Håp i mørket

Til min mor, Chibalonza Francisca (Cicika), og
min bestemor Monika M’Pima. Denne boken
er tilegnet dere for deres usvikelige kjærlighet
til meg, og de ufattelige offer dere har måttet
påta dere. Deres trofasthet og ubøyelige styrke
er den klippegrunn jeg står på. Dere har matet
meg med visdom og oppdratt meg i kjærlighet,
og gitt meg styrke gjennom det motet dere viste.
Denne boken er en bekreftelse på den kjærlighet
og offervilje dere ga. Den er til dere, med min
takknemlighet og hengivenhet.
Schadi

Håp i mørket
Copyright © Ventura forlag AS 2023
Oversettelse: Øyvind Hartberg
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag januar 2024
ISBN 978-82-8365-174-4
Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet
fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

Innhold
Forord .................................................................................................................... 7
Innledning .......................................................................................................... 9
Kapittel 1 – En barndom i store trengsler ................................... 11
Kapittel 2 – Flukten, og glimt av håp ........................................... 25
Kapittel 3 – Kallet til prestetjeneste ............................................... 31
Kapitel 4 – Å snu motgang til nye muligheter ........................ 45
Kapittel 5 – Visjonen som ble virkelighet ................................... 49
Kapittel 6 – Vendepunktet ................................................................... 53
Kapittel 7 – Tanker om tjenestens utfordringer ..................... 61
Kapittel 8 – Takknemlighetens kraft ............................................ 73
Kapittel 9 – Tilgivelsens under .......................................................... 77
Kapittel 10 – Å forstå Guds kall ....................................................... 83
Kapittel 11 – Håpet som bærer .......................................................... 89
Kapittel 12 – Tenn et lys! ...................................................................... 93
Kapittel 13 – Veien gjennom mørket ............................................ 95
Kapittel 14 – Se på stjernene ............................................................... 99
Kapittel 15 – Å ta imot den nye dagen ....................................... 101
Kapittel 16 – Å bære fakkelen med seg ...................................... 103
Til sist .............................................................................................................. 105
Innhold 5

6 Håp i mørket

Forord
M
in gode venn og kollega Pastor Schadi har skrevet en
dypt personlig bok fylt med sorger, gleder og visdom
som gir et gripende vitnesbyrd om vår Herre Jesus Kristus
ufattelige nåde og godhet.
Han har kjent på prøvelser, svik, angst og utfordringer som
hadde knekt de fleste. Men Schadi har gjennom sin erfaring
og ved Guds nåde vokst opp bli til en «Guds mann», en mann
som har bestått sin prøve, det vi i Norge kaller «hel ved»
Det er en ærlig bok der han ikke prøver å skjule sine egne
feil og mangler, men med stor ydmykhet oppfordrer oss alle
til å vise tålmodighet og godhet mot vår neste, slik vår Herre
er god og tålmodig mot oss.
I sin bok forteller Pastor Schadi blant annet om hvordan
hans mor ble tatt til fange og brutalt henrettet, siden han ikke
hadde midler til å skaffe 500 dollar i løsepenger. Boken er en
påminnelse om at våre brødre og søstre i land som Kongo, går
igjennom store prøvelser og forfølgelser som vi her hjemme
stort sett er forskånet for.
Boken er trosstyrkene, den gir oss innsikt i et liv som ikke
hadde vært mulig uten Guds mirakuløse innblanding.
Forord 7

Men mer enn noe annet er boken en kjærlighetserklæring
til vår Himmelske Far. Men også til Alicia, hans herlige kone,
som har stått støtt ved hans side i gode og onde dager.
Boken anbefales på det varmeste. Den er lettlest, men
samtidig dyptpløyende. Jeg er takknemlig for at jeg fikk lese
denne boken, og ser fram til å lese flere.
– Bjørn Kristiansen, Pastor Risør Baptistmenighet
8 Håp i mørket

