Ikke se deg tilbake - Christine Caine

«Mange av oss kommer til et punkt i livet da alt stopper opp.
Vi ville så gjerne komme videre, men vet ikke hvordan. En
stor takk til Christine Caine som har gitt oss denne boka. Den
er full av visdom og praktiske råd. Denne boka vil vekke deg
og inspirere deg til å ta neste skritt i tro på at Gud vil lede deg
inn i det han har lagt ferdig for deg og kaller deg til.»
Craig Groeschel, grunnlegger av
Life Church og kåret av York Times
til fjorårets bestselgerforfatter
«Når du møter Chris – og du vil møte henne her i denne boka
– vil du bli kjent med en kvinne som kunne ha blitt sittende
fast i vonde minner, skuffelser og oppgitthet. Men istedenfor
å se seg tilbake, rettet hun blikket på Jesus. Jesus er der også
når du sitter fast, han slipper deg ikke. Få med deg denne
boka. Del den. La den gi deg liv.»
Dr.Derwin L Gray, grunnlegger og leder av
Transformation Church og
forfatter av boka «The Good Life»
«Når undersøkelser viser at vi bruker minst 30 % av vår mentale
kapasitet til å tenke på fortiden, ikke minst alt vi angrer
på, da skjønner vi hvor viktig denne boka er. Christine Caine
gir oss i hendene en håndbok full av ressurser som hjelper oss
å se framover og gå inn i det Gud kaller oss alle til: å bli himmelrikets
ambassadører.»
Nona Jones, teknisk ekspert, predikant,
og forfatter av «Killing Comparison»

Til mine to elskede døtre,
Catherine og Sophia
Kom Lots hustru i hu!
(Lukas 17,32, 1930-overs)

Se deg ikke tilbake
Copyright © Caso Writing, LLC 2023
Originalens tittel: Don’t look back
Originalen utgitt av:
HarperCollins Christian Publishing
Norsk copyright © Ventura forlag AS 2023
Oversettelse: Øyvind Hartberg
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Forsidefoto: Meshali Mitchell
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag oktober 2023
ISBN 978-82-8365-171-3
Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet
fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

INNHOLD
Innledning: Dit du ser, vil også bli dit du går ............................. 7
Del I: Hvorfor det er så viktig å se framover .......................... 15
1. Verden forandrer seg,
men Gud forblir den samme ......................................................... 17
2. Forbered hjertet ditt på å komme videre ............................... 33
3. Gå videre, og husk at du er den Gud sier at du er .......... 51
Del II: Strategier for å komme seg videre ................................ 69
4. Å vokse mens du går ........................................................................... 71
5. Å ta sjansen, og prøve en gang til ............................................... 83
6. Begynn med det du har! ................................................................... 97
7. Husk: du skal ikke behøve å gå alene .................................... 111
Del III: Belønningen for å fortsette framover .................... 127
8. Reis deg og gå, så vil alt forandre seg ................................... 129
Konklusjon: Ha øynene rettet mot ditt nye hjem ............... 145
Om forfatteren ............................................................................................ 157

6 Se deg ikke tilbake

Innledning
DIT DU SER,
VIL OGSÅ BLI
DIT DU GÅR
M
in kjære fru Caine, ha øynene rettet framover! Sidesynet
ditt vil likevel være med og rettlede deg. Og bruk
speilene. Husk at det er dit øynene dine peker, at bilen vil følge
etter! Jeg vil ikke se hodet ditt svirre hit og dit. Jeg nekter deg
å snu hodet og se bakover. Øynene rett fram!
Sikkerhetskurset for å få motorsykkelsertifikat gikk mot
slutten, og instruktøren brølte ut alle sine formaninger mens
jeg gjorde min siste runde gjennom raden av oransje kjegler
på øvingsbanen. Det må ha vært tydelig for ham at jeg følte
meg ganske stolt da jeg parkerte, for før jeg rakk å få anerkjennende
tilrop fra medelevene, føyde han til: «Og la meg slippe
å se deg kjøre på landevegen i det skrekkelige utstyret ditt,
selv om det kanskje ikke er ulovlig.»
Alle lo, noe de i grunnen hadde gjort mange ganger av
meg disse to dagene. For helt fra jeg kom rullende på min
Vespa til California Motorklubbs sikkerhetskurs, hadde jeg
Dit du ser, vil også bli dit du går 7

