Den uventede reisen av Simon Åadahl

sto med spaden i hånden og gravde. Noen meter unna sto en av hans arbeidskamerater
og utførte samme jobb. Plutselig ble kameratens kropp revet
i småbiter idet han ble truffet av en granat fra en haubits. Ingen hørte noe
smell eller så hvorfra skuddet kom, men kameraten ble sprengt til døde rett
for øynene på pappa.
En annen stadig overhengende fare var å bli ransmyrdet av noen i eget
arbeidslag. Som nevnt var det en gjeng med svært kriminelle personer som
jobbet sammen med pappa. For å slippe å bli ranet, kom min far på en svært
effektiv løsning på problemet. Selv om de alle var dømte, fikk veiarbeiderne
en viss dagslønn. Pappa eliminerte den overhengende risikoen ved alltid å
sende hjem penger han fikk i hånden. På den måten ble det ganske raskt
kjent blant jobbkompisene at Albin Ådahl fra Kronoby aldri hadde noen
penger på seg. Dermed fikk pappa være i fred og kunne sove rolig blant disse
morderne og voldsmennene.
Som ved et mirakel fikk pappa dra hjem da den finske regjeringen innså
at de måtte berge høsten som sto moden. Han slapp veiarbeidet og fikk i
stedet komme hjem til Kronoby og hjelpe til med det viktige innhøstningsarbeidet.
Beslutningstakerne forsto nemlig at alle voksne menn befant seg
ved fronten, slik at det manglet dugelige folk som kunne jobbe på de store
høstfeltene. Etter dette behøvde ikke pappa vende tilbake til verken veiarbeidet
eller fronten.
Jeg hadde andre slektninger som ikke klarte seg like bra som pappa i
forbindelse med krigen. En av mine onkler havnet som soldat ved fronten
som 17-åring, og kom hjem derfra med store krigsskader. Onkel var granatspeider
og hadde som oppgave å rapportere til stabsledelsen hvordan og
hvorfra fiendens ildgivning kom. Han er omtalt i boka «Finlands helter»,
men fikk sin psykiske helse ødelagt av opplevelsene i krigen.
Mine foreldres generasjon i Finland ble kraftig påvirket av krigen. Da
jeg var barn fikk jeg for eksempel aldri ha kruttlappistoler, lekegevær eller
andre lekevåpen hjemme. Jeg forsto aldri dette. Pappa forklarte bare kort
for meg og mine søsken at han hatet alle former for våpen.
«Jeg har sett hva våpen kan stelle i stand», sa han.
Kronoby, der jeg ble født og tilbrakte mine første år, var under borgerkrigen
i Finland, som raste 1917–18, skueplassen for et av slagene mellom
de røde og hvite som slåss mot hverandre. Krig og død var noe som preget
hele min slekt på en meget tydelig måte.
***
28