Innledning
D
ere er herved invitert til å bli med på min reise gjennom
livet, en reise fylt av håpløse kamper, nytt mot, ny tro,
nytt håp, ny utholdenhet og lys i mørket. Det var ikke mulig
for meg å tenke at jeg, et foreldreløst barn uten framtidsutsikter,
noen gang skulle kunne bli til inspirasjon for andre. Men
her er jeg, i tro på at mine erfaringer hos deg tenner dette en
gnist av håp, pågangsmot og styrket tro på Guds omsorg for
sine barn.
Jeg vokste opp i Kongo, med fattigdom og nød og savn
som følgesvenner, men aldri uten at min enkle tro på Gud
også fulgte med på veien. Utrolig nok hadde jeg en urokkelig
tillit til at han hadde en plan for livet mitt. Bli med på vandringen
gjennom sorger, prøvelser og nederlag, og se hvordan
håpet hele tiden holdt meg oppe.
Gjennom denne reisen oppdaget jeg hvordan nederlag
kan bli snudd om til nye muligheter. Slik har det som kunne
ødelagt mitt liv, isteden styrket det meg og det gjorde meg
til den person jeg er i dag: en pastor, en ektefelle, en far, en
veileder for andre. Fra de første famlende forsøk på å gjøre
Innledning 9

menighetstjeneste, og å skulle takle alle utfordringene i et kaotisk
Afrika, og helt fram til at jeg nå har fått et nytt hjemland
i Norge, har Jesus hele veien gitt meg ny tro og utholdenhet.
Min fortelling dreier seg ikke bare om min egen kamp,
men også om hva kjærlighet, hjelpsomhet, oppofrelse og pågangsmot
fra min familie, mine venner og mine menigheter
har betydd for meg. Så jeg håper du også gjennom det kan
bli inspirert til å bety noe for dine omgivelser, samtidig som
din egen tro på Guds hjelp, og din egen utholdenhet og pågangsmot,
kan bli styrket.
10 Håp i mørket

Kapittel 1
En barndom
i store trengsler
Tidlig barndom
I
den beskjedne lille landsbyen Luhihi, i South Kivu-provinsen
i ‘Den demokratiske republikk Kongo’, var det at lille
jeg, Schadi, så dagens lys i år 1980. Min fødsel ble ikke bare
feiringen av et nytt liv, den ble også fulgt av en smertefull atskillelse,
for bare få måneder etterpå ble mor og jeg alene, far
dro sin vei. Det betød at mor ble alene om å ta vare på meg,
en håpløs oppgave i så fattigslige forhold, men hun kjempet
tappert der hun bodde tett innpå sine egne foreldre.
Når jeg tenker tilbake på mine første leveår, må jeg samtidig
stanse opp i beundring over alle de enslige mødre verden
rundt som helt alene, men med tapperhet og kjærlighet, har
tatt seg av sine små. Til dere må jeg sende min takknemlighet
og respekt fordi dere ikke ga opp, men tok byrden med
å skulle både være forsørger og oppdrager. Jeg ønsker å oppmuntre
dere til å ikke å gi opp. I Bibelen leser vi i Jesaja 41,10:
Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud!
En barndom i store trengsler 11

Bestemor og meg.
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min
rettferds høyre hånd.
Til alle som strever med å oppdra barn, vil jeg si: Alle dine
anstrengelser er med på å forme ditt barn, gjøre dem sterke til
å møte livets utfordringer. Din offervilje vil ikke gå ubemerket
hen. Les gjerne Ordspråkene 31,25–31! Så fortsett med å streve
for dine barn med kjærlighet og tro, dere er ikke bare foreldre,
men et lys på veien for barnet i tiden som ligger foran.
Å måtte vokse opp uten en far
Å møte hverdagen sammen med en enslig mor, var en prøvelse
som var med å forme meg som person. Hun strevde med sitt
daglige slit, livet mitt var fjernt fra det vi kan kalle en lykkelig
barndom. Det var ikke lett å dele hus med besteforeldre,
med mye krangling og uro. Min bestefar var streng og dominerende,
og mor begynte å søke sin trøst i flasken, noe som
førte til enda mer bråk. Det hendte vi to ble kastet på gaten
12 Håp i mørket

Min bestemor med mine to barn. Begge bilder fra 2017.
og måtte søke ly hos andre, eller oppholde oss ute. Bedre ble
det ikke da jeg fikk en lillesøster, Bora.
Mor kunne ikke tenke seg å flykte derfra uten å ta oss
med, så en dag pakket hun sammen de få tingene vi hadde,
og vi bar dem med oss og forlot huset, til stor oppstandelse i
nabolaget. Folk ropte ukvemsord etter oss, ‘Se der drar hun
sin vei med de to små rotteungene sine’.
Minnet om den dagen gir meg fortsatt tårer i øynene.
Dagene som fulgte ble fulle av utfordringer, men de tjente
vel også som en påminnelse om at fortiden ikke behøver å
bestemme framtiden vår. Hindringer i vår vei kan Gud ta i
bruk som et middel til å styrke oss og forberede oss til det som
senere møter oss i livet.
Å vokse opp uten en far, ble mer og mer vanskelig for meg.
Skolekameratene mine begynte å gi meg stygge kallenavn, for
faktisk var det slik i våre fattigslige små isolerte samfunn der
i Øst-Kongo, at det å vokse opp uten en far, var en stor skam.
En barndom i store trengsler 13