stilt opp med fullt ridetøy komplett med albue- og knebeskyttere,
støvler og en vinglende hjelm på hodet, hadde de nesten
ikke trodd sine egne øyne. Joda, jeg følte meg velkommen og
inkludert i samlingen av 20-åringer på sine blanke kjøretøyer,
men det var ikke til å komme fra at jeg var dobbelt så gammel
som dem, og den eneste i kategorien mor-med-voksne-barn.
Ettersom kurset fortsatte, og jeg mestret de fleste øvelsene,
fikk jeg en slags respekt hos ungdommen, altså såpass mye
respekt som det går an å få med en gammel Vespa ved siden
av deres nyinnkjøpte Ducati og Suzukier. Men det hjalp at
jeg spilte med, og lo sammen med dem når de hadde moro
av denne oldingen.
Dette var på høsten i 2020, da verden så vidt hadde begynt
å åpne opp litt etter all korona-nedstengningen, så et
utendørs opplegg med tilbørlig distanse mellom utøverne,
kunne godtas. Og siden jeg ikke hadde kunnet reise på alle
mine preken-ferder på grunn av pandemien, fikk jeg litt tid
til overs så jeg kunne melde meg på motorsykkelkurset jeg
hadde ønsket meg lenge.
Men den viktigste grunnen til at jeg ønsket å få gå dette
kurset, var at Nick, mannen min, hadde overrasket meg på
50-årsdagen min med en helt ny Vespa. Før vi forlot Australia
hadde jeg hatt enormt mye glede av min gamle Vespa, den
var knallrosa, og jeg brukte den overalt. Men da vi sto klar
til å flytte til USA, skjønte jeg at det var ikke så enkelt å få
med Vespa’n på lasset. Så jeg lot den være igjen der borte, men
sluttet aldri å sørge over det.
Før han kjøpte den nye Vespa’n til meg, hadde han undersøkt
grundig hvilke regler som gjaldt her, og forklarte meg
at for å kunne bruke sykkelen på offentlig vei, måtte jeg ta
et opplæringskurs og en skriftlig eksamen. Jeg hadde håpet
å kunne bruke sykkelen med mitt australske førerkort, men
8 Se deg ikke tilbake

det gikk ikke. Så jeg studerte instruksjonsbøker, og bestod
skriftlig eksamen med glans. Det praktiske kurset var litt mer
utfordrende, ikke minst fordi sist jeg kjørte scooter, foregikk
jo trafikken med venstrekjøring. Nå måtte jeg få meg et gyldig
amerikansk førerkort.
Dit du ser, vil ferden gå!
Av alt det jeg lærte på motorsykkelkurset, var det en setning
som instruktøren banket inn i hodet på meg om og om igjen:
Dit du ser, vil ferden gå! I ukene etter kurset, summet denne
setningen i hodet mitt. Og dette var midt i pandemi-perioden.
Så plutselig begynte jeg å se på livet mitt og lurte på hvordan
det ville bli etter at pandemien var over. Og jeg oppdaget at
jeg hele tiden sammenlignet livet mitt før Covid med livet slik
det ville bli når alt var over. Jeg så meg hele tiden tilbake før
jeg begynte å se framover. Uten å plage andre med spørsmålene
mine, så summet det hele tiden i hodet mitt: Når skal vi
komme tilbake til det normale?
Kanskje du spurte deg selv om det samme? Da pandemien
raste jorda rundt i 2020 og inn i 2021, satt vi ikke da og bare
ønsket oss tilbake til livet slik det hadde vært før utbruddet?
Den gang vi kunne kjøre barna til skolen og slippe dem av
der, Nick og jeg kunne dra til kontoret og jobbe der, jeg kunne
møte teamet vårt ansikt til ansikt, og jeg kunne reise fritt fra
land til land uten problemer. Det var strevsomt å måtte lære
seg nye former for kommunikasjon, sitte på Zoom, snakke til
et kamera istedenfor å stå i en kirke og preke, og utføre vår
livsoppgave, hjelpe unge mennesker ut av moderne slaveri, på
tross av alle de restriksjoner som gjaldt nå.
Så var det jeg oppdaget at det som blikket mitt var fokusert
på, var det framtiden ville bringe meg. Med blikket rettet på
Dit du ser, vil også bli dit du går 9

