Den uventede reisen av Simon Åadahl

2

SIMON ÅDAHL
MED GÖRAN JACOBSON
DEN
UVENTEDE
REISEN
3

«Elsk deres fiender og be for de som forfølger dere.»
– Jesus
Den uventede reisen
Originalens tittel: Den oväntade resan
Originalen utgitt av: © Sjöbergs Förlag 2016
Copyright © Ventura forlag AS 2024
Oversettelse: David Åleskjær
Forsidefoto: Linda Ådahl Stefansson
Sats: Kristian Kapelrud
Skrift: Adobe Garamond Pro 11,5/14,2 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag februar 2024
ISBN 978-82-8365-175-1
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no
4

Innhold
Forfatterens forord ......................................................................... 7
Mitt forord ........................................................................................ 9
1 Apostelen Matteus kommer på besøk ............................. 12
2 Røtter .................................................................................................. 21
3 Vi flytter til Sverige .................................................................... 30
4 Å bli svensk ..................................................................................... 33
5 Møtet med musikken ................................................................ 36
6 Dan, Frank & Simon ................................................................ 42
7 Åndelige spor i Romania ......................................................... 45
8 Jesusvekkelsen i Surahammar .............................................. 50
9 Alea iacta est ................................................................................... 58
10 Brødrene Edin med komp ...................................................... 61
11 Edin-Ådahl ...................................................................................... 67
12 Ledtrådar .......................................................................................... 83
13 Rockestjerneliv i London ........................................................ 87
14 Som en vind .................................................................................... 94
15 Brødrene Ådahls hektiske turnéliv .................................. 100
16 Vi reser til kärlek og mot slutet ......................................... 103
17 På flukt fra Gud ......................................................................... 106
18 På andra sidan drömmarna ................................................. 113
19 Maria ................................................................................................ 116
20 Arne, Herrens profet ................................................................ 119
21 Den som går med Gud .......................................................... 126
22 Det finnes en pris å betale .................................................... 133
5

23 En kald vinterkveld i Växjö ................................................. 136
24 Be för Sverige ble I’m gonna pray for Korea ................ 144
25 Verdenshistoriens største bønnemøte ............................. 153
26 Kling og Klang drar til California .................................. 164
27 «Jeg reiser deg opp fra skraphaugen» .............................. 176
28 Larm ................................................................................................. 183
29 Elisabeth fikk livet tilbake ................................................... 189
30 Møtet med forretningsmennene i Luleå ...................... 194
31 Mirakelet i maskinhallen i Norra Fågelås .................. 199
32 «Kona di bærer på Esters kall» ........................................... 203
33 Dette kan ingen ateist bortforklare ............................... 206
34 Big Bang ........................................................................................ 209
35 I profetisk tjeneste på Rhodos ............................................ 212
36 Profetisk gave ............................................................................... 217
37 Dette kan alle troende oppleve ......................................... 226
Sluttord ............................................................................................ 254
Spesielt takk til .......................................................................... 255
6

Forfatterens forord
F
ørste gang jeg traff Simon Ådahl var i løpet av høsten 1981. Da var jeg
elev ved den ettårige bibelskolen som Pingstkyrkan i Gävle arrangerte.
Simon hadde da i noen år vært bassist og sanger i det kristne rockebandet
Edin-Ådahl, som på den tiden pleide å øve i menighetens møtelokale. Ved
et uforglemmelig tilfelle tok jeg og Rune, som var en av mine bibelskolekamerater,
mot til oss og spurte guttene i bandet om vi kunne invitere
dem på mat når øvelsen var ferdig. Gjett om vi holdt på å ramle baklengs
av ren forventning da de tøffe rockemusikerne blide og fornøyde takket ja
til tilbudet. Rune løp til en butikk i nærheten for å kjøpe inn brød, mens
undertegnede fikk i oppdrag å trakte kaffe. En stund senere satt vi og spiste
sammen med Simon Ådahl, hans yngre bror Frank, samt Lasse og Bertil
Edin, som utgjorde det andre brødreparet i bandet. Jeg kan huske to ting
fra det måltidet. Det ene var at Edin-Ådahl nettopp hadde fått en konsert
avlyst, og at kvartetten samtalte svært intenst om hvordan de skulle ordne
en ny booking så fort som mulig. Det andre var at jeg la merke til at Simon
hadde en frisyre som var både lengre og mer rufsete enn de andre i bandet.
Han så helt enkelt mer metal ut enn sine bandkompiser.
Lite ante jeg om at våre veier skulle krysses igjen langt senere i livet. I
2012 hørte jeg Simon tale i et offentlig møte i Örebro. Det han fortalte i
sin snaue timelange tale, fikk journalisten i meg til å våkne til liv med et
rykk og spisse ørene. Jeg forsto at dette var noe mange flere måtte få del i.
Hans fortelling må utgis i bokform, tenkte jeg, og kjente med det samme
at jeg av hele mitt hjerte ønsket å skrive den boka. Men siden dukket det
opp hundretalls andre skriveoppdrag, og det gikk et helt år før jeg rakk å ta
7

kontakt med Simon angående min ide om å skrive hans biografi, som også
skulle inneholde fortellinger om de miraklene han har bevitnet mens han
har reist som evangelist i Sverige i senere år.
Vår samtale om dette skjedde innledningsvis via Facebook. Simon var
til å begynne med svært negativ til tanken om en biografi. Han var redd
for personfikseringen som kunne oppstå i forbindelse med en slik bok. Men
etter noen meldinger fram og tilbake på det sosiale nettverket, hvor vi i fellesskap
drøftet opplegget for boka om Simons liv, var tvilen blåst bort og
herr Ådahl ombord.
Boka du nå holder i hendene er mitt livs lengste intervju. Simon har hatt
motet til å åpne sitt hjerte på vidt gap for en frilansjournalist som han ikke
kjente da arbeidet tok til. Drøye 18 timers samtale, innspilt på min diktafon,
utgjør det dokumentariske grunnlaget for Den uventede reisen.
Jeg vil rette en spesiell takk til følgende personer:
Min familie, for at dere har holdt ut med meg under denne skriveperioden.
Jeg har forsømt dere altfor mye. Håper jeg kan gjøre det godt igjen på
et vis. Jeg elsker dere.
Simon Ådahl, for tilliten og det ærefulle oppdraget med å skrive din
livshistorie. Det har vært en skikkelig joyride fra begynnelse til slutt.
Joel Sjöberg og dere andre på Sjöbergs forlag, for at dere trodde på ideen.
Gud, for at du ga meg livet og evnen til å skrive. Deus semper major.
Norrköping, en regntung natt i september 2014
Göran Jacobson
8