Ugifte mødre ble sett ned på. Det gjorde at jeg ble mer og mer
ydmyket, og syknet hen, huden og håret ble helt gulfarget,
og jeg led av underernæring. Da tok tanten min, Esperance
Kapeya, affære, og brakte meg til et katolsk barnesykehus som
tok seg av slike som meg, et senter i Bagira som ble kalt ‘Foyer
Social’. Men mange av barna som kom dit, overlevde ikke, så
det var et Guds under at jeg klarte meg, jeg var der kanskje
et helt år, tror jeg. Jeg husker et av de andre barna, Kamanamunus,
som jeg ble god venn med, men han døde også.
Underlig nok følte jeg hele tiden at Gud tok vare på meg.
Jeg hadde hørt fortellingen om Josef i Bibelen, og klamret
meg til den. Siden har jeg prøvd i alle trengsler å se sølvtråden
som leder meg igjennom prøvelsene så jeg kommer styrket
ut av dem. Det var en klok predikant som en gang sa: «Du
skulle ikke bare gå gjennom prøvelsene, du skulle vokse gjennom
dem». Så fraværet av en far i oppveksten har ført til at
jeg nå som far, gjør hva jeg kan for å vise barna mine at jeg
er glad i dem, fyller dem med den kjærligheten jeg selv aldri
fikk, så de vet at de er elsket. Livet gir oss alltid mulighet til
å velge. Erfaringene som kunne gjort meg bitter og uvennlig,
ble isteden brukt som drivkraft til å være en slik far for barna
mine som jeg selv aldri fikk oppleve.
Jeg pleier alltid å fortelle de som er blitt avvist av sine egne
foreldre, at den beste måten å rette opp foreldrenes feil på, er
å selv bli en bedre utgave for sine egne barn. Våre barn skulle
ikke behøve å bære byrden av den feil våre foreldre gjorde.
Det triste er at vi mennesker så altfor ofte ikke tar lærdom av
våre forfedres synder. Jeg vil alltid måtte gå med et tomrom i
livet mitt, etter å ha vokst opp uten far. Men det tomrommet
kan fylles med en annen farskjærlighet, den vår kjære Far i
himmelen gang på gang minner oss om: Han vil aldri slippe
oss eller gå ifra oss, Han elsker oss uansett omstendighetene.
14 Håp i mørket

Min mor og min bestemor
Vår familiesituasjon var ganske krevende. Så for å prøve å
skaffe midler til familien, måtte mor reise fra oss barna og
overlate ansvaret til sin egen mor, som var enke, men hun viste
stor omsorg for oss. At mor måtte skaffe seg inntekt på måter
som ikke kan kalles særlig ærefulle, viser bare hvor mye det
var om å gjøre for henne å sørge for at vi barna hadde det vi
trengte. Hun ble ikke mindre beundringsverdig i mine øyne
av den grunn. Hun var en heltinne.
Gratis skolegang var et ukjent begrep i mitt hjemland. Så
jeg måtte prøve selv å finne en måte å få meg utdannelse på.
Min bestemor skaffet det nødvendigste av matvarer på vår lille
grønnsakhage, og dro nesten hver dag, tross alle sine plager,
de to mil til byen for å selge noe av det hun høstet. Slik fikk
vi litt skolegang. Men da jeg var 12 år gammel, begynte jeg
å tjene egne penger til utdannelsen, enten ved å selge sukkerrør
og små bensin beholdere, eller ved å hjelpe bestemor på
åkeren. I motsetning til mange av mine jevnaldrende, som
endte opp som gatebarn, satset jeg alt på å få meg en utdannelse.
Og ved god hjelp av familie og venner, senere også av
fremmede, nådde jeg mitt mål.
Det var et under at jeg ikke ga opp. Kampen min kan
ligne på det som Jakob skriver i begynnelsen av sitt brev i
Bibelen: Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle
slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det
utholdenhet. Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning,
så dere kan være fullkomne og hele. Mot alle odds, fant
jeg styrke og utholdenhet i troen på Guds trofasthet. Midt i
fattigdom og hundre grunner til å gi opp, fikk jeg kraft til å
holde ut, slik det står i begynnelsen av Salmenes bok i Bibelen:
Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei
En barndom i store trengsler 15