det negative, ville resultatet blitt negativt. Den retning tankene
mine vandret, ville styre valgene mine. Følelsene mine ville
kunne føre meg på galt spor. Jeg måtte begynne å fokusere på
det som var blitt vårt livskall. Mye kom til å endre seg i tiden
framover, men nå måtte blikket være festet på Guds løfter og
hans visjon for oss – de hadde ikke endret seg i det hele tatt.
Alt dette fikk meg til å skjønne at tendensen til å se seg
tilbake og ønske at alt en dag skulle vende tilbake til det normale,
slik det var før, medførte en stor risiko. Særlig nå, da
endringene i tilværelsen hadde vært så drastiske. Og det gikk
opp for meg: Var det ikke akkurat dette som skjedde med Lots
hustru da Gud hadde sendt en engel som skulle bringe henne
og familien trygt ut av byen Sodoma? Hun så seg tilbake – og
ble til en saltstøtte (se 1 Mos, kap 19).
Jeg venter spent på at dere skal bli med meg inn i kapittel 1,
og ta for oss denne historien, for det jeg har lært både av Lots
hustru, og av mine egne erfaringer, er at vi kan ikke stanse og
se oss tilbake slik hun gjorde. Å se seg tilbake ble til ulykke for
henne, og det kommer ikke til å føre med seg noe godt for oss
heller. Og hva mere er: å se seg tilbake gir oss jo ingen mulighet
til å dra tilbake, det eneste det fører med seg, er at vi blir
stående fast. På et eller annet sted. I en eller annen posisjon.
I gamle minner. I gamle vaner. I gamle tankemønstre. Å bli
stående fast hindrer oss i å komme videre. Vi beveger oss ikke
framover med føttene sittende fast i leire.
Når Jesus inviterer oss til fellesskap med ham, er det en
invitasjon til å følge ham, ikke bli sittende der vi er. Når vi
sier ja til hans innbydelse, vet vi ikke hvor ferden skal gå, hvor
langt av sted den vil føre oss, hvor lenge den skal fortsette, eller
hva vi kommer til å møte på vår vei – men det vi vet, er at
han vil aldri svikte oss eller la oss bli igjen alene (se Joh 12,26
og 5 Mos 31,8).
10 Se deg ikke tilbake

Å følge Jesus er en reise, bevege oss fra et sted til et annet,
ikke nødvendigvis geografisk, men alltid åndelig sett. Dessuten
er det å følge Jesus det samme som å bli ledet av ham, da nytter
det ikke å ha tankene festet på alt det som var før, mens vi later
som om vi prøver å se framover mot neste skritt på vandringen.
Salomos ordspråk har sagt det slik: Ha øynene rettet framover,
fest blikket på det som ligger foran! (Ordsp 4,25, jf. Hebr 12,2).
Livet er fullt av uventede endringer, av omveier og hindringer,
av bråstans hvor vi må tenke på nytt. De siste årene har vi
sannelig hatt nok av den slags, over hele verden. Vi har prøvd å
navigere gjennom alle pandemiens omveltninger og de tap det
har ført med seg. Hvor mange av oss har ikke uventet mistet
noen av våre kjære, fellesskap sto på vent, arbeidsplasser sto i
fare, menighetsliv og forretningsliv stanset opp, mangt et håp
og mange drømmer ble knust. Det føles så uforståelig. Midt
i det hele skjedde det så mye rundt i verden som forsterket
det hele, på det politiske området, økonomisk, miljømessig
og sosialt.
Vi er vel alle enige om hvor forvirret vi blir når livet er
på full fart framover, og plutselig stanses av at alt forandres,
både når det gjelder en hel verden, eller bare oss selv. Hvis vi
ikke er forberedt på å håndtere slike omveltninger, og fortsatt
kunne rette blikket framover, blir vi stående fast og isteden
bare se bakover. Vi blir fastlåst i områder vi trodde vi var ganske
stabile, åndelig sett, følelsesmessig, mentalt, i relasjoner, i
økonomiske forhold eller rent fysisk. Skal vi være helt ærlige,
må vi vel innrømme at vi kan bli stående fast på ethvert område
av livet vårt når noe uventet skjer:
• Når vi tror vi har funnet vår rette plass
• Når vi er redd for hva framtiden vil bringe
• Når vi må gi fra oss ting vi setter stor pris på
Dit du ser, vil også bli dit du går 11