Mitt forord
D
enne boka handler egentlig ikke i første omgang om Simon Ådahl,
selv om den inneholder fortellingen om mitt liv. I bunn og grunn er
jeg faktisk veldig lei av Simon Ådahl. Jeg har til og med skrevet en låt som
handler om det. Fortellingen i min bok handler like mye om Gud og den
plan han hadde for mitt liv, en plan det tok mange år for meg å forstå og
komme inn i. Jeg var nemlig fullstendig overbevist om at jeg skulle bli en
bitter mann som med et lite flir om munnen mintes oppveksten i en frikirke
og som innimellom dro en ironisk fleip om det hele. Så feil kan man ta.
Det finnes bare to måter å ta imot det som står i boka mi. Enten tror
man på det som skrives, eller så avfeier man boka som oppdiktet smørje. Før
vi fullførte boka kontaktet jeg et visst antall personer og ba dem maile meg
sine fortellinger. Det er blant annet disse vitnesbyrdene du nå har i hånden.
Det som finnes i boka, er altså i stor grad andre menneskers ord. Enkelte har
ønsket å være anonyme, mens andre står fram med sine navn.
1. august 2014 var det sju år siden jeg begynte å reise rundt i landets
menigheter som evangelist. I løpet av disse årene har jeg sett svært mye
skje. Jeg har møtt så mye kjærlighet i disse sammenhengene, men jeg har
også opplevd forfølgelse og baksnakkelse. Det merkelige er at disse angrepene
nesten utelukkende kommer fra andre kristne. Det finnes en utbredt
redsel for Åndens nådegaver, under, tegn og det profetiske. Jeg har blitt
anklaget for å drive med trolldom. Noen påstår at demoner kommer ut av
min munn, at jeg er hjernevasket av amerikansk teologi, og at jeg har gått
på en amerikansk bibelskole. Jeg har aldri gått på bibelskole, verken i USA
eller i Sverige. Min kone har blitt anklaget for å være et medium som maner
9

frem døde. Dette er noen av de løgnene som religiøse mennesker sprer på
ulike internettforum. Selvsagt har jeg blitt kalt en falsk profet. Men hva er
da frukten av min tjeneste? At mennesker blir satanister på møtene mine?
At de tilegner seg New Age? Nei, det jeg har sett er at mennesker blir frelst,
opprettet, helbredet og begynner å gå med Jesus.
Jeg har ikke noe nytt «evangelium». Det er Bibelens Jesus jeg snakker
om, og om at alle troende har tilgang til Den hellige ånds nådegaver. Det
er åpenbart utfordrende og farlig.
Mitt håp er at du, uansett hvem du er, skal få noe positivt ut av boka
når du leser den.
Bokas tittel er Den uventede reisen, noe som egentlig forteller det meste. I
mange år trodde jeg nemlig at jeg hadde full kontroll på min reise gjennom
livet. Jeg levde et liv som mange drømmer om. Til slutt sprakk den gjennomsiktige
boblen jeg levde i. Mitt liv tok en helt uventet retning.
Mange har gjennom årene uttrykt sin interesse for å skrive boka om meg.
Men jeg har vært fast bestemt på at det aldri skulle bli noen slik bok. Mitt
svar til alle ivrige skribenter har derfor blitt «Nei». Saken er at jeg har vært
veldig redd for at en slik bok skulle bli altfor sentrert rundt min person.
Derfor har jeg slått meg vrang hver gang det har dukket opp forespørsler
om en eventuell bok.
Jeg ble derfor svært forundret da jeg sommeren 2013 satt i avisen Dagens
monter på Lapplandsveckan i den lille landsbyen Husbondliden, utenfor
Lycksele. Under en av dagene på konferansen dukket det opp en mann som
ville prate med meg. Han presenterte seg og fortalte at han kom fra Jemen.
Jeg elsker å prate med folk, så det var helt OK.
«Jeg ha et budskap fra Herren», sa han på gebrokkent svensk.
«Jasså. Fortell,» svarte jeg nysgjerrig.
«Du skrive bok.»
Det føltes som om noen hadde rykket unna grunnen jeg sto på.
«Nei, det har jeg ingen planer om.»
«Jo, du skrive bok. Bok ikke bare handle om Simon. Bok handle om alt
som de kristne fått.»
Vår korte samtale ga meg en helt ny tanke rundt dette med å utgi en
bok om livet mitt.
Et halvt år senere begynte en sta frilansjournalist å sende meldinger til
meg på Facebook om at han ønsket å skrive biografien min. Til slutt ble vi
enige om at dette var noe vi skulle gjøre sammen, og at budskapet i boka
skulle være at alle er elsket av Gud og er hans øyenstener.
10

De som har tatt imot Jesus i sitt liv har fått alt, blant annet Åndens nådegaver.
Det finnes ingen åndelige superstjerner. Det er det min bok handler
om. Men la meg nå få ta deg med på den uventede reisen som ble mitt liv.
Simon Ådahl
11

– 1 –
Apostelen Matteus
kommer på besøk
M
aria satte seg opp i sengen og skrek høyt. Det var et skrik som umiddelbart
vekket meg. Jeg ble skikkelig redd. Hva hadde hendt?
«Det står en fremmed mann i rommet», ropte hun.
Jeg føk opp av sengen og stilte meg midt på gulvet i hotellrommet, klar
til å slåss for mitt og min families liv. Det var helt bekmørkt i rommet. Jeg
var helt overbevist om at inntrengeren, hvem det nå var, sto skjult et sted i
det kompakte nattemørket. I løpet av et tiendels sekund kastet jeg meg mot
veggen ved døren og slo på lyset. Hotellrommet ble opplyst i det samme, og
mine øyne søkte over hele rommet. Jeg kunne ikke se andre enn min stakkars
kone som satt i sengen med vidåpne øyne. Julia lå og sov uforstyrret i
reisesengen. Hvilket hell at hun ikke hadde våknet da Maria skrek. Jeg hev
meg ned på gulvet og kikket under sengen vår. Det var ingen der. Jeg rev
opp døren til toalettet, men der var det like tomt. Garderoben inneholdt
bare de klærne vi hadde hengt opp der. Jeg stormet ut på terrassen, men fant
ingen der heller. Maria, Julia og jeg var de eneste i rommet.
Jeg gikk tilbake til sengen og krøp inn under dyna, samtidig som jeg
strakte min høyre hånd mot Maria og dro henne inntil meg. Hun skalv litt,
og jeg kjente at hjertet hennes slo raskere enn det jeg trodde var mulig. Det
hersket ingen tvil om at hun hadde hatt en svært ubehagelig opplevelse.
«Kjære Maria. Du må ha drømt,» sa jeg trøstende. «Det finnes ingen
fremmede menn i rommet vårt. Det er bare du, jeg og Julia her.»
«Jo, han sto her ved sengen min,» svarte hun insisterende.
12

«Du sov og hadde et mareritt.»
«Nei, jeg sov ikke i det hele tatt. Jeg var våken.»
«Slapp av nå, Maria. Prøv å sove igjen.»
Maria nektet plent å sove videre på sin halvdel av hotellets brede dobbeltseng.
Jeg måtte helt enkelt gå med på å bytte plass med henne. Hun
la seg på den høyre sengehalvdelen, mens jeg fikk ta til takke med den
venstre, der hun hadde ligget for noen sekunder siden. Da Maria hadde
lagt seg igjen, kikket hun på meg.
«Hva er en apostel for noe?»
«Apostel? Det vet du vel? Alle vet vel hva en apostel er?»
«Jeg vet ingenting. Jeg skjønner at det er et religiøst ord, men vet ikke
hva det betyr.»
Jeg følte meg tvunget til å forsøke å forklare min kone hva en apostel
er. Jeg som hadde vært på flukt fra Gud i flere år, som kalte meg selv for
frafallen, måtte midt på natten på et hotellrom på Tenerife holde et høyst
improvisert bibelstudium rundt temaet «Hva er en apostel?».
«Jo, nå skal du høre», begynte jeg litt famlende. «Jesus hadde tolv
apostler som gikk sammen med ham. Paulus var en apostel, men de som
kaller seg apostler i dag er falske, siden de bare gir seg selv den tittelen på
grunn av egotripper.»
«Finnes det en apostel som heter Matteus?»
«Finnes og finnes. Det fantes en mann som het Matteus og som var en
av de tolv apostlene som fulgte Jesus for to tusen år siden.»
Jeg kikket utforskende på kona mi før jeg fortsatte. Spørsmålene gjorde
meg forvirret. Var hun virkelig våken, eller pratet hun i søvne? Fremmede
menn i rommet? Apostel? Matteus? Det lød ikke riktig klokt.
«Så rare spørsmål du stiller. Du hadde et mareritt, ferdig med det. Kan
vi sove videre nå?»
«Han sa han het Matteus og at han var en apostel.»
«Hva mener du? Hvem sa det?»
«Mannen som sto ved sengen min, naturligvis. Han sa han var apostelen
Matteus og at jeg skulle be deg lese boka hans. Finnes det en slik bok?»
Nå ble jeg plutselig lys våken. Jeg begynte å ane hva det hele handlet
om.
«Ja, det finnes en slik bok», svarte jeg samtidig som jeg merket gåsehuden
komme.
«Hva heter den boka?»
«Matteusevangeliet.»
13