og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og
grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved
rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt
han gjør, skal lykkes.
Jeg tenker også på fortellingen i Bibelen om enken og dommeren
i Lukas 18. Hun ga seg ikke, men maste på dommeren
om å få sin rett, slik at han til slutt ga seg, og tok saken hennes.
Jeg syns det minner om min standhaftighet til å skulle
fullføre en utdannelse, og ikke gi opp. Å, om bare mitt liv
kunne få være et lys for andre som kjemper for tilværelsen, en
fakkel som holdes oppe foran dem så de kan trosse motgang
og prøvelser, og finne velsignelsen og de nye mulighetene som
ligger foran dem!
Møtet med min far
Helt fra jeg var liten, var det en stor følelsesmessig påkjenning
å ikke vite noen ting om min egen far. Da jeg var blitt 17 år
gammel, tok jeg mot til meg og krevde at mor skulle fortelle
meg hvem han var. Det førte til et møte som snudde om på
livet mitt for en periode. Det viste seg at mannen som var
min far, ikke bodde langt unna. Han hadde giftet seg med
en som hadde barn fra før, men var ikke selv blitt far igjen.
Det ble til at jeg bestemte meg for å flytte inn hos ham, men
det førte ikke til noe særlig bedring i min tilværelse akkurat.
Hver dag begynte før solen stod opp, ved at jeg måtte klatre
opp på fjellet bak oss (det het Nkub’erahumba), for å hente
vann. Så ble jeg satt til å gjøre husarbeid, og lage lunsj for
husfolket, før jeg kunne komme i gang med studiene. Dagen
ble avsluttet med hardt arbeid på åkeren sammen med min
stemor, tunge sekker med grønnsaker og andre varer som
skulle fraktes.
16 Håp i mørket

Til sist
Når vi nå er kommet til veis ende på denne reisen vår
sammen, sender jeg mine aller beste ønsker for reisen
din videre. Håpet skal være din følgesvenn. Det ville ikke
vært noe håp uten Guds trofasthet, hans omsorg for deg, hans
store kjærlighet til deg. Det overgår all forstand at vi får lov
å legge livet vårt i hans trygge hender. Men vi får lov likevel!
Ut fra dette vokser troen, og utholdenheten. Troen er som
svømmevester som holder oss oppe når vi er på dypt vann. Utholdenheten
er vår rustning, så fiendens piler ikke skal stanse
oss. Og håpet er vårt sverd, som skal slå bekymringene ned.
‘Til slutt’, sier apostelen Paulus i brevet til efeserne:
Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på
Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens
listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men
mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette
mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.
Men når du legger fra deg denne lille boka, så er du ikke
kommet til slutten, du er kommet til begynnelsen. Starten på
Til sist 105

et nytt liv i tro, håp og kjærlighet. For, sier Herren, Jeg vet de
tanker jeg tenker om dere, fredstanker, og ikke tanker til ulykke,
å gi dere framtid og håp.
Jeg tar nå farvel med deg. Du skal fortsette din reise, jeg
skal fortsette min. Men du og jeg, vi er aldri alene på ferden
videre. Paulus hilser oss med disse ordene:
Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere
kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft. (Rom 15,13)
Herren velsigne deg og bevare deg,
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig,
Herren løfte sine øyne på deg, og gi deg fred.
106 Håp i mørket

Bli kjent med Schadi og hans
mirakuløse vei fra Kongo til Norge.
Schadis oppvekst i hjertet av Kongo var preget av fattigdom.
På tross av all motgangen hadde moren hans en
urokkelig tiltro til Gud – en tro som til slutt kostet henne
livet. Schadi opplevde gang på gang at Gud var med ham,
både før og etter han måtte flykte til nabolandet Uganda.
Les om det ene underet etter det andre, som stadig ga
ham nytt håp, til han en dag ble pastor for sin egen menighet
i slummen i hoved staden Kampala.
Men reisen sluttet ikke der, for i dag
befinner han og familien seg i Norge.
Kanskje du støter på dem en dag, og
kan takke ham for at han delte håpet
og tilliten til Gud med deg gjennom
denne boken.
«Boken er en kjærlighetserklæring til vår Himmelske Far.
Men også til Alicia, hans herlige kone, som har stått støtt
ved hans side i gode og onde dager. Boken anbefales på det
varmeste. Den er lettlest, men samtidig dyptpløyende. Jeg
er takknemlig for at jeg fikk lese denne boken.»
– Bjørn Kristiansen, Pastor Risør Baptistmenighet
WWW.VENTURAFORLAG.NO