• Når vi blir urettferdig behandlet
• Når vi blir såret
• Når vi blir skuffet
• Når vi sliter med traumer
• Når vi blir sviktet
• Når vi føler oss utslitt
• Når tingene hoper seg opp
• Når vi blir motløse
• Når vi blir distrahert
• Når håp forsvinner
Noen ganger, når vi stanser opp og tenker på hva vi har vært
igjennom, hvor lett er det ikke da å bli sittende fast i skuffelser,
uforsonlighet, småløgner, frykt, skyldfølelse, angst, usikkerhet,
likegyldighet, apati, oppgitthet eller selvopptatthet? For å komme
videre, blir vi nødt til å finne måter å håndtere disse områdene
på. Vi må kjempe oss igjennom tap, sorg, vanskeligheter,
smerte, oppgitthet, feilgrep og hjertesorg for å komme oss videre.
Og likevel er jeg redd for at det er enklere for oss å bare
sette seg ned heller enn å finne veien videre til ukjent framtid,
redde for å vandre ut i ukjent terreng og gå oss vill. Kanskje
det bare venter oss flere skuffelser, mer lidelse, flere bakholdsangrep.
Ikke rart at han som skrev Hebreerbrevet formaner
oss til å gå videre med blikket festet på ham som er troens opphavsmann
og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i
vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå
har han satt seg på høyre side av Guds trone. Hebr 12,2.
For Jesus var det om å gjøre å feste blikket på den glede
som ventet ham, mens han gikk gjennom den mest grufulle
del av oppgaven hans på jorden. Det var på den måten han
utholdt korset og fikk komme hjem til tronen ved Gud Fars
høyre hånd i himmelen. Takket være Kristi offer, slipper vi å
12 Se deg ikke tilbake

gå gjennom samme lidelser som ham, isteden har han lovet
å være med hele veien gjennom de prøvelser vi blir utsatt for,
i tider med smerte og motgang, skuffelser og sårethet, tap og
hjertesorg. Å la blikket være festet på Jesus, som er Veien, er
den eneste måten å komme videre på.
Hvis vi skal lykkes med å navigere oss gjennom situasjoner der
livet blir snudd på hodet, er det nødvendig med en åndelig strategi
mens vi har blikket festet på Ham. Den består av fire trinn:
1. Vi må bli helt sikre på hvordan vi skal la være å se
oss tilbake, og isteden se på Jesus.
2. Vi trenger å invitere Jesus inn i livet vårt for å bli
satt fri fra alt som binder oss til det som var.
3. Vi må begynne å lete etter hva som er Guds planer
og hans hensikt med livet vårt.
4. Så må vi lære hvordan dette skal gjennomsyre
hvert eneste område av livet vårt, for Jesus sa selv
at prøvelser vil komme. Han sa at i denne verden
vil vi møte trengsler, men han lærte oss også hvordan
vi skulle komme gjennom det som møter oss.
Jeg forstår hvor utfordrende dette kan virke, særlig fordi dette
er ikke noe vi bare behøver å gjennomføre en enkelt gang, og
så være på rett vei. Jeg ber om at når vi nå sammen skal foreta
reisen videre i denne boken, vil dere komme til å oppdage
hvordan vi skal slutte å se oss tilbake, og isteden begynne å
se på Jesus, for å bli flyttet fra stedet vi nå står på, til der Gud
vil ha oss. Bli med å se framover til den framtid Gud har for
deg, med en dristig tro på at hans vei er den beste – særlig i
disse tider da verden er i så stor endring.
Med kjærlig hilsen,
Chris
Dit du ser, vil også bli dit du går 13

14 Se deg ikke tilbake

DEL I
HVORFOR DET ER
SÅ VIKTIG
Å SE FRAMOVER
Hvorfor det er så viktigå se framover 15