«Jaha, det var fint å vite», svarte Maria og snudde seg rundt i sengen.
Noen sekunder senere sov hun dypt.
Jeg klarte ikke sovne igjen, men lå lys våken resten av natten og tenkte
over det Maria hadde sagt. Det var utvilsomt ganske stort at apostelen Matteus
hadde kommet på besøk til hotellrommet vårt. Jammen ikke verst!
Kanskje Gud ville kompensere for alle sine tidligere tabber i livet mitt ved å
gi meg et slags kjempe-kall? Jeg begynte å fantasere om hvordan Gud, ved å
sende Matteus, en av de tolv apostlene som vandret med Jesus, ga meg en helt
ny og verdensvid karriere som megapredikant. Privatfly, luksushotell, fete
bankkontoer og fullpakkede stadioner, hvor jeg fikk tale til hundretusenvis
av tilhørere. Mitt ego vokste voldsomt ved tanken på den gylne framtiden
som kanskje lå foran meg. Det føltes som om vinden plutselig hadde snudd.
Gud var kanskje ikke så dum likevel.
***
Uvennskapet hadde begynt noen måneder før vi giftet oss midtsommeraften
1998. Jeg hadde vitnet i tingretten mot en mann som hadde gjort en hel del
dumheter. Mannen, som risikerte fengsel, fikk bare et år med samfunnsstraff
for sine trusler. Han kunne altså fortsatt gå rundt på gatene hjemme i Gävle
som et hvilket som helst annet menneske. Det faktum at jeg vågde å stå opp
mot ham og vitne mot ham i rettsaken, gjorde ham hatsk mot både meg og
min kone. Jeg tenkte i sannhetens navn like ondt om ham, så følelsene var
gjensidige. Deretter begynte en lang serie trakasserier fra hans side, rettet
mot meg og Maria. Det var en svært krevende tid for oss, og det virket bare
som om det eskalerte hele tiden. Skulle det aldri ta slutt? Jeg gikk ofte ut i
skogen bak huset vårt og bare ropte på Gud.
«Fjern ham, Gud! Trykk på deleteknappen! Eller send ham til Korpilombolo!
Bare han forsvinner lover jeg å komme tilbake til deg!»
Jeg kjente hvordan mitt rødglødende hat mot ham bare vokste seg sterkere
i meg. Det var ikke noe jeg ønsket mer enn at han bare skulle opphøre
å eksistere. At han skulle fjernes fra jordens overflate. Noen år i forveien
hadde jeg jobbet med fanger fra fengselet i Gävle og fått ganske god kontakt
med flere av de innsatte der, som jeg hadde forsøkt å hjelpe på ulike måter.
Jeg tenkte jeg kanskje kunne kontakte noen av disse «vennene» og få «hjelp»
med denne mannen. Mine tanker ble kølsvarte. Jeg hadde aldri opplevd
ondskapen så påtakelig eller på den måten før. Det finnes en merkelig dragning
i hatet. Den er en livsfarlig kraft som lett kan overta hele tilværelsen
til et menneske.
14

Trakasseriene fortsatte fra mannens side og ble om mulig enda verre. Jeg
leverte et trusselbrev jeg hadde fått fra ham til politiet, som naturligvis la
ned etterforskningen umiddelbart på grunn av «mangel på bevis». Maria
var virkelig redd enkelte dager, og det førte til at en bølge av desperasjon og
fortvilelse skylte over meg. Jeg var helt enkelt nødt til å gjøre noe med saken,
men problemet var at jeg ikke visste hvordan eller hva jeg skulle gjøre. 11.
mai 2000 ble vår datter Julia født, og jeg skjønte at vi ikke kunne ha det
slik lenger. Jeg måtte få en slutt på trakasseriene. Men tiden gikk, og jeg
fant ingen fornuftig løsning på problemet. Det var da jeg kom til å tenke
på Tenerife.
Min tanke var at vi skulle ha ferie på Tenerife til over jul. Men jeg tenkte
også at jeg med min erfaring som entertainer i utelivsbransjen her i Sverige,
lett kunne få jobb som en slags «Trivsel-Torsten» på et eller annet feriested
der. En trivelig fyr som tok hånd om folk nede på Tenerife, passet på at de
trivdes, satte i gang morsomme fritidsaktiviteter, arrangerte musikkvelder
med karaoke, underholdning og annen koselig tidtrøyte. Ving, Fritidsresor
eller Apollo eller et annet charterselskap ville sikkert ansette en fyr med min
erfaring. Da kunne vi flytte dit og legge alle problemer bak oss. I det minste
fantaserte jeg om det, men uten å si noe om det til Maria.
Vi fant en billig chartertur til Tenerife julen 2001, og fløy i vei til varmen
en ukes tid. Maria lengtet hjem hele tiden, mens jeg stortrivdes der nede.
Julia var fortsatt en liten baby på den tiden, men selv hun nøt i fulle drag
å få være med mamma og pappa på ferie i solen og varmen. Hun mer eller
mindre bodde i hotellets barnebasseng, hvor hun lekte og plasket dagen lang.
Vi snakket aldri om Gud i ekteskapet vårt. En gang spurte Maria om
jeg var kristen, og da svarte jeg som jeg pleide, at jeg hadde vært kristen før,
men at det kan sammenlignes med å være forkjøla. Det går over etter hvert.
Maria var ikke troende i det hele tatt, og hadde ikke engang konfirmert
seg, noe jeg syntes var kjempedeilig. Det gjorde at jeg kunne slappe av på en
behagelig måte. Jeg behøvde ikke streve med å blande Gud i livet, og kunne
i stedet leve som et helt vanlig menneske.
De gangene Maria førte dette med kristen tro inn i samtalen, sa jeg
alltid til henne at det ikke fantes noen ekte kristne i Sverige. De bare latet
som, hele gjengen, og det å be til Gud hadde ingen hensikt, siden han aldri
besvarte bønner.
Julen på Tenerife var en skikkelig opptur, syntes jeg. Vi spiste og drakk
og jeg hadde det veldig fint i solen og varmen. Det var da det hendte. Sent
en natt, da vi hadde gått og lagt oss og jeg sov som et barn, våknet jeg brått
15

