Fra denne tiden vil det også forekomme at barnet
fremdeles viser livstegn når det kommer ut. Å abortere et barn så langt ut i svangerskapet, kan føre
til større traumer. Det vil da være mindre sårbart for mange å slippe å stå som eneansvarlig i beslutningen.
Jordmødre som er med på senaborter, opplever stadig at kvinner blir overrasket over hvor
velutviklet barna ser ut og hvor store de er. Jordmødre opplever at kvinnene i varierende grad har fått
den informasjonen.
3. Hvor skal vi sette grensen?
Ingen ønsker fri abort frem til fødsel. Det må derfor settes en grense hvor barnet har fullt rettsvern og
kvinners selvbestemmelse ikke kan få gehør. Argumentet om at fjerning av nemndene betyr full selvbestemmelse,
er derfor inkonsekvent. Selvbestemmelsen vil begrenses på et tidspunkt uansett, og etter
dette må man ha en nemndavgjørelse i spesielle tilfeller. Spørsmålet bør derfor være: Hvilke gode grunner
har vi for å svekke fosterets rettsvern så sent i svangerskapet?
GRUNNER TIL
Å BEHOLDE
ABORT-
NEMNDENE
FOTO ISTOCK
FOTO ISTOCK
Det skal ikke være opp til enkeltmennesker å definere verdien til et annet
menneske. Det er en privatisering av dypt etiske spørsmål som dreier seg
om liv og død. Ved å fjerne nemnden, bagatelliserer vi menneskeverdet og
beveger oss bort fra den grunnleggende tanken om at hvert menneske har
et iboende egenverd. Nemnden er ikke til for å undergrave kvinnens selvbestemmelse,
men for å gi myndighet til barnets stemme. Kvinners erfaringer
og den umiddelbare opplevelsen av barnets menneskeverd både før og etter
en abort, forsvinner ikke, uansett hvem som har det siste ordet. Det må vi
ta på alvor.
Her er fem grunner til å beholde abortnemndene.
TEKST KRISTIN RUDSTADEN
4. Nemnden er også en støtte for kvinnen
Vi vet at mange kvinner presses til å ta abort. Flere kvinner kan fortelle at 12-ukersgrensen er en støtte
mot et slikt press. Etter dette tidspunktet kan hun enklere si at det er for sent å ta abort. Mange forteller
at nemnden opplevdes som en støtte og hjelp i det vanskelige valget. Det er også mange som opplever det
vondt og traumatisk å møte i nemnd. Det bør stilles spørsmål ved om det er god kvinnehelse å overlate
kvinnen med valget og ansvaret alene i en slik sårbar situasjon. Nemndavgjørelsen kan være viktig å
støtte seg til fordi andre har deltatt i beslutningen. Nemnden tar kun beslutningen om man oppfyller
kriteriene, det vil fremdeles være opp til den enkelte om man ønsker å ta abort. Å flytte en eventuell
behandling ut av nemndinstituttet, åpner også for en mer vilkårlig behandling for kvinnen, da det de
siste årene har blitt satt fokus på en mest mulig lik behandling av den abortsøkende kvinnen. Her har
dagens nemnder erfaring og kompetanse.
5. Åpner opp for en seleksjon
Innføring av fosterdiagnostikk for alle samtidig med en utvidelse av selvbestemt abort til uke 18, kan få
konsekvenser for hva vi tar med i vurderingen om man står i en slik avgjørelse. Kunnskapen om ulike
utviklingsavvik og diagnoser er mer tilgjengelig, og mange vil naturlig nok vente med å ta en avgjørelse
til svaret fra første tidlige ultralydundersøkelse og et eventuelt svar på en NIPT-test foreligger. På sikt
kan fri abort frem til uke 18 fremme muligheten til å ta abort basert på kjønn og andre mindre alvorlige
tilstander. På et generelt grunnlag trenger vi systemer som er rigget for å begrense seleksjon i alle typer
sammenhenger, også her.
Barnet i mors liv er i det minste sikret et økt rettsvern fra uke 12, og mor kan ikke ta en avgjørelse om abort alene etter dette
tidspunktet. Hvis ikke en abortnemnd skal behandle søknaden, må en annen juridisk instans kobles inn.
→