16 Se deg ikke tilbake

Kapittel 1
VERDEN
FORANDRER SEG,
MEN GUD FORBLIR
DEN SAMME
«Herre – vi takker deg for din underfulle beskyttelse og
hjelp, for det du allerede har gjort, og for det du har forberedt
for oss i tiden som kommer. Vi stoler på deg, vi
vet du har så mange oppgaver til oss i vår organisasjon
her i Ukraina, og overalt i verden. Vi er så takknemlige
for å kunne være i stand til å være dine hender og føtter
for å berge mennesker, befri dem fra slaveri og gi dem
frihet og gjenopprettelse. La våre hjerter være åpne for
deg, så vi kan oppdage og se de mirakler du gjør rundt
oss. Takk, Herre!»
Julia, leder for A21-bevegelsen i Ukraina,
sendt på link fra et sikkert sted utenfor Kyiv,
11. febr. 2022
Verden forandrer seg 17

J
eg strevde med å holde tårene tilbake, svelget, og fikk stammet
fram et Amen. Aldri i de mange år vi hadde kjempet
sammen i A21-organisasjonen vår, hadde jeg opplevd slikt
mot, slik styrke, slik klippefast tro i teamene våre. Julia og to
til av våre medarbeidere i Ukraina-teamet, Liliia og Yuliia,
hadde deltatt på vår videokonferanse med deltagere fra hele
verden, fra et ‘sikkert hus’ utenfor Kyiv. De hadde vært der et
par dager, sammen med ektefeller og barn. Nadiia, et annet
team-medlem, deltok også fra et annet gjemmested i Ukraina.
Mer enn 150 teamarbeidere fra 16 forskjellige land deltok på
Zoom i det vi med et bibelsk uttrykk kalte ‘Øvre Zoom-sal’
(jf. Apgj 20,8). Siden pandemien startet i 2020, og alle måtte
jobbe hjemme hver for seg, ble Zoom-samlinger muligheten
til å holde kontakt og bli oppdatert på A21-arbeidet vårt
mot moderne slaveri, og med menigheter rundt om i verden.
Denne dagen var vi koblet sammen for å be over noe som vi
ikke i vår villeste fantasi hadde kunnet forestille oss: at krigstrusselen
hang over en by hvor vi hadde base.
Da jeg endelig fikk igjen talens bruk, prøvde jeg å rope til
Julia og de andre som satt sammenklemt på en sofa: «Vi er her
for dere, vi er med dere hele veien. Hva dere enn trenger, vil vi
prøve å hjelpe til med. Vi elsker dere! Hold dere i sikkerhet!»
Mens den ene etter den andre forsvant fra bildene på skjermen,
holdt jeg meg der så lenge jeg kunne. Aldri hadde jeg følt
meg så ansvarlig for så mange. Aldri hadde jeg vært så desperat
etter å komme dem til unnsetning. Aldri hadde jeg ønsket så
innstendig å befinne meg på den andre siden av kloden. Og
sammen med mine tårer, rant bønnens rop ut av meg, det var
ikke mulig å ikke gråte: «Herre, vær deres tilflukt og styrke.
Skjul dem under dine vinger. Beskytt dem mot all fare. Ha
barmhjertighet med alle i Ukraina.»
På vei ut av huset, så jeg Nick fortsatt sittende og stirre på
18 Se deg ikke tilbake