av at Maria skrek i panikk. Hun ropte at det sto en mann i rommet, og min
første tanke var at mannen som forfulgte oss hadde oppsøkt oss i ferien på
Tenerife og nå sto skjult i mørket på hotellrommet.
At denne merkelige og skremmende hendelsen skulle bli et vendepunkt
og begynnelsen på en fullstendig uventet reise, som skulle ta meg med til
land på den andre siden av jordkloden, og forvandle mitt og min families
liv på radikalt vis, hadde jeg naturligvis ingen anelse om der jeg lå lys våken
i sengen på hotellrommet resten av den natten.
***
Jeg funderte mye på hva som kunne være meningen med den nattlige opplevelsen
på hotellrommet på Tenerife. Hvorfor kom apostelen Matteus på
besøk på denne måten? Var ikke han død og begravet for to tusen år siden?
At han stilte seg ved sengekanten og snakket til min kone kunne jeg kanskje
forstå, siden jeg ikke ville ha brydd meg om hva han hadde å si. Jeg, som
hadde gått omkring og kjempet med Gud en sju års tid, hadde selvsagt
vendt det døve øret til om han i det hele tatt hadde forsøkt å si noe til meg.
Hva var det han hadde sagt til Maria? «Be din mann lese boka mi.» Det
var det, ja. Dagene etter Matteus’ besøk på vårt hotellrom, kretset mine
tanker rundt det han hadde sagt og hva det kunne bety. Det der med stjernepredikant
begynte å blekne etter hvert. Ville Gud tilrettevise meg på noen
måte? Jeg begynte å lure på om det fantes en kode i Matteusevangeliet, en
superhemmelig kode i stil med Da Vinci-koden, som bare jeg kunne se. Min
tanke var at dersom jeg kunne få tak i en bibel og begynne å lese teksten
i Det nye testamentets første bok, så ville kanskje ordene jeg leste vise en
helt ny sannhet som ingen andre hadde sett tidligere. Tenk om det var slik
at løsningen på veldig mange problem fantes i den koden som ble åpenbart
for nettopp meg?
Tanken på å finne en passende jobb på Tenerife var med ett som blåst
bort. Mitt eneste fokus der og da var å få tak i en bibel, slik at jeg kunne lese
hva som sto i Matteusevangeliet og knekke denne koden så fort som mulig.
Jeg hadde selvsagt ingen bibel med meg i bagasjen til Tenerife. Hvorfor skulle
jeg ha det, forresten? For meg var Bibelen av like stor interesse som en finstudie
av telefonkatalogen. Noen mulighet for å få tak i Guds ord på hotellet
fantes heller ikke. Gideonittene hadde tydeligvis ikke vært på rommet vårt.
Da vi kom hjem igjen til Gävle etter ferien, kastet jeg meg umiddelbart
over min gamle bibel som lå i et hjørne og samlet støv der hjemme. Jeg slo
opp i Matteusevangeliet og begynte å lese med en mer frenetisk og brennende
16

interesse for Den hellige skrift enn noen gang tidligere. Nå skulle Sveriges
egen Robert Langdon løse «Matteuskoden».
Da jeg kom til det femte kapitlets førtifjerde vers, ble det bråstopp. Der
står det nemlig som så: «Jeg sier dere: Elsk deres fiender og be for de som
forfølger dere.» Min reaksjon var umiddelbar. Jeg ble rasende og slo igjen
Bibelen med et smell.
«Hva holder du på med, Gud?» freste jeg. «Fleiper du med meg? Er det
meningen at jeg skal velsigne og elske idioten som har forfulgt familien
min?»
Jeg var nå så sint på Gud at jeg holdt på å sprekke. Bare tanken på at jeg
skulle tvinges til å elske mannen som hadde forårsaket så mye lidelse i min
familie gjorde meg rasende. Jeg kjente hatet koke på innsiden når jeg tenkte
på min plageånd. Mitt eneste ønske var at han skulle ha et uhell og ramle
ned på skinnegangen rett foran et X2000-tog i høy fart og bli overkjørt,
eller at han skulle få en kreftsvulst og visne hen.
«Denne mannen har ødelagt hele min tid som nygift. Han har forfulgt
og trakassert oss i tre år. Jeg har bedt deg om å ta ham bort, men du har
ikke brydd deg om å svare. Nå vil du at jeg skal elske og velsigne ham. Aldri
i livet, Gud! Hører du? Aldri i livet!» ropte jeg til Gud.
«Send Paulus neste gang, så kanskje jeg vil lytte», la jeg til som en ironisk
slengbemerkning.
Noen dager gikk, men oppfordringen i Matteus 5,44 ville ikke la meg være
i fred. Til slutt ga jeg opp og tenkte at jeg like gjerne kunne prøve hvordan det
ville føles å velsigne noen man hater så mye som det jeg gjorde. Jeg begynte
å be Gud velsigne mannen, samtidig som jeg mente «idioten». Jeg velsignet
helsen hans, men håpte i mitt hjerte at han skulle dø. Jeg velsignet arbeidet
hans, men mitt hjertes ønske var at han skulle bli arbeidsledig. Jeg velsignet
hans økonomi samtidig som jeg håpte at Kronofogden (den svenske versjonen
av Statens Innkrevingssentral, overs. anm.) skulle ta alt han eide og hadde.
For meg var dette en kamp mellom ånd og kjøtt, mellom åndelig fromhet
og menneskelig motvilje. Jeg holdt på sånn i ett minutt om dagen i fem
måneder. Det fantes egentlig ikke noe ærlig ønske i meg om å velsigne ham,
men jeg gjorde det likevel, mot min vilje, som et slags eksperiment, for å se
hva Gud mente med dette. De første ukene holdt jeg på å spy når jeg gjorde
det, og jeg ble forferdet over det selvpineriet jeg utsatte meg selv for. Men
merkelig nok begynte jeg å mene det jeg sa når jeg ba Gud velsigne ham.
Ett minutt hver dag i fem måneder velsignet jeg en mann jeg egentlig hatet
mer enn noe annet menneske i verden.
17

Det merkelige var at mitt hat forsvant allerede etter tre måneder med
velsignelser. Alt hat var plutselig helt forsvunnet, og i stedet kunne jeg merke
hvordan jeg begynte å elske ham. Jeg var helt fri, til min store forundring.
Etter fem måneder med velsignelser møtte jeg ham da jeg hadde et ærend
nede i byen. Han sto der og skalv, og jeg trodde først han hadde blitt rammet
av Parkinsons sykdom eller noe lignende. Men da jeg kom nærmere så jeg
at han skalv og gråt samtidig. «Nå smeller det», tenkte jeg.
Han kom plutselig bort til meg og slo armene rundt meg, omfavnet meg
med en varm og kjærlighetsfull klem. Vi sto og holdt rundt hverandre i flere
minutter. Midt i alt dette fikk jeg til min egen forskrekkelse høre meg selv si:
«Jeg vil invitere deg hjem på middag.» Første tanke da jeg hadde sagt dette,
var: «Hvordan kan du si noe sånt!» Men nå var det sagt, og det var for sent
å angre. Vi ble enige om at han skulle komme hjem til oss og spise middag
ved en passende anledning, og så gikk vi hver til vårt. Jeg visste at vi hadde
en fin elgstek i fryseren som ville være perfekt å by ham på.
Jeg hadde store kvaler for hvordan jeg skulle fortelle Maria at jeg hadde
invitert vår fiende på middag. Hvordan kom hun til å reagere når hun fikk
vite hvem som skulle komme og sitte ved vårt middagsbord? Det var med
en viss uro jeg gikk inn døren hjemme. Jeg tenkte det var like bra å få det
avklart med en gang. Hvordan skulle jeg fikse dette? Jeg kremtet før jeg
begynte.
«Husker du den mannen på Tenerife?» begynte jeg nølende.
«Hvilken mann?» begynte Maria og avbrøt potetskrellingen samtidig
som hun møtte blikket mitt.
«Jo, den mannen som sto ved sengen din.»
«Ja, det husker jeg svært godt. Uff, så ekkelt det var. Leste du den boka
han ba deg lese, forresten?»
«Ja, jeg gjorde det.»
«Hva sto det i den?»
«En masse forskjellig.»
Nå begynte det for alvor å brenne under føttene. Jeg ble nødt til å svelge
før jeg fortsatte.
«Det sto blant annet at vi skal elske våre fiender og be for dem som
forfølger oss.»
Jeg ventet på reaksjonen hennes mens jeg holdt pusten.
«Hvordan skal man gjøre det?» spurte hun.
«Ved å velge å gjøre det», svarte jeg og tok ny sats før jeg fortsatte. «Maria,
jeg må fortelle deg noe. Jeg har invitert mannen som har forfulgt oss
18

