Vern Om Livet nr. 2-2021

12 13
FOTO MOSTPHOTOS
Det viktigste spørsmålet er ikke «ja eller nei
til fosterdiagnostikk», men hvordan vi skal
bruke NIPT til beste for individer og samfunn,
skriver Eivor Oftestad, Bjørn Hofmann og
Morten Magelssen i denne kronikken.
Hvordan begrunner vi fosterdiagnostikken,
og dermed også
måten vi avgrenser den på,
spør Eivor A. Oftestad, Bjørn
Hofmann og Morten Magelssen.
VEIVALGET
ER GJORT,
MEN HVOR
GÅR VEIEN?
Da debatten om bioteknologi og
abort raste som verst i nittiårene,
uttrykte trioen Kristin Clemet (H),
Kristin Halvorsen (SV) og Kristin Aase
(KrF) uro over å gå utviklingen i møte
uten grundig etisk refleksjon (Abort – en
debatt for 90-årene (1996)). De pekte på
at vi innen få år ville få flere nye fosterdiagnostiske
metoder. Spørsmålet var
om disse ville bli innført «etter ultralydmetoden»,
det vil si for alle – slik at de
fleste kvinner vil oppfatte dem som
obligatoriske. Dette spørsmålet, mente
de, ville bli et veivalg.
Hva vil vi med fosterdiagnostikken?
Dette veivalget ble gjort da bioteknologiloven
ble revidert i mai 2020. Stortingets
vedtak innebar en ny fase i historien om
fosterdiagnostikk i Norge. For første gang
skulle alle gravide få rett til fosterdiagnostikk,
i form av tidlig ultralyd. I tillegg ble
blodprøven NIPT (ikke-invasiv prenatal test)
tillatt slik at alle som ville og kunne betale,
kunne kjøpe den. Veivalget ble tatt, men vi
vet fortsatt ikke hvor veien fører oss.
SOM SAMFUNN HAR VI UNNLATT Å TA STILLING
TIL DE SPØRSMÅLENE SOM ER BÅDE VIKTIGST OG
VANSKELIGST: HVA VIL VI MED FOSTERDIAGNOSTIKKEN
– HVA ER DENS FORMÅL?