pc-skjermen, selv om alle var logget ut av bildet. Dette hvilte
like tungt på ham som på meg. Stillheten var knugende, han
rørte seg ikke. Han sa ikke et ord. Ikke at det var nødvendig,
akkurat, alt som kunne sies, var allerede sagt.
I flere dager nå hadde vi snakket. Med hverandre. Med Julia.
Med A21-operasjonenes leder. Til sikkerhetsfolkene våre,
Tony og Andreas. Til kontaktene våre i Washington DC og
Europa. Til alle våre medarbeidere rundt på kloden. Til pastorene
i våre tre Zoe-kirker i Warszawa, Tessaloniki og Sofia.
Det var klart for alle at nå ville samtlige bli involvert i å hjelpe,
ta seg av de som flyktet fra Ukraina, være Jesu hender og føtter,
som Julia hadde nevnt så vakkert i sine bønner. Hva enn
russerne kom til å finne på, så var vi forberedt – så forberedt
som man kan være når krigstrusselen henger over oss.
Da Russland invaderte Ukraina
Det gikk halvannen uke, og etter en dag som virket utålelig
lang, med alle disse oppdateringene fra Ukraina, og telefonsamtaler
fram og tilbake, kunne Nick og jeg endelig ta kvelden.
Knapt hadde vi falt i søvn, før Nicks mobil ringte. Det
var Andreas, og i nattens stillhet kunne jeg høre hvert ord:
Russland hadde invadert Ukraina og bombene hadde begynt
å falle. Julia og teamet hennes måtte øyeblikkelig komme
seg vekk fra huset. Klokken var halv seks om morgenen. De
fikk tid nok på seg til å få barna opp, spise litt, og pakke, det
var det hele. Motangrepene var i gang, og missiler suste over
hodene på dem. De måtte komme seg vekk. Tilbake til Kyiv
var utelukket.
Nick hadde valgt ut Tony og Andreas som sikkerhetsansvarlig
for alle våre ute-stasjoner. Etter at en menneskehandler
hadde truet våre folk ved en rettssak, var det klart at vi måtte
Verden forandrer seg 19

gjøre mer for å beskytte våre ansatte. Men vi hadde ikke sett
for oss at det skulle medføre en plan for å flykte fra et krigsrammet
land.
Nick og jeg ble liggende lenge våkne. Jeg begynte å be for
hver og en av personene i det sikre huset, la fram for Gud hva
jeg følte at hver av dem trengte, særlig Julias ektemann, Slava.
I ukene før invasjonen hadde han og Julia hver kveld etter at
ungene var i seng, diskutert hva de skulle gjøre hvis det brøt
ut krig. Julia sa til meg at det var vanskelig for henne å forsone
seg med hva Slava hadde på hjertet, selv om hun forsto
ham. Han ønsket å bli værende for å stille seg til disposisjon
for sitt folk. Han var pastor for menigheten deres i Kyiv, og
han ville ikke svikte dem, men ta vare på folket, forberede
kirkebygningen til å bli et sted for hjemløse eller sårede, eller
for matutdeling, eller hva nå enn som byen ville få behov for.
Han var ukrainer, det var de begge to, og sammen hadde de
fulgt Kristus og gått inn i denne tjenesten, i et liv i omsorg
for andre.
Julia skjønte at han måtte bli igjen der, og at det var nødvendig
for henne å flykte, både på grunn av barna, av hensyn
til teamet, og for å kunne være med flyktninger ut av landet
og beskytte andre på ferden. Fra arbeidet sitt i A21 visste
Julia at den mest sårbare gruppen for menneskehandel i en
krigssituasjon, var kvinner og barn. Hun visste at hun kunne
gjøre mere for å hindre overgrep og bortføring hvis hun ble
med til Polens grense, og være der for de mange som kom til
å flykte for å komme i sikkerhet.
Da morgenen kom, hadde verken Nick eller jeg sovet noe
særlig, vi hadde bedt, og vi hadde hørt på Andreas oppdatere
oss. Han kunne fortelle at teamet hadde kommet seg av gårde,
men måtte velge en annen rute enn først tenkt. De hadde
‘sikre hus’ flere steder som de hadde tenkt kunne benyttes
20 Se deg ikke tilbake