på middag en gang i nærmeste framtid. Jeg traff ham for litt siden og ba
ham hit.»
«Hva har du gjort? Har du møtt idioten og bedt ham på middag? Hjemme
hos oss?»
«Det er nettopp det jeg har gjort. Vet du hva jeg har gjort i forkant av
dette? Jeg har velsignet ham i ett minutt hver dag i en fem måneders tid.»
Maria så på meg som om hun trodde jeg var blitt gal.
«Har du velsignet idioten?» utbrøt hun. Hun var helt rød i ansiktet, og
det syntes lang vei hvor sint hun var i ferd med å bli.
«Nå skal du høre», svarte jeg så rolig og saklig jeg kunne. «Vi har blitt
forsonet, han og jeg. Vi omfavnet hverandre da vi møttes i dag, og nå har
jeg bedt ham på middag. Jeg tenkte vi kunne by ham på den elgsteken vi
har i fryseren.»
Helt plutselig skiftet min kones sinnsstemning. Hennes sinne forsvant
like fort som det kom, og i stedet fikk hun tårer i øynene. Hun satte seg på
en av kjøkkenstolene og stirret rett ut i luften. Så sa hun noe helt uventet
som gjorde meg skikkelig redd.
«Simon, jeg vil bli frelst nå. Det her er bare Gud.»
Jeg følte at situasjonen var i ferd med å utarte seg voldsomt, så jeg satte
meg inntil kona mi på stolen ved siden av henne på kjøkkenet vårt, holdt
rundt henne og forsøkte å snakke beroligende til henne.
«Nei, elskede. Du behøver ikke bli frelst bare på grunn av det her.»
En frelst kone var nok det siste jeg ønsket meg. Det holdt med alle religiøse
folk jeg hadde møtt tidligere i mitt liv. Å leve sammen med noen som
levde i fangenskap og religiøs prestasjon var ikke noe som tiltalte meg i det
hele tatt. Her måtte jeg redde det som reddes kunne før det var for sent.
«Glem det der», fortsatte jeg i et desperat forsøk på å få henne på bedre
tanker. «Det er uansett ikke noe å ha.»
Maria rettet ryggen og møtte blikket mitt.
«Hold opp!» sa hun med urokkelig besluttsomhet i stemmen. «Jeg kommer
til å bli frelst enten du vil det eller ikke.»
«Men hvorfor må du bli frelst? Vi har det vel bra som vi har det? Synes du
ikke? Det er vel ikke nødvendig å blande Gud inn i det her?» bønnfalt jeg.
«Hva vil du vi skal gjøre? Skal vi sitte søndag etter søndag på en kirkebenk
og gi tiende til en virksomhet som uansett kommer til å bli nedlagt etter
hvert? Er det hva du ønsker?»
«Jeg blåser i hva du sier», gjentok Maria. «Jeg har tenkt å bli frelst fordi
Gud faktisk finnes.»
19

«Det finnes ingen ekte kristne», forsøkte jeg. «De fleste later som om de
går med Gud, og kirkene som de kaller for Guds verk blir konsertlokaler
før eller senere.»
«Jeg har tenkt å bli frelst uansett, for nå vet jeg at Gud virkelig eksisterer»,
slo kona mi fast.
Jeg håpet i det lengste at hun ikke mente alvor med det hun sa. Noen
dager senere tok min kone på seg skoa, dro på seg en jakke og stakk av gårde
til en av kirkene i Gävle, hvor hun møtte en pastor som hun ba sammen
med. Da hun kom hjem igjen, fortalte hun meg med et triumferende blikk
at hun hadde blitt frelst.
«Halleluja», utbrøt jeg med en stemme full av syrlig sarkasme. Kona mi
hadde blitt en av de salmesyngende, loviske menneskene, stikk i strid med
min vilje. Det var ikke noe som fikk meg til å danse av glede akkurat.
Men Gud var ikke ferdig med meg, det skulle jeg snart innse. Den uventede
reisen hadde nemlig så vidt begynt.
Noen uker senere spiste vi middag med mannen som hadde forfulgt oss
og som jeg nå hadde forsonet meg med. Det ble riktig så hyggelig, og vi
skiltes som venner.
20

– 2 –
Røtter
J
eg ble født 17. januar 1957 i Finland, nærmere bestemt i den lille landsbyen
Kronoby som ligger i Österbotten, som den nest yngste i en søskenflokk
på seks. Mine fire eldre søsken heter Rodney, Rainer, Dan og
Elisabeth. Lillebror Frank ble født tre år etter meg, i 1960. Rainer er ikke
lenger iblant oss, da han dessverre døde av kreft i 1998. Mine foreldre het
Helga og Albin. De var bønder og drev et lite jordbruk. Jeg pleier å fleipe
med at det kunne merkes ganske godt at mine foreldre ikke hadde TV på
den tiden, siden det ble så mange barn. Mamma og pappa var begge sterkt
troende og regnet med Gud i alt som hendte i livet. Da jeg var liten, trodde
jeg alle fedre lå på kne og ba hver dag. Min pappa gikk nemlig inn på et
rom og lukket døren. Der lå han på kne og bad en times tid. Hver dag.
Han ble ikke forstyrret i sin bønn selv om jeg kom inn innimellom. Pappa
var en ekte bønnekjempe.
Mine foreldres gudstro kunne ofte få svært konkrete uttrykk. Et eksempel
på det er en hendelse som inntraff midt på 80-tallet. Jeg var da
voksen og bodde i Gävle, når jeg ikke var ute og turnerte med Edin-Ådahl.
Mamma ringte til meg en dag og fortalte at hun og pappa tenkte å dra til
Gävle dagen etter.
«Så gøy», svarte jeg. «Skjer det noe spesielt da?»
«Jeg skal bli frisk.»
Mammas svar kom svært uventet. Jeg forsto ikke hva hun mente. Vi visste
alle svært godt at mammas knær i lang tid hadde vært helt utslitte, og at hun
på dette tidspunktet ikke lenger klarte å gå. Vi visste også hva legene hadde
sagt til mamma, at hun var altfor svak til å takle en operasjon og at det var
21

krykker som gjaldt. At livet videre ville innebære rullestol for mamma hadde
vi alle blitt informert om.
«De har møter i pinsekirken i Gävle med Egon Sandström og Kjell Samuelsson.
Pappa og jeg skal dit, og jeg skal bli frisk», fortalte mamma med full
forvissning.
Jeg klarte ikke la være å synes synd på mamma, som i barnslig tillit
trodde at hun skulle bli frisk om hun besøkte en gudstjeneste med to helbredelsesevangelister.
Å, så skuffet hun kommer til å bli, tenkte jeg oppgitt.
Dagen etter hentet jeg mine foreldre da de ankom Gävle med tog. Vi
måtte hjelpe mamma av toget og inn i bilen min. Deretter skysset jeg dem
strake veien til møtet i pinsekirken. Jeg hjalp til med å løfte henne inn i
lokalet, og kjørte så rett hjem igjen. Aldri i verden om jeg skulle bli værende
og se på mammas skuffelse. Jeg hadde ikke et fnugg av tro på noen guddommelig
helbredelse, og vågde ikke å bli værende. Etter noen timer kjørte jeg
tilbake til kirken for å plukke opp mine foreldre. Jeg glemmer aldri det synet
som møtte meg. Pappa kom brasende ut av kirken med mammas krykker i
hendene. Mamma kom gående etter ham. Begge var overlykkelige.
«Jesus har helbredet meg, gutt», fortalte mamma på sin stille måte. «Kjell
Samuelsson ba for meg og jeg kjente styrken komme tilbake i knærne mine.»
Selv hadde jeg vanskelig for å tro det som hadde skjedd. Jeg klarte
helt enkelt ikke tro på at mirakelet skulle vare permanent. Mamma og
pappa overnattet hjemme hos meg. Morgenen etter skysset jeg dem til toget.
Mamma tok resolutt tak i de to tunge reiseveskene, en i hver hånd. Deretter
steg hun raskt om bord i togvognen. Uten problem. Jeg skjønte ingenting.
De følgende ukene ringte jeg mamma hver dag med samme spørsmål
på hjertet.
«Hvordan går det, mamma?»
Svaret var det samme hver gang.
«Ingen problemer», svarte hun, og fortalte om hvordan hun hadde vært
ute på byen og handlet, begynt å sykle igjen eller vært ute på en lang spasertur.
Ingen smerter overhodet. En gang fortalte hun at pappa hadde besøkt
legemiddelsentralen for å levere tilbake krykkene hennes. Personalet hadde
vært uforstående da han dukket opp og fortalte at Jesus hadde helbredet
kona hans og at hun ikke trengte krykker lenger. Men til sist hadde de høyst
motvillig gått med på å motta dem likevel. Miraklet holdt hele veien. I de
årene hun hadde igjen, gikk mamma helt ubesværet.
***
22

