Ikke se deg tilbake - Christine Caine

det negative, ville resultatet blitt negativt. Den retning tankene
mine vandret, ville styre valgene mine. Følelsene mine ville
kunne føre meg på galt spor. Jeg måtte begynne å fokusere på
det som var blitt vårt livskall. Mye kom til å endre seg i tiden
framover, men nå måtte blikket være festet på Guds løfter og
hans visjon for oss – de hadde ikke endret seg i det hele tatt.
Alt dette fikk meg til å skjønne at tendensen til å se seg
tilbake og ønske at alt en dag skulle vende tilbake til det normale,
slik det var før, medførte en stor risiko. Særlig nå, da
endringene i tilværelsen hadde vært så drastiske. Og det gikk
opp for meg: Var det ikke akkurat dette som skjedde med Lots
hustru da Gud hadde sendt en engel som skulle bringe henne
og familien trygt ut av byen Sodoma? Hun så seg tilbake – og
ble til en saltstøtte (se 1 Mos, kap 19).
Jeg venter spent på at dere skal bli med meg inn i kapittel 1,
og ta for oss denne historien, for det jeg har lært både av Lots
hustru, og av mine egne erfaringer, er at vi kan ikke stanse og
se oss tilbake slik hun gjorde. Å se seg tilbake ble til ulykke for
henne, og det kommer ikke til å føre med seg noe godt for oss
heller. Og hva mere er: å se seg tilbake gir oss jo ingen mulighet
til å dra tilbake, det eneste det fører med seg, er at vi blir
stående fast. På et eller annet sted. I en eller annen posisjon.
I gamle minner. I gamle vaner. I gamle tankemønstre. Å bli
stående fast hindrer oss i å komme videre. Vi beveger oss ikke
framover med føttene sittende fast i leire.
Når Jesus inviterer oss til fellesskap med ham, er det en
invitasjon til å følge ham, ikke bli sittende der vi er. Når vi
sier ja til hans innbydelse, vet vi ikke hvor ferden skal gå, hvor
langt av sted den vil føre oss, hvor lenge den skal fortsette, eller
hva vi kommer til å møte på vår vei – men det vi vet, er at
han vil aldri svikte oss eller la oss bli igjen alene (se Joh 12,26
og 5 Mos 31,8).
10 Se deg ikke tilbake