under flukten, men hadde funnet ut at det tryggeste nå var å
sende dem alle til Julias slektninger helt vest i Ukraina.
En nødvendig reise
En måned tidligere hadde jeg endelig kunnet ta fly til Europa
for å besøke kontorene våre og team-medarbeiderne. I to lange
år hadde utreise fra USA vært umulig med alle Covid-19-restriksjonene.
Nå var jeg ivrig etter å få sitte sammen med så
mange av folkene våre som mulig, ansikt til ansikt. Jeg ville se
dem inn i øynene uten at en skjerm sto mellom oss. Men jeg
bestemte meg for at jeg skulle la være å sammenligne denne
reisen med alle de frie besøkene som hadde vært tidligere. Mye
var forandret, og jeg måtte innstille tankesettet mitt på det.
For hva var vel vitsen med å se seg tilbake?
Det ble en tøff reise, med den nye omicron-varianten og
alt papirarbeidet for hvert enkelt land jeg skulle innom, og
alle koronatestene. Men det var verdt det. Å møte alle de gode
medarbeiderne i teamene våre, dele måltider sammen, samtale
til langt utpå morgenkvisten, høre stadig nye ting om alle de
kreative løsninger de hadde funnet for å beholde kontakt med
ofrene mens samfunnet var lukket. Det var gjensynsglede
overalt, endelig kunne vi få møtes.
Og jeg kommer aldri til å glemme da jeg kom til Warszawa,
og Andreas hadde ringt mannen min, Nick, og sagt det
var altfor farlig å fortsette til Kyiv; dro vi dit, så var det fare
for at vi ikke kom oss derfra igjen. Og jeg som hadde gledet
meg slik til å se igjen Julia og de andre. Russland hadde allerede
omringet Ukraina med tropper på tre sider. Alt tydet
på at de forberedte en invasjon.
Min oppfatning var da at hvis det ikke var trygt for oss å
reise til Kyiv, var det heller ikke trygt for teamet vårt å bli i
Verden forandrer seg 21

landet. Andreas sa at Julia var klar over det og hadde begynt
å forberede avreise. De hadde installert seg i et av våre ‘sikre
hus’ utenfor byen, og gjorde bare noen korte turer for å hente
nødvendige ting.
Den morgenen Andreas hadde ringt Julia og bedt dem
dra, hadde hun vært forberedt praktisk i flere uker, men ikke
følelsesmessig. Hun hadde håpet å få mer tid sammen med
mannen sin, Slava, det var det tyngste ved avgjørelsen, naturlig
nok. Når ville hun få se ham igjen? Ville alt da være som
før? Og hvordan ville det virke på guttene deres? Like fullt
visste hun at det var nødvendig å flykte, det var det beste for
henne, for Liliia og Yuliia, for ektefellene deres og guttene og
jentene deres. Måtte de flykte for livet, så var det med tanke
på neste generasjon.
Å flykte for livet
Selv hadde jeg aldri måttet flykte for livet, skjønt mine besteforeldre
hadde opplevd det, og en generasjon senere skjedde
det med mine egne foreldre. Besteforeldrene mine flyktet fra
Izmir i Tyrkia til Hellas, og derfra til Egypt i 1922, under
folkemordene den gang. Alexandria i Egypt ble befolket av
folk fra mange nasjoner, og et utgangspunkt for videre forflytninger
gjerne mot Europa. Men mine forfedre ble der i
mange år, og prøvde å etablere seg med familie i ro og fred. Da
nasjonalistenes generaler fordrev Kong Faruk i 1952, ble det
imidlertid satt i gang forfølgelse av kristne, og både hun som
ble min mor, og han som ble min far flyktet fra landet. Mor
var bare 16 år da foreldrene hennes satte henne og søsteren
på en båt som skulle til Australia. Om de ikke kunne berge
hele familien sin, valgte de å iallfall berge barna. Sammen
med flere tusen andre gresktalende familier, landet mor og
22 Se deg ikke tilbake

søsteren hennes i Australia med to tomme hender. På en eller
annen måte fikk de seg arbeid begge to, og tjente nok til å
kjøpe billett så foreldrene deres og broren deres fikk komme
etter. I likhet med jentene, ankom de Australia med knapt
nok en koffert i hånden, alt de eide ble igjen i Egypt.
Da jeg vokste opp, snakket min mor aldri om denne historien,
det gjorde heller ikke min tante eller min onkel. Jeg
skjønte senere at fortiden hadde de lagt bak seg for godt. Men
jeg tenkte ofte på hvor fryktelig det må ha vært for mor å bli
sendt av sted slik, og hvilket mot og styrke hun må ha vist.
For et ansvar det må ha vært å skulle berge både søsteren, og
siden broren og foreldrene.
Senere møtte mor min far i Sydney, og de ble forelsket og
giftet seg, men jeg hørte aldri i min barndom at de snakket
om sin felles fortid som flyktninger fra Egypt. De så seg ikke
tilbake, de satte søkelys på sitt nye liv, og Australia ble deres
hjemland.
En sky om dagen
og en ildsøyle om natten
I fire dager fulgte Andreas og Tony med Julia og hennes følge
på ferden vestover, snakket med dem på telefon hver time på
veien, og forsikret dem om at de fulgte nøye med så de skulle
være sikre. I tre biler etter hverandre beveget det lille følget
seg gjennom landet, de stanset i små byer for å fylle bensin,
for selv om Andreas hadde bedt dem ta med ekstra drivstoff
i kanner, sparte de på det så lenge det var bensin å få kjøpt.
De ville tidsnok få bruk for sitt eget. Noen steder kunne det
stå hundre biler i kø foran bensinstasjonene, og det var en
begrensning på bare 21 liter til hver bil.
De kjørte uten stans dag og natt, delte på sjåførjobben så
Verden forandrer seg 23