Selv om jeg ikke forsto det mens han levde, var pappa mitt store forbilde.
Han hadde en personlig standardreplikk som han serverte i tide og utide.
«Hvordan har du det med Jesus?»
Det var alltid like flaut og slitsomt for en ung gutt å høre faren sin stille
det spørsmålet til absolutt alle han møtte i nabolaget når vi var ute og gikk.
En annen standardreplikk som var typisk for pappa var hans gjentagende
svar til alle som klagde på kristenheten.
«Du må’kke se på mennesker, men bare på Jesus, troens opphavsmann
og fullender.»
Jeg husker da jeg stakk innom ham helt på slutten av hans liv. Han bodde
på et aldershjem i Västerås de siste årene. Pappa hadde blitt en smule uklar i
hodet, slik gamle mennesker kan bli. Men da jeg begynte å snakke om Jesus,
gnistret det til hos pappa. Da var både tanke og tale helt krystallklar. Så ville
han prise Herren, og det skjedde alltid med høy røst. Pappa ba med en slik
kraft at taket nesten løftet seg. Vi ba sammen og omfavnet hverandre. Helt
plutselig sto pleiersken i døren til pappas rom.
«Hva holder dere på med her inne?» ropte hun med skarp og illsint
stemme.
«Vi priser Herren, lille pike. Kom inn, så skal jeg velsigne deg og din
familie», forklarte pappa på sin milde måte. Så rakte han ut hånden og trakk
den opprørte pleiersken inn i rommet, la hendene sine på henne og ropte
med høy røst ut en velsignelse over henne så det gjallet mellom veggene.
Pleiersken fikk tårer i øynene. Hun neiet og gikk noen skritt bakover, neiet
igjen og gikk enda noen skritt, inntil hun nådde døren. Hun vendte ikke
ryggen til pappa før hun var utenfor døren og forsiktig lukket den etter seg.
Beskjeden kom en dag i 2006 om at pappa hadde ramlet på aldershjemmet.
Maria og jeg hev oss i bilen og kjørte rett til Västerås. Da vi andpustne
kom inn på rommet der han lå, møtte vi pappa som lå i sengen med et stort
smil over hele ansiktet og oppstrakte armer. Han stirret i tillegg rett opp i
luften.
«Har du smerter, pappa?» spurte jeg da vi hadde satt oss ved sengen hans.
«Smerter? Nei, gutt. Jeg ha’kke noe vondt», svarte pappa uten å flytte
blikket fra det punktet i taket han stirret på. Han senket heller ikke armene
sine.
Han kalte meg «gutt» uansett hvor gammel jeg ble. Det spilte ingen rolle
at jeg nå var blitt nesten 50 år. Jeg var fortsatt en gutt i hans øyne.
«Hva holder du på med? Hvorfor stirrer du opp i luften?» undret jeg.
«Jeg ser rett inn i himmelen.»
23

«Oj, det var sterkt. Du mener altså at du ser inn i himmelen? Hva ser
du der?»
«Jeg ser Den hellige ånd! Den hellige ånd har grå farge og er oval som
et egg.»
For et fint bilde, tenkte jeg. Egg er symbolet på liv.
«Nå kommer Den hellige ånd over meg», erklærte min gamle pappa.
Vips, så begynte han å tale i tunger. Som vanlig lovpriste han med så høyt
volum at trommehinnene mine vibrerte.
«Det er så merkelig og underbart i himmelen», sa pappa da han var ferdig
med å tale i tunger. «Jeg ser en eske som farter rundt i himmelen og sprer ut
kraft. Det er SÅ underbart i himmelen», understrekte han.
Nå roter pappa, tenkte jeg. Eske? Jeg hadde nok forventet at han skulle
fortelle om Jesus og alle englene i himmelen, men ikke en eske.
«Pappa, du er snart hjemme i himmelen. Du er allerede halvveis framme»,
sa jeg.
«Ja, det vet jeg», svarte pappa sikker i troen.
«Vi ses der», var de siste ordene jeg sa til pappa.
Jeg funderte mye på hva min gamle far kunne ha ment når han snakket
om en eske oppe i himmelen. Når vi kom ut på parkeringsplassen igjen,
utenfor aldershjemmet i Västerås, spurte jeg Gud hva slags eske pappa hadde
snakket om.
«Det er paktens ark», svarte Gud.
Tre dager senere kom beskjeden om at pappa hadde dratt til sitt himmelske
hjem.
***
Mamma gikk hjem til Gud i februar 1995. Jeg hadde like i forkant av hennes
bortgang konkurrert i Melodifestivalen med låta «Følj dina drömmar»,
sammen med Lasse Lindblom, Janne Bark og Michael Stolt. Det siste mamma
så av meg var på TV, med svart dress, oransje bukser og T-skjorte, og
med en hvit Fender Stratocaster på magen, der jeg sang det tiende og siste
konkurransebidraget den kvelden. Jeg ringte henne dagen etter, og husker
at jeg syntes hun hørtes så rar ut når hun snakket. Hun snøvlet nesten, men
jeg tenkte ikke så mye over det. Mamma var sikkert bare trøtt, tenkte jeg.
Dagen etter skulle mamma inn på Centrallasarettet i Västerås for å fikse
på en tå. Hun hadde fått aldersdiabetes, noe som iblant førte til at sår hun
fikk ikke grodde som de skulle. Da hun satte seg i taxien som skulle frakte
henne til lasarettet og døren ble lukket, sto pappa og vinket farvel til henne.
24