OM FORFATTEREN
Christine Caine er forkynner, aktivist, og forfatter.
Sammen med sin mann Nick har hun grunnlagt organisasjonen
A21 Campaign, en nå verdensomspennende organisasjon
som kjemper mot moderne slaveri, særlig sexslaveri.
De har også startet det de kaller Propel Women, en bevegelse
som ønsker å nå fram til kvinner over hele verden med
hjelp til hvordan de kan realisere det kall Gud har til dem.
Christine gir ut sine ukentlige podcaster på Equip&Empower
på nettet. TV-selskapet TBN, verdens største kristne TV-produsent,
sender jevnlig hennes programmer. De gir mot og håp
til mennesker som ønsker å følge Jesus.
Mer om Christine kan du finne på hennes websider
www.christinecaine.com
Om A21-bevegelsen kan følgende lenke gi en del informasjon:
https://www.a21.org/content/get-to-know-us/grd33s
Om forfatteren 157

A21
VÅRT OPPDRAG
Å avskaffe slaveri
overalt, for alltid.
I 2008 satte noen få vanlige mennesker ut for å gjøre det
umulige ... avskaffe slaveri overalt, for alltid.
Å se en verden hvor kvinner ikke lenger selges for sex. Der
menn ikke lenger selges for arbeidskraft. Der barn ikke lenger
blir tatt fra familiene sine og utnyttet.
EN VERDEN HVOR HVER ENKELT PERSON
ER FRI.
Vi er en av de største organisasjonene i verden som utelukkende
bekjemper menneskehandel.
På lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Over hele verden
reagerer vi ikke bare på menneskehandel som allerede
finner sted, men vi jobber aktivt i frontlinjen for å forhindre
at det skjer til å begynne med.
Teamet vårt består av kvalifiserte og erfarne fagfolk.
Teammedlemmene våre er drevet av en personlig følelse
av kall og er dypt lidenskapelig opptatt av å se slaveriet ta
slutt. Våre ansatte på bakken er fokusert på å oppdra lokale
ledere for å gjøre en forskjell i deres land, byer og lokalsamfunn
over hele verden.
Du kan delta og bidra på A21 Norges avdeling.
www.a21.org/content/norway
158 Se deg ikke tilbake

Å fortsette framover er ikke
en engangs-bestemmelse.
Det er en måte å leve på.
V
i har lett for å klamre oss til fortiden eller å ønske
at tiden kunne stå stille, særlig når det skjer store
forandringer i livet. Vi kan bli hengende fast i det som
var et minne, et forhold eller en vane. Men livet må gå
videre. Å stanse opp og se bakover gir oss ikke fortiden
tilbake.
I Lukas 17,32 sier Jesus: «Husk Lots hustru!» Hun
så seg tilbake da hun flyktet fra Sodoma, selv om en
engel hadde advart henne mot det. Dermed ble hun til
en saltstøtte. Vi har også lett for å stivne dersom vi blir
opphengt i fortiden.
I denne boken vil den kjente forfatteren, bibellæreren,
pastoren og menneskerettsforkjemper Christine
Caine motivere deg til å ha blikket rettet mot Jesus og
å stole på de planene han har for deg. Bibelen er full av
gode løfter for framtiden.
WWW.VENTURAFORLAG.NO