I det samme taxien satte seg i bevegelse, vendte pappa om på hælen og
stormet inn til telefonen. Han ringte rundt til alle oss barna for å meddele
samme budskap.
«Dere må komme fort til Västerås. Herren sier at Helgas dager er talte.
Hun kommer til å dra til himmelen, til evigheten. Herren sier at hennes
dager er talte.»
Selv tvilte jeg meget sterkt på det pappa hevdet å ha fått fra Gud. Mamma
skulle bare fikse på en tå. Hvorfor skulle pappa absolutt sette himmel og jord
i bevegelse og skremme folk med at hun skulle dø på grunn av et lite sår på
den ene tåen? Jeg avfeide hans ulykkesprofetier. Men pappa var bestemt på
at det var viktig at vi alle kom og tok farvel med mamma og at Gud faktisk
hadde talt hennes dager.
Det skulle vise seg at pappa, eller Gud, alt ettersom hvordan man vil tolke
det, hadde rett, tross alt. Taxien kjørte fram til hovedinngangen til lasarettet
i Västerås, mamma steg ut og hadde knapt rukket innenfor dørene til
entréhallen før hun ble rammet av et massivt slag og falt om på gulvet. Da
jeg fikk vite hva som hadde hendt, slapp jeg alt og hev meg i bilen. Snaue to
timer senere tråkket jeg inn bremsen utenfor Centrallasarettet, der mamma
ble tatt hånd om på en avdeling. Hele familien Ådahl var samlet rundt
mammas sykeseng da jeg ankom i hui og hast etter å ha satt fartsrekord fra
Gävle. Det så ut som hun sov. Hennes pust lød som små, lette snorkinger.
Jeg var overbevist om at hun snart ville våkne og le mot meg på den måten
som var så typisk for mamma. Legene påsto dog noe annet. Om mamma
mot all formodning skulle våkne fra koma, ville hun være lam på den ene
siden på grunn av slaget som slo henne i gulvet da hun ankom sykehuset.
Pappa sto midt på gulvet med løftede hender og takket Gud med høy
røst for at mamma snart var hjemme i himmelen. I min opprørte tilstand
kunne jeg ikke annet enn å tenke at det var merkelig at han ikke uroet seg,
slik vi barna gjorde. Han virket nærmest glad for at mamma, ifølge ham,
skulle «dra hjem til himmelen».
Etter en stund foreslo noen at vi skulle dra og spise pizza. Men jeg var
ikke det grann sulten, og ble værende hos mamma. Det var bare mamma
og jeg igjen når alle andre dro av sted til nærmeste pizzeria. Stillheten la
seg over rommet. Det var bare mammas små snorkinger og min egen pust
som hørtes. Kontrasten mellom bare noen dager i forveien å ha stått i TVkameraenes
blikkfang med Lindbom-Bark-Ådahl-Stolt i Melodifestivalen,
og helt plutselig sitte ved mammas sykeseng, var virkelig brutal og sterk.
Forsiktig la jeg mine hender på mamma og hvisket en stille hilsen til henne.
25

«Takk, mamma. Takk for alle disse årene. For at du var der. For din
kjærlighet og omsorg, og for at du tok hånd om alle oss ville gutter. Takk
for alt, mamma. Jeg elsker deg.»
Akkurat da jeg hadde sagt disse ordene, hendte det plutselig noe veldig
merkelig. Over mamma, cirka femti centimeter ovenfor kroppen hennes, ble
det liksom åpnet en usynlig luke. Den intensive varmestrålen fra denne «luken»
slo imot meg. Der og da kunne jeg ikke fatte hva jeg kjente og opplevde,
men i ettertid har jeg innsett at det var et slags farvel fra mamma som åpenbarte
seg for meg. Ute var det vinterkulde, og inne på rommet der mamma lå
var det også veldig kaldt, men varmen fra den åpnede «ovnsdøren» strålte imot
meg. Jeg gråt og hulket ved mammas sykeseng, samtidig som varmen som
strømmet imot meg fra den åpne luken omsluttet meg i en usynlig klem. Det
hele foregikk bare noen sekunder. Så ble luken lukket, og varmen forsvant.
Jeg gikk på toalettet. Da jeg så meg i speilet, oppdaget jeg at jeg var helt
ildrød i ansiktet. Det så faktisk ut som om jeg hadde ligget for lenge i solen.
Mamma dro hjem til Herren ett døgn senere. I dag vet jeg at begrepet død
ikke eksisterer for den som går med Gud. Han er nemlig bare liv og overflod.
Da mamma ble begravet, sto pappa og takket Gud, som vanlig, for de
årene han hadde fått sammen med mamma. Begravelsen ble, til tross for
alle tårer og den smertefulle sorgen, en lys minnehøytid.
***
Kronoby, der jeg og alle mine søsken ble født, tilhører den delen av Finland
som kalles Svenskfinland. Menneskene som bor der, er tospråklige. Svensk
er majoritetsspråket og finsk minoritetsspråket. Dialekten som brukes i Kronoby
er svært spesiell. Det er en svensk dialekt som kalles «Krombidialekten»
og som stammer direkte fra gammelsvensk, hvor mange av de tusen år gamle
ordene og uttrykkene har blitt bevart. Diftonger og svært spesielle forkortelser
gjør at det nesten høres ut som om Kronoby-folk synger når de prater.
Da jeg var to år og Frank ennå ikke født, hadde mamma en svært sterk
åndelig opplevelse, en dag da hun var ute og plukket ugress i en av engene
våre. Helt plutselig ble hun slått i bakken av en usynlig kraft. Da hun lå på
bakken, så hun noe skrevet med ildskrift på hele himmelen over henne, som
hun gjemte og bar med seg i sitt hjerte resten av sitt liv. Budskapet hun så
i flammende ildskrift på den finlandske himmelen, var: «Dine sønner skal
bli til velsignelse for Nordens folk.»
Min mamma var en enkel og ydmyk kvinne. Hun nevnte ikke denne
opplevelsen for noen, selv ikke for sin ektemann. Først noen måneder før
26

hun døde fortalte hun for første gang om sin merkelige opplevelse i engen
hjemme på gården vår i Finland. I en samtale jeg hadde med henne, noen
måneder før hun forlot oss, fortalte hun meg om åpenbaringen hun hadde
året før Frank ble født.
Jeg bebreidet henne for at hun ikke hadde fortalt det tidligere. Min
oppfatning var at dersom jeg hadde visst dette, så hadde jeg kanskje forstått
Guds handlinger i mitt og mine søskens liv på en annen måte enn det jeg
hadde gjort. Det fantes altså en guddommelig plan for våre liv, som Gud
hadde vist mamma på denne sterke måten. Min mor kikket på meg da jeg
hadde avsluttet min utlegning, og svarte på sitt vanlige enkle vis, med den
syngende dialekten.
«Jo, men det var vel litt hovmodig. Derfor tiet jeg.»
Jeg tilhører en finlandssvensk slekt med frikirkelige aner veldig langt
tilbake i tid. En av mine slektninger på farssiden, som levde på 1800-tallet,
var en av de aller første baptistene i Finland. Hun måtte lide svært mye for
sin tro og fordi hun døpte seg som voksen. Vi er en stor skare slektninger i
de svensktalende bygdene i Finland.
Noe som har preget hele vår familie på en markant måte, er andre verdenskrig,
som rammet Finland svært hardt. Pappa ble frelst ved fronten da
han var 24 år gammel. Denne hendelsen resulterte i at han – midt i en brennende
krig – bestemte seg for å legge ned våpnene. Han holdt på å havne i
krigsrett på grunn av dette, men slapp fengsel for sin pasifisme. I stedet ble
han satt til å bygge veier. Pappas arbeidskamerater ved disse veiarbeidene
var en broket forsamling med de merkeligste individer. For å skaffe nok
folk, besluttet nemlig den finske staten å gi amnesti til alle som var dømt til
fengsel. Sammen med dømte ranere, voldtektsmenn og mordere som hadde
blitt løslatt fra fengselet i Helsingfors, bygde pappa farbare veier rundt om
i Finland. Han fortalte meg om krigstiden langt senere. Når han våknet
om morgenen, visste han ikke om han ville leve når kvelden kom. Alle som
jobbet med veibygging var nemlig ubevæpnede og dermed helt ubeskyttet.
Veiarbeidere opplevde stadig beskytning fra de fiendtlige soldatene. Veier
og annen infrastruktur var verdifullt sett fra militær synsvinkel, og var
nødvendig for å kunne flytte stridsvogner og utføre ulike troppetransporter.
Veiarbeidet utgjorde altså en livsfarlig arbeidsplass for de dømte fangene.
Det er kanskje ikke så vanskelig å forestille seg den utrolige skrekken som
preget arbeidet når de nye veiene ble bygd i Finland. Når som helst kunne
det smelle, og hadde man skikkelig uflaks var alt slutt på et øyeblikk. Pappa
fortalte blant annet om en fryktelig hendelse som inntraff en dag da han
27

sto med spaden i hånden og gravde. Noen meter unna sto en av hans arbeidskamerater
og utførte samme jobb. Plutselig ble kameratens kropp revet
i småbiter idet han ble truffet av en granat fra en haubits. Ingen hørte noe
smell eller så hvorfra skuddet kom, men kameraten ble sprengt til døde rett
for øynene på pappa.
En annen stadig overhengende fare var å bli ransmyrdet av noen i eget
arbeidslag. Som nevnt var det en gjeng med svært kriminelle personer som
jobbet sammen med pappa. For å slippe å bli ranet, kom min far på en svært
effektiv løsning på problemet. Selv om de alle var dømte, fikk veiarbeiderne
en viss dagslønn. Pappa eliminerte den overhengende risikoen ved alltid å
sende hjem penger han fikk i hånden. På den måten ble det ganske raskt
kjent blant jobbkompisene at Albin Ådahl fra Kronoby aldri hadde noen
penger på seg. Dermed fikk pappa være i fred og kunne sove rolig blant disse
morderne og voldsmennene.
Som ved et mirakel fikk pappa dra hjem da den finske regjeringen innså
at de måtte berge høsten som sto moden. Han slapp veiarbeidet og fikk i
stedet komme hjem til Kronoby og hjelpe til med det viktige innhøstningsarbeidet.
Beslutningstakerne forsto nemlig at alle voksne menn befant seg
ved fronten, slik at det manglet dugelige folk som kunne jobbe på de store
høstfeltene. Etter dette behøvde ikke pappa vende tilbake til verken veiarbeidet
eller fronten.
Jeg hadde andre slektninger som ikke klarte seg like bra som pappa i
forbindelse med krigen. En av mine onkler havnet som soldat ved fronten
som 17-åring, og kom hjem derfra med store krigsskader. Onkel var granatspeider
og hadde som oppgave å rapportere til stabsledelsen hvordan og
hvorfra fiendens ildgivning kom. Han er omtalt i boka «Finlands helter»,
men fikk sin psykiske helse ødelagt av opplevelsene i krigen.
Mine foreldres generasjon i Finland ble kraftig påvirket av krigen. Da
jeg var barn fikk jeg for eksempel aldri ha kruttlappistoler, lekegevær eller
andre lekevåpen hjemme. Jeg forsto aldri dette. Pappa forklarte bare kort
for meg og mine søsken at han hatet alle former for våpen.
«Jeg har sett hva våpen kan stelle i stand», sa han.
Kronoby, der jeg ble født og tilbrakte mine første år, var under borgerkrigen
i Finland, som raste 1917–18, skueplassen for et av slagene mellom
de røde og hvite som slåss mot hverandre. Krig og død var noe som preget
hele min slekt på en meget tydelig måte.
***
28

En trivelig, liten historie i min familie, er at det fantes en omreisende vekkelsespredikant
i Finland da mamma var ung, en mann ved navn Harald
Strömstedt. Mamma kjente ham ganske godt, og fikk gjennom sin nære
kontakt med ham ofte være barnevakt for den kjente predikantens barn når
han var ute på sine prekenreiser over hele Finland. En av Harald Strömstedts
sønner heter Bo, og var i mange år sjefredaktør i avisen Expressen. Det var
altså Bo Strömstedt min mamma satt barnevakt for. Haralds sønnesønn
heter Niklas Strömstedt, og han spilte jeg sammen med ved en anledning.
Jeg kunne selvsagt ikke unnlate å fortelle at min mamma var barnevakt for
hans pappa for svært lenge siden i Finland, noe Niklas syntes var veldig moro
å høre. Iblant er verden liten.
29

Sluttord
Du har tatt del i min uventede livsreise. Muligens har du mange spørsmål
og funderinger rundt det du har lest. Om du allerede er en kristen,
er det mitt håp at en lengsel etter Den hellige ånd nå tennes i deg. En lengsel
etter å komme inn i de gavene Ånden har gitt deg. Den store hensikten med
at boka ble til, var nettopp å vise hva alle kristne allerede har fått. Et liv i
kraft og ikke en religion.
«Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med iver,
særlig det å tale profetisk.»
1 Korinterbrev 14,1
Til deg som ennå ikke har tatt imot Jesus, så kan du, her og nå, ta imot Ham
i ditt liv. Be gjerne denne bønnen alene:
«Jesus, nå kommer jeg til deg. Jeg vil lære å kjenne deg personlig.
Jeg tror at du er Guds sønn og at du har dødd for mine synder. Jeg
erkjenner alle mine mangler. Tilgi meg for alle de feilene jeg har gjort
i mitt liv. Rens meg fra all synd. Jeg vil at du nå tar over mitt liv og
blir min Herre. Jesus, takk for at du har tatt imot meg nå. Takk for
at jeg får være et av dine barn. Takk for korset. La meg kjenne din
kjærlighet i livet mitt og hjelp meg å leve for deg.»
254

Spesielt takk til
Min kone Maria og barna mine, for all støtte og kjærlighet.
Uten dere hadde ikke min reise vært mulig.
Mine søsken, for støtte.
Göran Jacobson, for overtalelse og all jobben du har
lagt ned i denne boka.
Min datter Linda for fotograferingen. Du er best.
Örjan, du har en spesiell plass her.
Alle mine venner og forbedere som på ulike måter har
bidratt til denne boka. Dere finnes i hjertet mitt.
Mine kollegaer Claes, Evalena og Urban på Dagen,
samt Pontus og Bengt på IBRA.
Joel og alle dere andre på forlaget. Jeg visste jeg var på
rett sted da jeg traff dere.
Og framfor alt takk til Jesus, som har gitt meg alt. Du
er det beste som har hendt meg.
Simon Ådahl
255

256

Drømmen om å spille kristen pop- og rockemusikk,
ble virkelighet for Simon. «Edin-Ådahl» så dagens lys,
et moderne band med kristne tekster,
som i mange år var Sveriges mest populære.
Fortellingen om Simon Ådahls liv er svært innholdsrik. I 1990 skrev
Edin-Ådahl historie da de som første og hittil eneste kristne rocke band
vant Melodifestivalen med låten «Som en vind». Dermed fikk de representere
Sverige i den store finalen av Eurovision Song Contest i Zagreb i Jugoslavia.
Men Simons liv har ikke bare vært preget av glede og medgang. Han
var gjennom en lang og mørk periode med dyp bitterhet, der han vendte
sin barndoms Gud ryggen, og sverget på at han aldri skulle sette sin fot i en
kirke mer. Så tok livsreisen hans en uventet og dramatisk vending, en natt
på et hotellrom på Tenerife skjedde det noe spesielt.
Simon er født i Finland, men kom sammen med foreldre og fem søsken
som innvandrere til Sverige i begynnelsen av 1960-tallet. Drømmen hans var
å kunne skrive popmusikk med kristne tekster, noe som var helt utenkelig
i datidens Kirke-Sverige. Men drømmen gikk i oppfyllelse og har preget
hele hans liv.
I dag er Simon en av Sveriges mest etterspurte predikanter, han besøker
kirker og forsamlinger av alle ulike retninger, og møtene preges av guddommelige
under, der mennesker blir frelst, mange blir helbredet, og mange får
livet sitt gjenopprettet.
Simon bærer et viktig budskap i sitt hjerte, nemlig at alle troende har fått i
arv alt det som Bibelen forteller om, det er ikke forbeholdt noen superstjerner.
Fortellingen om Simon Ådahls liv er en historie om tilgivelsens kraft,
og veien ut av bitterhet og hat. Den inneholder både muntre og komiske
hendelser, dramatiske situasjoner, og ikke minst overnaturlige hendelser.
Denne boken griper deg på en helt spesiell måte. Når du leser om livet
til Simon Ådahl kan du både le og gråte, boken er godt skrevet og den vil
berøre deg personlig.
Simon Ådahl har skrevet sin selvbiografi i samarbeid med frilans-journalisten
Göran Jacobson.
WWW.VENTURAFORLAG.NO